Etter utblåsningen tidligere i kveld må jeg vel fortelle litt om dagen min i dag.

Den har til sammenligning vært mye mindre dramatisk enn for de 13 000 som flyktet fra en brann i natt.

 

I dag skulle jeg nok en gang tilbake til klinikken med den lite empatiske spesialisten som jeg skrev om i dette innlegget: Hvem er du, din selvopphøyde, arrogante drittsekk?

 

Heldigvis skulle jeg ikke inn til samme fyren. Jeg hadde derimot time hos en lege jeg kjenner veldig godt etter utallige besøk pga ryggproblemene mine. Nå var det rundt ett år siden jeg var hos han sist, men han husket meg godt, og i stedet for å gå rett på mine fysiske plager, tok han seg god tid til å slå av en prat om hvordan jeg hadde det sånn ellers, liksom? Når vi ikke tenkte på rygg og hofte?

Det er en så stor befrielse å treffe på folk i helsevesenet som ser meg, som lytter og som bryr seg.

 

Så var det tid for denne injeksjonen i hofteleddet, da. Legen min hadde med seg en ung, barsk kar på opplæring. Han lignet på Kristofer Hivju. Muskuløs, høy og barsk, rødt hår og skjegg.

Vi gikk på ultralydrommet, jeg tok av meg buksa og la meg på benken. Jeg hadde litt dårlig tid da jeg sto i dusjen før jeg dro i dag. Vurderte om jeg burde barbere meg litt nedentil, men tenkte at jeg skal jo ikke av med trusa, legen skal jo sette den injeksjonen på siden av hofta.

Så jeg droppa det, – var dessuten bare to dager siden forrige shavings, og med trusa på, er det vel ikke noe stress.

 

Det jeg imidlertid tok meg tid til, var å skrubbe hofta og låret med sånn deilig, kornete body scrub fra Rituals. “Ska’kke være noe appelsinhud på denne dama her, nei”, sa jeg til meg sjæl i dusjen. Jeg prater ofte høyt med meg selv.

 

Tabbe. Feil prioritering.

Legen skulle sette injeksjonen i lysken, ikke på utsiden av min nyskrubba, blanke ungpike-hofte. Hjertet sank. Nesten ikke noe er verre enn å vise hårveksten i bikinilinja som du trodde var godt skjult under trusa. Spesielt når Kristofer Hivju står og glor.

 

Der sto altså Kristofer Hivju og glante mens legen min dro trusekanten godt til side mens han spritet og gjorde området rundt der sprøyta skulle stikkes sterilt.

Der nede var det todagers-skjegg. Ja, ikke skjegg da, men hårvekst! Lekkert.

Heldigvis klarte jeg å holde kjeft, – jeg kjente at jeg nesten buste ut med noe om at jeg ikke hadde trodd at de skulle se innunder trusa mi, og at jeg hadde prioritert å gjøre hofta blank i stedet… Jeg tror det hadde blitt kleint. Jeg tiet klokelig stille, og heldigvis gjorde den satans injeksjonen så vondt at jeg glemte todagers-skjegget for noen minutter.

Da seansen var over, var det ei som fikk på seg buksa i en fei uten å så mye som å kaste et eneste blikk på Kristofer Hivju og den søte, unge sykepleieren som jeg glemte å nevne også var “ivrig” tilskuer.

 

Jada! Moment of my day! Hvordan var din dag?

 

En times tid etter injeksjonen klarte jeg knapt å gå. Hele hofta kjentes fullstendig låst, måtte slepe foten etter meg, og det gjorde fryktelig vondt.

Det har gått seg til utover dagen og kvelden. Har gått bananas i grønnsaksdisken og lagd en sykt digg lapskaus. Husmorkreds i dag også!

Hva er det å ikke like med høsten, sier jeg bare?🧡

 

God natt eller god morgen, alt etter som når du leser om mitt pinlige øyeblikk i dag.

 

// Nina