God ettermiddag, godtfolk!

Her har det vært grått vær i dag også, men likevel ganske fint. Ikke har det regnet og ikke har det blåst. Selv med lavt skydekke og litt tåke, har dagen vært vakker pga alle høstfargene ute. Helt nydelig!

Nå håper jeg alt løvet på bakken får tid til å tørke opp så det går an å kaste blader opp i luften og la det regne gull over hodet på meg. Elsker den følelsen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

(Nå begynte det faktisk å regne litt igjen…)

Onsdag betyr som regel mammabesøk på bo- og omsorgssenteret. Jeg hentet pappa og vi dro av gårde.

– Så pen du er, sa mamma til meg da vi kom.

– Hva med meg da, spurte pappa.

– Hold kjeften på deg, svarte min sjarmerende mamma. 

Det er av barn, fulle folk og demente man skal høre det, tydeligvis 😉

Jeg hadde kjøpt litt nytt ulltøy til moren min. Hun beveger seg jo aldri lenger og blir derfor fort kald og frossen av å sitte så mye rolig.

Alt tøyet må naturlig nok merkes så det ikke blir borte på vaskeriet.

Ikke før er vi ferdige med å merke ungenes klær når de går i barnehagen og på skolen, så må man begynne å merke foreldrenes klær når de kommer på aldershjem…

Det føles litt surrealistisk å bestille merkelapper med mammas navn på, for så å sitte og merke plagg for plagg. Føles som det var i går jeg gjorde det samme for barna mine.

Livet går i sirkel. Det er en evig runddans.

Meningen med livet?

Ha’kke peiling.

Det føles som det handler mye om nestekjærlighet.

At man må vise kjærlighet for å få kjærlighet.

At vi er her for hverandre. Alle sammen. Alltid.

Da får livet mening.

Og så får vi tåle at noen ber oss holde kjeft innimellom.

 

Nå passer det å si Amen, synes jeg.

Ja, så sannelig.

God onsdag til dere! Jeg er invitert på kveldsmat hos en venninne og gleder meg veldig til det❤

P.S. Jeg blør mye mindre i dag, heldigvis:)

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Jeg var ikke helt ærlig da jeg skrev i går at årsaken til gynekologtimen min i dag var at jeg ville sjekke ut en annen form for østrogenbehandling mot overgangsplager.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Den primære årsaken var nemlig at jeg har begynt å blø nedentil.

Jeg har jo ikke mensen lenger. Jeg skal ikke blø. Så da jeg på fredag, rett før journalistene fra Hjemmet kom for å intervjue meg, oppdaget mørkt blod da jeg var en kjapp tur på do, skvatt jeg litt.

I følge Norsk Helseinformatikk, nhi.no, skal kvinner som blør etter overgangsalder sjekke seg. Det første man skal tenke er kreft. Men i 9 av 10 tilfeller er det ikke kreft.

Så jeg har ikke vært engstelig. Har tenkt at det er en naturlig årsak til det mørke blodet som for meg virket som store mengder de to-tre første dagene, litt mindre i går og i dag.

Likevel har jeg kjent på litt magesmerter. Prøvde å avfeie det med at underbevisstheten og psyken drev litt gjøn med meg.

Da jeg satt på venterommet hos gynekologen, tok jeg noen selfies. Tenkte at jeg måtte ha bilder fra dagen jeg fikk vite at jeg hadde kreft. D-dagen. Om noen måneder ville selfiene av meg kanskje vise innhule kinn og øyne under en blank skalle.

Man skal ikke tøyse med sånt, men seriøst, det var det jeg tenkte. I hvert fall da jeg lot tankene vandre ut på ville veier.

Tenkte også på at det ville bli utrolig trist for pappa som ville miste alle tre barna sine før han selv gikk bort. Det skal vel ikke gå an? Og hvor på kirkegården er det plass til meg? Lars Ove og Sidsel ligger i en familiegrav. Det er plass til to navn til på stenen der. Mamma og pappa, hadde jeg tenkt. Og jeg ønsker uansett å ligge sammen med Bård. Er det plass ved siden av familien min, tro?

Også kunne jeg heller ikke fortelle barna mine om dette. Min eldste datter har bursdag i dag (Hipp hipp hurra!). Kan ikke la bursdagen hennes minne om den dagen mora fikk kreft, vettu.

Det vil jo uansett ta noen dager å få svar på prøvene som gynekologen ville bli nødt til å ta, så ingen grunn til å si noe enda.

Jada, dramatisk. Godt ingen kan se inni hodet mitt, eller at vi kan se inni hverandres. Myyye rart hadde kommet frem da, gitt!

Uten å gå innpå selve undersøkelsen som er en litt kjip affære i seg selv, så sto alt bra til i katedralen! Livmora var helt nydelig, faktisk! Ikke en kreftcelle å se noe sted. Ingen svulster. Glatte og fine slimhinner. Ikke rart når det er fullt av blod inni der, tenkte jeg.

Men jeg tar imot alle positive ord og vendinger med et stort smil, og er glad jeg slipper operasjon, cellegift og det som verre er.

Det ble selvfølgelig tatt en celleprøve, men gynekologen mente den vil være fin når svaret kommer.

– Hvorfor er blodet så mørkt, spurte jeg.

– Det er fordi det er så lite blod, svarte hun.

Akkurat det syntes jeg var et litt rart svar, men jeg slår meg til ro med det. Hun bør jo vite hva hun snakker om..

Jeg fikk en østrogenspray i stedet for plasteret jeg bruker nå, og om jeg ikke slutter å blø innen en stund, får jeg heller ta kontakt igjen.

– Hva er en stund, spurte jeg.

– Innen jul, svarte hu.

Jeg holdt kjeft. Men jeg lover, at om jeg ikke har slutta å blø om noen få uker, så skal jeg jaggu meg sjekke det ut da. Jeg venter ikke til vi tenner det første lyset i adventstaken. Jula skal få være rød uten mitt bidrag, for å si det sånn🤪

// Nina

Fredag den trettende mars i år:

Da skulle jeg egentlig vært på rutinekontroll hos, jeg holdt på å si veterinæren, men jeg mener selvfølgelig gynekologen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men så stengte Norge ned.

Torsdag 12.mars kom regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid.

Jeg kan ikke si jeg ble direkte lei meg for at gynekolog-timen ble avlyst. Det hjalp ikke på lysta å få et rosa brev i postkassa på Valentinsdagen med innkallelse til underlivskontroll. Få’kke mer lyst til å skræve i stolen med neonlys flashende rett inn i katedralen for det, si.

Så da gikk det litt i glemmeboka, da. Eller det gjorde jo ikke det. Underbevisstheten holdt meg hele tiden oppdatert om at det sikkert var lurt å bestille ny time da Norge åpnet igjen.

Men du vet, – tida løper av gårde. Det er alltid så mye annet presserende. Og jeg flyr jo til leger og spesialister støtt. Blir litt forsynt, liksom.

Men er det én ting vi kvinner ikke skal forsømme, så er det søren klype meg å sjekke oss. Både pupper og katedral bør få jevnlig tilstandsrapport.

At bilen får oftere sjekk enn oss, er jo helt på trynet om vi tenker oss om. Vi er da mer verdt enn en skarve metallboks på fire hjul?

Hva om ikke vi kvinner funker mer? Hvem skal da drive samfunnet fremover? Jeg bare spør. Tygg litt på den… Jeg tror det hadde gått åt skogen uten oss kvinnfolka.

Så! I morgen skal jeg sjekke meg!

Jeg kan ikke skryte av at jeg plutselig ble ansvarsfull og bare bestilte meg en time helt ut av det blå.

Nei, det måtte en årsak til må jeg med skam innrømme. Jeg er ikke lenger helt fornøyd med hormonplasteret jeg bruker mot overgangsplagene mine. Nå vil jeg finne ut om det er noe annet lurt som kan passe for meg i stedet. Og så er det greit å ta den sjekken samtidig da. Livsviktig, faktisk.

Liker å ta sånt med gynekologen. Fastlegen min er ikke like oppdatert. Dessuten vet han jo alt om meg, – han trenger ikke å vite hvordan det er møblert i katedralen min i tillegg.

Da er det bedre med en egen interiørarkitekt, aka gynekologen.

Gruer meg? Ja!

Vet jeg at det blir digg når det er over? Ja!

Hurra!

God natt!

// Nina

Deilig søndag.

Bollebaking for å få nybakstlukt i huset før visning i dag. Kanskje det er det som skal til for å få fart på hussalget?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Huset er vasket og ryddet. Det er fyr i peisovnen, kubbelysene er tent både her og der, radioen surrer og går i bakgrunnen mens fremmede folk går rundt og kikker på vårt hjem. Vurderer om dette kan være et hjem for dem i fremtiden.

Mens megler og fremmedfolk tar over heimen, øvelseskjører vi med yngste snuppa mi. Plutselig er vi på sjarmerende Bærums Verk. Strekker litt på beina, kikker litt i butikkvinduer, kjøper en ny smijerns-krok til døra på utedoen på setra.

Det er høst og koselig stemning på Bærums Verk også til tross for en litt grå og hustrig septemberdag.

Da vi kom hjem hadde fremmedfolket forlatt huset, boller var spist av fremmede munner,  og forhåpentligvis dro de herfra med en god følelse i hjertet. For det må man ha når man ser på hus. Det må treffe en nerve. Greit å bruke huet litt også, men jeg må kjenne det i hjertet mitt når jeg går inn i et hus som jeg potensielt skal kjøpe.

I følge megler var det flere par som var positive etter dagens visning. Så gjenstår det å se om de er interesserte nok til å legge inn bud. Om de følte noe i hjertet.

Hvis ikke kan vi jo gjøre som en venninne foreslo:

“Dere kan jo kjøpe det selv. Det er et flott hjem”.

Ha ha, god idé!

Og når jeg først snakker om hjertet, så er det en hjertedag i dag. En kjærlighetsdag. I dag er det nemlig 62 år siden mine foreldre giftet seg.

62 år. Det er spettbryllup, det!

Spettbryllup? Betyr det at da er man så godt gift at man må bruke spett for å skille dem?

Hurra for 62 år, mamma og pappa❤

Alzheimer har skilt dem fra hverandre, men de har hatt et fantastisk ekteskap (med utfordringer som de fleste andre) og kjærligheten dem imellom kan ingen ta ifra dem selv om den ikke er like synlig i dag.

Mine sterkeste minner fra da mamma og pappa var gift og jeg fremdeles bodde hjemme, er at de satt i timesvis og snakket sammen, gjerne med et glass vin eller to. De trivdes i hverandres selskap. Drømte og planla for fremtiden, enten det var morgendagen eller neste års ferie. De lo, jeg hører fremdeles latteren deres i hodet mitt. De koste seg sammen.

De minnene bevarer jeg i hjertet mitt for alltid, sånn vil jeg huske dem.

Deilig søndag.

// Nina

I det siste, kanskje mer presist det siste året, har jeg glemt så utrolig mye. Har forresten ikke peiling på om det er det siste året eller flere år tilbake. Det er jo det som er problemet. Jeg husker ikke.

Det gjelder ikke bare sånne ting som hvor jeg la brillene mine sist, eller ‘hva var det nå jeg skulle hente inne på kjøkkenet’-ting, eller ‘hva var det nå jeg skulle ha i butikken, igjen’.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Nei, hukommelsessvikten er på et dypere plan enn det. Og det må jeg bare innrømme skremmer meg ganske mye. Spesielt fordi jeg har en mamma med Alzheimer som slo inn i relativt ung alder hos henne.

Søsteren min fikk jo også Alzheimer, men det er visst vanlig hos eldre med Downs syndrom. Les gjerne: Ingen var så god som du❤.

Likevel… det får meg til å undres om jeg er på vei mot samme sykdom.

Jeg skulle jo nå kommet med en haug med eksempler, men de har jeg jo glemt, selvfølgelig…

Likevel er det én hendelse som jeg husker veldig klart akkurat nå, og det er da min eldste datter ringte i forgårs og lurte på hvordan vi skulle gjøre det med ungene dagen etter, altså i går.

 

Jeg satt som et spørsmålstegn i den andre enden av røret og vred hjernen min ut og inn i løpet av noen febrilske sekunder mens jeg prøvde å finne ut hva i alle dager det var hun pratet om.

Jeg ga opp. Ante ikke hva hun mente.

Så viser det seg altså at jeg for noen uker siden har sagt at vi kan være barnevakt mens de er avgårde på kjærestetur med overnatting på The Thief fra i går til i dag.

Jeg gapte ganske så sjokkert der jeg satt i den andre enden. Det var helt fullstendig blankt i topplokket. Ikke noe minne overhodet som dukket opp da hun sa det. Jeg kunne ikke for mitt bare liv erindre å ha sagt det. Ever.

Helt forferdelig følelse.

Det har vært flere episoder hvor folk har sagt ting til meg som jeg aldri kan huske å ha hørt før, selv om de insisterer på at de har gjentatt det ørten ganger tidligere til meg også.

Jeg liker ikke tendensen. Men jeg håper inderlig det ikke er en begynnende Alzheimer vi snakker om her. Jeg håper at det “bare” er langvarig stress og kroniske smerter over mange år som er årsaken til at hukommelsen er så dårlig på enkelte områder. For da er det vel håp om å bli bedre, ikke sant?

Hvis det er Alzheimer så kan det jo bli en artig blogg hvor jeg bare kjører repeat på gamle historier om og om igjen, he he.

Når jeg blar tilbake i arkivet mitt, så ser jeg at jeg i grunnen er på god vei allerede, huff da! Men jeg tror ikke jeg har hatt et eget innlegg om hukommelsessvikt før!

Enden på visa med passing av barnebarna var at vi heldigvis ikke hadde lagt andre planer, så slitne småbarnsforeldre fikk dratt av gårde på kjærestetur og vi gæmliser fikk hoppet litt i sølepytter med små skjønnaser❤

Det ordner seg alltid!

P.S. Etterhvert begynner samtalen jeg hadde med datteren min å demre for meg, og jeg tror jeg husker litt av samtalen vi hadde. Så heeelt borte er jeg ikke. Ennå.

Ha en minnerik lørdag, godtfolk!

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Reklame | Mathea AS

Puh!

Intervju gjennomført!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hadde besøk av to supersøte damer i tre timer til ende.

Jeg likte dem med én gang, for det aller første de sa da vi hilste var hvor fin de syntes jeg var, he he.

– Og det kan jeg takke klesbutikken Mathea i Heggedal for!

Innehaveren av Mathea, fineste Karina,  sponset meg med et splitter nytt antrekk fra topp til tå!

Jeg var der i går og kunne plukke meg ut noe jeg likte, og det første jeg spottet i butikken var en nydelig strikkegenser i høstfarger som var veldig ‘meg’.

Så da tok vi utgangspunkt i genseren, og fant deretter kjempekule skinntights som kan klippes i ønsket lengde. En kjempefordel for meg som har så korte bein at jeg får flis i musa når jeg går over dørterskelen.

Under genseren ble det stilig med en lang kremfarget bluse og prikken over i’en noen  vanvittig kule sneakers fra Via Vai.

Jeg glemte å ta bilde da jeg følte meg så fjong og fin før i dag. Sommerfuglene i magen gjorde at selfies ikke var det første som rant meg i hu for én gangs skyld.

I skrivende stund er vi barnevakt for barnebarna, og etter noen aktive timer med en gutt på 1,5 år og ei snuppe på 3 år, ligger jeg nå som et slakt på sofaen, og er ikke i nærheten av å posere med antrekket. Dessuten kommer det jo i Hjemmet etter hvert!

Men! Et bilde av antrekket kan jeg by på:

Jeg er bedre på naturbilder, så tilgi meg for håpløs styling her. Dere får iallefall en viss idé. Sjekk disse skoene:

Kjemien med damene som begge jobber som frilansjournalist og frilansfotograf i, i dette tilfellet, for Hjemmet, var umiddelbart veldig god, og skravla og latteren satt løst fra første stund.

Jeg tror jeg babla litt vel mye og usammenhengende til tider, godt det ikke var radiointervju, kan jeg si!

Har tillit til at journalisten klarer å sy det sammen til en koselig reportasje om kjærligheten og det å ikke gi opp håpet om å finne evig kjærlighet.

Bård kom hjem etter hvert, og han fikk også sagt noen velvalgte ord. Mer velvalgte enn mine, i hvert fall.

Og så var det fotoshoot. Posering i ulike settinger både inne og ute. Sååå mye knipsing og jobb bare for noen få bilder som vil komme på trykk til slutt. Smilemuskelen ble sliten, munnen dirra av seg selv etter hvert.

Det var kjempegøy, men ganske kleint også, – er ikke dagligdags å posere for noen av oss.

Gleder meg til å se bildene, – tror det ble noen fine bilder av meg og Bård sammen.

Når kommer det på trykk? Vet ikke!

Det er en kabal som redaksjonen i Hjemmet må få til å gå opp med de andre reportasjene og innleggene de skal ha i utgivelsene sine utover høsten .

Temaet kjærlighet passer jo i grunnen alltid, så sånn sett kan det bli når som helst. Jeg lover å si i fra.

God fredagskveld, folkens. Kos dere hvor enn dere er. Her trommer regnet på vinduene, det er stille på barnerommet p.t., og vi puster fornøyde ut etter dagens hendelser. Sammen. I sofaen. Han og jeg❤

// Nina

Antrekket for morgendagens intervju er klappet og klart!

Jentene i den beste klesbutikken i mils omkrets hjalp meg med å finne noen nye plagg som jeg kan føle meg fin og komfortabel i. Det kan jeg fortelle mer om i morgen, men det er deilig å slippe å bekymre seg mer om det, kjenner jeg.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Og ikke nok med det, – min trofaste frisør Stina som driver Hårstylisten her i fineste bygda vår, klippa luggen min innimellom kunder sånn at de fine, nye laminerte brynene mine kom til sin rett.

Snakk om å drøye ting til siste øyeblikk… Men nå begynner jeg å bli klar. Må bare bake en kake jeg kan servere i morgen når journalisten og fotografen kommer.

Kake + Hjemmet = Sant

Tror jeg. I hodet mitt popper det i hvert fall opp et bilde av kake når jeg tenker på ukeblad.

Tror selve intervjuet skal gå fint. Det er vel bare å bable i vei, – jeg pleier å fikse det. Så håper jeg journalisten klarer å få noe vettugt ned på papiret mens jeg babler. Kan hende hun får et problem. Jeg er god på digresjoner når jeg blir ivrig. Det kan fort gå fra kjærlighet til tørre slimhinner, liksom.

Jeg må prøve å tenke litt før jeg lar ordene kommer ut. På den annen side, jeg får lese artikkelen og godkjenne den før den publiseres, så da er det vel egentlig null stress, he he.

Men nå babler jeg igjen. Må bake kake! Ikke bable!

Sjalabais og takk for alle lykkeønskninger for morgendagen!

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Det er travelt å skulle bli intervjua, si!

Bryn skal fikses, klær må’n finne ut av, noe skal serveres til kaffen, og ja, – det er liksom ikke måte på!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Er kjempesliten i dag, jeg. Lett å se på bildet at det mangler litt energi. Mye å tenke på om dagen.

Prøver å puste med magen, da roer hodet seg litt igjen.

Hadde planlagt å skrive blogg litt tidligere i kveld, men tida løp fra meg nå igjen.

På fredag blir det altså intervju med meg om kjærligheten og det å ikke gi opp håpet med et av landets største ukeblad; Hjemmet.

Hjemmet. Får bare gode vibber og minner når jeg tenker på det ukebladet der. Mamma har “alltid” lest det, og jeg leste også Hjemmet ukentlig som ung voksen. Før det store, stygge internettet kom og tok oss.

Nå leser jeg veldig sjelden magasiner. Enda jeg elsker nostalgien som ligger i å ha glanset papir mellom hendene, løse et kryssord og kanskje følge en god oppskrift. Historier fra virkeligheten og hagetips.

Nå skal jeg få lov til å bli en del av Hjemmets historie, om det går an å si det. En artikkel i et ganske stort ukeblad skal publiseres. Ikke akkurat så veldig mye å skryte av, men for meg er det litt stas. Er ikke redd for å innrømme det heller, hehe.

Så da får vi se om brynene har blitt litt finere enn på bildet her, at klærne kommer på plass og at snakketøyet og hjernen virker noenlunde når fredagen er her!

Tvi tvi til meg!

// Nina

Noen ganger, eller ganske ofte faktisk, blir jeg flau over meg selv.

I dag tok jeg til tårene fordi fotografen som skulle ta noen høstbilder med drone ikke kom når han skulle.

Ikke nok med at jeg gråt litt sånn i frustrasjon for meg selv da jeg var alene. Neida! Jeg begynte allerede i telefonen med fotografen, med dirrende stemme og gråten i halsen da jeg skjønte han hadde sendt sms med feil tidspunkt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og deretter enda en gang pr. telefon med samme mann en time etterpå. Han hadde misforstått hvem han hadde snakket med første gangen, og så viste det seg at han egentlig hadde glemt hele vår avtale.

Da ble det altså nedovermunn og klump i halsen på repeat.

Men han kom heldigvis likevel, – til slutt!

Og i tillegg til dronebilder tok han også noen nye nærbilder ute som ikke var planen opprinnelig for å bøte på fadesen.

Da han var ferdig var jeg så strålende fornøyd, glad og lettet at tårene flommet over rett foran en ganske brydd fotograf.

Og jeg hørte meg selv bable som jeg gjennom blogginga nå har skjønt skjer når jeg er litt vel sliten, har ekstra mye smerter og stressnivået er litt vel høyt.

Sånn høres hormoner på bærtur ut:

“Huff, tusen tusen takk! Nå må jeg bare gråte. Det et ikke bare fordi du aldri kom, altså. Jeg bare følte at det var litt vel mye som gikk imot oss nå siden vi ikke har fått solgt huset, og så kom ikke du, og så var jeg sulten men tok meg ikke tid til å spise, og så har jeg stylet og stæsjet og vært ute i skråningen her og plukket løv, og til og med på sykehjemmet til moren min har jeg plukket løv, og jeg var her nede og fant greiner med høstblader, og jeg kjøpte epler til å pynte med og greier. Og nabojenta har bursdag og de kan ikke gå ut på terrassen siden de må vente til du er ferdig med drona. Og så ble det litt mye, jeg har så vondt i ryggen, serru, og så kom aldri du, og jeg ventet og ventet, og så kom du, og nå er jeg bare veldig glad for at du kom og tok deg tid til ekstra bilder og sånn…”

Jeg måtte trekke pusten og tørke snørr og tårer, og da så han sitt snitt til å forsvinne vekk fra talestrømmen min, stakkars fotograf.

Puh! Hormoner på ville veier er slitsomt, altså. Sikkert veldig slitsomt å være fotograf for hormonelle kjerringer også 😉

Har hengt litt etter i hele dag, så også med bloggen. Den kommer nå på tampen over midnatt, men det er greit.

Nå er pulsen noenlunde normal. Jeg har fått skravla og ledd med gode venninner i kveld, fått med meg kveldens episode av Sommerhytta og ser frem til fysioterapi i morgen, tankefeltterapi og traume og stress release-øvelser på torsdag, og så intervju med ukebladet på fredag.

Spennende og hormonell uke med litt for mye innhold for min form, – men det er jo gøy at det skjer litt også!

I morgen (eller i dag, siden jeg passerer midnatt før jeg publiserer dette innlegget), avslører jeg hvem som kommer og intervjuer meg om kjærligheten!

Artig for oss kjerringer i vår rette alder 🙂

God natt og peace out fra

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Overskriften er full av motsetninger. Akkurat som livet selv.

Det føles som en liten evighet siden jeg blogget sist.  Sånn er det innimellom, at tida bare flyr av gårde, og andre ting prioriteres.

Hjemme igjen etter en vidunderlig langhelg på setra.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tilfeldighetene har gjort at to av våre beste vennepar også har hytte i samme område, og på lørdag var vi sammen fra tidlig formiddag til sene kveld i et fantastisk sommervær i denne vakre høstmåneden!

I disse Covid-19 tider kunne vi ikke vært mer heldige med samværet siden vi kunne sitte ute hele tiden.

Vi ble servert de beste blåskjellene jeg noen gang har smakt til lunsj. Himmel, så godt det var! Et måltid jeg aldri kommer til å glemme, tror jeg.

Etter blåskjell fulgte det etter hvert jegergryte på bålpanne, snacks og eplekake. Og vin. Hele dagen lang. Og sang. Masse sang rundt bålet. Mindfullness i praksis, nesten. Mulig vinen burde vært droppa for full uttelling…

Nå er det rett og slett helt ubeskrivelig og klyp-meg-i-armen-flott i fjellheimen. Vi vil jo bare være og være og være.

Takk for denne gang, setra. Du skuffer aldri.

Og så: Svosj! Tilbake til hverdagen!

I dag er det er Den internasjonale Alzheimerdagen, det var Facebook som minnet meg på det.

Jeg fikk opp et tre år gammelt minne fra en episode ved et besøk hos mamma på sykehjemmet. Det er et sterkt minne jeg vil huske til evig tid.

Litt klipp og lim fra minnet på Facebook her:

Det gikk lang tid før jeg hørte henne si det igjen, men i den senere tiden har det faktisk hendt at hun har sagt at hun er glad i meg. Det er godt og vondt å høre det. Godt fordi jeg tror hun glimtvis er litt klar, og så uendelig sårt og vondt fordi sånne sjeldne øyeblikk minner meg på at jeg aldri mer får mamma tilbake.

Sender en god klem i kveld til alle som har mistet noen de er glad i til den grusomme sykdommen❤

God uke ønskes til dere alle!

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/