Var litt usikker på om jeg skulle skrive noe om det, men jo mer jeg har tenkt over saken, jo mer tenker jeg at dette er noe som sikkert gjelder flere enn meg, og kanskje spesielt oss såkalt kronisk syke.

 

Jeg snakker om å bli overkjørt av legespesialister, ikke bli respektert, eller sågar bli sett ned på i møte med en som skal være ekspert på din lidelse eller din smerte.

 

Vi som har gått i årevis med smerter, som etter hvert kanskje ikke lenger makter å stå i jobb, ei heller være sosial i samme grad som tidligere, vi får ganske ofte en dårligere selvfølelse etter som livet galopperer forbi, rett foran snuta på oss uten at vi får være med på leken.

For det er lett å føle det sånn, at livet for alle andre har et meningsfullt innhold mens man selv jakter på helbredelse og et noenlunde normalt liv som i “gamle dager”.

Det er vanskelig å opptre med samme selvsikkerhet og verdighet som da man var frisk og bidro til at hjulene gikk rundt i samfunnet og maskineriet Norge AS.

 

Og når man da, som jeg her om dagen, var hos en ortoped for å snakke om mine akutte hoftesmerter, så er det veldig lite morsomt å bli møtt med en arroganse og ovenfra og ned-holdning nesten fra start.

Jeg vet ikke hvilke opplysninger han hadde om meg fra før, men jeg har jo tidligere vært i behandling hos andre spesialister på denne klinikken, så kanskje hadde han noe bakgrunnsinformasjon.

 

Konsultasjonen begynte greit. Jeg fikk forklart smertene, og han forklarte hva han så på bildene. En bruskbit som har løsnet fra hofteleddet, mye væske, betent hofteledd, slitasje osv.

Så lurte han på hva jeg tok av smertestillende. Jeg sa at jeg etter ryggoperasjonen for snart seks år siden kun står på  Paralgin forte. “Jeg ønsker ikke å stå på noe “sterkere” eller på noe annet fordi jeg hadde en bror som døde av pillemisbruk pga langvarig smertelindringsproblematikk for halvannet år siden”, forklarte jeg.

 

Følgende dialog utspinner seg:

 

– Paralgin forte er jo helt forferdelig, sier han.

– Det finnes vel morfintabletter og andre opiater som er mer vanedannende og gir mye mer bivirkninger enn paralgin forte, svarer jeg.

Joda, ortopeden sa seg (motvillig) enig i det.

– … men du er avhengig!, skyter han plutselig fra hofta.

– Eh… Jeg føler ikke at jeg er det, begynner jeg…

– Jo, det er du, avbryter han.

– Ok, kanskje jeg på en måte er det, men jeg har ikke en eneste gang siden jeg begynte å ta dette for 6 år siden overskredet maks dosen på 6 tabletter pr.dag, som oftest blir det 2-4 i døgnet, og jeg føler ikke jeg må ha mer og mer for å oppnå virkning. Jeg har hatt bedre perioder hvor jeg ikke har tatt smertestillende i det hele tatt på flere dager uten noen følelse av å få abstinenser. Jeg er som sagt livredd for å bli avhengig av medisiner og å ende opp som broren min. Og når ingen har klart å gi meg smertelindring gjennom behandling, så har jeg ikke hatt noe valg. Noe må jeg ta for å komme meg gjennom de verste smertetoppene, men jeg velger heller litt smerter, et klart hode og tilstedeværelse fremfor å bli sløv, fjern og ruset av sterke opiater”…

Jeg hører meg selv bable og bable i vei. Hører meg selv sitte og forsvare meg overfor en lege jeg møtte for første gang for 5 minutter siden. En lege jeg er hos pga akutte hoftesmerter, en lege som ikke vet en dritt om mine langvarige ryggsmerter før og etter ryggoperasjon, en lege som ikke aner noe som helst om meg. En lege som nå nærmest sitter og insinuerer at jeg er en pillemisbruker på vei ned i avgrunnen, akkurat som broren min.

 

Det kan hende han ikke mente det sånn. Det kan hende at jeg er ekstra nærtagende i min situasjon. Men det er også nettopp noe av poenget med dette innlegget;

 

Denne legen vet ikke en dritt om pasienten han møter for første gang, og kanskje burde det være en liten regel om å trø litt varsomt i møte med nye pasienter.

 

Jeg forlanger å bli møtt med respekt og en vilje til å bli sett for det mennesket jeg er. Jeg vil ikke bli møtt av en som på forhånd dømmer meg utfra hvilke medikamenter jeg står på, hvor mange jeg tar og deretter tillegge meg et misbruk jeg på ingen måte føler at jeg har.

 

Ortopeden spør deretter om jeg har gått til fysioterapi for hoftesmertene.

– Nei, det har jeg ikke turt, sier jeg.

– Hvorfor ikke? Vil du ikke bli frisk?” spør han.

 

Altså!? Unnskyld? Jeg synes det er greit å finne ut hva MR-bildene viser før jeg går til behandling for noe som har oppstått akutt og som jeg ikke vet hva er…

 

Og det fortsetter:

 

– Hva jobber du med?

 

– Jeg jobber dessverre ikke om dagen.

– Å, hvorfor ikke?

– Jeg har som sagt kroniske smerter i rygg med utstråling til beina, som har gjort det vanskelig å stå i jobb. Det er vondt å både stå, gå og å sitte for lenge.

– Javel?

 

Jeg føler jeg blir satt til veggs og må forklare/forsvare hvorfor jeg ikke er i jobb. (Jeg “ser jo så frisk ut”…)

 

– Jeg vet ikke, jeg. Kanskje hadde jeg klart å stå i jobb med disse smertene om jeg ikke hadde hatt så mange belastninger over mange år ellers i livet mitt. Det har vært veldig mye å stå i på det personlige plan i mange år. Jeg stotrer ordene frem, kjenner øynene fylles med tårer. Føler meg liten, dum og mistenkeliggjort.

 

– Mye? Hva har vært mye? Legens ord høres for meg veldig hånlige ut. Det er null forståelse eller empati å lese i blikket hans mens han står over meg der jeg ligger på benken og han bøyer og tøyer på bena mine.

 

Jeg er sliten av smerter og jeg er sliten av å bli møtt av såkalte spesialister som kun ser gjennom sine egne fagbriller, som ikke lytter, og som tror man faker en lidelse.

 

Stemmen min skjelver da jeg mumler noe om foreldre med Alzheimer, en bror og en søster som døde i fjor, mye ansvar over mange år, ryggoperasjon, en del andre inngrep osv osv. Det har rett og slett vært mye over lang tid.

Stemmen min dør ut mens jeg snakker. Jeg ser at han ikke lytter, han er ikke til stede. Han lengter nok hjem til middag og kjerring.

 

Etter 20 minutter er jeg ferdig. Henvist videre til en annen spesialist for injeksjon i hofteledd og fysioterapi etterpå.

Vi skal aldri sees igjen, både håper og tror jeg.

 

Så hva var greia med å tråkke på meg ved å få meg til å fremstå som en giddalaus pillemisbruker?

 

Var det for å fremheve deg selv? Hadde du bare en dårlig dag? Eller liker du rett og slett å få andre til å føle seg som dritt?

 

Til alt hell er jeg ganske sterk psykisk. Jeg har ikke gått i kjelleren etter denne timen. Jeg står trygt i meg selv. Jeg vet hvem jeg er, og jeg vet at jeg mer enn alt annet i verden skulle ønske jeg var frisk nok til å stå i jobb, frisk nok til å være verdens beste bestemor, frisk nok til å være en tilstedeværende venn, frisk nok til å være den spreke kona mannen min forelsket seg i for 8 år siden.

 

Men livet skjedde. Litt for mye på en gang. Nå er jeg her.

 

Og det gir deg IKKE retten til å få meg til å føle meg verre enn jeg allerede gjør. Din forbannede plikt som lege er faktisk det helt motsatte!

 

 

Takk for oppmerksomheten.

 

// Nina

P.S. Jeg har gudskjelov ikke bare negative møter med spesialister i helsevesenet. Det er mange bra folk der ute, jeg blir som regel møtt med respekt og forståelse, men innimellom får dessverre små, arrogante drittsekker lov til å tråkke på syke mennesker uten at noen sier fra. Det er faen meg nok nå. Jeg har meldt min opplevelse inn til kvalitets-organet i helseforsikringsselskapet jeg hører til, og håper alle gjør det samme om de opplever å bli dårlig behandlet. Kanskje kan vi på sikt få til en endring.

 

Følg meg på Facebook:

https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).