I november i fjor skrev jeg et innlegg jeg tilfeldigvis kom over igjen i dag. Det er ikke så ofte jeg går tilbake og leser det jeg har skrevet, prøver å skåne meg selv for det, hehe.
Det er rart å lese om den bobla jeg fortsatt befant meg i etter at søsteren og broren min døde så brått.
Innlegget hadde overskriften “Om selvmord og livsglede”. Du kan lese det innlegget om du trykker her.
Det gjør litt vondt å lese det igjen, men mest av alt gir det meg håp om at alt blir bra igjen.
Annerledes, men bra. Sorgen over tapet av de jeg er glad i vil alltid være i dypet av hjertet mitt, men nå kjenner jeg at påkjenningene i årene før og tiden etter at de gikk bort begynner å lette for alvor og jeg er ordentlig i gang med å finne tilbake til meg selv igjen.
“Livet blir til mens man snubler.”
Det er en god måte å skildre livets gang på, synes jeg. Vi feiler, vi retter opp, vi ramler, vi reiser oss, vi taper og vi vinner.
Noe av det verste med å være så inni hampen langt unna det virkelige liv som jeg følte jeg var i lang tid (det vil si, livet var så absolutt høyst virkelig), – å være i en hverdag innhyllet av en tåkete saus, – var følelsen av at livet passerte uten at jeg selv hadde del i det.
Jeg var redd for at jeg aldri skulle klare å karre meg ut av tåkehavet. At den Nina jeg hadde blitt, var den Nina jeg kom til å være resten av livet.
At jeg ikke skulle komme meg ut av den smørja med konstant slitenhet, tiltaksløshet, fantasiløshet og nedstemthet.
Det er ikke så lett å tenke rasjonelt når man gisper etter luft og har mer enn nok med å gjøre normale hverdagslige ting.
Men jeg klarte etter hvert å ta grep underveis. Spiste riktig, kom meg ut i naturen, snakket om det, gikk til behandlinger, i det hele tatt gjorde jeg ganske mye for å finne veien ut av tåka, å bli mer levende, om jeg kan si det sånn. Finne meg sjæl igjen.
Men så viste det seg at det var det ikke det som manglet! Tiltakene hjalp så klart litt. Det er alltid godt å komme seg ut i naturen, det er bra å spise riktig, det er godt å snakke om problemene med noen.
Men det jeg ikke har skjønt, før nå, er at jeg også rett og slett trengte tid!
Det tar tid å bearbeide sorg og traumer. Særlig når man har vært utsatt for langvarig stress kombinert med kroniske smerter i mange år.
Jeg er utålmodig av natur, vil gjerne fikse alt med én gang. Men nå har jeg omsider skjønt at man må la kropp og sinn få bearbeide et langvarig kjør i eget tempo.
Alt. Blir. Bra.
Jeg kjenner det nå. At ting begynner å bli bra. Jeg føler meg mer til stede, er mer våken, har mer energi. Takler smertene mine på en annen måte. Jeg har bare måttet la tiden jobbe litt for meg. Trim, riktig mat og samtaler er ikke nok. Tiden er kanskje den viktigste faktoren.
Det tok litt tid, men nå har jeg skjønt det 🙂
Så da møter jeg helgen med et smil om munnen og i visshet om at livet blir til mens jeg snubler meg videre. Alt blir bra❤
God fredag, godtfolk!
Vil du ha litt bakgrunnsstoff om meg, så finner du det blant annet i dette innlegget: “Du har født en idiot” sa legen
// Nina
Følg meg gjerne på Facebook:
Alt blir bra Nina! Men det krever en innsats fra oss. Tålmodighet er en dyd👍❤️