Nå kribler det skikkelig i magen, altså!

Etter litt frem og tilbake, for å få en dag til å passe for alle, er det nå bestemt tid for intervjuet.

Et ukeblad vil intervjue meg om kjærligheten!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over at jeg har fått en forespørsel om å si noe om den O’ så store kjærligheten, for det er i hvert fall ikke noe å skryte av at jeg er gift for tredje gang…

Men jeg har da litt erfaring på området, er åpen som en bok, og har kanskje etter hvert opparbeidet meg litt kunnskap om hva man kan gjøre for å bevare gløden i forholdet.

Noen, ære være dem for det, har den kunnskapen i blodet allerede etter sitt første “ja” foran presten eller en annen person med vigselsrett. Antakelig er de simpelthen født sånn, heldiggriser.

Mens andre, som Bård og meg, vi trenger flere forsøk. Nå føler jeg at jeg har landa trygt og godt sammen med Bård. Det har ikke bare vært fryd og gammen. Vi har stått i noen stormer, og noen dager har vært alt annet enn harmoni og pur glede. Likevel står vi støtt sammen i dag, og det er en trygghet som er god å kjenne på.

Er det noe jeg kan “skryte” på meg, er det at jeg aldri har gitt opp håpet om evig kjærlighet, og at jeg aldri har vært redd for å våge selv om jeg har visst at jeg kunne tape.

 

Så kanskje er det litt sånt vi skal prate om, journalisten og jeg. Om ikke å gi opp håpet. At det er noen for alle der ute…

Neste fredag kommer altså en journalist og fotograf hjem til oss. Hvem skulle trudd det? Nina på glanset papir, liksom?! 

Helgen skal gå til å prate om kjærlighetens uransakelige veier med den fine mannen min på det vakreste sted på jord, for nå er vi på vei til seters i nydelig høstvær!

Kjærlighet

Hvis jeg kunne reist
hvor som helst
i hele verden
ville jeg blitt
hos deg

Anette Wingerei Stulen

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Det var i januar i år dette utsagnet kom fra fru Entusiastisk aka Ninautenfilter. Smart. Les hvor smart’a var her: Aldri mer sukker!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hu blir jo så begeistra over alt nytt som virker så bra. Mangler ikke pågangsmot, – det skal’a jaggu ha!

Hu holder ikke kjeft om det, heller. Neida. Bare mååå fortelle hele verden om at NÅ er’e slutt. Nå blir det andre boller, for å si’re sånn.

Og andre boller blei det. Proteinboller, for å være presis. Ganske lenge også. I fem-seks måneder var det null mel og veldig lite sukker.

Såpass lite var det av ovennevnte ingredienser, at 15-16 kilo rant av kroppen som smør i sola.

Lenge gikk det fint. Magen hennes var vant til små mengder mat, så hu blei fort mett. Sommerferien kom. Det blei litt vin i hytt og pine. Mest i hytt. En del i pine.

Med alkohol forsvinner vettet. Det smakte med nøtter. Og sjokolade. Gjerne begge deler samtidig. Må jo kose seg når man er på sjøen eller på fjellet, si!

Også feriefrokosten, da. Godt med skikkelig brød, ikke sant? Hadde jo ikke bakt proteinrundstykker for hele ferien. Så god på planlegging er’a ikke, selv om hu faktisk er god på logistikk. Pakke for alle tenkelige situasjoner, sånn i tilfelle.

Som da’a pakka med seg 12 par sko for en helg i Paris, for eksempel… For sikkerhets skyld, liksom.

Men denne sommer’n feila’a big time. Glemte helt å tenke ut strategier på forhånd for å motstå eventuelle fristelser.

Det var nok alt detta med korona som ødela. “Vi lever bare én gang. Vi må jo kose oss mens vi kan”, osv.

Dessuten hadde’a full kontroll. Trudde hu. Lett å gå tilbake til proteinrundstykker og null sukker etter ferien, right?

Nå snakker vi medio september, hu er tre kilo tyngre og hu har fortsatt ikke kontroll. Spiser brød og kaker og sjokolade. Ikke hver dag, men oftere enn at hu kan slå seg på brystet å hevde: “Hu dama her? Hu har slutta helt å spise mel og sukker, hu!”

Nå er’e ikke sikkert at’a noen gang kommer til å proklamere akkurat det igjen heller, men det er håp om at’a kommer tilbake til en mye sunnere hverdag igjen. I morgen. Kanskje.

Hu gjør så godt’a kan. Det skal’a ha.

// Nina

Følg meg på Facebook:

https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Mette Kristoffersen!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gratulerer så mye og tusen takk for at du følger bloggen min, Mette!

Dette er en stor takk til dere alle som følger meg her på bloggen.

En blogg som ble til kanskje først og fremst fordi behovet for å få ut tanker og følelser da livet herjet som verst, ble en reddende planke. Noe håndfast midt i virvaret av emosjoner. En sluse der jeg kunne kanalisere ut sorg og avmakt, men også kjærlighet og glede.

I helgen rundet jeg 1000 følgere, og som lovet ville jeg trekke ut én av dere som skulle få en gave av meg.

Her er gaven:

En drikkeflaske i “gull” fra Swell og et nydelig, mykt skjerf i rusttoner fra Bæltekompagniet. Perfekte farger i høst!

Ønsker meg begge deler selv, så jeg håper gaven faller i smak hos mottaker også, hehe.

P.S. Dette er kjøpt av egen lomme 😉

Nå sikter jeg mot nye mål🎯👍

Følg meg på Facebook:

https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Bildet øverst i bildet her er forresten tatt i kveld. Har øvelseskjørt med Julie, og i dag var det svingete veier og langkjøring på programmet. Tyrifjorden fikk en visitt av oss i dag. For en herlig septemberaften!

Ha en fin kveld, alle!

// Nina

https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Vinneren av det som ikke har vært en konkurranse er trukket ut.

Litt spesielt, kanskje, men jeg har lyst til å markere at flere enn 1000 unike individer har klikket seg inn på min side på fjesboka fordi de ønsker å følge bloggen min via Facebook og lese mine greier – skriblerier av veldig varierende kvalitet, på: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

TUSEN HJERTELIG TAKK!

Noe av det jeg har skrevet har vært mindre bra. Jeg tror jeg har ganske god selvinnsikt på det, men har likevel valgt å publisere det.  Jeg har dager da ordene ikke kommer like lett, dager kreativiteten stopper opp, dager jeg sikkert burde latt være å skrive noe som helst.

Gudene skal også vite at det er en haug av innlegg jeg ikke burde ha postet selv om de er bra skrevet. Men jeg står inne for alt jeg har postet på bloggen. Angrer ikke på noe som helst.

Jeg gjorde mitt beste da jeg skrev dem, da kan jeg ikke angre på at jeg publiserte de etterpå.

Som person er jeg kanskje mer åpen enn mange andre. For meg er det bedre å snakke om det, eller skrive om det, enn å tie tanker og følelser i hjel.

Andre er mye mer private enn meg. Forteller aldri noe om seg selv. Byr ikke på seg og sitt til kreti og pleti. Og det er greit det også. Vi er alle forskjellige. Så lenge du respekterer meg, respekterer jeg deg. Simple as that.

Her om dagen, da jeg leste gjennom et av mine gamle innlegg, kjente jeg plutselig at hårene reiste seg på armen. Gåsehud av min egen tekst! Haha, da må det være bra, eller? Eller er det bare vel selvdiggende?

Ord og vendinger treffer ikke like bra hele veien, men gode partier med flyt og rytme glimter tidvis til. Det er gøy å lese det som flyter bra.

Og alt dette sammensuriet vil altså 1019 folk i skrivende stund følge med på!

Det er jo ganske utrolig, og jeg kjenner at jeg bryr meg skikkelig om det. Det gjør meg glad å vite at jeg har så mange i ryggen, som kan like det jeg driver med.

Selvom det helt sikkert også er noen av følgerne mine som kun leser for å grafse litt i privatlivet mitt og for å ha noen/noe å snakke om neste gang klubben treffes.

Men det er også greit! Jag bjudar på, ingen hemmeligheter her.

Jeg fikk Bård til å hjelpe meg med trekningen i går kveld.

Jeg hadde hele listen med over tusen følgere foran meg på PCen. Vi lukket begge øynene våres, og så begynte jeg å scrolle opp og ned på listen helt til Bård sa “stopp”.

Så nå vet jeg hvem den heldige følgeren er, det var kjekt å avklare det før premien skal kjøpes senere i dag. Dame eller mann? Det er fint å kunne relatere noe til kjønn, tenkte jeg. Litt lettere å finne på noe.

Dere får lure litt til!

Stay tuned, – plutselig kommer det ut et innlegg på bloggen med navn (om vedkommende synes det er greit) i løpet av dagen og ikke minst hva premien er. Gleder meg, jeg!

Koselig å glede andre helt sånn overraskende🥰👌🧡

// Litt lur klem fra Nina

Du vet den følelsen når du ligger og drømmer med ganske levende bilder i hodet på morgenkvisten, og plutselig handler drømmen om at du må så innmari tisse?

Du jobber intenst med å ikke drømme om den fulle blæra, kanskje lykkes du og du begynner å drømme noe sykt spennende i stedet.

Men plutselig er den fulle blæra hovedtema i drømmen igjen. Det som var intenst dramatisk og gripende  i drømmen blir til stadighet avbrutt av at du i drømmen må så inn i hampen på do.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Til slutt bare innser du i drømmen at du må finne et toalett, all den gripende dramatikken fader ut og før du rekker å sanse ordentlig hva som er i ferd med å skje, så kjenner du det kalde soveromsgulvet mot tærne mens du mysende tasser inn på badet og setter deg ned på ramma og bare lar det som underbevisstheten har jobbet med den siste timen, skje…

Og samtidig som lettelsen bokstavelig talt skyller gjennom deg, så prøver du desperat å holde på søvnen og drømmen. Du åpner knapt øynene, lyset på badet skrur du iallefall ikke på. Du vil helst ikke kikke på klokka, men klarer ikke å la være.

Som oftest finner du ut at dagen er godt i gang. Eller det er bare en halvtime til du uansett burde stå opp. Tanker om gjøremål på to do-lista begynner å spinne og å gå og legge seg igjen er bare tull.

Hadde du gått på do med én gang trykket i blæra meldte seg, hadde du antakelig fått sove igjen.

Lærer aldri 😉

// Nina

Stjernelørdag! Planter i høstens fargepalett kjøpt inn. Hadde en del lyng allerede, men får liksom aldri nok, jeg. Håpløst glad i hagesentre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Har ikke rukket å plante alt enda. Ustrukturert og distré som jeg er begynte jeg plutselig å bake da jeg egentlig gikk inn på kjøkkenet for å hente kaffe til Bård og meg som vi skulle ta ute.

Glemte kaffen, men det ble deilige gulrotmuffins med en tvist av eple og sjokolade i som vi kunne ta med på dagens utflukt til Roseslottet som ligger ved Frognerseteren i Oslo.

Tre generasjoner dro av sted. Både gammel og ung har godt av litt kultur og historie fra krigens dager og okkupasjonen av Norge.

Pappa fikk skikkelig flashback til 1940 da han som fireåring opplevde at tyskerne kom marsjerende opp til prestegården på Hegra i Stjørdal kommune og kastet ut hele familien. De måtte flytte fra den fine prestegården og inn i en liten leilighet over postkontoret. Skjønner godt at det er et minne som sitter godt…

Ellinor 5 år i rød kåpe. Hun var en norskfødt jøde som ble deportert fra hjemmet sitt i Oslo av tyskerne. Fraktet ombord i lasterommet på en båt til Polen i fire døgn. Deretter ble hun stuet inn i en kuvogn på et tog i to døgn til Auschwitz.

Ellinor og moren hennes ble henrettet på kvelden den samme dagen som de ankom leiren…

Sterke inntrykk å ta inn på Roseslottet. Anbefales! Skulle gjerne brukt enda mer tid der oppe, men det blåste skikkelig surt, så det ble rett og slett litt for kaldt.

Vi kjørte ned til hoppanlegget i Holmenkollen og tok kaffen og muffins i sola der. Pappa ble inspirert og ville gjerne sveve litt han også. Beklager om du ble skuffa pga overskrifta. Kunne ikke dy meg, hehe 😉

Toppers lørdag! God natt❤

// Nina

God morgen!

Digger lørdager nesten like mye som høsten, jeg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Å sove til vi våkner, dra fra gardinene, drikke kaffe, prate om hva vi skal fylle dagen med om vi ikke allerede har noe på tapetet, nusse litt på kjæresten, høre på radio, kjenne på gleden over at dagen er vår og vi kan fylle den med hva vi vil.

Det er deilig, det!

Litt grått i dag, men sola skal komme etter hvert. Vi tenker å jobbe litt med hagen og å klargjøre terrassen for høsten. Handle høstlyng og vintergrønne planter som blir fine utover nå.

Vi har ennå ikke solgt huset vårt. Det er jo litt kjipt, men samtidig ser vi nå at vi antakelig slipper å bo midlertidig et sted før vi flytter inn i leiligheten vår. Og så får vi bodd her og kost oss med huset vårt ennå en stund. Alltid noe positivt å finne bare en leter godt nok, si!

I ettermiddag blir det kanskje en tur til Frognerseteren og Roseslottet. Et utendørs kunstmuseum av Vebjørn Sand jeg har hørt så mye bra om!

Sakset fra Roseslottets nettside:

“I år er det 80 år siden Norge ble angrepet i 1940, og 75 år siden frigjøringen i 1945. Roseslottet 2020 er en kunstinstallasjon og et pedagogisk prosjekt som har til formål å fortelle historien om okkupasjonen av Norge og om de grunnleggende prinsippene for demokrati, rettsstat og humanisme som da ble satt ut av kraft.”

Det ser ganske spektakulært ut på bildene, gleder meg til å ta det nærmere i øyesyn. Og enda mer spennende blir det nok når el-installasjonene kommer på plass, da tror jeg det blir helt fantastisk på kveldstid!

Skap deg en fin lørdag🤩

// Nina

Kom kjørende i lyskrysset i Heggedal i dag etter besøk hos mamma. Pappa var passasjer.

Og der, midt på den gule stripa mellom de to kjørebanene, står verdens søteste lille mops helt mutters alene! Uten halsbånd. Den ser redd ut, stakkars.

Det er ofte mye biler i dette krysset, og før jeg rekker å tenke meg om, så stopper jeg bilen, lukker opp døra og snakker til bikkja som villig hopper opp og inn i bilen. Tydelig glad for å bli tatt hånd om.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg løfter den over i fanget til pappa. Det går nok litt fort for han, han blir ganske forskrekka, og da jeg setter bilen i gir for å kjøre til et bedre egnet sted å stoppe enn midt i krysset, så begynner pappa nesten å åpne døra for å slippe hunden ut døren fra sin side😅

Får heldigvis stanset han i å utføre en katastrofal handling, og jeg svinger inn i en busslomme 100 meter nedi veien.

Der begynner jeg å ta bilder av hunden, tenker jeg må få lagt ut en melding i gruppa Heggedalsposten på Facebook. Kanskje noen savnet den allerede.

Mens jeg sitter der får jeg melding og telefon fra ei venninne av datteren min. Hun hadde sett at jeg plukka opp hunden, og nå fortalte hun at hundeeieren var i fullt firsprang nedover veien for å se etter hunden sin.

Hun var kjemperedd og litt i sjokk, da hun kom frem til bilen, tror jeg. Fortalte at hun hadde glemt å lukke porten hjemme, og at det var én hund til som var på rømmen. Stakkars, jeg håper den er kommet til rette.

Pappa var gladest av alle, han var ikke så begeistra over å ha en røytende og litt redd hund i fanget.

En historie som kunne ha endt med katastrofe, fikk heldigvis en lykkelig slutt🥰

// Nina

I november i fjor skrev jeg et innlegg jeg tilfeldigvis kom over igjen i dag. Det er ikke så ofte jeg går tilbake og leser det jeg har skrevet, prøver å skåne meg selv for det, hehe.

Det er rart å lese om den bobla jeg fortsatt befant meg i etter at søsteren og broren min døde så brått.

Innlegget hadde overskriften “Om selvmord og livsglede”. Du kan lese det innlegget om du trykker her. 

Det gjør litt vondt å lese det igjen, men mest av alt gir det meg håp om at alt blir bra igjen.

Annerledes, men bra. Sorgen over tapet av de jeg er glad i vil alltid være i dypet av hjertet mitt, men nå kjenner jeg at påkjenningene i årene før og tiden etter at de gikk bort begynner å lette for alvor og jeg er ordentlig i gang med å finne tilbake til meg selv igjen.

“Livet blir til mens man snubler.”

Det er en god måte å skildre livets gang på, synes jeg. Vi feiler, vi retter opp, vi ramler, vi reiser oss, vi taper og vi vinner.

Noe av det verste med å være så inni hampen langt unna det virkelige liv som jeg følte jeg var i lang tid (det vil si, livet var så absolutt høyst virkelig), – å være i en hverdag innhyllet av en tåkete saus, – var følelsen av at livet passerte uten at jeg selv hadde del i det.

Jeg var redd for at jeg aldri skulle klare å karre meg ut av tåkehavet. At den Nina jeg hadde blitt, var den Nina jeg kom til å være resten av livet.

At jeg ikke skulle komme meg ut av den smørja med konstant slitenhet, tiltaksløshet, fantasiløshet og nedstemthet.

Det er ikke så lett å tenke rasjonelt når man gisper etter luft og har mer enn nok med å gjøre normale hverdagslige ting.

Men jeg klarte etter hvert å ta grep underveis. Spiste riktig, kom meg ut i naturen, snakket om det, gikk til behandlinger, i det hele tatt gjorde jeg ganske mye for å finne veien ut av tåka, å bli mer levende, om jeg kan si det sånn. Finne meg sjæl igjen.

Men så viste det seg at det var det ikke det som manglet! Tiltakene hjalp så klart litt. Det er alltid godt å komme seg ut i naturen, det er bra å spise riktig, det er godt å snakke om problemene med noen.

Men det jeg ikke har skjønt, før nå, er at jeg også rett og slett trengte tid!

Det tar tid å bearbeide sorg og traumer. Særlig når man har vært utsatt for langvarig stress kombinert med kroniske smerter i mange år.

Jeg er utålmodig av natur, vil gjerne fikse alt med én gang. Men nå har jeg omsider skjønt at man må la kropp og sinn få bearbeide et langvarig kjør i eget tempo.

Alt. Blir. Bra. 

Jeg kjenner det nå. At ting begynner å bli bra. Jeg føler meg mer til stede, er mer våken, har mer energi. Takler smertene mine på en annen måte. Jeg har bare måttet la tiden jobbe litt for meg. Trim, riktig mat og samtaler er ikke nok. Tiden er kanskje den viktigste faktoren.

Det tok litt tid, men nå har jeg skjønt det 🙂

Så da møter jeg helgen med et smil om munnen og i visshet om at livet blir til mens jeg snubler meg videre. Alt blir bra❤

God fredag, godtfolk!

Vil du ha litt bakgrunnsstoff om meg, så finner du det blant annet i dette innlegget: “Du har født en idiot” sa legen

// Nina

Følg meg gjerne på Facebook:

https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Jeg har i skrivende stund hele 999 følgere på Ninautenfilter på Facebook!

Jeg tror ikke jeg bikker 1000 før jeg er ferdig med dette innlegget heller, for de siste 50 har ikke stormet til sida mi i ekspressfart akkurat. Det var en gjeng ivrige Facebook-venner som ikke kunne vente med å se hva for noe vås jeg ville lire ut av meg da jeg begynte å skrive i oktober i fjor, og som straks begynte å følge meg, resten har kommet sakte, men sikkert.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg blogget ikke på et par måneder i vinter, da stoppet det naturligvis opp. De siste ukene har det vært et jevnt tilsig. Veeeldig koselig at folk jeg aldri har truffet liker bloggen min, altså!

De jeg kjenner følger meg kanskje for å være snille og ikke såre meg, kanskje. Men det har jo sin sjarm, det også, hehe.

Men nå mangler jeg altså bare 1 – én –  før målet om 1000 følgere er nådd, – det er jo veldig nære! Rett før potetene er ferdig kokt, på en måte. Eller ikke helt sammenlignbart, kanskje. Bloggen min er jo ikke en potet.

Eller jo. Bloggen min er som både poteter, fårikål og smågodt . Den er jordnær, ekte og ganske blandet. Gir det mening?

Nei, tenkte nok det.

Uansett da, – jeg setter umåtelig stor pris på hver og én som har trykket ‘liker’ og ‘følger’ på siden min, og som jevnlig leser mine mer eller mindre vise ord og tanker!

Tusen takk for alle koselige tilbakemeldinger. Jeg har enda til gode å få noe negativt i fleisen, og sånn må det gjerne fortsette.

Jeg har lovet å trekke ut én tilfeldig følger som skal få en premie når målet om 1000 følgere er nådd, og det kan jo skje når som helst. I kveld, faktisk!

Jeg har jo ingen premie klar, – målet virket så fjernt, så nå må jeg klekke ut noe fint ganske raskt!

Og hvordan trekker man én tilfeldig person ut fra en gjeng følgere på Facebook? Må jeg skrive ned alle navnene på en lapp og trekke ut av en hatt? Må undersøkes nærmere, – håper det finnes en smart løsning 😉

Jeg gleder meg uansett til 1000 følgere er passert og til å sende av gårde en litt koselig og fin gave til noen 🥰😊

Del gjerne og hjelp meg til å nå målet🌼

Følg meg på Facebook:

https://www.facebook.com/ninautenfilter/

// Nina