Etter utblåsningen tidligere i kveld må jeg vel fortelle litt om dagen min i dag.

Den har til sammenligning vært mye mindre dramatisk enn for de 13 000 som flyktet fra en brann i natt.

I dag skulle jeg nok en gang tilbake til klinikken med den lite empatiske spesialisten som jeg skrev om i dette innlegget: Hvem er du, din selvopphøyde, arrogante drittsekk?

Heldigvis skulle jeg ikke inn til samme fyren. Jeg hadde derimot time hos en lege jeg kjenner veldig godt etter utallige besøk pga ryggproblemene mine. Nå var det rundt ett år siden jeg var hos han sist, men han husket meg godt, og i stedet for å gå rett på mine fysiske plager, tok han seg god tid til å slå av en prat om hvordan jeg hadde det sånn ellers, liksom? Når vi ikke tenkte på rygg og hofte?

Det er en så stor befrielse å treffe på folk i helsevesenet som ser meg, som lytter og som bryr seg.

Så var det tid for denne injeksjonen i hofteleddet, da. Legen min hadde med seg en ung, barsk kar på opplæring. Han lignet på Kristofer Hivju. Muskuløs, høy og barsk, rødt hår og skjegg.

Vi gikk på ultralydrommet, jeg tok av meg buksa og la meg på benken. Jeg hadde litt dårlig tid da jeg sto i dusjen før jeg dro i dag. Vurderte om jeg burde barbere meg litt nedentil, men tenkte at jeg skal jo ikke av med trusa, legen skal jo sette den injeksjonen på siden av hofta.

Så jeg droppa det, – var dessuten bare to dager siden forrige shavings, og med trusa på, er det vel ikke noe stress.

Det jeg imidlertid tok meg tid til, var å skrubbe hofta og låret med sånn deilig, kornete body scrub fra Rituals. “Ska’kke være noe appelsinhud på denne dama her, nei”, sa jeg til meg sjæl i dusjen. Jeg prater ofte høyt med meg selv.

Tabbe. Feil prioritering.

Legen skulle sette injeksjonen i lysken, ikke på utsiden av min nyskrubba, blanke ungpike-hofte. Hjertet sank. Nesten ikke noe er verre enn å vise hårveksten i bikinilinja som du trodde var godt skjult under trusa. Spesielt når Kristofer Hivju står og glor.

Der sto altså Kristofer Hivju og glante mens legen min dro trusekanten godt til side mens han spritet og gjorde området rundt der sprøyta skulle stikkes sterilt.

Der nede var det todagers-skjegg. Ja, ikke skjegg da, men hårvekst! Lekkert.

Heldigvis klarte jeg å holde kjeft, – jeg kjente at jeg nesten buste ut med noe om at jeg ikke hadde trodd at de skulle se innunder trusa mi, og at jeg hadde prioritert å gjøre hofta blank i stedet… Jeg tror det hadde blitt kleint. Jeg tiet klokelig stille, og heldigvis gjorde den satans injeksjonen så vondt at jeg glemte todagers-skjegget for noen minutter.

Da seansen var over, var det ei som fikk på seg buksa i en fei uten å så mye som å kaste et eneste blikk på Kristofer Hivju og den søte, unge sykepleieren som jeg glemte å nevne også var “ivrig” tilskuer.

Jada! Moment of my day! Hvordan var din dag?

En times tid etter injeksjonen klarte jeg knapt å gå. Hele hofta kjentes fullstendig låst, måtte slepe foten etter meg, og det gjorde fryktelig vondt.

Det har gått seg til utover dagen og kvelden. Har gått bananas i grønnsaksdisken og lagd en sykt digg lapskaus. Husmorkreds i dag også!

Hva er det å ikke like med høsten, sier jeg bare?🧡

God natt eller god morgen, alt etter som når du leser om mitt pinlige øyeblikk i dag.

// Nina

Først og viktigst i dag:

Vær så snill og hent flere enn 50 flyktninger fra Moria-leiren, kjære Regjering!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det har vært krise altfor lenge – nå er krisen langt, langt over sin egen smertegrense.

Jeg har ennå ikke forstått regjeringens tidligere beslutning om å vente til 8-10 andre land har åpnet for å hente barn og barnefamilier ut av leiren, før Norge selv vil gjøre det.

Makan til barnslig oppførsel, sier jeg bare!

“Neeeei, vi vil ikke redde traumatiserte barn fra uholdbare forhold i Moria-leiren før noen andre også hjelper tiiiil!” 

Så da har tida gått uten at så mye som et eneste lite barn har fått komme til Norge. I stedet fortsetter barna å bli boende under forferdelige forhold tett i tett med 13 000 andre mennesker. De har flyktet fra en hverdag med krig, vold og terror, de er traumatiserte og trenger desperat hjelp.

Norge AS tar seg likevel tid til å vente på at 8-10 andre land skal få ut fingeren først…

Hva skjedde med nestekjærligheten som vi nordmenn alltid har vært så gode på? Er det så mye mer behagelig å sende noen bistandskroner i ny og ne til flyktningeleire langt unna i stedet for å ta i mot med åpne armer flyktninger som er i reell flukt fra sine lands regimer?

I dag våknet vi til nyheten om at Moria-leiren på Lesvos har brent ned. 13 000 flyktninger er uten hjem (i den grad man kan kalle den plassen de bodde på i leiren for et hjem…)

Jeg får vondt langt inn i sjela av å tenke på alle de livredde barna som nå befinner seg der nede på den greske øya. Mange er foreldreløse. Mange er sikkert skadet etter brannen, mange er sikkert syke fra før.

Er det noen som passer på dem? Får de vann, mat, legehjelp, klær, og et sted å sove i natt? I følge nyhetene på radio og i aviser, får de ingen hjelp. Det er det totale kaos som råder der nede.

På radioen får vi høre at Norge åpner opp for 50 flyktninger. 50!!!

Jeg tror nesten ikke det jeg hører. Smålighet er noe av det verste jeg vet, og dette er smålig, Kjell Ingolf og Erna!

Vi kan bedre enn dette. Og jeg tror vi kommer til å gjøre bedre enn dette. Noe annet vil være skammelig.

Bare ikke vent og se hva andre land gjør før dere agerer. Det er lov å tenke sjæl.

// Nina

Måtte tenke litt etter å ha fått en henvendelse fra en journalist i et ukeblad om å la meg intervjue om kjærligheten og hvorfor jeg aldri har gitt opp håpet om den evige kjærligheten etter flere brudd og ekteskap bak meg. Les gårsdagens innlegg her: Noen vil intervjue meg! Meg???

Skal jeg, som har feila og mislyktes flere ganger liksom kunne si noe om det?

Jeg har konkludert:

Ja! Det kan jeg. Jeg har gjort meg mange tanker om kjærligheten opp gjennom åra, jeg vet hvorfor jeg har turt å satse gang på gang, og jeg vet også litt bedre nå hva som skal til for å holde liv i glørne i et kjærlighetsforhold og hva som er viktig og ikke viktig å fokusere på.

Så nå har jeg sendt en mail tilbake til journalisten og sagt at jeg er klar for å åpne opp om mine tanker rundt den o’ så store kjærligheten!

Det kribler litt ekstra i magen nå, det må innrømmes. Samtidig kjenner jeg at jeg blir glad inni meg. Det skjer jo ikke så mye spennende i denne damas liv til vanlig, – nå får også jeg noe “å skrive hjem om”, hehe.

Det mest spennende som har skjedd i dag, foruten mitt JA til et ukeblad og tankefeltterapi på Lørenskog, er at Monsteraen min som jeg tok stikling av for noen uker siden, nå begynner å komme med skikkelige røtter!

Har aldri tatt stikling av grønne planter før, så dette er skikkelig gøy!

Jeg vet ikke om jeg har plass til så mange flere planter enn de jeg allerede har i leiligheten vi skal flytte til, så det er mulig denne stiklingen må gis bort til noen som ønsker seg en Monstera. Jeg har allerede et par kandidater i hodet.

Kult å skape noe, å se at det man prøver på, lykkes. Det er ikke akkurat rakettforskning, men du og du, så morsomt!

Har også bakt grove pizzasnurrer til barnebarna som de kan ha med i nistepakka i barnehagen og på skolen. Super-bestemora fornekter seg ikke, si! Må skryte litt da det faktisk er evigheter siden jeg har hatt så mye overskudd som nå. Fint å føle seg litt nyttig 🙂

Ha en finfin aften, godtfolk!

// Nina

Mandag allerede, straks fredag, folkens!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den første dagen i uka er som regel synonymt med besøk hos mamma på Solgården sammen med pappa. Jeg har litt dårlig samvittighet for at vi nesten aldri er på besøk i helgene. Men det handler om å ta vare på seg selv og de nærmeste rundt meg. Kanskje handler det aller mest om å ta vare på ekteskapet mitt nå som barna våre er voksne og lever sine egne liv.

Som et relativt ferskt kjærestepar, det er åtte år siden vi fant ut at dette kunne være noe å bygge videre på, er vi heldigvis fortsatt rimelig forelska og vi liker å dele tid med hverandre.

Og i og med at vi begge er erfarne ektefolk som hele tre ganger har lovet å elske og ære den vi til enhver tid har hatt ved vår side, så har vi omsider lært at forhold må jobbes med om det skal vare.

Derfor er helgene dyrebare for oss. Vi ønsker å bruke dem til noe som gir oss næring, det være seg hyttetur, båttur, hagejobbing, tid med venner, skogstur eller shopping. Gjerne litt av alt.

Å besøke mamma gir ikke næring til annet enn den dårlige samvittigheten. Å besøke mamma stjeler energi. Sånn føles det. Det er innmari brutalt å si det, men det er sannheten. Jeg kan ikke lyve og påstå at jeg synes det er så forfriskende å besøke mamma. For det er ikke sant. Noen besøk er gode i noen få minutter. Hun kan si hun er glad i meg og at jeg har fine sko. Men vi snakker om 5 gode minutter og 55 triste og energitappende minutter. Jeg savner tida før korona da vi kunne sitte i fellesstua og ha flere å snakke med. Både beboere og pleiere. Samtalen går litt trått inne på rommet til mamma…

En psykolog jeg gikk og snakket med en i periode for å rydde opp i alle tanker og følelser som toppet seg da livet var på sitt aller tøffeste, rådet meg også til å begrense besøkene hos mamma til 1-2 ganger pr.uke.

Jeg er der minst to ganger, det blir som oftest tre ganger i uka. Og det blir som regel i ukedagene. Mamma vet jo ikke hvilken dag, måned eller hvilket år det er likevel, så jeg må slutte å få dårlig samvittighet for at jeg ikke er der på en lørdag eller søndag.

Jeg må for egen del prøve å gripe hver dag før den flakser av gårde uten annet innhold enn besøk på Solgården og å ha pappa på middag og å håndtere smertene på en best mulig måte. Det gjør jeg ved å lage meg innholdsrike dager, som tilfører dagen noe ekstra. Jeg har blitt bedre på å håndtere smertene nå. De er ikke borte, men jeg takler dem bedre. Jeg aner ikke hvorfor, men lurer på om det har noe med tankefeltterapien jeg går til om dagen. Jeg puster med magen og gjør øvelser som slipper stresset jeg bærer på ut av kroppen.

Uansett grunn, – jeg klager ikke! Det tror jeg ikke de rundt meg gjør heller. Det er merkbart hvor mye lettere til sinns jeg er om dagen.

Gode vibber i lufta får gjerne flere gode ting til å skje, og i dag fikk jeg en hyggelig mail fra noen som ønsker å intervjue meg om min evige tro på kjærligheten og hva jeg har lært om meg selv og relasjoner gjennom tidligere brudd. Artikkelen skal så publiseres på trykk i et magasin med både bilder og tekst. Det var dette blogginnlegget: Du er vinden journalisten leste og som gjorde at hun ville snakke mer med meg.

Jeg har ikke svart ja enda. Må snakke med Bård om det. Selv om jeg er så åpen som jeg er på bloggen min, så er det liksom noe helt annet å komme på trykk på ekte papir i en ekte reportasje liksom. Og har jeg rett til å uttale meg om kjærligheten, jeg som har feila så mange ganger? Må tenke litt på den. Og så vet jeg ikke hva jeg skal ha på meg. Det skaper jo også hodebry. Har ikke klær, vettu.

Sånn går dagene for tida. Litt Alzheimer, litt kjærlighet, litt media, litt smerter og litt tanker. Livet er fint, tross alt.

// Nina

Pst. Så du den fine høstkransen jeg lagde i går eller? Morsomt, billig og enkelt :)Les her.

“Tanta til Hep Stars”

Det er et uttrykk jeg har hørt i alle år, har til og med brukt det selv mange ganger.

Nåja, har kanskje hverken hørt det eller sagt det så mye de siste tiåra, tida går jo så fort, si. Mye føles som om det var i går.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men nå ramla uttrykket ned i huet på meg. Sitter i bilen på vei hjem fra setra, tenkte jeg skulle fortelle om dørkransen av typ røsslyng som jeg lagde i dag.

Jeg er ikke veldig fingernem, har liksom aldri tatt meg tid til å lære meg å strikke og sy og sånn. Eller ikke helt hatt interessen for det. Angrer litt på det nå, men det er jo aldri for sent, plutselig en dag sitter jeg i godstolen og strikker sokker eller skjerf.

Derfor er det ekstra gøy når jeg får til å lage noe selv, som dørkransen i dag!

“Det er så enkelt at selv tanta til Hep Stars kan greie det”, datt ned i huet på meg da jeg funderte på overskriften til innlegget mitt i dag.

Måtte spørre Bård. Hvor i all verden kommer uttrykket fra? Han har også hørt uttrykket “tanta til Hep Stars”, vi mente begge det måtte være noe musikkrelatert, men hva? Hvem var Hep Stars?

Google har nesten svaret. Hep Stars er ei svensk gruppe som hadde sin storhetstid fra 1964-1966. Selveste Benny Andersson var også medlem av gruppa en liten stund.

Men, Google kan ikke svare på hvor uttrykket “tanta til Hep Stars” kommer fra. Noen som vet? Jeg vil gjerne vite det!

Nå prater jeg meg helt bort her, sorry!

Se hva jeg har laget! Lett som bare det! Selv tanta OG bestemora til Hep Stars hadde greid dette!

Kunne vært enda rausere med lyngen, men hadde ikke mer tilgjengelig. Synes likevel den ble kjempefin mot de gamle tømmerveggene på setra.

Jepp. Dett var dett. Mye babling for å få vist frem ei dørkrans, si.

En strålende helg er over. Jeg tror uka som kommer også blir fin. Det er liksom nesten som om det bobler litt over inni meg om dagen. Så godt å kjenne på den følelsen der igjen, altså!🥰👍

// Nina

Når barnebarnet på 6 år proklamerer at han vil være på setra med oss i minst 4 dager til, da kan vi trygt si at det har vært en flott helg.

Koselig fredagskveld. . Lørdag morgen starter rundt klokka åtte, sola skinner og vi tar morgenkaffen og kakao med krem ute i solveggen før frokost.

Så er det noen kuruker som må spas bort fra tunet. Det er ei ku som på et eller annet vis har klart å finne en vei inn gjennom/over/under gjerdet som går rundt hele tomta her. Den liker å legge fra seg et visittkort eller to.

Lurer på hva kua hadde sagt om jeg hadde gjort det samme på hennes side av gjerdet, nedpå jordet der hun liker å gresse?

Hadde ikke likt det, nei? Akkurat. Det var det jeg også tenkte…

På torvtaket på låven er det en del busker som har begynt å vokse seg store. Vi har lenge snakket om at de må tas før røttene vokser seg gjennom taket.

Det er stas å være 6 år og å få lov til å være med beste-Bård og sage ned trær høyt over bakken.

Mens gutta gjorde litt gutteting ute, smalt super-bestemora (altså jeg) sammen ei røre som skulle bli til sveler på primusen på fjelltur.

Mye folk i fjellet! Gikk ikke i kø, men uvant å si “hei, hei” til såpass mange som vi traff i dag.

Høstfargene er så absolutt til stede oppe i høyden. Har sagt det før, sier det igjen; Jeg elsker denne årstida!

Vi hadde et mål for turen, nemlig et fiskevann i nærheten av setra. Fiskevann og fiskevann, fru Blom. Har aldri sett så mye som et vak der. Men det viktigste er jo å kaste med stanga, ikke sant? La snøret ligge bittelitt uti der, sveive inn og håpe på et napp som aldri kommer.

Dæsken. Det er nervepirrende, ass. Skjønner godt de som blir bitt av fiskebasillen. Not.

Men da er det fint, da, at mens gutta egentlig står og gjør ingenting, så kan jeg være litt til nytte ved å stå og steke deilige sveler som kan serveres etter x antall kast og null napp!

Vil du ha oppskrift på en superenkel svelerøre? (Tror ikke det finnes så mange kompliserte, forresten) Okey, da:

4 dl kefir

2 egg

1 dl sukker

4 dl hvetemel

1 ts natron

Visp sammen til ei glatt røre, og voilá! Stek lapper, ha på syltetøy eller brunost, og del gjerne med flere.

Tilbake på setra blir det skyting med luftgevær mens super-bestemora roer ned rygg og hofte. Så er det taco og litt skjermtid på ipad’en før øynene på herlige William blir trangere og trangere og senga oppsøkes frivillig.

Rett før Ole Lukkøye tar over regien på resten av kvelden, kommer altså verdens fineste ord: Jeg skulle ønske jeg skulle være her med dere i minst fire dager til! ❤

// Nina

Følg meg gjerne på Facebook:

https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).

Fredagsfølelsen blir litt ekstra god de fredagene vi setter kurs mot Valdres, og etter 17-18 mil svinger inn på seterveien som fører ned til setra.

Jeg går ut av bilen og åpner grinda så Bård får kjørt helt inn på tunet, så går jeg med den gedigne nøkkelen i hånda og låser opp den gamle døra inn til paradiset vårt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har faste rutiner når vi kommer frem.

Innsjekkinga går ganske kjapt, og er det opphold og fint ute, så er det om og gjøre å komme seg kjappest mulig ut med en vimpelskvett eller ankerdram eller hva jeg nå skal kalle det. Vi har hverken vimpel eller anker på setra. Men samme det, skvett eller dram, noe å svelge ned i halsen, liksom. En tynn en! Eller rett og slett et glass vin. Eller en øl. I dag ble det brus. Barnebarnet mitt William er med oss i helgen. Da smaker brus best.

William på 6 år hadde kjøpt roser til bestemor💕

Skuldrene har senket seg, nå er det straks leggetid for minstemann som har spikka sin egen pølsepinne, grilla pølser og hilst på kuene før han nå sitter og glipper med øynene etter en lang uke på skolen i sitt aller første skoleår.

Ingen lang blogg fra meg i dag, bare en liten hilsen med ønske om at akkurat du og du får en fin inngang på helgen 🙂

Inn- og utpust fra Valdres🧡

// Nina

Er det én blogg jeg virkelig koser meg med, så er det Janne Nordvang sin; https://jannenordvang.blogg.no/

Før jeg selv begynte å blogge, tror jeg det var Janne sin blogg som gjorde meg oppmerksom på blogglandia. Blogginnleggene hennes blir delt av veldig mange, – folk flirer seg i hjel av hennes små historier og sinnsykt kule tegninger fra livet i Måsahuset med Måsagubben og gutta boys.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er liksom ikke den ting den dama ikke kan, hu er kreativ til tusen, og jeg skulle ønske jeg bare hadde vært bittelitt i nærheten.

Siden jeg vet litt om at livet ikke alltid blir som man drømmer om, så er jeg innmari glad for at jeg kan drømme litt gjennom Jannes blogg, finne litt inspirasjon og idéer til små prosjekter selv jeg kan klare.

I dag har jeg forsøkt å være litt Janne Nordvang. Hun la nemlig ut oppskriften på ei nydelig eplekake (har jo ikke smakt den, men den ser heeelt smashing god ut), og siden dette virkelig er tida for å bruke det markens grøde gir oss, så tenkte jeg at jeg skulle svinge slikkepotten ei runde.

Vi har ett epletre i hagen. Det fikk vi i bryllupsgave for fire år siden. For to år siden ga det ganske godt med epler. I fjor kom det ingen. I år kom det to stk.

Jeg synes to epler er bedre enn ingen epler, og jeg gleda meg oppriktig til de skulle vokse seg litt større, og så skulle de høstes om ikke lenge.

Men, så har’e seg sånn, at noen ganger blåser det litt her vi bor, og når det plutselig en dag stormet så ille at eplegreinene svingte litt ekstra på seg, så falt eplene av, og fem sekunder etterpå kom skjæra og tok de små eplene.

Makan til frekke fugler.

Gudskjelov selges det epler i butikken, og snartenkt som jeg er, så dura jeg til butikken og kjøpte epler, gitt.

Og nå har jeg bakt og dandert etter beste evne, kopiert stylinga til Janne Nordvang (mangla rutete duk), og tatt dette bildet før kaka ble satt i ovnen.

Ikke helt ulikt Jannes som du ser på bildet under her? Hu har jo en ekstra schwung over kaka si, et eget håndlag for baking, kan du si. Bildet er freidig rappa fra Instagram. Håper jeg blir tilgitt 😉

Og mens jeg satt her og skrev, så ble kaka mi ferdig! Nå har jeg styla litt ekstra, merk at jeg nå har tre epler ved siden av, akkurat som Janne 😀

Oppskrifta finner du på bloggen til Janne🧡

Nå gjenstår det å smake – det lukter himmelsk!

For å sitere Janne: Kolesterolet mitt er litt skeptisk, men resten av kroppen, særlig hjernen og ganen, er supergira 😂

// Nina

Ute av døra og på tur i skauen før klokka halv ni i dag. Så godt å kunne bevege seg når jeg nå har knekt koden med tanke på hofta og forhindre at den skal låse seg hele tiden.

Supert å gå i ulendt terreng. På flatt og hardt underlag kan jeg velge mellom en haltende gange eller å gå med knekk i knea.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg foretrekker det første alternativet. Å gå med knekk i knea gir litt dårligere vibber, synes jeg.

Uansett, – jeg vandra av sted på min nye favorittrunde i skogen. Bare jeg, fugla og helt sikkert noen andre dyr som kikka på meg mens de var gjemt bak busker og trær.

Da jeg hadde gått et stykke og kom til en litt åpen glenne med store svaberg og vakre furutrær rundt, så jeg en ganske stor fugl. Den var flott, mye rødt på brystet. Prøvde å få tatt et bilde av den, men den var visst ikke helt i fotoform i dag.

Jeg respekterte det og gikk videre.

Plutselig ser jeg at det kommer en stor mann gående mot meg på stien.

Jeg går umiddelbart i forsvarsmodus og katastrofeberedskap.

“Er det en voldtektsmann? Hvor kan jeg løpe? Kan jeg i det hele tatt løpe? Rekker jeg å ringe noen? Er det noen andre i nærheten?”

Så ser jeg til min store lettelse at mannen har et kamera og en gedigen linse hengende rundt halsen.

Aha! Ikke en voldtektsforbryter som er ute i Kjekstadmarka for å voldta ei 53 år gammal kjerring som kanskje er ute og går tur helt alene på en sti, nei!

Det var da enda godt. Jeg puster lettet ut. Han skal bare ta bilder.

“Hei hei! Er du ute på fotojakt”, spør jeg.

“Ja, men det er lite fugl å se nå”, sier mannen som ikke er voldtektsmann, men bare fotograf.

“Jeg så en stor fugl nede ved sletthellene her, den minnet litt om lavskrike, men mye større. Veldig vakker”, babler jeg euforisk fordi jeg er så letta over at han ikke er en voldtektsforbryter, men bare en fotograf.

Jeg unnlater å si at lavskrike er den eneste fuglen jeg kan navnet på. Eller, jeg kan måke, kråke, due og skjære også. Men alle disse spurvene og trostene og meisene? Nei, jeg har gitt opp å huske hva som er hva. Fugl er fugl, si! Men lavskrika, den kjenner jeg godt fra setra.

“Det var nok ei nøtteskrike. Den er på størrelse med skjæra, og lager ikke så pene fuglelyder. Det er de skrikene du hører nedi her”, sa mannen som ikke er voldtektsmann men bare fotograf.

“Ja, naturligvis. Det var selvfølgelig ei nøtteskrike”, sa jeg som ikke ble voldtatt av en som kunne vært en voldtektsmann, men som bare var en fotograf.

// Nina

Jeg er nesten like håpløs som Elizabeth Taylor og alle hennes menn, men bare nesten. Har ingen planer om å ta henne igjen, heller.

Eller, man skal jo aldri si aldri…

Neida! Slutt, Nina! Sånt er det ikke lov å si på bryllupsdagen!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har bryllupsdag i dag, Bård og jeg. For fire år siden lovet vi hverandre evig kjærlighet og troskap til hverandre.

Vi er begge for veteraner å regne når det gjelder de løftene. Dette var tredje gangen med bryllup for oss begge to.

Jeg vet, – det kan høres ut som vi er noen uskikkelige vinglepettere, men de som kjenner Bård vet at det antakelig ikke finnes en mer stødig person i hele verden.

De som kjenner meg vil antagelig si at jeg er den rake motsetningen av Bård.

Og det er jeg nok også på mange måter.

Men når det gjelder kjærligheten så deler vi den samme drømmen om å ha den ENE i livet som aldri viker fra din side, som elsker deg mest på de vanskeligste dagene, som er din trofaste bestevenn, som gjør gledene større og sorgene mildere. En drøm vi deler med de aller fleste her på jorden, vil jeg tro.

Da vi møttes for første gang for 8 år siden, hadde vi vært single i et halvt år begge to. Vi fikk kontakt på nettet, kjemien i cyberspace klikket umiddelbart, og vi møttes på ordentlig etter bare tre dager med chatting.

Det klaffet in real life også, og jeg minnes en spennende sommer og høst i 2012 da vi brukte enhver anledning til å bli bedre kjent. Vi trente sammen, gikk i fjellet og i skogen, dro til Island, kjørte motorsykkel, spilte golf, drakk vin og lagde mye god mat. Vi danset, drømte og delte våre innerste tanker i timesvis.

Livet med Bård har vært som en våt og rosa drøm. Selv når vi har stått i de tøffeste stormene har vi evnet å finne de små lommene med tid for oss to, tid for å puste, tid for å huske at vi må ta vare på hverandre om det fortsatt skal være et ‘oss’ også i fremtiden.

For jammen har han blitt tildelt den vanskeligste epoken å være ektemann på i mitt liv. Han fikk liksom ikke bare meg, men også hele bølegjengen min som trengte vår hjelp og bistand mer og mer etter som tida gikk.

Stikkord er Alzheimer, pille- og alkoholmisbruk, kreft, Downs syndrom med påfølgende demens og epilepsi, ryggoperasjon, kroniske smerter, død og begravelser.

Sikkert ikke mer enn hva mange andre familier går gjennom i et langt liv, men alt dette kom jo litt vel komprimert, om jeg kan si det sånn. Alt på én gang, som en tsunami som aldri tar slutt.

Men hurra! I tillegg til all fordervelsen, er det naturligvis mye glede også. Han har sine to barn og jeg mine tre, de er nå voksne og de er alle sammen utmerkede eksemplarer av arten unge voksne.

Med voksne barn følger det også flotte  svigerbarn og barnebarn som vi har stor glede av.

Uten Bård ved min side disse siste årene vet jeg neimen ikke hvordan det hadde gått. Det hadde jo gått på et vis, men jeg er uendelig takknemlig og veldig klar over hvor heldig jeg er som traff denne kjekke og staute karen på Møteplassen.no.

Jeg vet utmerket godt at det florerer av  klisjéer og kliss-klass i dette innlegget, men jeg beklager det ikke.

For om noe skal være klisjéfylt, så er det da jaggu den store kjærligheten!

Jeg har noen favorittdikt i livet mitt.

Det ene er egentlig et vers fra et litt lengre dikt av Åse-Marie Nesse, men jeg synes det er så vidunderlig vakkert og det passer i så mange ulike settinger. Vi har dette verset på gravstedet der søsteren og broren min ble bisatt i fjor.

Legg di hand i mi hand
så er vi sterke saman
så er vi svake saman
så er vi saman

Jeg ser for meg at Sidsel og Lars Ove passer på hverandre der de er nå, og jeg finner trøst i den tanken.

Samtidig er det en illustrasjon på hvordan jeg ser for meg ekteskapet og kjærligheten Bård og jeg deler. Det er rett og slett vakkert i all sin enkelhet.

Et annet dikt jeg elsker er av Olav H. Hauge. For en dikter han var!

Du var vinden

 

Eg er ein båt

utan vind.

Du var vinden.

Var det den leidi eg skulle?

Kven spør etter leidi

når ein har slik vind!

 

Måtte vinden aldri snu. Jeg vil følge deg hele veien, kjæresten min. Helt til vinden stopper.

// Nina

Les gjerne her om våre bryllupsfeiringer: Tips til tidenes venneferie/bryllupsfest!