Barn og barnebarn møttes ute på isen på Gjellumvannet, noen på skøyter og noen på beina. Fantastisk vintervær!
Etterpå var det inn for fastelavensboller og bæsjekake (!).
Moro for unga og moro for bestemora!
Skulle gjerne vært og besøkt mamma’n min i dag, men tror ikke hun har savna meg i dag, gitt. Om jeg gir henne en klem i dag eller i morgen gjør ingen forskjell.
Hun var så fin da vi besøkte henne på fredag, så mye yngre ut med “ny sveis”. En engel hadde vaska og fønt håret hennes veldig fint den dagen.
Fikk tak i Hjemmet til mamma før det ble utsolgt. Ikke hver dag datteren hennes pryder forsiden, hehe.
Morsdag og fastelaven er koselige feiringer, og det er jo egentlig ikke noe gæærent å si om Valentinsdagen, heller.
Skal ikke kimse av kjærligheten, den er alltid viktig. Faktisk så viktig at vi ikke trenger én spesiell dag for å feire den, tenker jeg.
Bård og jeg er flinke til å feire kjærligheten vår gjennom små gester og omtanke vi viser hverandre daglig gjennom året. Blomster får jeg titt og ofte, heldigvis.
I dag, på selveste kjærlighetsdagen, fikk jeg ingen stor bukett med røde roser. Ikke en bitteliten kvast, engang. Som forventet.
På bildet her hadde jeg fått flotte roser av Bårdis, på en tur til Barcelona for noen år siden. Romantiske overraskelser digger jeg, overprisede blomster til Valentines er ikke like gøy, kjenner jeg.
No offence til alle som er superhappy med den oppmerksomheten de har fått i dag, altså. Vi er forskjellige. For meg er det en ganske uviktig dag, for andre er det en viktig dag som helst bør inneholde “full pakke”, både blomster, diamanter og romantisk middag.
Jeg skrev litt om dette i fjor også, husker jeg. Les her om du vil: Drit i de rosene!
I morgen er en ny dag, husk å sette pris på kjæresten din da også❤
Svaret kom fort etter undersøkelsen av tarmen i forrige uke.
Ikke favorittundersøkelsen, akkurat. Tømmeregimet er det verste. Fly på do og faste i ett døgn. Det er ikke da du føler deg på topp, si.
Og så, når det hele kulminerer i å ligge på en benk med sårt rompehull og du får en slange med ballong ført inn der bak av en kjekk radiograf, så skal det litt til å holde på verdigheten og å spille uanfektet.
Det beste med det hele er at det blir så fort glemt. I dag, en drøy uke etterpå, så kan jeg godt gjøre det igjen. Akkurat som en fødsel. Utrolig hvor fort man glemmer hvor jævlig vondt det var.
Resultatet etter en fødsel er jo mye finere enn etter hva som potensielt kan komme etter en tarmundersøkelse, så sånn sett er det kanskje ikke sammenlignbart, men når resultatet er: “Normale funn“, så må jeg si jeg kjente på et blaff av lykke. Kunne ikke pakke det inn i et lite babyteppe, men et fint øyeblikk? Jo, det var det så absolutt.
Det ga ingen svar på magesmerter, blyanttynn avføring, oppblåsthet og følelsen av aldri å få tømt meg helt, men jeg har utelukket at det er noe farlig, og det er veldig greit. Jeg var egentlig ikke redd for det, likevel er det jo noe i underbevisstheten som lurer, så det er greit å sjekke det ut av tankekjøret.
Så da er det vel IBS’en, da, irritabel tarm, som er årsaken. Må bli flinkere til å unngå matvarer som jeg vet jeg reagerer på. Tenker jo litt på perioden i fjor da jeg kuttet ut alt av mel og sukker veldig brått.
– Kanskje kødda jeg det til litt med kroppen da jeg plutselig begynte å spise mat med både mel og sukker i igjen…
Jeg skal i hvert fall teste ut matvarer fremover, se om det gjør susen. Mel er en fiende. Begynner på mandag, det er jo fastelaven på søndag…
Nå er det plutselig fredag igjen, folkens! Får fortsatt fredagsfølelsen, jeg. Selv om jeg ikke er i jobb. Bård har fri, vi spiser senere middag, kanskje vin, popcorn, mye bra på TV, og det beste av alt; ingen vekkerklokke de neste to dagene.
I kveld kommer Bårds sønner en tur, lørdagen er blank foreløpig, søndag blir det litt bursdagsfeiring med eldste datter med familie. Det blir en fin helg, tror jeg.
Livet i leilighet er stadig å anbefale. Vi småpusler rundt, ting bytter plass, noe kommer til og annet blir byttet ut. Ser veldig frem til sofaen kommer på plass i loftstua, da får vi virkelig brukt hele leiligheten.
Trappa vår er vakker, synes jeg. Treverket i selve trappa og håndløperen er dritlekre. Digg å få gladfølelsen hver gang jeg går opp eller ned. Kan fort bli gratis trim når det er digg å gå i trappa, gitt!
Nå er det straks besøk på Solgården bo- og omsorgssenter med pappa. Har ikke sett mamma siden mandag, så nå blir det fint å klemme litt igjen.
Har noen forresten sett om Hjemmet har kommet i butikken i dag med meg på forsiden? Får ta en tur i butikken etterpå😅
Livet er en eneste lang reise med kontraster. Glede og sorg, nesten fra den ene dagen til den andre. Noen ganger fra time til time, i alle fall i mitt liv de seinere åra.
I går var det imidlertid en glad dag. Jeg hadde bursdag. Det er tøffe dager for noen i nær familie om dagen, så det var ingen stor feiring planlagt uansett, men det gjorde godt å tenke på litt annet enn akkurat det vonde for noen timer.
På grunn av denhersenskoronaen ble det heller ikke til at alle i nærmeste familie kom engang. Vi ville blitt for mange, for tett hjemme hos oss.
Sto opp til blomster, ballonger, muffins med kakelys og kaffe.
Dro til frisøren min og etterlengta hårklipp.
Mann på hjemmekontor hadde lunsjen ferdig til jeg kom hjem. Telefoner ringte. Bakte kake. Måtte hvile ryggen. Da ble det tid til en liten stund på Facebook og å gjøre et forsøk på å lese gjennom gratulasjoner.
Take away-middag fra den lokale sushi-restauranten med min sønn, kommende svigerdatter (håper jeg), mitt yngste barnebarn på 19 dager, pappa, Juliesnupp og Bårdis.
Rett før vi setter oss til bords, kommer det en sms fra en god venninne:
What?
Jeg skulle jo få beskjed i forkant? Jeg hadde faktisk bladet i hus allerede, abonnerer så klart. Ville jo være i forkant den dagen artikkelen kom ut. Men jeg hadde ikke lest det.
Forsidepike, til og med! (Gjemt bak ekstrabladet med “12 raske og enkle middagsretter, men lell)
Nei, har’u sett… Hahaha, ble litt svett, ja.
Fire sider på glanset papir, Nina snakker om kjærligheten. Blir jo ikke vakrere enn det, si!
Bladet kommer i butikkene i morgen, fredag 12.februar. Akkurat i tide til Valentinsdagen.
Få med deg noen bevingede ord om kjærligheten inn i helgen fra en “ekspert” på området.
Intervjuet var i oktober i fjor, og gudskjelov er jeg fortsatt helt sikker på at denne gangen har jeg giftet meg med rett mann!
Mine to eksmenn har fått med seg gode ord i artikkelen, så jeg håper de bare rister godmodig på hodet over hu gærne skrulla de én gang var gift med.
De er jo fedre til mine barn, jeg vil alltid være takknemlig for det❤
Jeg har egentlig blogget litt gjennom helgen, men ingenting har blitt publisert, bortsett fra min anbefaling om å se Rådebank på NRK.
Ting skjer på privaten, alt kan ikke skrives om, og da er det litt vanskelig å skrive “som om ingenting har hendt”.
Fikk også en veldig, veldig trist nyhet om en tidligere kollega på fredag. Ble litt lei meg, føler med alle som er ekstra berørt og som opplever tunge stunder nå.
På fredag så vi litt på Lindmo, og da la jeg merke til at Anne Lindmo og Ane Dahl Torp hadde like halssmykker på seg. Veldig fine! Anne sitt i gull og Ane sitt i sølv, tror jeg.
Noen som har peiling på hvor de er fra?
Jeg tror ihvertfall at de er like?
Lørdag:
Fint og kaldt.
Er vel ikke helt innafor å si det, men jeg er litt lei av både kulda og sola, jeg. Det er sååå vakkert ute, men så er det liksom ikke så lett å nyte det i timesvis fordi det er så kaldt med mindre man beveger seg hele tiden.
Og siden jeg ikke klarer å bevege meg i timesvis, så blir det ut og gå en times tid, og resten av dagen blir man værende inne og glo på finværet ute. Og det blir jeg litt grinete av, kjenner jeg.
I dag:
Sov lenge! Altfor lenge. Hadde problemer med å sove i natt pga smerter. Måtte stå opp igjen etter å ha ligget og vridd meg og forsøkt all verdens teknikker i et par timer.
Satt og glante på intetsigende tv til kl.05:00 i dag morges. Da hadde kroppen roet seg såpass at det gikk an å legge seg igjen, og jeg lå og drunta til kl.11:00. Er ikke fan av å nesten snu døgnet på den måten, håper jeg er i normal gjenge igjen til i natt.
Vi har fått oss litt luft i dag også, – deilig at det ikke var så himla kaldt. På balkongen vår var det faktisk litt “lunt”, så vi lånte et lite sett med bord og stoler av pappa så vi fikk sitte og kjenne litt på sola.
Vi må ha nye utemøbler, de vi hadde fra før er for store. Nå må vi ha noe som er mer tilpasset til en liten balkong.
Flott utsikt utover vannet den ene veien,
og så får jeg litt Aristokatt-feelingen den andre veien. Får litt lyst til å hoppe bortover takene. Tror ikke det hadde blitt like grasiøst som jeg har bilder av i hodet mitt.
Kommende uke er planen å bikke ett år til, klippe litt hår på skallen, og trene litt hos fysioterapeuten. Om jeg klarer å skjerpe inn litt på kaloriinntaket også, vil det bli en bra uke, tror jeg.
Bortsett fra tirsdag. Det blir nok en sår dag. Storesøster Sidsel døde den dagen for to år siden. Jeg kjenner jeg er litt ekstra følsom nå om dagen. Det popper opp minner på Snap og på Face fra de siste dagene hun levde. Selv om jeg takler sorgen og savnet veldig godt nå, så kan jeg ikke noe for at tårene presser seg frem i tide og utide om dagen.
Hun var innlagt på Bærum noen dager den siste uka hun levde pga lungebetennelse. Jeg sov hos henne noen av nettene. Det var tøft. Hun var mye angstpreget, og jeg er så takknemlig for at hun fikk komme hjem de siste dagene til sin egen seng og avslutte livet der med pappa og meg hos seg.
Til alle dere som tenker “må hun til stadighet skrive om de søsknene som døde?”
Svaret er nei. Jeg må ikke det. Men jeg kommer til å nevne dem igjen og igjen så lenge traumene fra to år tilbake rører ved nervene og følelsene mine. Dette er min historie. Og spesielt Sidsel var en stor del av mitt liv.
Og akkurat nå, i disse februardagene, forbeholder jeg meg retten til å dra frem minnene om Sidselmor som jeg savner så veldig, veldig, veldig sterkt.
Selv om serien illustrerer rånemiljøet i Bø i Telemark fra rundt 2010-tallet og fremover, så kjenner jeg likevel at jeg blir sugd tilbake til 80-tallet og egen ungdomstid.
Jeg kjenner meg sånn igjen i egne følelser fra den tida, de ulike karaktertypene i serien kan jeg navngi i min egen vennekrets fra da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående skole. Utrolig gjenkjennelig.
Det er nesten litt godt å se at ungdommen faktisk ikke har forandret seg så mye siden jeg var ung.
De baler jo med de samme følelsene som vi gjorde, og selv om mye nå foregår gjennom sosiale medier, så er mekanismene de samme. Følelsene er de samme, skuffelsene kjennes like ille, og kjærlighetssorgen er like sterk som da.
Var litt rånete selv jeg. Rægga rundt i Røyken og Hurum i min første bil, en Mazda 626. En gyllen tid jeg aldri glemmer.
Vi har ikke sett serien helt ferdig ennå, men jeg skjønte fort etter et par episoder at denne serien må alle se. Både voksne og ungdom.
Sårbarheten, humoren, alvoret, kjærligheten, savnet, sorgen, – Alt er med, og iallefall hos meg setter det i gang en haug med tanker, følelser og ikke minst minner.
Ikke minst er den viktig moralsk sett. Her er det mye å lære. Jeg håper ungdommen tar det til seg.
For noen uker siden ble det brått hjemmekontor hver eneste dag på Bårdis også. Fordi så mange andre på jobben hans har valgt hjemmekontor, har han syntes det har vært greit å dra inn til kontoret hver dag fordi han nesten har vært alene eller hatt mange meters avstand til eventuelle kollegaer.
Men så kom det påbud om at alle som kunne, skulle jobbe hjemmefra, og plutselig hadde jeg selskap hele dagen.
Yngste snuppa med mye hjemmeskole pga rødt nivå på videregående skole har også vært med på å fargelegge dagene i heimen.
Og det går overraskende fint, det gjør jo det. Og dette er ikke et klagemål, til det har vi det for godt, men kanskje et bittelite hjertesukk er lov?
Jeg tror helt sikkert at de som har hatt hjemmeskole i lange perioder med opptil flere barn i tillegg til hjemmekontor både for seg selv og kanskje en samboer har mye større grunn til å ønske seg tilbake til februar 2020 enn meg.
Men likevel, – fytti katta! Jeg tror jeg snakker for mange om at nå kjennes denne pandemien jæskla godt!
Utfordringen nå, synes jeg, er at vi liksom ikke ser noen ende på det hele.
Treg vaksinering (står det i avisa, jaffal) og disse mutantene som finner det for godt å dra på uanmeldt besøk både her og der gjør at jeg kjenner på litt motløshet nå for første gang under pandemien.
Savner at Nakstad eller Erna skal komme med noen hurra-nyheter snart. Berolige oss alle om at vi går lysere tider i møte på ordentlig, ikke bare i form av lengre dager. For det tar Kristen Gislefoss seg av.
I påvente av bedre tider må vi jo bare gjøre det beste ut av det, bite tenna sammen og holde ut. Spise yoghurt med granola og bær og se frem mot sommer, sol og kontroll på Covid-19.
For det blir vel sånn, blir det ikke?
// Nina
P.S. Spis gjerne noe annet frem mot sommeren. Yoghurt med granola og bær passa bare bra fordi det var den maten jeg hadde tilgjengelig fremst i bildearkivet. Knekkebrød er også godt. Eller sushi. Det går også an.
Etter 38 timer uten mat, et døgn med avføringsmidler som har fått fart på tarmene og til sist en undersøkelse med en slange opp i rompa, er det lov å si at det er digg å være ferdig nå.
Jeg skrev litt om bakgrunnen for dette i går. Om du vil lese, kan du trykke her.
Unilabs i Drammen tok pent i mot meg. En mann, kjekk sådann, skulle “ha” meg. (Typisk min uflaks. Hadde foretrukket en eldre, mindre kjekk mann eller en dame i en sånn setting).
Jeg fikk utlevert en lekker papirbukse med hull i baken sånn at det skulle være fritt frem for litt lek med ballong etterpå. Hæ?
Nei, det var ikke bursdagsfeiring.
Jeg fikk først et middel intravenøst som skulle roe ned tarmene under undersøkelsen og kontrastvæske, og så måtte jeg legge meg ned på siden for å få en tynn slange inn i endetarmen. På slangen var det montert en ballong som skulle fylles med luft for å gi god plass til bildetakingen.
Det er morsommere å blåse opp bursdagsballonger enn å få en ballong blåst opp inni seg, kan jeg love.
Det var litt vondt. Litt mer enn middels vond mageknip, og så har man ikke muligheten til å krøke seg sammen som ville vært en normal reaksjon når magen tar tak. I stedet må man ligge helt stille og rolig på ryggen og kjenne på de konstante knipetakene.
Ikke så mye normalt over å ligge på en benk med en slange med ballong opp i ræva mens man kjøres inn i en CT-maskin, altså.
Likevel, – det er fort gjort. Bare å legge all flauhet til side i den ydmykende situasjonen. Hele seansen tok maks 20 minutter. Og det var mye bedre enn vanlig koloskopi som tar dobbelt så lang tid og er dobbelt så ubehagelig.
Å tømme tarmene døgnet i forkant er desidert det verste med en sånn undersøkelse.
Krysser fingre for at de ikke finner noe skummelt på bildene, – svar kommer om en ukes tid. Jeg er ikke engstelig for at det er noe alvorlig. Bare fornøyd med at jeg tok det på alvor og fikk sjekket det opp.
Med åra har jeg lært at det er bedre å hoppe i det enn å krype i det.
Jeg håper dette var mitt siste kapittel om tarmene mine. I morgen er det en ny dag❣
Det er jo ikke noe morsomt å skrive om tarmer og sånn, for å være ærlig. Men noen må jo gjørra det, si, for det er et viktig tema å være åpen om.
Jeg gidder ikke at alt som er pinlig skal være tabu lenger. Drittlei tabuer. La oss snakke om det som om det var været vi diskuterte.
Når vi merker endringer i kroppen vår, og spesielt når vi kommer opp i en viss alder, så er det lurt å sjekke det opp.
Og det er dét dette innlegget skal handle om. Tarmer og avføring.
Jeg har alltid hatt litt trøbbel med tarmene mine. Det ligger i familien, pleier jeg å unnskylde meg med. Det er vel en sannhet med modifikasjoner. Magen min oppfører seg nok etter hvordan den blir behandlet.
Får den god behandling, oppfører den seg ganske greit, og hvis jeg fôrer den med dårlig mat og mye stress, sier den ganske fortp ifra.
For 6 år siden fikk jeg diagnosen IBS, irritabel tarmsyndrom (irritable bowel syndrome). Du kan lese mer om IBS på f.eks. Helsenorge sine sider her.
Jeg vet hvilke matvarer jeg bør holde meg unna, og hva som fungerer best for min mage. Stress bør unngås. Det har ikke vært så lett å unngå stress de siste 8-10 åra. Magesår og fjerning av galleblæra med tilhørende steiner er også kjent for undertegnede.
Likevel stusset jeg litt i sommer da avføringsmønsteret mitt endret seg. (Det er lettere å prate om det enn å skrive det, kjenner jeg. Muligens motsatt enn hva andre føler).
Anyways.
Jeg kan ikke tidfeste akkurat når ting endret seg, men plutselig begynte jeg å legge merke til fasongen på det som lå i toalettskåla. Det var slutt på “store saker”, om dere skjønner.
“På folkemunne” kalles det blyanttynn avføring.
Er ikke så ofte ordet ‘tynn’ brukes i samme åndedrag som navnet mitt, så egentlig er jeg litt fornøyd også, hehe.
Men kort og enkelt forklart; Siden i fjor sommer har alt som har kommet ut, vært enten blyanttynt eller mindre. Alltid.
Ikke én eneste gang har jeg fått til noen svære, “vulgære” greier som i gamle dager. Nei, nå bruker jeg ord som elegante og små lekkerbiskner om det som lander i skåla i stedet. Dét er også ord som sjelden brukes i mitt nærvær. Inntil altså i fjor sommer.
Så, altså.
Endret avføringsmønster i form av ny fasong ogfølelsen av å aldri få tømt meg skikkelig, kombinert med daglige magesmerterog at jeg føler meg enda mer sliten enn før (om mulig, liksom), gjør at jeg nå endelig har tatt affære og bedt om å få en koloskopi.
Jeg tror ikke det er kreft eller noe annet alvorlig. Men jeg vet at jeg bør sjekke meg likevel. Det skal man gjøre når man har hatt unormale symptomer over en viss periode. Jeg er straks 54 år. Ting skjer i denne alderen.
Kanskje er det en polypp som ligger litt i veien i passasjen nedover i systemet. Kanskje er det rett og slett bare IBS’en som sier at “nå får du pinadø skjerpe deg, jente! Spis ordentlig”!
Kanskje får jeg ikke svar på noe som helst.
Men da har jeg iallefall sjekket det ut. Jeg slipper å studere så innmari oppi skåla hver gang jeg har vært på do. For jeg ser jo etter blod, jeg gjør jo det. Men har ikke sett antydning til det heldigvis. Det gjør nok også at jeg er ganske rolig med hensyn til dette.
BORTSETT FRA DET FAKTUM AT JEG STARTER OPP MED ET HELVETES TØMMEREGIME FRA I DAG!
Jeg fikk henvisning til koloskopi av legen min. “Koloskopi er en undersøkelse av hele tykktarmen ved hjelp av et koloskop. Koloskopet er en bøyelig fiberoptisk slange som føres inn i tarmen. Man kan da inspisere tarmens innside og overføre bilder fra kroppens indre til en TV-skjerm”. (Sakset fra nhi.no)
Etter noen dager fikk legen min svar fra koloskopi-mannen om at jeg har så teknisk vanskelige tarmer å komme frem i (ref.min forrige koloskopi for seks år siden), at han anbefaler CT kolografi/ CT Kolon i stedet.
“Jippi!”, jublet jeg inni meg. “Jeg slipper å få en slange opp i ræva og langt opp i tarmene! Jeg kan bare legge meg på en benk og ta et bilde med klærne på i full fart. Sååå mye lettere, a gitt”!
Neida. Ikke helt sånn, dessverre.
Jeg må uansett gjennom et tømmeregime i dag. Det vil si at jeg må faste i hele dag før CT i morgen, og jeg må i tillegg drikke noe greier fra apoteket (900 spenn, takk) flere ganger om dagen som skal sørge for at tarmene blir så godt tømt som mulig før onsdag kl.12.
Yippee-ki-yay!
Dessuten skal jeg visstnok også få en slange opp i fiseringen som skal blåse luft inn i tarmene mens jeg ligger der og blir fotografert i morgen formiddag.
Stilig. Jeg elsker å få en slange ført opp i rompa av et fremmed menneske liggende oppå en benk i et rom med kaldt, hvitt lys rundt meg.
Søren óg.
Ja ja.
Det går i det minste fortere enn vanlig koloskopi. Halve tiden, bare.
15-20 minutter med en slange som blåser opp magen som en ballong inn gjennom en fisering som sikkert er sår etter å ha gå på do 63 ganger det siste døgnet for å skvipe ut siste rest av klementinene jeg spiste i går kveld. Au.
BUT WISH ME LUCK, PLEASE.
Hjelp meg gjennom dagen i dag med fasting og tømming, kjære du (gjennom gode tanker eller bønner). Det blir nok en dag med hyppige turer til toalettet. Passer skikkelig fint at jeg har en avtale med Markisemannen i halv tre-tida, kom jeg på… Shit au, – det går som det går.
Beklager om jeg har ødelagt for frokosten din. Jeg har ikke spist jeg heller, om det er noen trøst. Og jeg skriver ene og alene fordi det trengs info som dette på www.
Altfor få skriver og forteller om sine tarmproblemer. Og det er synd, for tarmkreft er én av de hyppigste årsakene til kreft her til lands. Om den oppdages tidlig er overlevelsesprosenten ganske høy.
Jeg tror ikke jeg har kreft. Men om det er noe sånt, så håper jeg at jeg ikke sjekker meg for sent bare fordi jeg ikke ville ha en slange opp i asle i så kort tid at det for tidsperspektivet til et helt liv, bokstavelig talt bare ville være for en liten fjert å regne.
Gode tanker til mine medsøstre og -brødre som i disse dager også går og venter på en koloskopi eller CT kolon. Det er noe dritt.
På fredag fulgte vi onkelen min på hans siste reise i en vakker og sterk bisettelse.
Det fine og litt triste med sånne bisettelser er at vi lærer å kjenne personen som har gått bort enda litt bedre, og så er det trist fordi savnet forsterkes i en sånn setting.
Og så det vanskeligste etterpå, når kisten er båret ut i bilen og de etterlatte står igjen når den kjører av sted, og så skal vi ikke få lov til å klemme hverandre en gang…
Tidligere på fredagen hadde vi overlevering av huset vårt til de nye eierne. Nå er huset et tilbakelagt kapittel, og det gikk opp for meg at jeg nå ikke kan dra dit akkurat når jeg vil. Veldig vemodig. Vi har hatt over 7 år i det huset. Sju lykkelige år og et drøss med gode minner.
De nye eierne er fine folk som var veldig happy for å flytte inn, så jeg håper veldig at de vil trives og får det fint i Heggedal.
Så det var altså to farvel på fredag. To veldig ulike farvel. Jeg lyser fred over min onkels minne.
I dag er det farvel til januar, i morgen: Hei februar!
