Yes da! Vi fikk gelé!
(Ref, gårsdagens innlegg Hele familien i karantene – Britisk mutant truer )
Både min eksmann og min sønn kom og leverte gelé med vaniljesaus på døra i går kveld. Nostalgi! Tror ikke jeg har spist gelé på flere år.
Og enda heldigere var vi da testresultatene kom tikkende inn:
VI ER NEGATIVE!
Hurra!
Det betyr at Julie og Bård er ute av sin ventekarantene, mens jeg må ta en ny test før jeg også kan sjekkes ut av karantenen.
Testen vi tok i går ble tatt på dag 6.
Når man har hatt nærkontakt med noen som er bekreftet smittet med viruset, kan man tidligst sjekke seg ut av karantene på dag 7.
Det er mange eksempler på de som har testet negativt første gang og så positivt andre gang.
Jeg tror ikke jeg har korona, selv om jeg har noen typiske symptomer. Som jeg skrev i et tidligere innlegg, – det er utrolig hvor fort man kjenner på ting om man kjenner litt ekstra godt etter. Likevel kan jeg ikke være sikker før jeg har testet negativt én gang til.
Dessuten har jeg lært at man ikke skal tro. Man skal vite. Gammel barnelærdom.
Har bestilt time for testing i morgen tidlig, dag 8 etter mulig smitte. Når jeg da får det endelige svaret burde det være rimelig bankers, og jeg tror det er stor sannsynlighet for at også det svaret blir negativt.
Guri malla, det har vært litt rart å være i denne bobla her. Denne gangen har det vært en ganske stor mulighet for at jeg kunne være smittet selv. Jeg var tett sammen med smittebæreren i over en time. I tillegg dreier det seg om den smittsomme mutanten fra Storbritannia.
Jeg har hørt at noen har symptomer som meg, de kommer og går litt før smak og luktesans forsvinner ca én uke etter de første symptomene har oppstått.
Mine symptomer startet bittelitt mandag kveld, og har siden variert med rennende nese, så tett nese, hodepine av og på, sår hals og muskelvondt. Har hatt metallsmak i munnen i går og i dag, men vet ikke om det er noe symptom?
I dag har formen likevel vært litt bedre, og jeg har orka å komme meg ut på tur i frisk luft. Sola rakk aldri å komme fram mens jeg gikk, men godt var det uansett. Jeg gikk langt utenfor stien når jeg møtte noen. Klappa ikke en eneste bikkje, engang. Enda jeg eeelsker hunder.
Ser frem til å gå i butikken igjen, jeg. Matbutikken er bare en heistur unna. Så nær, men likevel så fjern, liksom.
Pappa har jeg pratet med flere ganger daglig. Han har det bra, men jeg tror han gleder seg til å komme på middag igjen og til vi kan besøke mamma.
Ikke sikkert det er så lenge til.
Omsider kom sola til Heggis også! Det tar jeg som et godt tegn😍
// Nina
