☆ Jeg skal ikke skrive opp 5 ting du kan gjøre når du lurer på hvordan du skal planlegge dagens outfit, eller 10 ting du kan gjøre når du kjeder deg.
☆ Jeg skal ikke skrive om hvordan det var å sitte i fengsel (Jo, jeg har faktisk sittet inne).
☆ Jeg skal ikke ha gresskarsuppe til middag i dag.
Det kan meget godt hende jeg at kommer til å skrive om punkt nummer to en dag. Det er 32 år siden. Det føles som det var i går. Enkelte episoder sitter som spikret. De vil jeg dele etter hvert. Det er ikke noe jeg er stolt av, men det er så absolutt noe jeg har lært av.
Bakgrunnen for dette innlegget er at min yngste datter syntes bloggen min begynner å bli vel depressiv. Da lurer jeg på om hun har gått glipp av innlegget om spetakkelfjæra her eller om støvsugerens dramatiske dag her? Og kanskje synes hun det er depressivt å lese om hva hun har i vente når det gjelder overgangsalderen med tørre slimhinner og hetetokter som jeg har skrevet om her ?
Det skjer ikke så ofte lenger at noen unngår meg. Men det skjedde noen ganger i begynnelsen. I ukene og månedene etter at Lars Ove og Sidsel døde. Fra januar til rundt mai i år var livet mitt på samme tid både veldig klart og veldig ullent. Jeg var så anspent og klar for neste knyttneve. “Bare kom med det. Jeg er klar. Jeg takler det.” Som akkompagnement til denne årvåkne tilstanden fulgte det et hode som var i dvalemodus. Det var blytungt. Et helt liv med sorg, ansvar og utmattelse var lagt i en bolle som så ble plassert oppå hodet mitt.
En ugjennomtrengelig boble som jeg hverken kom ut av eller noen kunne komme inn i.
Jeg husker den perioden krystallklart til tross for at den var innhyllet i tåke. Kanskje fordi det var akkurat der jeg var. Tankene mine var ingen andre steder. De hadde ikke plass til noe mer enn død, sykdom, skifteattester, rydde i dødsbo, ordne med gravstein, betale andres regninger og snakke med offentlige instanser.
Kroppen var også i katastrofeberedskap. I helspenn. Død og sykdom hadde kommet dundrende mot oss. Jeg hadde ikke rukket å bearbeide sorgen over tapet av den ene før den andre døde og alt på en måte gikk på repeat. Det var som å sitte på en karusell som aldri stoppet. Du har kanskje hatt mareritt om det.
Parallelt var pappa veldig syk, jeg hadde nesten fast parkering på Bærum sykehus en periode og snakket legespråket så godt at overlegen var sikker på at jeg var en kollega. (Jeg har alltid hatt et godt språkøre).
Vi opplevde også enda et tragisk dødsfall kort, kort tid etter at mine søsken døde. Jeg satt i kirken en onsdagskveld og hørte på en salmekonsert. Presten som holdt bisettelsen for Sidsel skriver ikke bare flotte prekener, men også nydelige tekster til salmer som har blitt tonesatt.
Jeg er sjelden i kirken, men i den perioden hadde jeg et sterkt behov for åndelig føde. Å føle på håpet. Vet ikke hva jeg håpet på, men det kjentes riktig å fylle sjelen med noe som var større enn meg selv.
Det gjorde godt å sitte i kirkerommet. Høre på musikken og teksten i salmene hvor flere av dem traff rett i hjertet.
Tårene rant. Det var godt og fint å få utløp for litt fortvilelse og sorg i det stille kirkerommet som var fylt av vakker musikk(…)
Da konserten var over kikket jeg på mobilen og jeg så at jeg hadde mange ubesvarte anrop. Jeg kjente umiddelbart at jeg fikk en klump i magen. Hva har skjedd nå? Jeg skjønte at det måtte være noe alvorlig. Og det var det. Døden hadde igjen rammet i nær familie. Et ungt menneske hadde brått gått bort, helt ut av det blå. Ikke noe forvarsel.
Dette er ikke min historie. Selv om den rammet oss også, så er det andre som “eier” den mer. De som var aller, aller nærmest. Jeg vil ikke gå nærmere inn på denne siste tragedien, men jeg tror vi alle kjente på at nå hadde vi kanskje fått nok.
Hvor mye sorg og fortvilelse klarer en sjel å bære? Vi bar og bar, og vi bærer fortsatt. Tiden jobber for oss, mildner sorgen.
Det var i disse månedene jeg erfarte at enkelte unngikk meg.
Mange er redde for å snakke med folk som er i sorg, de vet ikke hva de skal si, det er lettere å gå en omvei for å slippe.
Jeg kunne være i butikken for å handle mat, og jeg så folk jeg normalt ville slått av en prat med. Jeg så at de så meg også, men på finurlig vis var de plutselig ved kassa og plutselig ute av butikken uten at vi hadde sagt hverken hei eller morna. Jeg har en mistanke om at de kom hjem uten alt som sto på handlelisten.
Dette skjedde noen ganger. Jeg forsto at de syntes det var vanskelig å treffe meg. Å snakke med noen som er i dyp sorg kan være en skremmende øvelse. Tror du.
Jeg vil gjerne parkere den teorien her og nå. Å snakke med folk som er i sorg kan i verste fall bety at det ikke er så mange ord som blir sagt. At den som sørger ikke klarer å si så mange ord. Men gjør det noe da? I beste fall får du en klem og et takk for at du bryr deg. Og den som sørger går hjem med en følelse av at du brydde deg, du viste omsorg og medfølelse. Det gjør godt både for giver og mottaker av denne hjertevarmen.
Jeg husker ikke hvem det var som skygget unna i denne perioden. Tåkeperiode. Ikke er det så viktig heller.Men jeg husker følelsen jeg fikk inni meg da det skjedde. Det stakk litt inni meg.
Jeg trengte egentlig at du hadde sagt noen ord til meg. Bare: “Så leit å høre om det som har skjedd. Jeg tenker på deg”. Eller noe i den duren. Ikke så farlig hva som blir sagt. Alt er bedre enn at du trekker deg unna.
Vi tenker at den som sørger antakelig vil være i fred. Og mange vil kanskje ikke snakke så mye om sorgen de bærer på. Men jeg tror de fleste ønsker å vite at vi bryr oss. At vi tenker på den eller de som har mistet noen. Viser medfølelse. Enten ved et nikk med hodet, en hånd på skulderen, en klem eller noen ord.
Men ikke se en annen vei. For det gjør vondt.
// Nina
“Hvis døden ikke var, ville livet ditt, følelsene, forholdene, forelskelsene, alt ville vært uutholdelig. At livet er avgrenset, gir det potens”. ♥ Per Fugelli.
Visste du at det er klitorisens dag i dag?
Ikke?
Det er det heller ikke.
Jeg måtte innom Google for å finne ut om klitoris har en egen dag, – og tenk, – det har den! 14.april er datoen du kan notere i kalenderen med én gang.
Det er klart den har en egen dag! “Alt” har jo sin egen dag nå til dags.
Det er likevel ingen grunn til å vente helt til 14.april før vi bør løfte Spetakkelfjæra opp og frem i dagen.
Hørte dette kallenavnet på den for en stund siden og adopterte det sporenstreks. Blir glad av det ordet, jeg. Hjertet danser litt ekstra lystig (eller kanskje det er fjæra sjøl som reagerer). Vet ikke hvorfor ordet gjør meg så glad, kanskje fordi det er et litt rampete ord, på en måte?
Ukonvensjonelt er det jaffal. Jeg liker når saker og ting er litt utenfor A4-ramma.
Spetakkelfjæra er selve hjernen nedentil, føler jeg. Den må være med på notene om det skal bli noe fart.
For at den skal bli med på notene må hodet være med.
Det hjelper ikke om partneren tukler med spetakkelfjæra hvis du ikke er til stede mentalt. Da blir det liksom lite kuler og krutt, om du skjønner hva jeg mener.
Som regel holder det å ha lyst til å ha lyst. Men om partneren surrer det til med Spetakkelfjæra, enten overser den eller behandler den for hardt eller for lett eller for fort eller for sakte, ja da kan mye gå gæli, gitt. Og vi kan fort fastslå her og nå at det ikke er lett å være mann heller.
Det er nå jeg tenker hensikten med dette innlegget skal poengteres:
Vi må snakke sammen. Åpenhet og ærlighet. Du kan nesten bare glemme et godt sexliv om du ikke forteller partneren hva du liker. Det er min erfaring. For meg tok det ganske lang tid å få et tilfredsstillende seksualliv. Selv for hu frittalende Nina uten filter var dette noe det var vanskelig å snakke om da jeg var yngre.
Det var lettere å tulle og fleipe rundt temaet, slukke lyset og late som at jeg hadde det bedre enn jeg hadde det. Etter hvert forsto jeg at jeg måtte si noe, måtte fortelle, eller vise, hvordan jeg ville ha det. Det bør gå begge veier, så klart. Partneren må jo også være kommunikativ og åpen. Det handler om tillit og å stole på den andre.
Muligens er jeg i en egen divisjon, den tause, og at alle andre har snakket og snakket i alle år, men jeg tror ikke jeg er alene. Hadde jeg trodd det, hadde jeg kanskje ikke turt å fortelle om dette.
Så om du lever i et taust forhold med lyset av, begynn med å prate med partneren din. Forsøk. Si bare litt. Eller bare vis. Og så kan dere skru på lyset etter hvert. Å dimme lyset eller å ha stearinlys i rommet er fint. Men å bruke synet pirrer sansene enda mer. Og det er jo ikke sikkert at dere er helt like hva angår preferanser, men her som på alle andre områder i et forhold, så må man gi litt og ta litt. Det burde gå fint. Greia er at åpenheten rundt temaet gjør at dere får et bedre forhold. Det kan nesten garanteres.
Sex har nok kommet for å bli, så da er det bare å gjøre det beste ut av det, og da kan det bli veldig bra. Samtidig er det viktig å huske på at det er gleden underveis som betyr mest. Å nå målet er selvfølgelig fint, men jeg kommer aldri i mål om jeg ikke har en fin reise.
Etterord: Dette skrev jeg i går kveld. Kveldstanker ser ikke like bra ut i dagslys alltid. Så tidligere i dag tenkte jeg at jeg aldri i verden kunne publisere dette ute på det store internettet. Det ser jo ut som jeg prøver å fremstå som reneste sexologen. Det er naturligvis ikke intensjonen. Temaet dukket opp i hodet da jeg tenkte på Spetakkelfjæra og viktigheten av den en dag jeg hadde litt for god tid. Og så tenkte jeg på at jeg er veldig glad for at jeg kan prate om dette nå. Atter en gang har det vist seg for meg at åpenhet leder til harmoni og felles forståelse.
Solen har gått ned, mørket ligger rundt husene i gata, disse kveldstankene fra i går ser fine ut nå. Jeg trykker på “publisér” før jeg tenker om igjen.
Ha en spektakulær aften, godt folk! Husk å ta vare på Spetakkelfjæra!
Noen ganger er det skikkelig vanskelig å vente med å legge ut noe man har skrevet fordi man er så fornøyd med det man har skrevet, og så må man liksom vente fordi det er strategisk smart å publisere på kvelden. Flere lesere på kveldstid, mener jeg å ha lest.
Er det noen medbloggere som er gamle i gamet som har noen kommentarer til dette? Når man burde legge ut noe for å nå flest mulig?
To ganger om dagen som Kokkejævel gjør. Og som jeg gjør akkurat i dag?
I dag er det en sånn dag! At jeg gleder meg til i kveld!
Innlegget som blir lagt ut i kveld skribla jeg ned noen tanker rundt mens jeg lagde te i går kveld, ventet på at vannet skulle koke opp. Det handler om kvinner og seksuallivet vårt. Mer kan jeg ikke si, men inni hodet mitt er det både viktig å snakke om og det burde være lett å snakke åpent om det.
Mens jeg skriver dette, sitter jeg på do.
Også helt naturlig. Det er vel noe av det mest naturlige vi gjør. Likevel er det mange som kvier seg for å si at de må gå en tur på do om de er i et møte eller egentlig hvor som helst når de er sammen med andre.
Det rare er da hvordan de plutselig bruker et _annet_ ord på det.
Da er det ikke “jeg må på do”, nei da.
Da er det:
“Jeg må på toalettet”
“Jeg har et lite ærend”
“Naturen kaller”
“Gjøre mitt fornødne”
“Gå på avtredet”
“Ta en tur på kontoret”
“Jeg har en rammeavtale” (den er jo egentlig morsom, men litt forfinet, likevel)
“Må ta en telefon”
“Hente meg en kaffe”
Og så videre. Hvorfor forfiner vi det? Å gå på do er vel helt greit å si?
Det er helt greit å si toalettet også om dette er et ord som er naturlig for deg å bruke. Jeg bruker nok begge deler om hverandre.
Men jeg forfiner det aldri fordi jeg er flau eller brydd for at jeg må på do. Heller motsatt. Rett fra levra, Uten filter.
Det er helt livsnødvendig å gå på do! Så om du prøver å kalle det noe annet, så vil jeg tenke at du skal tisse eller bæsje uansett!
Kall en spade for en spade. Si det som det er. Ihvertfall om du skal på do. Si det du pleier å si hjemme. Det som kommer ut er akkurat det samme om du heter Kong Olav, Sjaman Durek eller Ola Oppigarden.
Ingen vits å late som det er noe finere enn det er.
Det som imidlertid er festlig, er om man har et morsomt uttrykk for det.
Jeg elsker det fargerike dialektspråket vi har i Norge.
Har hørt om de som:
“Skal spre litt glede”
“Blåsså tu bælgen”
“Sile potetene”
“Legge en kabel”
“Ryste stamtreet”
“Slæng ut slårrån”
“Lufte utstyret”
Da blir jeg glad. Disse uttrykkene er litt mer nedpå. Ærlig. Vi er på samme planet.
Kan du noen morsomme uttrykk for å gå på do?
Et sted for rare tanker, gode idéer og ikke minst der man bokstavelig talt får tømt seg.
Ser jeg datt litt utpå her. Tankene bare fløy her jeg satt og tissa. Nå har begge beina sovnet.
Utgangspunktet for dette innlegget var bare for å fortelle at jeg gleder meg til å poste innlegget mitt i kveld.
(Jeg har enda ikke lest gjennom gårsdagens skriblerier, men jeg håper det ser like bra ut som jeg tenkte i går kveld mens tevannet kokte. Bård syntes det var for drøyt. Da tenker jeg det er akkurat passe for Ninautenfilter).
Ha en nydelig dag, godt folk!
Jeg skal av gårde og tukle litt med nervene mine nederst i ryggen etterpå. Om det hjelper, er det verdt det.
Om det ikke hjelper, har jeg ihvertfall prøvd.
Det har ikke vært så mange tårevåte innlegg fra meg de siste dagene (ikke for meg, i hvert fall), og jeg må jo si at det er godt å ikke gå og tenke triste tanker så altfor ofte.
Jeg kjente det sved litt bak øynene noen sekunder i dag tidlig, da det dukket opp et 6 år gammelt minne på Facebook om at søsteren min Sidsel, som døde i februar, skulle komme på middag den dagen. Jeg hadde postet et barndomsbilde av henne, og med det bildet fremkalles mange, mange minner.
Mine nydelige storesøster.
Å vokse opp i en familie der et av barna har spesielle behov er… i mangel av et annet ord, spesielt, rett og slett.
Jeg tror ingen som lever i en litt annerledes familie er uenige i det, selv om man prøver å tilrettelegge en så normal hverdag som mulig.
Heldigvis går verden fremover. Da Sidsel ble født for 56 år siden, i 1963, var det vanlig å “gjemme” bort disse “idiotene/åndssvake” på institusjon. Det fantes ingen tilbud der de kunne integreres i barnehager og skoler med såkalte “normale” barn.
Sidsel var hjemme de første barneårene, og begynte så på Emma Hjorth i Bærum. Det var Norges største institusjon for psykisk utviklingshemmede, etablert på begynnelsen av 1900-tallet.
Det handlet ikke om å gjemme henne bort for mine foreldre. Sidsel var fremme i lyset fra den dagen hun ble født. Jeg antar at idéen var at hun skulle utvikle seg, lære mer språk, være mer med andre barn, bli stimulert. Hun bodde der i ukedagene, var hjemme i helgene.
Jeg ble vel født omtrent samtidig som Sidsel dro til Emma Hjorth, det kan godt hende at mamma også trengte litt avlastning. Pappa var pilot og mye borte i perioder.
I pleiereglementet som ble skrevet ved oppstarten av institusjonen sto det (klippet fra Wikipedia):
«Det er personalets plikt å paase at hvert barn får fuldt ut tilstrækkelig mat servert på en appetitelig maate, samt at skjære op for og hjælpe dem, som ikke kan spise alene. Likeledes er det forbudt å tildele barna nogen som helst straf». Og videre: «Barnene må aldrig være uten tilsyn». Og «det er personalets plikt og iagtta og studere hvert barns eiendommeligheter og deretter at avpasse lek og beskjæftigelse. I det hele tatt må personalets første og siste tanke være at stele godt med og hygge for barnene, saaledes at deres tilværelse kan bli saa lys som mulig.» Det fortelles om turer, små selskaper, sangleker, 17. mai og julefeiring. Jeg husker vagt en 17.mai der, et fjernt minne som jeg er usikker på om er fint eller vondt.
Jeg vet ikke helt hvor lenge Sidsel var på Emma Hjorth, men én dag da hun skulle kjøres tilbake etter en helg hjemme, stoppet hun opp i gangen foran utgangsdøren, satte den lille kofferten fra seg ned på gulvet, la hendene i siden, kikket litt morskt opp på pappa og sa: “Hvorfor kan ikke jeg få være hjemme sånn som Nina og Lars Ove?”
Pappa skjønte at Sidsel mente alvor. Sidsel dro aldri tilbake til Emma Hjorth igjen.
Hverdag, Hjemme, Sammen.
Deretter fulgte flere hjemmeboende år for Sidsel. Heldigvis hadde det dukket opp flere tilbud for psykisk utviklingshemmede mens hun var på Emma Hjorth, og Sidsel hadde fine år på Leikvoll skole og dagsenter i Asker, et dagsenter for mange fine barn med stjerner i øynene, smil fulle av glede og en tilstedeværelse i nuet som vi andre kan misunne dem.
På 80-tallet ble det i mange kommuner jobbet for mer integrering av barn med funksjonsvansker, og det ble opprettet flere og flere spesialklasser på vanlige skoler. Institusjoner ble lagt ned, barn som Sidsel fikk gå på vanlige skoler og de fikk også endelig kjenne på at de var en del av samfunnet på lik linje med deg og meg. At de betyr noe. At de blir sett. At de er mennesker, akkurat som deg og meg.
Sidsel fortsatte sin “utdannelse” på videregående skole, på husmorskole, på tre ulike folkehøyskoler og til sist ut i jobb på Asker Produkt i Asker kommune. Hun fikk egen bolig. Sidsel hørte til.
Jeg lærte masse om å vise følelser ved å vokse opp side om side med Sidsel. Hun hadde følelsene utapå. Sinne og glede, spilte ingen rolle. Vi var aldri i tvil om hvordan hun hadde det. Hun levde et fantastisk rikt og godt liv med masse kjærlighet rundt seg.
Det ble bare litt for kort.
Så mye latter vi har delt 🙂
Avslutter med et aldri så lite gledeshyl. Se hva som har kommet i blomsterbutikken😍:
Jeg elsker amaryllis! Prosessen fra løk til blomst er så fascinerende å følge med på. Her kommer det blomster om 3-5 uker, avhengig av hvor lyst jeg setter den. Et snev av julestemning kom smygende nå 🙂
I dag tenkte vi hun kunne få litt frihet under ansvar og holde på litt alene hjemme mens vi gikk tur i vårsola.
Det er en stund siden hun har lufta seg. Vi har lett for å glemme at’a Tove-Lill eksisterer, stakkars. Hun har plassen sin under en skjenk i stua, dessverre er hun et offer for “ute av øye, ute av sinn”-sitatet.
Og så er det liksom litt langt å bøye seg ned og ta’a fram, ikke det at jeg er så innmari lang, men, likevel…
Det har blitt til at det er lett for at’a blir stående bortgjemt og alene borti der.
Uansett, da. Det var tydeligvis litt uheldig å gi henne frie tøyler sånn plutselig på en søndag. Vi burde vært her sammen med henne. Antakelig har hun blitt veldig traumatisert i dag.
Da vi kom hjem, fant vi henne helt taus og stille, stående fast på gulvteppet under salongbordet. Hun skalv ikke så mye, men det var tydelig å se at hun var i sjokk. Sa ikke et pip, sto helt stiv og bare stirret tomt fremfor seg.
Vi så at det var liv i henne fortsatt. Det lyste grønt fra en knapp. Selveste livsnerven hennes. Takk og lov.
Tove-Lill <3
Vi pustet lettet ut, la henne i stabilt sideleie, og begynte å lete rundt for å se hva som kunne ha forårsaket denne tilstanden.
Ute på kjøkkenet så vi et serveringsbrett liggende midt utpå gulvet.
Aha! Brettet har stått inntil veggen, og Tove-Lill stakkars, har aldri sett dette serveringsbrettet før, hun har sikkert gått bort til det for å si hei, og så har brettet begynt å trille bortover før det antakelig lagde en del støy idet det datt sammen på gulvet.
Det store, stygge serveringsbrettet.
Vi tenker oss så følgende scenario:
Tove-Lill har blitt så innmari skremt av serveringsbrettet at hun har tatt halen (om hun hadde hatt en) mellom beina (om hun hadde hatt noen) og løpt det hun har kunnet ut i stua. Der har hun sett et gulvteppe (som hun heller aldri har sett før), og tenkt at “om jeg bare klarer å klatre opp dit, så er jeg redda”.
Som tenkt så gjort. Tove-Lill har klart å karre seg opp på det langhårete teppet, og der har hun nesten bokstavelig talt, gravd sin egen død. Som en elg ute i en synkemyr. Eller ei ku. Vi har alle lest en sånn historie i avisen. Om det stakkars dyret som har ikke har klart å komme seg opp av myra, men som bare synker mer og mer mens det kjemper med nebb og klør mot det som er i ferd med å skje . Dette har hendt mennesker også. Må være en klaustrofobisk og skremmende opplevelse.
Vi kan lett tenke oss hvordan det har vært for Tove-Lill. Hun satt fast. Hun har har prøvd og prøvd, hun har brukt alle kreftene hun har hatt, sett døden i hvitøyet mens hun har satt seg mer og mer fast i det langhårete teppet. Ikke rart hun er i sjokk, stakkars.
Det var ikke bare Tove-Lill som ble skremt i dag. Sandalene mine har forsøkt å ta beina fatt og gjemme seg under sofaen mens det verste spetakkelet sto på.
Skodrama.
Vi kom nok hjem i grevens tid.
Nå puster vi ut etter dagens drama mens vi sitter og beundrer det fine maleriet vi kjøpte på kunstutstilling på Heggedal Hovedgård i dag. Det vil bli kjempefint på veggen i den nye leiligheten vi skal flytte til etter hvert.
Jeg skvatt skikkelig da jeg satt stille og rolig hjemme i min egen stue og kikket på Skavlan i kveld.
Christina Schollin, svensk skuespiller og influenser skulle være gjest. Aldri hørt om dama, men skjønte på introen til programmet at hun er moren til Pernilla Wahlgren og mormoren til Benjamin og Bianca Ingrosso. De har jeg hørt om.
Så kom hun inn. Kortbent og i flagrende gevanter, sikkert for å skjule magen (på seg selv kjenner man andre).
Vet ikke hvordan jeg skal tolke det. Det kan tolkes både positivt og negativt, faktisk.
Positivt fordi å ikke ha fått henvendelse fra noen innen glidemiddelindustrien betyr kanskje at jeg ikke ser ut som jeg har problemer med tørre slimhinner.
De tar feil. Jeg har problemer. Ta gjerne kontakt.
Negativt fordi å ha fått en henvendelse fra noen som driver med mat betyr sikkert at det ser ut som jeg er glad i mat.
De har rett. Jeg elsker god mat. Dessverre synes det også.
Nuvel. På tide å skrive om mat, da, skjønner jeg.
Til oppdraget; Et ærefullt og velsmakende sådan. Her i Heggedal, i den ultrakoselige bygda som ligger i Asker kommune, har vi en herlig kaffebar som drives av kreative og ikke minst kjempetrivelige folk med service og kvalitet i fokus.
Med hjertet utapå og evne til å skape en unik atmosfære: Morten og Line på bye & bekk.
Kaffebaren/spiseriet er åpen hver dag på dagtid, og ganske ofte har de kveldsarrangementer med ulike spesialiteter på menyen.
Alltid god stemning. Alltid god mat. Alltid hjertelig og smilende service.
De driver også cateringvirksomhet. De kan diske opp med alskens godt til selskapet ditt, og det er her jeg kommer inn i bildet:
Jeg har nemlig fått lov til å teste
VERDENS FLOTTESTE TAPASKRANS!
Har du sett noe så sjukt flott? ALT er spiselig!
Denne kransen består av kun spiselige elementer. Bortsett fra tannpirkerne.
Den er er fryd for øyet og smaker like himmelsk som den ser ut.
Avbildet her er en lunsjkrans til 5 personer. Mat i massevis. Den fås også til 7 personer.
Tapaskransen består av focaccia, 3 forskjellige oster (Taleggio, Cambozola, St.Agur), Parmaskinke og fennikelsalami, Aioli, bær, urter, salat og spiselige blomster.
Her får du en krans som virkelig imponerer og kler ethvert lunsjbord! Den er lett å skjære opp og dele. Om du har hjerte til det, da. Den er jo så utrolig dekorativ. Den er inndelt i naturlige “soner” så det blir like mye ost og kjøtt på hvert stykke. Det er mange som er opptatt av sånt, skjønner du.
Tapaskransen kan også lages som middagsvariant, – da med litt mer kjøtt.
Tenk dere denne på lunsjmøtet! Eller til jentekvelden! Eller til fredda’n når du bare vil legge beina høyt og kose deg! Ikke noe å tenke på, – dette er digg mat som passer overalt og til alle anledninger.
Jeg elsker den allerede. Yummy! Takk for smaken, bye & bekk!
Ta kontakt og bestill til første og beste anledning på:
Var forresten innom bye & bekk i går, og da måtte jeg selvfølgelig kjøpe med med meg Chili Klaus’ sin julekalender som de selger i disken. Chilikulene har vindstyrke fra 1 – 15. Man vet ikke HVILKEN styrke det er i de forskjellige lukene (bortsett fra den sterkeste, den har en hodeskalle på seg). Det kan bli en spennende desember.
På bye & bekk finner man også litt av hvert annet som vi damer har lett for å forelske oss i, puter, pledd, krukker og dødsfine armbånd som man blir glad av å se på, som disse her:
Foto: bye & bekk Fiiiine armbånd!
Sånn. Dette var mitt første innlegg med reklame. Og at det var for bye & bekk er ekstra koselig, synes jeg. Jeg er innmari glad i bygda mi, og er stolt over hva de fine folka på bye & bekk har fått til, i likhet med de andre som driver butikk i Heggedal. Og det er takket være deg og meg. Vi som støtter opp om næringslivet i lokalmiljøet. Det gjelder for alle steder, enten du bor i Eid, på Hitra eller i Heggedal. Vi må støtte de lokale driverne. Uten deg og meg klarer de seg ikke, og vi klarer oss ikke uten dem. Da mister vi identiteten til stedet vi bor, og det vil vi så klart ikke. Handle med hjertet, handle der du bor. (Til og med intimgelé har de på apoteket her).
Det er fredag og undertegnede kjenner at slimhinnene har hatt bedre dager og at eggstokkene roper på egg! Men det er bare et stort ekko som svarer på kaukinga… Helt tomt, gitt. Blir nok ikke flere egg på denne høna, si.
Det hjelper neppe å spise egg til helgefrokosten heller, men litt ekstra proteiner skader uansett ikke, så jeg kommer nok til å gjøre et forsøk. Mirakler kan skje! Det har historien vist gang på gang. Man skal aldri miste trua.
Ihvertfall ikke miste trua på at bedre dager skal komme.
Jeg vet ikke helt hva som skjer etter at overgangsalderen har passert! Og jeg lurer, faktisk! Er det glory days i vente? Blir det mer hopping i høyet? Får man en ny vår?
Hvorfor snakkes det ikke mer åpent om dette? Om alderdom og sex? Jeg liker å vite hva jeg har i vente. Forstår selvsagt at dette er veldig individuelt, sexlivet til folk varierer gjennom hele livet.
Men jeg regner med at det er en slags normal for folk i 60-åra, 70-åra, 80-åra og kanskje holder noen på i 90-åra også?
Jeg vet ikke. Kan flere snakke om dette, please? Både de som fortsatt har lyst, de som har mindre lyst og de som ikke har lyst overhodet.
Jeg forstår at det er vanskelig å snakke om. Spesielt kanskje om man ikke kjenner lyst lenger. Det er nok lettere for de som fortsatt kjenner kribling nedentil.
Men noen må stå frem, noen må fronte dette (i tillegg til meg)! Dette er jo sååå normalt! En del av syklusen. Kvinners liv. Og menns liv.
Jeg tror at menn i like stor grad som kvinner lurer på hva som venter på det seksuelle planet etter hvert som man blir eldre:
Får jeg stå? Hva gjør jeg om ikke får stå? Setter meg ned? (Veit, – den var like tørr som mine slimhinner). Men seriøst, – jeg tror også menn skulle ønske at disse temaene ikke var så tabubelagte.
Selv nonner kommer i overgangsalderen. Jeg håper de kan snakke sammen i sitt fellesskap. At alle, uansett etnisitet, kultur og samfunn kan være åpne om plager i overgangsalderen.
Jeg har skrevet litt om meg selv og mine erfaringer, nå som jeg er midt i menopausen selv. Da snakker jeg om hetetokter, humørsvingninger, tørre og såre slimhinner.
Jeg har fortsatt lyst på sex. Jeg bruker intimgelé som gjør at jeg hverken er sår eller tørr når jeg er sammen med mannen min.
Jeg håper jeg kan ha intimt samvær med mannen min til jeg blir 100, minst!
Om ikke annet, så håper jeg at vi for alltid vil fortsette å være gode mot hverandre, holde hender, kysse, klemme, rett og slett dele det nære og fine som er båndet mellom to som er glad i hverandre.
Joda, om man googler, så finner man stoff om temaet. Men ikke nok. Jeg skulle ønske det var like normalt å snakke om sex og tørre slimhinner (eller problemer med ereksjonen, for den saks skyld) når man blir eldre som det er å snakke om været eller om hva man skal ha til middag. Et lite eksempel på hvordan det kunne ha vært om vi ikke var så innmari selvhøytidelige, pripne eller sjenerte:
“Heeeei! Lenge siden, altså! Så koselig å se deg! Hvordan har du det?”
“Jo, takk som spør! Jeg holder på å bli sprø av å være så sår nedentil. Kjenner jo at lysta ikke er som før, men heldigvis kan gubben og jeg snakke om det, og nabodama har det likedan, så det er jo en trøst i det forsåvidt. Gudmund sliter også med sitt, og når’n først står, så går det kanskje litt vel fort… men det er vel like greit, orker ikke holde på for lenge av gangen uansett, jeg. Godt å bare ligge og kose sammen etterpå også.”
Drømmescenario… Tenk om dette var like normalt å snakke om som andre ting i livet?
Jeg snakker gjerne om dette med venninner. Jeg opplever at de også åpner seg når jeg snakker om mine plager. Og det er forhåpentligvis mange andre venninner som snakker sammen om dette. Men langt fra mange nok, og langt fra alle tør å være ærlige når temaet tas opp. Snakk med partneren din om det! Alt blir lettere med åpenhet. Jeg lover.
Vi har en vei å gå, folkens!
Ikke vær redd for at jeg skal spørre deg som jeg ikke kjenner så godt om hvordan det står til med sexlivet om jeg møter deg ute. Litt synd om du begynner å gå på andre siden av gata om du ser meg. Men jeg håper og drømmer om at dette ikke vil være så mystisk og tabubelagt i fremtiden. For det er jo heeeelt normalt!
God fredag, godt folk!
// Nina
Et lite postskriptum: Jeg er INGEN ekspert på hverken sex, overgangsalder eller samliv. Jeg er bare meg, Nina, som står midt i stormen, og som undrer seg over at ingen flere snakker om dette.
Postskriptum 2: Vi kan gjerne snakke om andre ting også. Jeg liker å prate om det meste, jeg 🙂
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å scrolle helt ned på denne siden. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)
Tuuuusen takk, kjære Cecilie! Du ska’kke begynne å blogge litt du også, da?
Håper nye lesere vil ta seg tid til å lese mine første innlegg som forteller litt om meg, min sorg, tørre slimhinner, barn, Downs, Alzheimer og alt hva livet ellers har å by på.
Ha en herlig dag i solen (dere som har sol og som har mulighet)!
I kveld tror jeg det kommer et juicy innlegg om den nydelige overgangsalderen! 🙂
