Nina uten filter Når tunga er raskere enn hjernen. Tankespinn om livet som ruller forbi og jeg prøver å henge meg på mens det skjer.

Når er det lurt å flytte til noe mindre og mer lettvint? Fra hus til leilighet?

Når man er 70? Eller 65? Eller når man er i sin beste flyttealder, tidlig i 50-åra?

De aller fleste av mine venner og bekjente synes det er altfor tidlig å flytte til leilighet allerede nå. Det hadde jeg også sikkert tenkt om ryggen var tipp topp. Vi stortrives i det gamle huset vårt, det er en god atmosfære i veggene, det er en passe stor hage, en stor og deilig terrasse, og vi har pusset opp det meste siden vi flyttet inn for 6 år siden.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Så streiker kroppen og overskuddet til å gjøre mer enn akkurat det mest nødvendige er borte. Smerter tar enormt mye energi, selv om man etter beste evne forsøker å ignorere dem. Akseptere at de er der, ikke la de ta overhånd. Og jeg synes selv jeg er ganske flink til det. Jeg liker ikke å snakke om at jeg har vondt, og ikke synes det på meg heller når jeg er ute blant folk. Som oftest ikke, ihvertfall. Det hender du kan se meg når jeg henger over ei handlevogn og later som jeg bare har lyst til å vise frem rumpa mi når jeg skyver den bakover mens jeg lar frontpartiet joine tyngdekraften og bare lar dem henge… Oppi der unger egentlig skal sitte.

Så å slippe vedlikehold av hus og hage er ett argument for å flytte til leilighet. Jeg makter ikke å hjelpe til så mye som jeg ønsker. Vi har ei seter i Valdres hvor vi får tilfredsstilt behovet for et uteliv utenfor egen stue, og vi har en båt som kanskje etter hvert kan gi oss det idylliske livet på fjorden som vi foreløpig mest har hørt at andre har (brukt båt kjøpt i sommer, vi vurderer å få den registrert som ‘Katta i Sekken’ i Småbåtregisteret), så vi tror det egentlig bare skal bli fint å få mindre ansvar på hjemmeplan.

Argument nummer to er egentlig argument nummer én:

Jeg vil flytte fordi det er nå jeg har evne til å kaste/gi bort/selge alt vi ikke trenger av løsøre. Og det er ikke lite som samler seg opp igjennom årene.

Med det å ha evne, mener jeg å ha vett til å kvitte seg med ting. Etter at mine foreldre har flyttet et par-tre ganger på sine eldre dager, har jeg sett at de har mer og mer vanskeligheter med å kvitte seg med gamle ting det ligger mye nostalgi i, men fint lite nytte i. Dette er ting som blir lagt inn i en bod, og der blir de værende. Pointless.

I pappas splitter nye leilighet som han flyttet til som 82-åring, er kjøkkenskapene stappfulle av glass og tallerkener han aldri bruker. Og boden i kjelleren er stappfull av minner som han aldri går ned for å se på, men som er minst like klare og fine inni hodet og hjertet hans. De har det bedre der.

Jeg er så lei av TING! Jeg ønsker å få ryddet opp. Om ikke én gang for alle (dessverre lider jeg av litt shoppetrang fremdeles, men vesentlig mye mindre enn før), så ihvertfall én skikkelig gang! Jeg har en drøm om å klare å kvitte meg med ALT vi ikke trenger. Jeg vil ikke ha ting i boden “for sikkerhets skyld”. Om jeg skulle trenge den ene tingen den ene gangen hvert 2.år, så får jeg låne det eller klare meg uten.

Og det er her alderen for å flytte til noe mindre spiller inn; Jeg tror det er lurt å gjøre det mens man fortsatt har vettet i behold. Og med Alzheimer i familien, så er det ingen grunn til å vente. Jeg vil flytte nå mens hodet og vettet er på plass. Og så vil jeg ha tid til å nyte at jeg har mindre ting rundt meg, jeg tror det skaper ro. Vi har vel alle sett en del sånne ryddeprogram, jeg ser at mye rot fører til indre stress. Nå er ikke jeg et skrekkeksempel på rot, vet om mange som er verre enn meg, men vi eier for mange ting. Gjør ikke du også det?

Kjelleren er full av ting etter Lars Ove og Sidsel. Det var vanskelig å kaste det sånn med én gang etter at de døde i vinter, men nå har de fått stå i kjelleren en god stund, jeg kommer ikke til å få bruk for noe av det eller ha det fremme i egen stue, så nå er jeg klar til å kaste. Minnene har jeg jo med meg i hjertet uansett.

Tidligere i høst handlet vi, som vi ofte gjør, Bård og jeg, på impulsen, og kjøpte leilighet!

Jeg elsker bygda jeg bor i, og her blir vi boende. Midt i sentrum, med utsikt til Gjellumvannet og mot Vardåsen, der får vi en leilighet på toppen. En liten terrasse som nok kommer til å flomme over av blomster, et kult soverom med over 4 meter takhøyde på det høyeste, walk-in closet, et kult kjøkken med messingdetaljer og mørke farger. Vår lille hule. Jeg tror Heggedal Torg blir kjempefint når det står ferdig, det blir et enda mer yrende gateliv, jeg får heis rett ned til butikken og polet. Bård får heis rett ned til blomsterbutikken.

Det beste av alt, – det er ikke plass til unødvendige ting! Vi MÅ rydde, og heldigvis har jeg over et år på meg, så her kan ryddetempo og helse gå hånd i hånd.

Noen som har tips til fine farger til gang og soverom? Det blir dempet sort i stue og på kjøkken, klassisk hvitt i tak, hvitoljet eik på gulv, ellers messing/gull og hvitoljet eik/natur i detaljer og på møbler.

Sliter med å bestemme meg (Bård har bestemt seg, men ikke jeg, så da er vi i grunnen like langt).

Fin kveld, folkens!

// Nina

Jeg er gift for tredje gang. Hva sier man til omgivelsene når man har bestemt seg for å gå hver til sitt? Jeg har litt erfaring, men ingen fasit på det området.
Som oftest vil man kanskje ikke dele alt, det er så mange følelser involvert, så mange hensyn å ta. Kanskje har man ikke snakket ut om alt med den man bryter et forhold eller ekteskap med, heller. Kanskje skal man bruke tid. Tid til å la alt roe seg. Jeg vet ikke. Men noe må man si til alle rundt seg, før eller siden.

Petter og Gunhild (Stordalen) går i dag ut i media og forteller at de etter 14 år sammen har bestemt seg for å flytte fra hverandre fordi de ikke har tid til kjærligheten. De vil gi hverandre tid til å drive med diverse jobbprosjekter isteden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Skjønner ikke sånt, jeg.
Hvordan kan man gi avkall på kjærligheten til fordel for jobben?

Heter det ikke “Størst av alt er kjærligheten”?
Etter tro og håp?

Når ble det: “Størst av alt er jobben. Og SÅ tro, håp og kjærlighet”?

Har forståelse for at det går an å brenne for jobben sin, jobbe mye, døgnet rundt i perioder når det er nødvendig. Men når Petter og Gunhild skylder på jobben, at “vi har sammen funnet ut at vi ønsker tid til å gjøre det vi brenner for, hver for oss”,
ja, da blir jeg litt lei meg, kjenner jeg.

Å føle seg elsket er en av de vakreste følelsene vi kan oppleve, at noen ønsker å dele tiden sin med deg, at noen ser deg, at noen får deg til å føle at du er den viktigste i hele verden. – Det er vel ingen følelse jobben gir deg som kan slå det?

Nei, jeg synes forklaringen til Petter og Gunhild er litt vel lettvint. Og jeg kjøper den ikke. Det er kanskje heller sånn at kjærligheten forsvant på veien for de to. Det kan skje. Det vet jeg litt om.

Jeg har som sagt giftet meg tre ganger.

Og jeg har hver eneste gang oppriktig ment at jeg har møtt den store kjærligheten. Jeg angrer heller ikke på noen av mine ekteskap. Mine ekser er fedre til mine barn, mine tre barn som jeg virkelig elsker høyere enn alt på denne jord. Man kan ikke angre da.

Jeg har venner som fortsatt er gift med den de møtte for 25-30 år siden, og jeg synes det er helt fantastisk å se deres kjærlighet og respekt for hverandre. Og jeg er misunnelig for at de opplever en livslang kjærlighet sammen. Det er så vakkert, og jeg skulle oppriktig ønske at jeg selv kunne fått oppleve det.

Jeg vet også om de som antakelig ikke burde holde sammen i gode og onde dager. Når de onde dagene blir flere enn de gode, når man ikke respekterer hverandre lenger, da er min mening at livet er for kort til å tviholde på løftene man ga den gangen da hjertet hoppet over to slag bare fordi kjæresten hadde vært på dass en tur.

Jeg kan ikke si jeg har hatt vonde dager med mine ekser. Men livet skjer. Man endrer seg underveis. Det som var riktig før, er ikke nødvendigvis riktig nå.
Jeg vet jeg er impulsiv. Jeg handler med hjertet mer enn fornuften. Mange vil sikkert si at jeg er egoistisk. Og det har de rett i. Selv om jeg vil påstå at jeg har masse omtanke og kjærlighet for mine nærmeste også.
Men for meg er det viktig å være tro mot meg selv og mine følelser. Jeg kan ikke leve et liv der jeg later som alt er bra, “holde ut” bare fordi det er forventet av meg. Jeg blir et dårligere menneske av å forestille meg, og det går ut over mine nærmeste. Om det er noen jeg først og fremst skal være ærlig mot, er det meg selv. Og det har jeg vært hele livet.
Vanskelig å skrive om dette her, så mange hensyn å ta, men jeg kunne ikke gjort noe annerledes i mitt voksenliv, tror jeg.

Petter og Gunhild får ikke kritikk fra meg for at de velger å gå hver til sitt, jeg synes bare det er litt dumt å si at man gir avkall på ekteskapet fordi man brenner for så mye annet som er viktigere enn sitt livs kjærlighet som Petter sier at Gunhild fortsatt er, i følge VG.
Den egentlige grunnen må de gjerne holde privat. Det er ingens business. Ei heller er det noens business hvorfor mine tidligere ekteskap gikk skeis.
Men jeg kan love at det ikke var på grunn av jobben.

Selv om jeg har sagt det før; NÅ har jeg giftet meg med mannen i mitt liv!
Jeg er tro mot meg selv hver eneste dag når jeg sier at jeg er superhappy med kjæresten min og at jeg ikke drømmer om et annet liv nå (bortsett fra å få søsknene mine tilbake, en mamma frisk fra Alzheimer, bedre helse og en jobb, da).

Hjertet mitt hopper fortsatt over to slag når jeg ser Bård igjen etter at han har vært på dass i to minutter, og det er sju år siden vi traff hverandre for første gang. Denne gangen har jeg trua. Og alle gode ting er tre, sies det.

// Nina

For 5 år siden gikk jeg hjemme og ventet på en ryggoperasjon. En venninne kom for å slå i hjel litt tid med meg en dag. Følgende minne fra denne dagen dukket opp på Facebook og jeg har lyst til å dele det med dere:

[ I går formiddag hadde jeg besøk av ei venninne som er alvorlig kreftsyk, og som går gjennom en kjempetøff behandling. Med seg hadde hun en notatbok i gave til meg, og så hadde hun skrevet noen fine ord til meg på førstesiden.

Hva jeg ikke så, før etter at hun hadde dratt, var at hun hadde skrevet noe på ytterligere en side, ord av Gandhi som hun syntes passet spesielt til meg.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Tanken på at hun, som egentlig har mer enn nok med å tenke på seg selv, setter seg ned og leter etter gode ord til de hun har rundt seg, gjør meg fryktelig ydmyk og selvfølgelig veldig, veldig varm om hjertet.

Vi snakket en del om hvordan en sykdom som kreft kan få en til å endre perspektiv på livet, og at det som før var fryktelig “viktig”, nå ikke spiller noen som helst rolle lenger.
Det som er viktig er relasjonene til de vi har rundt oss, ikke pynteputene vi har i sofaen.
Tiden vi tilbringer med mennesker vi er glad i, samtalene, latteren, opplevelsen, den gode følelsen man får inni seg i sånne stunder, tekoppen, smilet, kjærligheten og samhørigheten. – Det er dét som betyr noe. Ikke så mye annet.

Vern om de du er glad i, vær god mot de som kanskje mangler noen i livet sitt, og gjør det beste ut av hver dag.
Vær glad for livet ditt! ]

Et fint minne fra noen koselige timer sammen med ei usedvanlig hjertegod venninne som heldigvis er kreftfri i i dag! Det var også fint å få en påminnelse om hva som betyr noe, sånn egentlig.

Denne uka har jeg jobbet litt med norskopplæring for voksne innvandrere. Med mennesker fra Eritrea, Syria, Afghanistan og Somalia. Flere av de var analfabeter da de kom til Norge. De har aldri hatt muligheten til å gå på skole. De er så utrolig takknemlige for opplæringen de får. Så ivrige, så respektfulle og høflige. De smiler og takker. Deler maten de har med seg. De ler og smiler, ikke bare med munnen, men også med øynene.

Da er det lett å smile tilbake!

Glad fredag, godt folk!

// Nina

Er Kokkejævel en kynisk jævel?

Nei. selvfølgelig er han ikke det.

Men jeg må innrømme at tanken har streifet meg

Jeg har tenkt at Kokkejævel kynisk har brukt de tragiske hendelsene i livet sitt for å beholde topplasseringen på blogg.no.

Hvordan i helvete kunne jeg dømme et menneske jeg ikke kjenner, kun basert på synsing og mistro? 

Jeg burde ha skjønt greia med en gang. Jeg har jo også brukt skriving som terapi når jeg har vært lengst nede. Når døden brutalt har tatt fra oss de vi er glad i. Jeg skriver fortsatt. Jeg og mange andre med meg har et behov for å dele når vi kjenner dyp sorg og også stor glede i livene våre.

Da begge mine søsken døde i vinter, med knappe 4 ukers mellomrom, og pappa samtidig ble alvorlig syk, da skrev jeg åpent om det på sosiale medier. Og det var ikke for å få oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld. Det var et behov for å være åpen. Jeg har alltid budt på meg selv. Nina uten filter, som en åpen bok. Har aldri hatt behov for å skjule hvem eller hva jeg er.

Og så innser jeg at Kokkejævel og jeg er ganske like der. Han er åpen, han er raus, han liker å skrive, og han er kanskje litt mye til tider. Akkurat som meg. Tror jeg. Jeg mistenker at enkelte synes jeg er litt mye. Men det er greit. Jeg er meg og du er deg. Sånn er livet. Mangfold. Vi trenger ikke å like alt eller alle. Men vi må respektere ulikhetene.

Jeg prøver å finne ut av hvorfor jeg innimellom har tenkt at dette har vært et kynisk spill fra Kokkejævel.  Det ble kanskje litt voldsomt til tider hjemme hos Kokkejævel. Det skal jo liksom ikke gå an. Det er for mye sorg, for meningsløst, for mye å ta inn. Det var uventet barnedød i sommer, det var frieri via bloggen, det ble annonsert graviditet på bloggen, det ble skrevet om bryllup og dåp samtidig, det ble fortalt om en spontanabort, det ble skrevet om kansellering av dåp og bryllup. Det var nesten som hver gang han datt ned fra 1.plassen, så skjedde det store ting som gjorde at han la seg på 1.plass dagen etter igjen. Som om han fabrikkerte hendelsene.

Men saken er, – dette skjedde jo! Dette er LIVET til Kokkejævel nå. For å klare å stå i en sånn sorg, så må man finne lyspunkt og håp. Og han forteller om det, åpent og nakent samtidig som han gjør seg selv veldig sårbar. Det skal han ha respekt for.

Kokkejævel har mistet to barn i uventet barnedød, og nå nylig spontanadopterte kjæresten hans i uke 9-10. Og han skriver om det. Fordi det er sånn han jobber seg gjennom dagene. Det er en hjerteskjærende sorg som jeg ikke kan forstå, som jeg bare kan ane konturene av, men Kokkejævel forsøker å sette ord på det, kanskje for å få en oversikt i galskapen, men kanskje mest fordi han MÅ? Han kan ikke la være, tror jeg. Dette er hans måte å deale med alt det vanskelige på.

I stedet for å legge seg ned, så kjemper han seg gjennom sorgen. Han skriver, han lager mat og skriver vaktlister på jobb, han tar seg av kjæresten og familien sin, han lar de ta vare på seg, og så tror jeg han tar én dag av gangen. Og så skriver han litt igjen. Uansett hvor hardt jeg forsøker å tenke hvordan han må ha det, så vil jeg aldri være i nærheten. Vi bærer alle på vår egen sorg. Vi har vår egen måte å bære den på. Men at han har det tøft, det er det ingen som helst tvil om.

Jeg har aldri mistet egne barn, jeg kan ikke sette meg inn i den bunnløse sorgen og det enorme savnet de som opplever dette kjenner på. Men jeg har mistet to søsken ganske brått og uventet med bare noen ukers mellomrom. Og spesielt da Sidsel, min helt spesielle søster med Downs syndrom, gikk bort, ble verden veldig grå en lang periode.

Å miste sitt eget barn må være helt grusomt. Den største tragedien man kan utsettes for. En sorg som varer livet ut.

Mellom de muntre linjene dine, Kokkejævel, kan jeg lese sorgen din. Jeg kan kjenne fortvilelsen, følelsen av avmakt, mangel på kontroll. Savnet. Etter de som dro i forveien og det som aldri kom. Og jeg beundrer deg for at du klarer å formidle følelsene dine så godt, både om de vonde dagene og de fine øyeblikkene som forhåpentligvis vil komme tettere og tettere etter som dagene passerer vekk fra den vanskeligste tiden, da døden gravde seg inn i sjelen og bekmørket var altoppslukende.

Så klart bruker ikke Kokkejævel denne sorgen for å fremme seg selv! Ikke noe normalt menneske vil gjøre noe så kynisk. Og jeg anser Asbjørn Sandøy, aka Kokkejævel, som en høyst oppegående og vettug person. En person som tilfeldigvis er god på mat OG som kan kunsten det er å formidle en stemning som vi andre lett kan leve oss inn i, og til og med kanskje kjenne oss igjen i.

Kokkejævel bruker skrivingen på bloggen for å hjelpe seg selv. Jeg tror han skrev noe om det i et tidligere innlegg. Noen mente han ikke måtte slite seg ut med denne bloggingen, midt oppi sorgen og alt. Men han svarte at det er nettopp dette han trenger å gjøre nå. Det gir han noe annet å tenke på. Han får positiv feedback, han får masse kjærlighet i retur. Det gir mer krefter enn det tar krefter.

Jeg kjenner meg igjen i det. Å skrive om min sorg og mitt savn, om opp- og nedturer i mitt liv, det har vært min måte å bearbeide tanker og følelser på. Om jeg hadde holdt det inni meg, tror jeg ærlig talt at jeg hadde blitt liggende nede lenge. Jeg hadde “mista det helt”, for å sitere en venninne når ting har tippet over, gått for langt.

Så kjære Kokkejævel, unnskyld for at tanken om kynisme har streifet meg. Du har selvfølgelig ikke visst at jeg har tenkt dette, men jeg vil be om unnskyldning likevel. Kyniske meg har tenkt at DU er kynisk… Det ligger en jævla dobbeltmoral i dette, jeg ser det. Det er flaut.

Faren med dette innlegget er at folk sikkert nå vil tillegge meg den kyniske rollen, siden jeg bruker ditt navn i overskriften, og dermed kanskje vil tiltrekke meg noen flere lesere enn normalt. Men jeg er ikke iskald og beregnende. Jeg håper at de som kjenner meg vil si at jeg ikke er kalkulerende eller strategisk. Jeg handler først og fremst ut fra følelser, og akkurat disse tankene har plaget meg den siste tiden. Jeg liker ikke at tankene mine vandrer inn i et spor der jeg får en mistro til deg eller andre, for den saks skyld.

Kanskje, kanskje vil dette innlegget bidra til at vi tenker oss om to ganger før vi tillegger andre dårlige motiver for handlingene de gjør. De aller fleste vil jo helst være godhjerta, rause og fordomsfrie, men det er i sannhet ikke lett.

Så la meg starte på nytt, Kokkejævel. Etter å ha satt meg ned og virkelig tenkt over de smålige følelsene du har satt i gang hos meg med din blogg, har jeg blitt både sint og skuffa over meg selv. Jeg ønsker å lese din blogg med åpent sinn og hjerte. Og det gjør jeg nå. Du rører meg med din åpenhet. Måltidene dine har jeg ikke vært så opptatt av enda, men alt det andre, det imellom, det både gråter og ler jeg av.

Alt godt ønskes deg og dine, – jeg håper dagene blir mindre vonde etter hvert for deg og Kjærest. Det fortjener dere ♥

Og når jeg først har “ordet”, vil jeg veldig gjerne også tipse alle om bloggen til Kjerringtanker. Hun skriver fabelaktig godt og tar for seg det siste innlegget til den som ligger som nummer 1 på blogglista hver dag, og så skriver hun sine tanker rundt dette. Det har blitt mye Kokkejævel i det siste, og det viser seg at Kjerringtanker også har sin sorg å bearbeide. Det har blitt noen tårer hos undertegnede for å si det sånn. Og latter. Kjerringtanker har god humor.

Savnet etter noen vi har mistet er en følelse de aller fleste som har levd en liten stund kjenner til. Når vi så leser om andres tap blir det nært, sårt og vondt. Det er lov å gråte litt. Eller å skrive litt. Men ikke sørg alene. Del det med noen. Uansett.

Om du som leser dette fortsatt tenker at jeg er en kynisk jævel, så håper jeg du vil lese litt om meg før du dømmer meg:

Svisj,- så var begge mine søsken døde, liksom?

Jeg vil helst dø med skoa på!

// Nina

Jeg fikk en melding fra en kjær kollega her om dagen, om at jeg hadde glemt å nevne hurpehår på haka og lange, stive øyenbrynshår som plutselig vokser vilt i forbindelse med overgangsalderen i bloggen min.
Snakk for deg sjæl, tenkte jeg da.
Neida. Joda. Haha.

Hurpehår på haka kjenner jeg veldig godt til. De begynte å komme lenge før slimhinnene tørka inn og hetetoktene tok over styringa i hverdagen.
I begynnelsen var det litt artig, til og med. Det vokste ut samme stedet hver gang, og det var et skikkelige rampete hår. Du visste aldri når det dukka opp, og det var nesten så man savnet det i perioder, om det var for lenge borte.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Uansett hvor mange ganger jeg lot fingrene stryke over der det pleide å komme, uansett hvor mye jeg fulgte med, så kunne du banne på at det som ved et trylleslag stakk 3 cm ut fra haka, hvitt og flagrende! Helt sjukt akutt! Fra det ene øyeblikket til det andre! Hvordan er det mulig, liksom?

Det samme skjer jo forsåvidt også når man f.eks har ryddet alle klærne som har ligget strødd på benken på badet. Plutselig, som lyn fra klar himmel, ligger det en gedigen bunke der igjen.
Eller som når man har betalt alle regningene, er helt ajour i nettbanken, ting er på stell. Livet leker. Så, ut av intet, dukker det opp nye krav, som små paddehatter som popper opp overalt, tar aldri slutt.

Det samme skjer med hurpehår på haka. Problemet med hurpehårene er at de formerer seg og endrer form og farge.
Fra å være et lite søtt, mykt og lyst hår som kom innom av og til, forvandlet det seg plutselig til dusinvis, stygge, stive og mørke hår som kom hver dag!

Da jeg kom hjem fra setra i helgen, brukte jeg sikkert en halvtime foran det store forstørrede speilet med å nappe hår fra haka og kjeven. Jeg hadde nemlig tatt “fri” fra napping et par dager. Må’kke det, vøtt. Det straffer seg.

Hadde vært enklere om skjegg på kvinner ble anerkjent som en naturlig attributt, som kvinnebryster. Da kunne vi latt det gro og blitt kule hipstere med strikk i både skjegg og i sjølve hårmanken. Kvinnelige utgaver av Kristoffer Hivju, på en måte.

Eller at vi i stedet for å kalle det hurpehår som, jeg tror du er enig med meg, er et relativt negativt lada ord, kanskje heller burde omtale det som ‘hårpryd’. Det er vakkert.

JA til offentlig anerkjennelse av HÅRPRYD i ansiktet for kvinner!

Om ikke det er mulig å få den anerkjennelsen:

JA til offentlig støtte for fjerning av HÅRPRYD i ansiktet for kvinner!

Jeg har enda til gode å støte på stive øyenbrynshår, men alle som sliter med viltvoksende sådanne, har min fulle sympati. Regner ikke med å slippe unna, men for øyeblikket klarer jeg meg fint med utemma hårpryd i ansiktet, tørre slimhinner, humørsvingninger og hetetokter med ujevne og upassende mellomrom.

Ønsker alle kvinns en glad nappedag – sammen er vi sterkere! Eller no’.

// Nina

Å ikke ha muligheten til å gjøre hva du vil, gjør noe med deg, og det er helt utrolig hvor fort jeg tilpasset meg et liv i fengsel. Etter bare noen dager er livet utenfor ganske fjernt. Jeg tror deltakerne på Farmen beskriver omtrent den samme følelsen. Man er i en egen boble og blir seg selv veldig nær. Selv om det var såkalt åpen soning med ulåste dører, så visste jeg at jeg ville få ekstra straff om jeg våget meg til å bare stikke av en liten tur. Så det gjorde jeg naturligvis ikke. Jeg ble.
Den første uka ved kjøkkenbenken, den andre uka var jeg såkalt gangjente og vasket fellesområdene, og den siste uka jobbet jeg med et eller annet håndarbeid inne på arbeidsstua.
At jeg bidro stort på den fronten vil være en sterk overdrivelse. Håndarbeid var, og er, fremdeles ikke min greie, så hva jeg egentlig gjorde på den systua er et stort spørsmål uten svar den dag i dag. Det var neppe veldig minneverdig. Jeg husker at en av oppgavene var å lappe på arbeidsuniformene til gutta som var innsatte i Hof fengsel, og så husker jeg at de andre satt og sydde ting som skulle selges på julemessa som fengselet holdt hver jul. Grytelapper og vinhøner og sånn. Kanskje jeg lagde ei høne jeg også. Hvem vet, – kan hende du har ei lita høne i heimen som er laget av sjølveste Ninautenfilter?

Det provoserte meg ekstremt at arbeidsoppgavene var så kjønnsrollebestemt, husker jeg. Hvorfor var det eneste tilbudet vi fikk, knytta til tradisjonelle kvinnesysler?
Jeg hadde mye heller villet lime modellfly, spa i jorda eller snekre et eller annet, enn å sitte å sy, lage mat og å vaske. Men jeg klagde ikke, det var verre for de som skulle sone lang, lang tid og som heller ikke hadde disse “kvinnelige” genene. Aner ikke hvordan dette er i dag, om kvinner i fengsel kan få andre oppgaver å velge mellom, men jeg håper virkelig at verden har gått fremover de siste tiårene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Besøk 

En dag, helt ut av det blå, kom en av vaktene og sa at jeg hadde fått besøk. Foreldrene mine hadde “tilfeldigvis” kjørt forbi Sandefjord, så de “lurte på om de ikke kunne få hilse på datteren sin en liten stund?”

Fengselsbetjentene sa ja til et kvarters besøk selv om det var utenfor reglementet. Det var helt fantastisk å se dem igjen. Antakelig var det bare 8-10 dager siden sist, men det føltes som en evighet. Jeg gråt en skvett og følte meg både liten, elsket og ønsket igjen. Vi fikk sitte alene inne på et besøksrom og det gikk ikke mange sekundene før mamma smilte lurt og plutselig dro opp en lang rull med femmere ut av behåen sin. Hun hadde teipet sammen en haug med femmere så de ikke skulle klirre. Og så hadde hun smuglet dem inn til meg så jeg kunne ringe oftere hjem. Vi snakker jo leeeenge før mobilalderen her. Den eneste muligheten for kontakt med de hjemme var via en mynttelefon som hang på veggen i et lite rom utenfor fellesstua. Femmere var gangbar mynt om man skulle ringe, men de 25 kronene vi tjente hver dag skulle holde til røyk, godis, ukeblad, shampoo etc, så den pengerullen var gull verdt for meg!
Mora mi kunne ha jobba for James Bond, ass. Drittøff!
(Det var forholdsvis lite som skulle til for å sprite opp hverdagen som dere skjønner. Når du gjør mora di til Bond-dame pga noen femmere i behåen, så er du rimelig sugen på litt action).

Og mer action skulle det bli.

Kinotur

Vi skulle nemlig få gå på kino en lørdag!
Alle vi innsatte sammen med en av de kvinnelige fengselsbetjentene. La oss kalle henne Heidi. Jubelstemning og store forventninger!
Vi gikk i samla tropp til kinoen i Sandefjord. Vi skulle se en Woody Allen-film. Etter hvert som vi beveget oss gjennom byen oppdaget vi at Heidi kjente “alle”. Hun hilste i øst og i vest. Spesielt mange ungdommer sa hei og kikket nysgjerrig på halehenget til Heidi.
Det viser seg at Heidi jobber på den videregående skolen i byen. Og alle elevene visste at Heidi tok ekstravakter i fengselet. Dermed visste alle at vi var kriminelle. Har hatt bedre kvelder på byen, si… Filmen var heller ingen høydare.

Permisjon

I løpet av mine 23 dager fikk jeg innvilget permisjon i 4 timer. Samboeren min kom og hentet meg. Vi gjorde det dere kan tenke dere at et kjærestepar som ikke har sett hverandre på en stund gjorde. I bilen i skogen utenfor Torp flyplass.

Så spiste vi som vanlige mennesker på veikroa langs E18 før vi kjørte saaaaaakte forbi det høye gjerdet som omringet hagen i fengselet.
Vi kjørte saaaaakte fordi bilen vår hadde soltak, og da kunne vi kaste sigarettpakker ut gjennom takluka og over gjerdet. Så snek jeg meg ut på natten og plukket røykpakkene med meg. Avansert smugling, der altså. Kunne vært sånn Bond-dame, jeg også, følte jeg.

Sånn. Del 4 om da jeg satt inne er ferdig skrevet, og jeg tror ikke jeg skal utdype det noe videre. Det er et sorgens kapittel i mitt liv, men det er også en erfaring som har gitt meg dyrekjøpt lærdom. Jeg har aldri siden kjørt med promille, jeg kjører helst ikke dagen derpå, og aldri, aldri om jeg er i det minste tvil om jeg fortsatt har promille i blodet.

Dette har også vært en super anledning til å informere slekta om min brokete fortid. Jeg trodde alle visste, men det gjorde visst ingen utenom den nærmeste gjengen min. Jeg tror de er glad i meg likevel.

Det var rart å komme hjem etter 23 dager. De første dagene savnet jeg den trygge rammen jeg tross alt opplevde i Sandefjord fengsel, og i flere dager var det uvant å kunne gå ut når jeg ville. Det er noe jeg ofte tenker på når jeg leser om kriminelle som skal ut til det vanlige livet etter mange år soning. Det må være kjempevanskelig, og om man ikke har et riktig ettervern på plass, så forstår jeg at mange faller utenfor igjen og igjen.

Takk for at du leste. Håper dere vil joine meg fremover også. På tide å fokusere litt på her og nå. Det er dagen i dag og øyeblikkene som gjør livet til det det blir. Av og til er det lurt å kikke seg litt tilbake, lære av feilene man gjorde, men ikke dvel for lenge baki der. Det er NÅ vi ER.

// Nina

Helvetesuke. Tre måltider hver dag til 17 personer. Frokost, varm lunsj og middag.
Ingen tvil om at det er tøft.

Dag nummer to i kjøkkenuka skal det lages biff à la Lindström. Hadde aldri hørt om fyren før, men jeg skal love deg at jeg forbannet karen opp og ned i mente fra morgen til kveld. Og hvis du trodde han var svensk, så kan jeg fortelle at Henrik Lindström var født og oppvokst i St. Petersburg.
Njet. Det hjelper ikke på humøret å vite det, men kanskje får du spørsmålet på quiz en dag.
Men obs! Det kan hende du bommer skikkelig, for det sies også at Lindström var en norsk polarkokk som sørget for at våre polarhelter holdt seg friske på sine ekspedisjoner.
What to believe, liksom?

Jeg står grytidlig opp. Må kverne oksekjøttet før jeg kan lage biff av det. Jeg har aldri kverna noe som helst, annet enn pepper, så jeg tenker det er lurt å være ute i god tid.
Jeg liker å levere det folk forventer å få, gjerne litt ekstra, og jeg vil helst gjøre mitt beste.
Det tar tid å kverne kjøttet, og samtidig skal også frokosten lages.
Koke kaffe, dekke bord, pålegg skal danderes på fat, brød skal skjæres i skiver. Kjøkkenet skal holdes ryddig og rent.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter frokost rydder jeg alt på plass og begynner å forberede lunsj umiddelbart. Må lage noe godt av restene fra i går. Det er leftovers av poteter og grønnsaker. Omelett kan funke, tenker jeg. (Jeg veit. Jeg er et oppkomme av gode idéer). Likevel er jeg ingen racer på kjøkkenet. Alt tar tid. Må spørre fengselsbetjentene om råd når jeg blir usikker.
“Guuuud som jeg savner Google”, tenker jeg. (Litt rart i og med at det ikke fantes Google på den tiden).

Samtidig henger Lindström som en mare over meg. Kjøttet er ferdig kverna. Jeg svetter. Det er tid for lunsj. Dekker bord. Serverer omelett og brød. De andre er fornøyd. Men Gunda grynter litt. Slenger litt med leppa, er spydig mot flere rundt bordet. Hun har en dårlig dag. Jeg kjenner jeg er litt redd henne.

Vi er ferdige med lunsj. Jeg må rydde av bordet, rydde på kjøkkenet .
Nå må jeg kutte løk, poteter, sylteagurk og rødbeter. Alt skal blandes inn i kjøttet sammen med grovhakket kapers, salt og pepper og noen egg.

Dagen går fort, jeg jobber fortsatt med Lindström. Biffstykkene skal stekes, poteter skal skrelles og kokes.
Jeg ligger bakpå tidsmessig. Middagen skal serveres klokka fire.
Det går ikke. Jeg har altfor mye som skal gjøres samtidig som jeg skal steke biffene. Jeg har overhodet ikke kontroll.
Jeg hører de andre klager over hvor sultne de er. De sitter i TV-stua og venter på at jeg skal bli ferdig.

En og en halv time senere er det mat.
Min verste dag noensinne er snart over.

Alle setter seg. Gunda et par plasser nedenfor meg.

Jeg aner den dag i dag ikke hva som skjedde, hvor den kniven kom fra.

Gunda sin biff er altfor lite stekt for hennes smak. Hun blir rasende. Sikkert veldig lavt blodsukker. Plutselig har hun en forskjærskniv i hånden og hun stormer mot meg.
Jeg reagerer lynraskt. (Burde vært mellomnavnet mitt, Nina Lynrask Tangvik).

Jeg skyver stolen min bakover, så fort at den velter, løper gjennom kjøkkenet, ut i gangen, river opp døren ut til bakgården. Hører Gunda løper skrikende etter meg. Hører mye rabalder og rop bak der igjen.
I bakgården er det en rød redskapsbod. Det står noe inntil veggen som gjør at jeg på mirakuløst vis klarer å klatre opp på taket. Jeg er livredd. Kikker ned og ser at fengselsbetjentene har fått tak i Gunda og holder henne fast. Gudskjelov.

Jeg tror at jeg antakelig husker dette som mer dramatisk og skummelt enn det var. Men likevel endte det med at Gunda ble flyttet, til hvor vites ikke, men jeg håper det var til et sted der hun kunne få behandling, for hun var åpenbart ikke frisk.

Historien om Gunda og biff à la Lindström er toogtredve år gammel. Jeg har aldri lagd dette måltidet siden. Har litt mer kjøkkenerfaring nå og skjønner vel ikke helt hva som gjorde at jeg brukte så lang tid, men jeg hadde nok uansett VELDIG godt av det! Og så tror jeg det er på tide å diske opp med signaturretten fra fengselsoppholdet igjen snart.

Husker ikke flere episoder fra kjøkkenuka, ikke annet enn at den var slitsom. Sovnet som en stein hver kveld. Vennet meg raskt til en hverdag regulert av faste rutiner og regler. Ble bedre kjent med de andre, hadde en god tone med betjentene.

Liv fra Vestlandet ble min bestis, har faktisk tenkt en del på henne siden. Vi utvekslet aldri adresser, vi ville kanskje bare legge denne delen av livet bak oss. Eller kanskje vi tenkte vi kunne adde hverandre på Facebook og Snapchat når det ble mulig en dag.

Jeg traff faktisk onkelen hennes 4-5 år senere. Jeg jobbet i innsjekkingsskranken på Fornebu da en mann kom for å sjekke inn. Liv hadde et veldig spesielt etternavn, og da denne mannen hadde det samme navnet, plumpet det bare ut av meg: “Kjenner du Liv xxx?”

“Ja, klart jeg gjør. Jeg er onkelen hennes. Hvordan kjenner du henne?”

“Eh…”

Kunne jo ikke fortelle hvordan jeg kjente henne i tilfelle familien ikke visste noe, men jeg klarte å finne på noe mer eller mindre troverdig, antakelig. Jeg ba han hilse.

Av andre jeg husker, så var det Sonja fra Bærum. Fin frue, rundt 50 år. Ingen i familien visste hvor hun var. Det vil si, mannen visste, men ikke barna. Hun fikk derfor betjentene til å kjøpe postkort med “Sandefjord – en by å være glad i” på. Så sendte hun kort hjem og fortalte hvor fint hun hadde det på ferie.

Reidun skulle sitte inne i 55 dager for gjentatte fyllekjøringer. Hun var alkoholiker og hadde naturlig nok ekstremt tøffe dager. Det hjalp ikke akkurat at svirebrødrene hennes sto utenfor og sang og hoia til alle døgnets tider. Reidun var nemlig fra Sandefjord og bodde rett nedi gata…

I løpet av mine 23 dager bak murene fikk jeg besøk utenfra, en 4 timers permisjon ute i det fri OG vi fikk gå på kino en kveld sammen med en fengselsbetjent!

Det får du høre mer om i neste episode av “Da jeg satt inne”.

Nå er vi på vei hjem etter en strålende helg i Valdres. Kø på E16. Ny uke venter.

God søndag, godt folk!

// Nina

God morgen, godt folk!

Vi er på setra i Valdres, og i dag tenker vi å få med oss Rakfiskfestivalen på Fagernes for første gang. Ihvertfall noen timer på dagtid.

Tipper det blir både øl og akk i løpet av dagen, så jeg vil ikke love at fortsettelsen på min fengslende historie fra Sandefjord kommer i dag. Det blir som det blir 🙂

Det er heeelt nydelig med en time out fra hverdagen hjemme, vi senker skuldre og bare pusler rundt på tunet.

I og med at vi ikke har strøm her, så er lys noe vi er opptatt av. Det blir veldig mørkt ute når det mørknes her oppe. Stjernehimmelen blir fantastisk når vi ikke har elektrisk lysforurensing rundt oss, men så lenge det ikke er snø blir det liksom litt ekstra svart rundt oss her oppe. Å lage julekrans og pynte med lyslenker og stearinlys ute er et must selvom det bare er november, og vi synes det blir ultrakoselig!

Ha en glad lørdag, alle sammen!

Kanskje vi sees på Rakfisk’en?

// Nina

Jeg sitter i bilen og kikker ned på en brosjyre jeg har i hånden. “Hei og velkommen til Sandefjord. Du finner oss rett bak Hvalfangsmuseet. Du vil få eget rom med egen nøkkel”, leser jeg.
Høres ut som jeg skal på ferie. Dommen er avsagt, 23 dager i Sandefjord fengsel høsten 1987.

Ikke mye høy i hatten, rundt et år etter at jeg ble tatt for promillekjøring, svinger bilen til samboeren min inn foran porten i Sandefjord. Vi rekker ikke å besøke Hvalfangstmuseet. Kanskje om 23 dager?

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Jeg sier hadet til sambo, tar et hardt grep rundt håndtaket på kofferten og går trappene opp mot inngangsdøren.
Klump i magen. Føler meg liten. Og spent. Spent på hva som møter meg. En ukjent verden. Jeg snur hodet, ser samboeren min kjører av gårde, og så ringer jeg på.

En mann åpner. Han smiler, er hyggelig.
“Velkommen”, sier han. Inspektøren, kanskje? Vi sitter inne på kontoret. Jeg får forklart reglementet, spisetider, lønna jeg vil få, 74 kroner pr.dag, tror jeg det var. Utgangsdøren er ulåst. Jeg kan bare dra når som helst. “Men da får du ekstra straff” forteller han. Åpen soning kalles det, men jeg kan likevel ikke dra før jeg har vært her mine dager.

De går igjennom kofferten min og veska mi. Sjekker om jeg har noe jeg ikke skal ha med. Jeg har ikke det. Jeg er jo ikke kriminell. Er bare ei vanlig jente på 20 år fra Asker. Som skal i fengsel for promillekjøring. Surrealistisk. Har ikke tatt ut ferie denne sommeren. Dette er ferien. Fint i Sandefjord, da.

Jeg skal få rommet mitt. En fengselsbetjent skal følge meg. Han går foran meg opp trappen bærende på kofferten min. Blytung. Jeg har aldri klart å pakke lett og fornuftig. Hvitmalt trapp. Koselig, gammelt hus.
Han viser meg fellesdusjen i enden av gangen. Tror også det er en egen privat dusj bak en av dørene, husker ikke helt, som man kan bruke om man er heldig og den er ledig.

Plutselig, ut fra intet, hører jeg noen som skriker. Et skjelett med hvit maske løper mot meg med klørne utstrakt, klar til å klore meg, angripe meg.
Fengselsbetjenten reagerer lynraskt og stopper henne. Hun ler. En skikkelig skummel latter.
Hun har en hvit maske i ansiktet, sånn ansiktsmaske som renser huden. Tennene lyser gult mellom alt det hvite.
Hun har svart, langt og fett hår.
I grunnen er det hår jeg automatisk tenker på når jeg tenker tilbake på Gunda. Hun går med baseball-trøye. Type singlet. Hårene under de magre armene flagrer ut. Lysebrunt, flagrende hår.
Og så har hun en kort lyselilla shorts i nylonstoff. Den er altfor stor rundt de magre lårene, det er god plass til kjønnshårene hennes som også der har fått gro vilt. Ikke visste jeg at vi hadde vår egen vandrende regnskog i vårt lille land.
Kjønnshårene hennes er også lysebrune, og de flagrer lett som en sommerbris. Yak. Hun er ikke så veldig delikat. Og ikke veldig psykisk stabil heller. Får vite at hun er overført fra Bredtvedt hvor hun allerede har sonet en stund. Nå skal hun være i Sandefjord noen måneder for å få en mykere overgang til friheten.

Betjenten og jeg går inn på mitt rom etter at Gunda er fulgt tilbake til sitt. Vi låser opp med en nøkkel som jeg får i hånden etterpå.
Det er en seng, et skrivebord og en stol. Og et skap. Veldig sterilt. Det innbyr ikke til koselige stunder der, akkurat. Jeg har med noen bilder hjemmefra. Og en cd-spiller. Jeg gleder meg nesten til å gjøre rommet til mitt eget, kjenner jeg.
Jeg har utsikt mot hagen. Titter ut. Fin og stor gressplen som er innrammet av et cirka 3 meter høyt gjerde. Det er et plankegjerde, helt tett, så ingen skal se inn. Eller for at vi ikke skal se ut? Jeg ser et lite hus på gårdsplassen der nede også. En rødmalt bod til redskaper, tipper jeg.

Jeg får beskjed om at det er møte i TV-stua kl.16. Hver fredag trekkes det lodd om arbeidsoppgavene. De fleste jobber i systua, men noen må lage mat og noen må vaske også. Det er de to siste jobbene det trekkes lodd om hvis ingen melder seg frivillig.

Tiden frem til kl.16 bruker jeg på rommet mitt. Føler meg ganske lett til sinns. Dette har jo gått fint. Har bare blitt nesten angrepet én gang. Amerikanske fengselsfilmer har vært atskillig mer skremmende. Jeg setter på litt musikk. Whitney Houston “I wanna dance with somebody”. Følte meg normal en liten stund.

I TV-rommet sitter alle mine medfanger. Jeg hilser rundt. Alle ser ganske normale ut, bortsett fra Gunda. Men hun er rolig nå, heldigvis. De fleste damene er i 40-60-årsalderen. Det er bare ei til som er på min alder. Hun heter Liv og kommer fra en vakker plass på Vestlandet. Hun har også promillekjørt. De fleste av oss har det, men noen soner lengre dommer for mer alvorlige ting, og har kommet til Sandefjord for en mykere overgang til livet utenfor murene.
Vi er 13 innsatte og 4-5 ansatte i huset.
Arbeidsoppgaver for kommende uke skal bestemmes. Ingen melder seg til kjøkkentjenesten.
Til 17-18 mennesker skal det hver dag lages frokost, varm lunsj (“bare tryll frem noe digg basert på middagsrestene fra i går”), og full middag.
Dette skulle én person gjøre. Jeg kunne ikke lage mat. Jeg var 20 år. Det gikk i mye ferdigmat hjemme med samboeren min. Vi tryllet ikke så mye på kjøkkenet, akkurat. Så naturligvis er jeg livredd for å bli trukket ut. Men hva er sannsynligheten for å bli trukket ut, liksom? Det er 12 lapper i bollen (vedkommende som akkurat hadde hatt jobben er fritatt), det er 1/12-dels sjanse for at mitt navn skal bli lest opp. Om jeg ikke driter meg helt ut nå, så tror jeg det betyr 8,3 % sjanse for å bli taperen. Så uflaks har jeg ikke, tenker jeg.
Jo. Det har jeg.

“Nina”, hører jeg.
Min verden raser sammen.
Jeg KAN jo ikke lage mat!?!
Hva skjedde? Også til 17-18 personer hver dag i én uke, tre ganger om dagen?

Jeg går på rommet mitt, og gråter som jeg aldri har gjort før.
(Noen år og litt flere erfaringer senere, kan jeg fastslå at det finnes verre ting å gråte for her i verden).

Til slutt sovner jeg. Min første dag i fengsel er over. 22 dager igjen.

Fortsettelse følger…

God fredag, godt folk!

// Nina

En septemberkveld i 1986 var jeg ssmmen med flere venner på den lokale puben.

Jeg hadde vært russ den våren, hele verden lå for mine føtter. Videre skolegang fortsatte på Reiselivslinja på Otto Treiders Handelsskole parallelt med jobb i Braathens SAFE på Fornebu.
Jeg jobbet som renholdsassistent ombord på flyene, fikk jobbe mye og tjente gode penger mens jeg fortsatt bodde hjemme.

Glory days! Fest og moro! Det var den gangen man orket å feste til langt på natt, gå på jobb og gjøre skolearbeid nesten uten søvn.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Tilbake til puben. Jeg hadde kjørt egen bil dit. Den sto parkert utenfor. Jeg kunne hente den dagen etter. Eller jeg vet ikke hva jeg hadde planlagt, for å være ærlig. Planlegging var ikke noe fremtredende stikkord den gangen. Impulsene fikk råde, jeg levde i nuet.

Det var en fyr jeg hadde et godt øye til der. Utpå kvelden fant vi ut at vi skulle dra hjem til han. Litt langt å gå. Vi tok bilen. Jeg hadde jo bare tatt noen øl.

Jeg kjører ut fra parkeringsplassen. Ut på veien. Akkurat da kommer en politibil kjørende i motsatt retning. Den ser at jeg kjører ut fra puben, og jeg ser i speilet at den snur og legger seg bak meg.

Jeg kjører en kilometer ca, litt stressa pga politibilen bak. Jeg kikker stadig i speilet. Plutselig kjenner jeg at det ene bakhjulet går litt ut i grøfta. Jeg retter fort opp hjulene. Blålysene kommer på.
Jeg stopper.
Må blåse.
Rødt.

Blir kjørt til politistasjonen.
De tar blodprøve av meg.
Jeg må ta noen tester.
Gå langs en strek. Telle bakover fra hundre. Gjenta telefonnumre.

Jeg fikser testene greit. Men er på oppadstigende rus, så jeg er i perlehumør. Tuller og tøyser. Tror ikke politifolka syntes jeg var så morsom. Og det hjalp jo ikke at jeg klarte testene. Jeg hadde kjørt med promille. Jeg kunne ha kjørt på noen. Skadet eller drept noen.

Det var ikke noe å le av. Det var skikkelig alvorlig. Det var moralsk forkastelig. Jeg skammet meg.

Egentlig hadde jeg tenkt å ha en humoristisk vri på dette, men da jeg begynte å skrive skjønte jeg fort at det ikke gikk an.
Det er ikke noe humoristisk i å ha kjørt med promille. Det er kun tragisk. Derfor velger jeg å ha et seriøst blikk på Del I av denne historien.

Å ha kjørt i fylla er noe jeg på ingen måte er stolt av. Og jeg har aldri gjort det siden. Jeg lærte leksa mi. Og heldigvis gjorde jeg det uten at noen andre tok skade av min dumdristighet.

Denne kvelden og tiden som fulgte etterpå har blitt en del av min historie og mitt liv, og jeg må innrømme at en del av det som skjedde i etterkant er uforglemmelige øyeblikk.

Det startet allerede dagen etter da broren min skulle gifte seg.
Jeg kunne ikke fortelle hjemme at jeg hadde mistet lappen på en så stor dag må vite, så jeg latet som ingenting.

“Nina, du tar den ene bilen og kjører farfar og tantene til kirken”, sa pappa…

Kunne jo ikke protestere på det. Farfar setter seg ved siden av meg. Tantene i baksetet. De skravler og ler. Er opprømte og ser frem til dagens bryllup.
Nesten fremme ved kirken er det plutselig full stans i trafikken. Det er brann i en bygning. Politiet omdirigerer trafikken.

Midt i veien står politimannen som tok fra meg førerkortet kvelden før…

“Herregud! Dette ender med katastrofe, tenker jeg. Farfar er prest. Han kommer til å dø av hjerteinfarkt hvis jeg blir tatt på fersken bak rattet nå. Jeg kommer til å ødelegge hele bryllupsfesten”.

Jeg snur hodet bort fra politimannen, unngår å se på han da jeg i sidesynet ser han vinker meg videre.

Han så meg ikke! Puh! For et moment!

Broder’n ble gift, jeg hadde klump i magen.

Ukene gikk. Jeg måtte fortelle på jobb at jeg hadde mistet lappen. Kunne jo ikke kjøre ute på tarmac mellom flymaskinene uten sertifikat. Såpass vett hadde jeg (tenker du ble overrasket nå).

Men jeg klarte ikke å si det til foreldrene mine. De kom til å bli så skuffa, så sinte. Så jeg fortsatte å kjøre bil på veien. Måtte late som ingenting. Fikk en kjæreste og fant en leilighet som vi kunne leie. Var sikker på jeg skulle bli kastet ut hjemmefra. Det var bedre å være føre var, tenkte jeg.

Det kom for en dag, naturligvis. Pappa jobbet jo også i flybransjen. Ryktene nådde han på jobb. De ble ikke sinte. De støttet meg og ble mine største “fans” da jeg satt inne. Foreldre ass, – vet aldri hvor du har dem😅❤

Jeg flyttet likevel. Og sluttet å kjøre bil ulovlig.

Fikk en dom på 23 dager ubetinget fengsel. Den gangen var det ikke bot. Bare fengsel. Normalt var det 21 dager for promillekjøring, men jeg fikk 2 dager ekstra fordi sertifikatet ikke var gyldig lenger. Jeg hadde time til Fase 2-kjøring mandagen etter at jeg ble tatt, og da ville man få varig gyldighet på lappen. Sånn var det den gangen. Jeg var bare litt treg med å bestille den timen, og kjørte altså ikke bare med promille men også uten et gyldig førerkort. Jiiiizes!

Å sone i kvinnefengsel på 80-tallet? – Jeg glemmer det aldri, for å si det sånn.

To be continued…