Svisj, – så var begge mine søsken døde, liksom?

(Hei, Jeg har min første dag på blogg.no i dag og er en rimelig fersk blogger, bare 12 dager gammel, faktisk. Fordi du som ikke kjenner meg skal vite litt om hvem jeg er og hvorfor jeg har begynt å skrive, velger jeg å poste mitt aller første innlegg fra miniblogg.no på nytt. Takk for at du vil lese.) 

 

Svisj, – så var begge mine søsken døde, liksom?

 

Ja, de var det! I løpet av 4 snaue uker var begge to borte. Nesten ut av det blå, føltes det som…

Denne bloggen skal jo starte et sted, og for å kjappest innføre lesere som ikke kjenner meg, så er det kanskje like greit å fortelle fra januar og februar i år da den familien jeg ble født inn i forsvant i løpet av bare noen få uker. 

Da kjente jeg det røska litt ekstra i grunnvollene av min tilværelse. Da jeg trodde at jeg og mine hadde fått nok prøvelser for en stund, da jeg trodde at nå må det vel snu snart, komme bedre dager: så var det var mer i vente, gitt.

Det rare og fine er at dagene går videre. Vi har et ansvar selv for å fylle de på best mulig måte. Det er ikke lett, jeg sliter fra tid til annen selv (ganske ofte, faktisk), men vi har for pokker bare dette øyeblikket, disse minuttene, timene og dagene her og nå!

Før jeg skriver om da jeg mistet mine eneste søsken vil jeg fylle på med bittelitt bakgrunnsstoff om meg og hvor jeg kommer fra:

 

Jeg kompletterte min familie ved å ankomme denne verden en februardag i 1967. Fra før hadde mine foreldre fått Lars Ove og Sidsel, åtte og fire år før meg.

Det var en gang.... <3
Det var en gang… <3

 

Lars Ove var alltid den irriterende storebroren, mens Sidsel aldri ble en storesøster i ordets rette forstand. Sidsel var født med Downs syndrom, og det tok meg ikke lange tiden å passere henne både fysisk og psykisk. Når det gjaldt humør og optimisme slo hun alle.

Jeg var stolt over familien min. Foreldrene mine var sosiale og godt likt, pappa var veldig morsom, han fortalte vitser så fort han hadde anledning, jeg elsket å høre på og gjenfortelle dem til mine venner. Han var pilot av yrke, jobbet som flyger i Braathens SAFE, og vi fikk være med på mange reiser i barndommen.

Mamma var veldig pen, hun var fra Stavanger, og alle vet at kvinner fra Vestlandet er sykt driftige. De er flinke til å lage mat, sy, strikke, vaske hus og i det hele tatt passe på at fasaden er på plass. Så også mamma. Hun var kjempegod på alt det der. Mamma drev også et lite firma sammen med pappa. De solgte hangglidere (ja, jeg vet,- temmelig sært) og pilotvesker. Det trivdes hun med og i mange år tror jeg de solgte ganske godt. Ihvertfall veskene.

Rundt år 2010 forandret mamma seg. Hun sluttet å ringe til meg. Hun var uinteressert i meg og mine barn. Hun var mye irritert. Hun var snarsint. Hun var ikke så nøye med klærne sine lenger. Hun ble usosial. Hun fikk diagnosen Alzheimer i 2013. Fy faen, for en sorg det har vært å jobbe seg gjennom. Det var helt grusomt å miste mammaen sin på den måten. Bit for bit bare forsvant hun. Jeg kommer nok tilbake til den sorgen litt senere.

 

Så spoler jeg frem til januar og februar 2019:

  • 4.januar:    Pappa blir akutt lagt inn på Bærum sykehus, alvorlig syk.
  • 14.januar:  Lars Ove dør uventet, 59 år gammel.
  • 15.januar:  Pappa skrives ut med flere diagnoser og plenty medisiner.
  • 25.januar:  Lars Ove bisettes.
  • 2.februar:   Sidsel legges inn på Bærum sykehus med kraftig lungebetennelse.
  • 9.februar:   Sidsel dør hjemme i egen seng, 54 år gammel.
  • 19.februar: Sidsel bisettes.

Midt oppi dette opplever jeg samtidig lykken i å bli bestemor for tredje gang. Lille Henrik får en tøff start på livet med kraftig rs-virus og innleggelse på sykehus i hele 8 dager pga flere pustestopp. Starten på dette året var surrealistisk, alt kom dundrende i en voldsom fart, det var som et tog uten brems, som å være i et evig svev uten å vite om det var trygt å lande. Jeg var ikke alene i familien om å kjenne på dette, heldigvis har jeg noen kjempefine barn, en svigersønn og en svigerdatter, og jeg tror vi var der for hverandre så godt vi kunne midt oppi all galskapen. Jeg har også en mann som er min klippe her i livet. Jeg kan ikke få fullrost nok hvor trygg, sterk og god han var og fortsatt er, for meg.

 

Plutselig var mine eneste søsken borte i løpet av tre og en halv uke.

Mamma var allerede borte i sin Alzheimer-sykdom, og pappa var borte i form av å være tydelig preget og redusert av sykdommen og naturligvis sjokket over å miste to barn så brått og nesten samtidig.

Jeg må innrømme at jeg følte meg alene, jeg hadde jo min egen familie rundt meg, men likevel kjente jeg veldig på følelsen over at ansvaret for min fødefamilie (det er kanskje ikke et ord?) nå var mitt alene. Det var ingen andre enn jeg som kunne ordne opp med begravelser, dødsannonser, minnestund, minnetale, ubetalte regninger, oppsigelse av abonnementer, være informasjonskanal til venner og familie osv., osv. Dette føltes som mitt ansvar alene, og jeg er den første til å innrømme at jeg må ha kontroll. Jeg er altfor lite flink til å ta i mot hjelp eller be om det.

Men én ting var uansett sikkert: Det var ingen andre som kunne bære min sorg for meg. Jeg trodde at disse dødsfallene ville bli et vendepunkt etter de siste års hendelser. Jeg trodde de skulle gjøre livet litt enklere å bære bare alt kom litt på avstand. Det kan kanskje høres rart ut, jeg skjønner det for uinnvidde, men da kan jeg fortelle at det har ikke blitt helt som jeg trodde heller. Ihvertfall ikke enda.

Det er ikke til å stikke under en stol at ansvaret (selvpålagte sådan) for min etter hvert skjøre familie ble tyngre å bære de siste årene. Da mamma gradvis ble borte for oss, ble det til at jeg måtte stille opp mer og mer for henne og pappa, for min søster Sidsel (som heldigvis har hatt flotte bosteder og offentlig hjelp i Asker kommune) og til sist også for min bror som dessverre ble syk av for mye alkohol og piller fordi han forsøkte å smertelindre seg selv etter mange, mange års ryggproblemer og operasjoner.

 

Lars Ove fikk langt i fra all den hjelpen og støtten han burde fått fra meg. Jeg skjønte rett og slett ikke at han var så syk som han var, jeg var mest sint og forbanna over at han ikke stilte opp mer for våre foreldre og for Sidsel. Problemet var at han aldri fortalte oss hvor syk han var, han skammet seg kanskje over at han ikke fikset livet som alle andre. Og jeg, jeg var navlebeskuende og drittlei hele broren min. To dager før han ble funnet bevisstløs hjemme (han døde på sykehuset et døgn senere), ringte han meg. For første gang sa han rett ut til meg:

 

“Jeg er skikkelig syk, Nina”.

Jeg satt i bilen sammen med pappa. Jeg hadde hentet han på Bærum, han skulle få permisjon i helgen. Jeg husker nøyaktig hvor jeg var da Lars Ove sa disse ordene. på E18, på vei nedover mot Bellevuedumpa, mot Asker.

“Huff da”, svarte jeg. Men klarte ikke å mobilisere noe mer medfølelse enn det.

Jeg hadde mer enn nok med en skikkelig syk pappa ved siden av meg, i tillegg til at jeg også forsøkte meg tilbake på jobb i den perioden, hadde mye vondt og var kjempesliten. Kunne han ikke spørre hvordan det sto til med pappa i stedet?

Jeg ønsket han god bedring og sa “vi snakkes”.

 

Vi snakket aldri mer. Den fredagen i bilen på E18 var den siste gangen jeg snakket med storebroren min. 

 

Jeg burde ha skjønt, jeg burde ha brydd meg mer. Men jeg maktet ikke. Jeg tenker ofte på om han fortsatt kunne levd i dag om jeg bare hadde tatt en tur ned til han og sjekket hvordan det var med han. Unnskyld, Lars Ove.

Han døde av akutt organsvikt. Lever og nyrer sa “takk for samarbeidet, nå gir vi opp”. Det hadde nok gått for langt allerede. Det er i alle fall den tanken jeg må holde fast ved. For ikke å plage meg selv med for mye skyldfølelse. Det fine er at det er de gode minnene om broren min som sitter igjen nå. Han var fin han, broren min <3

 

Aller, aller mest savner jeg kjære, kjære Sidsel mi. Jeg tror det er lov å si, at man savner den ene mer enn den andre. Om det ikke passer seg, så gjør jeg det likevel. Sidsel med sin vakre, åpne og frie sjel fylte livene våre med en ekstrem glede og en ekstra dimensjon. At hun skulle dø relativt ung, visste vi. Men det gjorde det ikke mindre vondt da det skjedde. Heldigvis hadde hun pappa, meg og to ansatte-engler fra Oppsjø omsorgsbolig ved siden av seg da hun pustet for siste gang. Jeg tror jeg vil skrive mer om Sidsel og det å vokse opp med et annerledes søsken litt senere. Akkurat nå blir det litt for mange tårer her…

Lars Ove og Sidsel – Jeg savner dere så inderlig.

 

Jeg har “glemt” å nevne at jeg selv sliter med egen helse. Sammen med tusenvis av andre nordmenn har jeg problemer med ryggen. Jeg har nervesmerter som har ulike årsaker, de sitter i setet og nederst i ryggsøylen. Jeg har problemer med å sitte, stå og gå lenge av gangen, men heldigvis er dette usynlige smerter, så jeg ser ganske normal ut når jeg er i butikken, på besøk på sykehjemmet eller er ute i sosiale sammenhenger. Å gå sykemeldt med langvarige smerter er ingen drømmesituasjon. Det er ingen som frivillig melder seg ut av samfunnet, et normalt hverdagsliv med kolleger, sosialt påfyll og “endelig fredag”-følelsen om de ikke må. Men dette er en annen sak jeg også sikkert vil blogge om senere. Jeg nevner det bare kort, for det er kanskje derfor denne bloggen ser dagens lys nå,- jeg må ha noe å fylle dagene med. Jeg koser meg når jeg skriver, men har vært litt flat i tankene mine de siste månedene, nå har jeg sluttet med en type medisin som kanskje har gjort at kreativiteten har vært fraværende, ihvertfall kjenner jeg nå etter 3 uker uten disse tablettene at jeg bobler litt mer innvendig og at jeg koser meg med skrivingen. Jeg ønsker heller ikke å fokusere på egne smerter, det er dårlig egenterapi, så dette kommer ikke til å bli en sutreblogg over egen helse, håper jeg. Jeg gjør jo dette for å få en gladere hverdag,- da må jeg heller drodle over alle de rare tankene jeg får i hodet om alt mulig rart og skrive mer eller mindre vettugt rundt det.

Til de som skulle ønske jeg skrev litt mer om overgangsalder, tørre slimhinner, humørsvingninger og hetetokter i dette innlegget; Det kommer, det kommer. Vær du sikker!

Takk for at du leste!

// Nina

P.S. Jeg innser nå, etter at jeg har skrevet ferdig og leser korrektur, at ordet “kjappest” nesten helt i begynnelsen av innlegget antakelig er det mest malplasserte ordet i denne teksten. Beklager misvisende innledning. Jeg lover å jobbe mer med å uttrykke meg mer kort og konsist.

Kjære deg som kontaktet meg i går kveld, – du er sterk!

(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å scrolle helt ned på denne siden. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)

 

I går kveld ble jeg kontaktet av noen som sliter, som har det litt vanskelig om dagen og som ikke har turt å snakke med noen om det før vedkommende åpnet opp for kontakt med meg. 

Du ønsket å prate om det, kanskje få råd om hvor du kan gå for å få ytterligere hjelp om det er behov for det.

Jeg er så glad for at du gjorde det! Ikke fordi jeg er ekspert på vanskelige tanker eller følelser, men fordi det er så utrolig viktig å snakke med noen om man sliter. Bare ved å snakke med én annen, at én annen vet at du har det vondt inni deg, kan klumpen i magen bli veldig mye mindre, du vil ikke føle deg så alene lenger, og det vil bli lettere å søke hjelp flere steder.

 

Å være åpen om vanskelige tanker er en enorm styrke, ikke en svakhet. Om du ikke er åpen av natur, så tror jeg du kan trene litt på det. Trene på å være ærlig når du blir spurt om hvordan du har det. Ikke at du skal øse ut alle dine problemer til hvermansen hver eneste gang noen spør, men kanskje når du har en venn eller noen du stoler på på tomannshånd, så tror jeg det ligger en styrke i å si at livet er ikke så jævlig kult akkurat nå. Åpne opp litt, se om du kan få litt forståelse. Og jeg tror du vil bli overrasket. For vennene dine, familien din, alle vil deg det aller beste. De elsker deg for den du er, og de ønsker at du skal ha det bra. Du vil møte forståelse og du vil oppdage at du ikke er alene.

Ikke glem det, kjære du som strakte ut en hånd i går kveld. Jeg er så glad for at du gjorde det! Du er tøff og en fantastisk sterk person som jeg er veldig glad i. Alt ordner seg.

 

// Nina 

P.S. Jeg er ingen Klara Klok. Men jeg forteller om denne lille episoden fordi det er så viktig at du våger å åpne opp for noen du stoler på. Du vil mest sannsynlig vinne på det, og ikke tape som du kanskje frykter. Snakk med noen om du har det vanskelig. Bare gjør det. Alle sliter nemlig litt, på en eller annen måte, med sitt. Ingen lever det perfekte livet, believe it or not.

 

Pust med magen!

(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å scrolle helt ned på denne siden. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)

 

Søndag og snart på vei hjem fra setra. Det har vært en rimelig grå helg, snø og slaps ute, varmt og koselig inne. Bård og sønnen hans har vært på fuglejakt her oppe siden onsdag. De har vært ute i flere timer hver dag. Jeg, som har vært inne, har løsnet like mange skudd som dem. Det blir ikke rypemiddag til jul i år heller. 
 

Å dra fra setra er like vemodig hver gang. Det er noe med stemninga som sitter i veggene, roen som råder ute på tunet, lukta av våt jord, himmelen som våker over plassen. Følelsen av fred. Jeg simpelthen elsker setra. Vi pleier å legge ut mat til småfuglene, og innimellom kommer lavskrika og spiser rett fra hånden. Koselige og vakre fugler.

Lavskrika er fin.

Så godt å ha et sted å reise til. Et sted der man husker å puste med magen. Det er en kunst det der med pusting, – å være bevisst på pusten sin i løpet av dagen. Ved å være det, blir ens egen eksistens mer tydelig, og jeg kjenner at jeg blir i bedre humør når jeg er oppmerksom i nuet. (I motsetning til når man er bevisstløs i gjerningsøyeblikket, kjøper boller man ikke skulle, blodsukkeret stiger i en fart, magen blåser seg opp og humøret forsvinner ut sammen med prompen.)

Jeg gikk på et livsstyrkekurs i fjor høst og der lærte vi litt ulike teknikker for å lære nettopp å være mer tilstede her og nå.
En av teknikkene vi lærte som jeg faktisk bruker daglig, er å være til stede når jeg vasker hendene. At jeg tenker over hva jeg gjør når jeg gjør det. Ta på såpe, skylle godt. Tenke kun på det jeg gjør. Som regel gjør vi sånne trivielle ting automatisk, vi lar tankene fly, kanskje ikke alltid positive tanker heller. Vi er ikke til stede i øyeblikket. 
Den samme teknikken bruker jeg ofte i dusjen. Jeg er bevisst hva jeg gjør når jeg vasker håret og kroppen. Det er en treningssak å ha et oppmerksomt nærvær og ikke la tankene fly i hytt og vær. Dere som driver med meditasjon og yoga kan sikkert mye om dette, men for oss andre er dette en veldig fin og enkel variant å lære seg mindfulness på. Det blir som en liten time-out fra urolige tanker. Og etter hvert mestrer man å være til stede oftere og oftere, og jeg kjenner at det gjør meg godt. 

Ute i naturen er jeg ganske god på oppmerksomt nærvær. Siden jeg er glad i fotografering er sansene mine skrudd på for fullt, jeg lar øyeblikket fylle meg og jeg blir veldig, veldig glad inni meg. 
(Takk til de fine kurslederne Nina og Ingrid som lærte meg teknikken på kurset. Dere gjorde en forskjell for meg i den perioden.)

 

Men dere, ikke glem CARE og TV-aksjonen i dag, da! Støtt den om du har mulighet! Alle kvinner i hele verden burde gis retten/muligheten til å investere i egen arbeidsplass, å ha en stemme som blir hørt og å bestemme over egen kropp! Var du ikke hjemme da bøssebærerne kom på døren? Ikke for sent, trykk på linken her: (Den linken funket visst ikke, men Vipps til 2133 går fint, eller gi kr.250,- ved å ringe 822 06 006.

 

Ny uke ligger foran oss. Jeg har tenkt å fortsette å blogge. Det er kjempefint for meg, dette her. Jeg har en fast greie som bare er min, som jeg må planlegge litt (ja, det hender jeg tenker før jeg skriver), og som jeg får masse fin respons på. 

I dag ligger jeg på 1.plass på blogglisten igjen. Det er vel den tredje 1.plassen siden jeg startet for 11 dager siden, – og det må vel være bra. Tusen takk til deg som leser, kommenterer, deler og heier! Jeg smiler mer og er mye gladere enn for kort tid siden. Det rører meg at så mange bryr seg om det jeg skriver og bryr seg om meg og mine tanker. For det føler jeg at dere gjør. Om det er en misoppfatning, så la meg heller leve i trua 🙂 Jeg ønsker akkurat DEG en finfin uke med god inn- og utpust, og kanskje kommer sola der du bor?

// Nina 

Hei hei! Vel hjemme fra setra, puster fortsatt med magen og er glad for at du er deg og titter inn hos meg 🙂
Håper vi får se høstsola skinne på løvtrærne igjen før alle bladene faller av. 

 

Rull inn puppa!

(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg fra 10/10 2019. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).

Jeg hører på Popquiz på P1 på lørdager om jeg er hjemme, eller som nå, på setra. 
Mens vi satt og spiste sen frokost i dag, kom låta Maria Magdalena med Sandra ut fra eteren. En av de store hitsa i 1985.
Minnene strømmet på. 
Sommeren 1985 var jeg på Mallorca med en klassevenninne fra videregående. Det var late, solrike dager på stranda og sene netter/tidlige morgener på diskotek. 

En kveld skulle Miss Wet T-shirt kåres.

Jeg vant.

Jada. I ettertid ikke mitt stolteste øyeblikk. Den gangen følte jeg meg high-and-mighty. Jeg var lite selvhøytidelig den gangen (også). Bare å kjøre på, hva er så farlig med det, liksom? Pupp er pupp! Misforstått feminisme.
Takk og lov for at sosiale medier var ikke-eksisterende den gangen.

1986 – året etter Miss Wet T-shirt-konkurransen. Fortsatt med pupper som pekte nese til tyngdeloven.

Pupp er fremdeles pupp. Dog er jeg ikke like frimodig med puppestellet lenger, gitt. Det _kan_ hende dette har en sammenheng med tyngdekraften å gjøre på en måte. På 80-tallet var det en periode jeg var immun mot tyngdekraften. Jeg var vektløs, som en fjær som bare var i sfæren, litt hit og litt dit. Fjæren støtte ikke borti noenting. Fullstendig upåvirket av ytre faktorer. Jeg snakker naturligvis om huden. Skinnet som er utenpå sener og knokler. Den satt på plass liksom, den gangen på 80-tallet. Livet var ekstremt bekymringsløst og enkelt. Unbreakable. Uovervinnelig. Og puppa pekte oppover. Ihvertfall utover.

Så begynte jeg å føde barn. Mitt første vidunder ble født i 1989. Jeg var 22 år. Jeg var lykkelig som samboer og nybakt mor. Følte meg voksen og klar for en etablert, selververvende tilværelse sammen med kjæresten min.
Mitt andre vidunder ble født i 1992.
Jeg følte meg rik. Å være småbarnsforelder er en travel periode i livet. Jeg husker jeg tenkte at det skulle bli så fint når ungene ble større, så livet kunne roe seg og jeg kunne få mere egentid. Da ungene ble større, 10 og 13 år, kom mitt tredje vidunder til verden. 
Veldig velkomment. Jeg var voksen, sterk og klok. Bring it on, world. Og det gikk kjempefint å ha tre barn i litt ulike aldere. Barna ble eldre. Det ble mine foreldre også. Og søsteren min. 

Advarsel til lesende småbarnsforeldre:
LIVET ETTER SMÅBARNSPERIODEN BLIR KANSKJE IKKE SOM DU TROR!

Jeg har snakket med en del jevnaldrende om dette, og vi er skjønt enige: Av en eller annen merkelig grunn er livet enda travlere nå når barna er voksne enn da de var små!

De voksne barna får selv barn og man blir besteforelder. Det er en nesten uanstendig lykkefølelse å få barnebarn, synes jeg. Uanstendig lykkelig sier jeg fordi det å få barnebarn er om mulig en enda større lykke enn å føde egne barn. 
_Samtidig_ blir foreldrene dine eldre og kanskje syke. Og jaggu er du ikke brått i overgangsalderen selv!
Summa summarum blir jo dette en nesten uhåndterlig gryte å passe på. Du blir dratt i alle retninger samtidig som din egen kropp lager et hylekor pga nervesmerter, irritable tarmer, høyt blodtrykk, magesår, gallestein, skulderbetennelser, hetetokter, tørre slimhinner, humørsvingninger og gudvethva.

Sånn er det ihvertfall for meg. Og da er det ikke så rart jeg påstår at alt var så mye bedre før. Å være småbarnsforeldre er peanuts i forhold til å være bestemor og datteren til gamle foreldre.

For ikke å forårsake dårlig stemning og ødelegge fremtidsdrømmene på en lørdag: Jeg kjenner folk som har det helt strålende, selv om de har barnebarn OG har gamle foreldre.
Så det går visst an. Det er da gjerne de som har spreke foreldre av den typen som løper marathon når de er 85, reiser jorda rundt med ryggsekk som 90-åringer og som jobber frivillig med å lære bort data til eldre som er yngre enn dem selv.

Mitt beste råd: Vær nøye med hvilken familie du velger å bli født inn i.
It’s all in the genes, sier’em. 

Nuvel. Tilbake til pupper. Jeg er altså ikke like glad i å flashe dem i dag. Jeg hadde en kollega da jeg jobbet på Fornebu på 80-90-tallet som brukte et uttrykk når hun mente folk måtte ta seg sammen; “Rull inn puppa a!” 
Ikke vær så eplekjekk, liksom. 
Så jeg rulla inn puppa og ble voksen. Puppene følte seg tiltrukket av tyngdekraften, søkte nedover, og livet ble aldri det samme igjen.

Når alt dette er sagt: Jeg er ikke bitter over hvordan livet mitt har blitt. “Det er som det er og det blir som det blir”, sa Allan Karlsson i boka “100-åringen som hoppet ut av vinduet og forsvant.”
Klok mann, han Allan. 
Jeg har hatt tusenvis av vidunderlige øyeblikk gjennom livet, og vidunderlige øyeblikk vil komme helt til den dagen jeg dør. Heldigvis lærte jeg å se mye glede i de nære ting gjennom Sidsel, og for meg er lykken knyttet til små enkle gleder som en vakker soloppgang, den første blåveisen, det fine smilet fra naboen, en ekstra god klem fra kjæresten, en dag uten tørre slimhinner, en time for meg selv når sjelen er fri, eller rett og slett en skikkelig værmelding levert av favoritt-meterologene mine, Arild Mentzoni (_som_ jeg grååååt da han gikk av med pensjon og fikk blomster på direkten foran værkartet!) og Vidar Theisen (hvil i fred. Vil aldri glemme deg).

Å spise solskinn til frokost er en bra måte å starte dagen på. 
Å ta solen med seg i hjertet når dag går over til natt er også et godt råd for bedre mental helse.

Til alt overmål er jeg så heldig at jeg har møtt mannen i mitt liv nok en gang! Jeg har ment det de to andre gangene også, jeg gjør aldri noe halvhjertet, men alle gode ting er tre, sies det. Satser beinhardt på at Bård er den jeg skal bli gammel med og dele de gylne øyeblikkene underveis sammen med.
Om han holder ut med pupper som peker nedover og slimhinner som innimellom må ha litt smørehjelp, da. Det er kanskje noen andre småting han må tåle også, men han er tross alt Supermann, så jeg har trua.

Rull inn puppa og ha en finfin lørdag, godt folk!

// Nina 

 

Ta deg en bolle!

(Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg fra 10/10 2019. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).

God kveld fra Valdres!

Her oppe finner jeg en ro jeg ikke finner noe annet sted.
Alle bekymringer blir lagt igjen hjemme, skuldrene blir lave og det å være til stede i øyeblikket er mye enklere enn hjemme.

Vi har hverken vann eller strøm på denne gamle setra, likevel mangler vi ingenting. Jeg elsker det enkle livet her oppe. Å stå opp og fyre i ovnen, tenne lys, ta en kopp kaffe, kikke ut av de rutete, gamle vinduene for å se om reven eller elgen tusler forbi idet det lysner av dag, – det er himmel på jord.

På vei oppover til setra i dag hadde jeg god tid til å tenke fordi jeg kjørte alene. Har ikke kjørt så langt på egenhånd på mange år pga ryggen, men med en del stopp underveis gikk det fint.

På Hallingby stoppet jeg på bensinstasjonen. På vei inn tenkte jeg at jeg skulle kjøpe noe sunt, jeg skulle ihvertfall ikke ha boller, tenkte jeg.
Jeg lagde meg en kaffe på automaten, sto foran den store disken og stirret litt uinspirert og tomt foran meg.

“Værsågod! Kan jeg hjelpe deg?” spurte den søte ansatte.

“Ja takk! Jeg tar to boller med rosiner” glapp det ut fra intet. Altså fra min munn. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde. Alt gikk så fort. Nå vet jeg hva det vil si å være bevisstløs i gjerningsøyeblikket. (Og idet jeg skrev forrige setning innså jeg at jeg har vært bevisstløs i utallige gjerningsøyeblikk gjennom hele livet).

“To boller koster 40 kroner, men du får tre stykker for 38 kroner” blunket hun lurt.

Å, nei. Du lurer ikke meg, jeg er ikke sååå dum, tenkte jeg.
“Vet du, jeg betaler heller 2 kroner ekstra jeg, og så sparer jeg meg heller for de kaloriene,” sa jeg skinnhellig.

Smart du, Tangvik. Men det hadde kanskje vært smartere å kjøpe ingen?

Uansett da, kjøpt er kjøpt og spist er spist. Kan ikke gråte over spiste boller, si!

En liten prompepause ved vakre Sperillen etter at bollene var fortært. 

 

 

Da jeg omsider kom til Bagn måtte jeg igjen bevege ryggen og jeg gikk inn på Nille for å se om jeg kunne gjøre noen kupp. Jada, kubbelys på tilbud (nei, jeg er ikke sponsa). Har et tonn med stearinlys på setra fra før, men er det noe man aldri får nok av, så er det lys.
Plukket med meg noen og gikk til kassa for å betale.
“Vil du kjøpe med deg sjokolade til helgen? Fire store plater til niognitti kroner” kvitret butikkdama.

“Nei, nå skal jeg ikke la meg friste mer,” sa jeg, og fortalte om hvor lite standhaftig jeg hadde vært på Hallingby for litt siden.
“Så sjokolade skal jeg ihvertfall ikke ha!”

“Ok, men du må huske at du faktisk sparte deg for de kaloriene i den bolla du ikke kjøpte da,” sa Nilledama.

Og DET er jo sant! Jeg føler meg rent slank, nesten innhul, her jeg sitter og skriver! 
Godt det straks er middag. Og jeg tror jaggu Bård har noe sjokolade på lur også.

God fredag og ta dere en bolle, godt folk!

// Nina

Edit etter publisering: Lenger opp her skriver jeg at jeg hadde god tid til å tenke fordi jeg kjørte alene. Det var vel egentlig meningen å fortsette å skrive _hva_ jeg hadde tenkt, men så kom historien om bollene i veien, og jeg glemte å skrive noe mer om mine dype tanker underveis. Ikke sikkert du la merke til at det liksom manglet noe i teksten, men sånt forstyrrer petimeteren i meg, så derfor påpeker jeg det selv før noen andre gjør det. Så kan jeg heller dele mine dype tanker en annen dag. Om _det_ var en trøst.

Når tannlegen tror du lyver

(Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).

En historie helt på siden av alt det virkelig alvorlige som rammet oss i januar og februar i år: 
 

2019 startet på verdens vakreste vis 3.januar. 

Mandag 7.januar 2019: 

Jeg: «Hei, det er Nina Tangvik som ringer. Du, jeg har time hos dere førstkommende onsdag for å sette i gang med dette implantatet, men så har det seg sånn at pappa ble akutt innlagt på Bærum på fredag, og … (stemmen min brister, og jeg begynner å gråte litt) … det er mulig han har fått kreft, og nå skal de ta sånn beinmargprøve, og det er ingen andre i familien som kan være hos han, og hvis han skulle få svar på noen prøver på onsdag som kanskje ikke er så veldig oppløftende så vil jeg være hos han, så altså, jeg må nesten utsette timen min. Beklager det, altså, dere hadde sikkert satt av litt ekstra tid til denne operasjonen, og jeg vet det er sen avbestilling, sorry (Jeg babler enda litt mer ukontrollert, hulker frem ordene og er skikkelig lei meg). 

Tannlegekontoret: «Neimen, kjære deg! Huff da, det høres ikke bra ut. Ikke noe problem, vi finner en ny time til deg, så klart. Nå må du passe på pappaen din, ingen hast med denne timen. Kan du komme onsdag 16.januar kl.10 i stedet? Ta vare på deg selv nå da, og så krysser jeg fingre for at det går fint med pappaen din!» 

Mandag 14.januar 2019: 

Jeg: «Hei, det er Nina Tangvik som ringer. Jeg vet det antakelig høres helt sprøtt ut, men jeg må dessverre avlyse timen min en gang til. Jeg har time nå på onsdag. Broren min ligger for døden på Drammen sykehus, han ble funnet bevisstløs hjemme hos seg selv i går kveld, og han har ligget i respirator siden. Legene tror ikke han vil overleve.” (Jeg er ganske rolig når jeg forteller dette til tannlegesekretæren. Jeg tror jeg var i en slags sjokktilstand. Lars Ove døde samme kveld). 

Tannlegekontoret: “Ok. Det høres jo ille ut. Men da får vi sette opp en ny time igjen da. Jeg setter deg opp onsdag 13.februar kl.14:00. Ha det bra.» 

Mandag 11.februar 2019: 
Jeg: «Hei, det er meg, Nina Tangvik. Du husker kanskje at jeg har avbestilt et par timer tidligere fordi faren min ble alvorlig syk og fordi broren min plutselig døde? Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, jeg vet det høres helt sprøtt ut, dere tror sikkert at jeg har tannlegeskrekk eller noe, men jeg har ikke det, altså. Men saken er at jeg må utsette timen enda en gang fordi søsteren min døde i forgårs og det er altfor mye som må ordnes med prest, og salmer og dødsannonser, og jeg må passe på pappa som har mistet 2 barn i løpet av noen få uker, og …» 

Tannlegekontoret avbryter taleflommen min: “Mm.  Jaaaah. Jaja. Skal vi sette opp en time i mars da, eller…?»

Jeg hørte ar hun ikke trodde på meg overhodet, men jeg hadde ikke krefter til å overbevise henne noe mer, så jeg takket ja til timen mandag 4.mars og la på røret.  
Da datoen nærmet seg, kjente jeg på hele kroppen at jeg gikk og ventet på at noe forferdelig skulle skje. Den var i katastrofeberedskap. Men helgen gikk og mandagen kom. Jeg troppet opp som avtalt kl.11:00. 
Jeg smilte litt tappert og prøvde å si noe om hvor uvirkelig alt hadde vært, men at livet må gå videre, bla bla bla.  
Men de hadde nok bestemt seg på forhånd. De trodde jeg var en løgnhals og ble behandlet litt deretter, følte jeg. Det var no mercy, ingen smil, de bare durte på og trakk den jekselen i en fart. Som om de var redde for at jeg skulle avlyse mens jeg satt der.

Skulle på jentetur til fjells 5 dager etter tannlegebesøket. Følte meg dritfin.

3.desember skal jeg tilbake for å sette inn implantatet. Håper jeg slipper å avlyse. 
 

Jeg glemmer nok aldri disse telefonsamtalene. Det var jo veldig spesielt å snakke med noen man ikke kjenner om så private ting, gang på gang. Jeg hadde jo knapt snakket med venner og familie. Jeg hadde ikke trengt å fortelle årsaken til avbestillingene heller, men det er nå meg i et nøtteskall, da – Nina uten filter.

Snart helg, godt folk!

 

// Nina

 

Raushet er gull!

Raushet er gull!

Jeg har fått enormt mange positive meldinger fra dere på bloggen min, og det synes jeg er helt fenomenalt! At så mange tar seg tid til å skrive noen rosende ord eller bare poste et hjerte til meg er dypt rørende. Det føles jo litt mer meningsfullt å sitte og skrive når jeg vet at det er noen som gidder å lese det. Samtidig som jeg får tømt hodet for tanker og kanskje litt gruff, så har jeg skjønt at andre finner trøst eller kjenner seg igjen i det jeg skriver.

Dere er enestående! Men så vil jeg også si at jeg er veldig glad for ALLE som logger seg inn på miniblogg.no og leser det jeg har brukt litt tid på å skrive, jeg synes dere også er enestående selv om dere ikke tilkjennegir at dere har lest noe. Det er mange grunner til at man ikke ønsker å være så synlig på sosiale plattformer, og det tenker jeg er helt greit. Vi er unike, alle som én, og jo eldre jeg blir, jo mer spennende synes jeg det er med mennesker som er ulik meg selv. Tause eller kommunikative, usosiale eller sosiale, – fy søren, så mange fine folk det er rundt omkring! Og fy søren så mye et smil kan bety, både om man er giver eller mottaker av et. Som regel blir det begge deler, for godhet avler som kjent godhet, da får vi en aldri så liten domino-effekt, der altså. Det er ikke mye som matcher øyekontakt og et godt smil!

Smil, og verden smiler til deg!

 

I dag ble jeg fremsnakket på Snapchat på en helt fantastisk måte av Jeanette som driver reiseperler.com. 

Jeg ble helt satt ut da jeg hørte hvor mye fint hun sa om bloggen min, den ble på en måte veldig virkelig, denne skriblinga. Det ble enda tydeligere for meg at folk virkelig leser bloggen min, – til og med den dyktige og travle dama bak reiselivsportalen Reiseperler.

Jeanette er tidligere kollega av meg fra tiden i Braathens SAFE og hun har jobbet utrolig hardt for sin drøm med å utvikle Reiseperler i mange år. Hun er å finne på både Instagram, Facebook, Snapchat og selvfølgelig på hennes egen blogg reiseperler.com

Om du ønsker deg inspirasjon til hvor du skal reise, eller bare vil drømme deg bort en gråværsdag, så anbefaler jeg å følge Reiseperler! Jeanette byr dessuten på seg selv, hun har også møtt på utfordringer i livet, og nesten hver eneste dag byr hun på seg selv og forteller om spennende planer fremover. Om hun ikke er ute og reiser, da. Det er hun titt og ofte.

Legg til Reiseperler på Snapchat asap, så kan dere selv få høre alt det fine hun sa til meg i dag. Totalt overraskende og derfor så veldig, veldig rørende! Tusen takk for rausheten, Jeanette! 

Reiseperler.com – Nydelige bilder og spennende reisemål!

 

Jeg sitter hjemme alene i kveld. Jeg nyter stillheten, hører på radio. Så mye bra norsk musikk for tiden! Akkurat nå er det “Du er så fin” med Knut Anders Sørum som surrer i bakgrunnen. For en nydelig kjærlighetssang! For en vakker tekst! For en inderlighet! “Du er så fin…Je veit itte å mer je skar si… Ælle orda på rim…” Sukk, kjærligheten er vakker. Og jeg er så heldig som har verdens beste kjæreste og mann. Ny kjærlighet i voksen alder. Kanskje det er noe å skrive om en dag?

Ha en fin kveld, godt folk! 

// Nina 

P.S. Jeg får ikke betalt for å skrive om Reiseperler. Jeg får ikke en krone for noe av det jeg skriver om, om noen lurer. Men jeg får veldig mye kjærlighet og omtanke. TAKK!

Dette visste du ikke!

Onsdag allerede! Snart er det helg og plutselig er det jul!

Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor fort tida fra sommer til jul går. Ikke før har vi frydet oss over nydelige høstfarger på trærne før vi akker og stønner over evig pøsregn, og snart er det sirupssnipper og kanskje til og med snømåking som står på agendaen om vi er heldige.

Det er kanskje litt tidlig å snakke om jula. Men jeg tror vi regner bare rundt 44-45 dager til den første luka i kalenderen skal åpnes, og de dagene går fort! Just sayin’. 

Ikke meningen å skape noen form for stress hos deg, altså. Men av og til må folk realitetsorienteres. De svimer rundt i sin egen sfære, jobber og stresser, enser ikke at dagene flyr før de lørdag 30.november våkner opp i panikk og de innser at ikke en eneste kalendergave er i hus og 1.desember er én dag unna. Jeg har sluttet å stresse med julekalendere. Har voksne barn, bare ei snuppe på 17 som faktisk ikke har de største forventningene lenger. Det er ubeskrivelig deilig. Selvsagt har jeg stresset mye rundt dette med kalendere tidligere, det er jo meg i et nøtteskall å ha store forventninger til meg selv. Det har kostet mye mer (i dobbelt forstand) enn det sikkert har smakt for mottaker.

Jeg burde sikkert ha laget kalender til både mamma og pappa. Det hadde i hvert fall pappa satt pris på. Mamma skjønte ikke greia med kalender i fjor. Men jeg tror jeg rett og slett skal gi beng i det! Vi kan heller skape noen hyggelige stunder sammen i adventstida. Han er på middag hos oss flere ganger i uka, – kanskje vi skal innføre dessert-desember. Noe godt til kaffen etter middag i hele desember. 

Hvis man legger på seg fort og komprimert i desember går det fortere av når man setter i gang med nye forsetter i januar, har jeg hørt. 

 

Jeg har et romantisk bilde av desember; lukt av røkelse, tenne adventslys, lage eggelikør, bake svenske skiver, julekonsert i kirken, se film på kino, bake pepperkaker med familien (kan dere komme hit 30.november eller 1.desember, forresten?), gå tur på barfrostede stier idet sola forsvinner bak horisonten og himmelen blir rosa og vakker, lage julekrans, pinnekjøttlag med venner osv. osv.

 

Når vi kommer opp til denne gamle setra i Valdres er julestemninga på plass på et blunk.

 

Det blir sjelden så idyllisk som man tenker på forhånd, men jeg forsøker å nyte adventstiden så godt jeg kan. Jeg har nok et barnslig forhold til ventetiden. Ikke noe problem å fremkalle tårene hos fru Tangvik da, i hvert fall. En vakker julesang på radioen, et par glitrende barneøyne fulle av forventninger, for ikke å snakke om Luciadagen! – DA triller tårene hos meg. Selv når voksne går i «tulle-Luciatog» i korridorene på jobben sin, triller tårene. Vet ikke hva det er, om det er de hvite kjolene, bollene, glitteret på hodet eller teksten og melodien til «Svart senker natten seg». Uansett, – sitter her med blanke øyne i skrivende stund bare ved tanken på den dagen. 

At Den hellige Lucia fra Sicilia skulle stå så sterkt i norsk juletradisjon, det hadde hun nok ikke trodd da hun drev og viet sin jomfrudom til Gud nedpå den italienske øya i år 283-304. Etter å ha lest meg litt opp på henne, er det en grotesk historie som ligger bak markeringen av Lucia-dagen. Hun ble forfulgt fordi hun var en kristen, hun nektet å gifte seg med en hedning, og ga i stedet bort medgiften bort til de fattige. Historien strides om hva som skjedde med hennes vakre øyne, men én versjon er at hennes påtenkte ektemann (hedningen) beundret hennes øyne, og da rev hun dem egenhendig ut, la dem i hånden og ga dem til han mens hun sa følgende: «Nå, la meg leve med Gud!» Hun ble drept som følge av sin tro og er en av få helgener som vi i Skandinavia feirer.

 Å drepe fordi folk tror på det ene eller det andre har foregått i all tid, og bare for å slå fast en mening rundt det her og nå: DET SYNES JEG VI SKAL SLUTTE MED!

Sånn. En liten digresjon der med litt historie. Kanskje var det flere enn meg som lærte noe nytt i dag. (P.S: Etter at jeg skrev dette, kom jeg over flere historier om hvorfor vi markerer 13.desember, blant annet kaller de det Lussinatten i Nord-Norge, dyrene snakker sammen og ingen må gå ut i mørket. Den historien får vi ta en annen gang, kanskje.)

 

Over til noe heeeelt annet: I går lærte jeg noe morsomt, en aldri så liten funfact som du kan brife med på julebordet: I Litauen kaller de fingrene du har på hånden for fingre, og så kaller de tærne på foten også for fingre! 

Hahaha, det et jo kjemperart! Det er visstnok det eneste språket i verden som ikke har et eget ord for tær! Der er det fingre og fingre – ikke fingre og tær. «Hode – skulder – kne og finger – kne og finger…» Den lille barneregla blir ikke helt den samme lenger, kjenner jeg.

Tror jeg skal gi meg mens leken er god, kjenner at det bobler litt over i hodet mitt i dag, og det er jo ikke jul enda, så nå skal jeg la dere få tankene tilbake i hverdagsmodus. Det trenger jeg strengt talt selv også. Kan ikke sitte og fjase hele dagen. Men litt godt var det å ikke tenke så dype tanker i dag. Og så var det godt å kjenne bittelitt på julestemninga denne grå morgenen i oktober.

 

Krysser fingre og fingre (!) for at dere har en finfin onsdag uten stress, godt folk! (Men husk at det bare er 45 dager igjen til 1.desember, da!)

// Nina 

Oktober i Vollen. Visst er det verdt å nyte dagen i dag og ikke hige etter adventstida riktig enda.

 

 

 

 

 

 

 

 

Å høre til – et grunnleggende behov

Å skrive såpass personlig som jeg gjør, selv for meg uten filter, er litt skummelt og jeg har ekstra høy puls hver gang jeg trykker på «publiser»-knappen.

De doble hjerteslagene roer seg fort når jeg får hauger av hjerter og nydelige ord i retur. Spesielt i går, da jeg skrev om mine følelser rundt mammas Alzheimer, var jeg redd for at jeg hadde vært for ærlig og åpen. Jeg føler meg jo som et troll når jeg går rundt med disse følelsene. Godt da å lese at jeg ikke er alene! Vi er flere innbilte «troll»! 

Åpenhet er viktig. Jeg er veldig glad for at jeg selv våger å være åpen. Ikke bare hjelper jeg meg selv, men det virker som jeg kan være til hjelp for andre som har det som meg, men som ikke klarer å rope ut sin fortvilelse eller følelse av håpløshet, ensomhet, sinne eller annen type kjensle av negativ art som dukker opp inni en.

Lukk øynene – åpne alt det andre. Trygve Skaug får sagt det.

tusen takk til alle som sender meg hjertevarme, gode ord og som deler bloggen min. Dette å ha en bestemt oppgave hver dag, som er bare for meg selv, gjør meg veldig godt. Å gå sykmeldt med langvarige smerter over mange år er utmattende i seg selv, men det verste er å føle at man ikke bidrar. At man ikke er en del av arbeidslivet. Å miste det kollegiale samholdet, lunsjen, fredagsfølelsen. Å føle at man ikke er verdt noe fordi man bare går hjemme, den følelsen gjør noe med deg. Så klart den gjør. 

Å ha en gjeng som heier, løfter og liker det jeg skriver inspirerer meg. Det er kanskje alfa og omega for meg akkurat nå. Ikke at jeg er depressiv eller på vei inn i noe mørke, men det betyr så mye fordi det så lenge har vært en stillstand i hverdagslivet mitt. Der Nina ikke har fått være Nina. Nå er jeg litt mer meg. Det tror jeg var på høy tid. (Kan hende noen synes jeg har vært mye Nina hele tiden. Dem om det ;-p)

Jeg savner den tida da alt var normalt. Jeg savner kollegene mine, latteren på kontoret, morgenkaffen med Erik og Anne Katrine, og jeg savner arbeidsoppgavene mine. Som jeg sa til kollegene mine da avdelingen min hadde avskjedslunsj for meg for noen uker siden; Det er ganske morsomt å gjøre den jobben når man ikke MÅ gjøre den. 

Vi er sånn skapt vi, mennesker av vår tid, at det å høre til, er et av de mest grunnleggende behovene vi har. Å stå utenfor må være ekstremt vondt. Heldigvis har jeg enda ikke følt meg utenfor. Jeg har jo en familie som fortsatt trenger meg, jeg har ikke mulighet til å synke ned i en selvmedlidende pøl. Jeg har venner som verdsetter meg, og jeg har en mann som mot alle odds holder ut med meg, mitt tankespinn, mine smerter, tårer og urimeligheter. Og gudskjelov, – jeg har fortsatt trua på meg selv! Jeg har mye å by på, jeg! Foreløpig bare i korte intervaller av gangen, men jeg må jo tro på at jeg kan bli bedre, at det ligger normale dager og venter på meg. Et sted der jeg hører til, utenfor hjemmets fire vegger, utenfor familie- og vennesfæren. 

Så inntil da får denne blogginga være min jobb. Jeg tror det var på høy tid at jeg fant noe som kunne gi min hverdag mer innhold enn bare å være til hjelp for pappa og mamma. Jeg kan ligge, stå og sitte om hverandre mens jeg skriver. Det går ikke veldig fort, men det er noe som er mitt, og det kjennes bra. 

Hadde jeg kunnet strikke, så hadde jeg kanskje gjort det, men det kan jeg ikke. Ikke fordi jeg ikke kan bruke hendene, men fordi jeg aldri har lært det eller hatt interessen for det. Dessuten er strikka gensere fryktelig varmt for Hetetokt-Nina. Så det sier seg sjæl at det er utelukka, egentlig. Det blir skriving.

Slimhinnene mine har det ganske bra i dag, kan det ha sammenheng med at det er så vått ute, tro?

En våt oktoberdag er også magisk om man åpner sansene. 

Glad tirsdag, godt folk!

// Nina 

 

 

 

Jeg vil helst dø med skoa på!

Jeg elsker mine foreldre over alt på jord. Det er ikke det. Men jeg tror mange kan være enig med meg når jeg sier at det er krevende når foreldre blir gamle og syke.

Mamma fikk Alzheimer for nesten 10 år siden. Vanskelig å tidfeste konkret. Den kommer veldig snikende, den grusomme sykdommen. Jeg oppdaget det ved at hun plutselig sluttet å ringe meg, vi pleide å snakkes nesten daglig. Hun var alltid interessert i å høre om livet til barnebarna sine, og hun likte å kommentere hvordan vi hadde det hjemme. Dessverre var hun ofte litt vel kritisk. “Bildet henger for høyt, blomsten burde stå der, potetene er kokt for mye, er det lenge siden dere støvsugde under sofaen”? I rettferdighetens navn,- hun var veldig god på ros og komplimenter også. Men hun var ganske nådeløs og direkte (mulig det filterløse hos meg stammer fra henne, når jeg tenker meg om).

Så sluttet hun å være kritisk. Og _det_ er vel i grunnen det eneste som gjorde litt godt, – å slippe det evinnelige maset og stresset med at alt måtte se bra ut når hun kom på besøk. På den annen side, heller en mamma som kritiserer litt enn en som ikke bryr seg overhodet.

 

Da jeg en dag kom hjem til mamma og pappa for å fortelle at jeg skulle skilles fra mannen min, trakk hun bare på skuldrene og lurte på om det ikke snart var lunsj.

Den dagen skjønte jeg for alvor at mamma ikke var frisk. Verst var det naturlig nok for pappa som levde med mammas humørsvingninger hver dag. Hun var veldig mye sint, hun forsto nok selv at hun var i ferd med å bli dement, men hun ville ikke prate om det. Utad skulle ingen få vite noe. Fasaden var viktig, – og det er faktisk den egenskapen ved mamma som fortsatt henger mest igjen. Hun er en mester i å late som alt er i skjønneste orden når hun treffer andre som ikke er hennes nærmeste. Masken har vel falt for de pleierne som jobber med henne på sykehjemmet der hun bor også, men hun smiler og ler når andre «fremmede» (som egentlig ikke er fremmede, men hun husker dem ikke) henvender seg til henne eller kommer på besøk.

Etter som sykdommen skred frem, før diagnosen var satt, ble det mer og mer vanskelig for pappa å la henne være alene hjemme. Hun sluttet å lage seg mat (vi slapp å være redd for at hun skulle glemme å skru av komfyren), hun greide ikke å skru på TV eller radio, hun klarte ikke å gå ut på egenhånd (kanskje like greit, det er mange «vandrere» blant demente), og hun hadde mye uro og angst inni seg.

For at pappa skulle få litt fri innimellom var det naturlig å stille opp for mamma. Og det MÅ jeg presisere; det er en selvfølge å hjelpe sine foreldre når de blir gamle. Jeg gjør det med glede, – det er bare det at når det varer over så mange år, når egen helse begynner å skrante, når man selv har tenåringsbarn, når barnebarna begynner å komme, når man møter kjærligheten på nytt, når man ønsker å være mer med venner, og når jobben krever 100 % innsats, så begynner det til slutt å røyne på. 

Det hjalp jo ikke akkurat heller at søsteren min med Downs syndrom utviklet Alzheimer omtrent samtidig som mamma, eller at broren min hadde mer enn nok med seg selv etter utallige mislykkede ryggoperasjoner. 

Jeg merker at dette etter hvert høres sytete ut. Og det er det også. Jeg vet det, men det kommer rett fra levra. Jeg kan ikke skuffe følelsene mine bak et teppe. Late som om alt er i skjønneste orden. Poenget mitt er at det gikk helt fint å sjonglere alt dette til å begynne med. Jeg hadde høy arbeidskapasitet. Jeg er et ja-menneske. Vil gjerne hjelpe, vil at alle skal ha det bra. Men mamma har nå hatt Alzheimer i bortimot 10 år, hun er veldig langt unna å være den mammaen som ga meg livet og så uendelig mye kjærlighet og omsorg i alle år

Hun gir meg absolutt ingenting, hun suger energien ut av meg. Ikke fordi hun krever noe av meg, hun forventer faktisk ingen verdens ting. Problemet er at jeg forventer så innmari mye av meg selv, – og det er en stor belastning (som ikke er hennes skyld, stakkars). Å gi så mye over så mange år, har etter hvert gjort at det ikke lenger er en glede å besøke mamma. Det har blitt en plikt. Jeg føler ikke at jeg får noe som helst igjen for det, bortsett fra bedre samvittighet der og da. Mamma smiler når hun ser meg, men etter et minutt er hun sur og mutt. Det hender en sjelden gang hun sier at hun er glad i meg, og jeg ser at hun har det vondt når jeg skal dra fra henne, men likevel er det mer en belastning enn en glede at hun fortsatt lever.

Det kan godt være mange synes det er drøyt å si dette så tydelig. Skrive det ned, svart på hvitt. Egoistisk. Men jeg tror også det er mange som tenker som meg, som har foreldre som er langt unna den forelderen de en gang var. Igjen, – det skulle selvfølgelig bare mangle at vi stiller opp for våre foreldre når de trenger oss. Men det må være lov å si at man er sliten og at man faktisk skulle ønske at nok er nok? 

Hva slags liv er det å sitte på et sykehjem, år etter år, med mindre og mindre fysisk bevegelighet uten minne om hva som skjedde forrige kvarter? For mamma dreier det seg også mye om angst og redsel, mye gråt og usikkerhet. Jeg ser at pleiepersonellet er helt fantastiske med de som bor der. Enkelte har en ekstra god kjemi med mamma, og når de er på jobb kan jeg dra derfra med litt lettere hjerte. Likevel vet jeg at hun er mye alene, det kan gå lang tid uten at hun snakker med noen, hun spiser dårlig, hun sover mye fordi det ikke er noe annet å gjøre. Da tenker jeg at det mest rettferdige ville vært om hun fikk slippe nå. Alzheimer er en drittsykdom, både for den som rammes og for pårørende.

Mamma i dag – Et strålende smil da hun så meg komme. Fortsatt vakker.

Når mamma en dag går ut av tiden, kommer jeg til å føle både lettelse og sorg. Jeg har allerede mistet henne én gang. Det var en sorg det tok lang tid å bearbeide. Det var grusomt å miste henne mer og mer dag for dag uten mulighet til å gjøre noen som helst for å stoppe det.

I dag er det mest sorg kombinert med vanskelige følelser jeg kjenner når jeg tenker på henne. HELDIGVIS vet jeg at det vil være de gode minnene om mamma som vil være fremtredende den dagen hun ikke er her mer. Og de gode tankene ser jeg frem til, for det er ikke noe godt å tenke på sin egen mamma som en belastning.

Jeg elsker henne jo. Egentlig.

 

// Nina