(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å scrolle helt ned på denne siden. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)
Setting: Torsdag formiddag i bygda mi. På den lokale kaféen bye & bekk.
Stemningen: Lun. Småprat rundt bordene. Kaffe og croissant. Det regner ute. Nå igjen.
Tanker: Godt med et sceneskifte, jeg sitter og ligger mye hjemme i hverdagen. Bortsett fra når jeg er på Solgården sykehjem og besøker mamma sammen med pappa. Tidligere var jeg der 4-5 dager i uka. Nå blir det som regel 3. Selv det føles for ofte. Det hender jeg kutter ned på tiden jeg må være der ved å kjøre pappa dit først, for så å gjøre noen ærend, og så kjøre opp igjen og være der en times tid.
Pappa vil gjerne være lenger. Han sliter med dårlig samvittighet når han ikke er der. Det gjør jeg også. Men jeg øver meg på å ikke ha det. Hun husker jo ikke likevel. Når vi var der sist. Hvor lenge vi var. Men hun kjenner oss igjen fortsatt. Pappa og meg. Andre besøkende sier at de tror hun husker hvem de er, men jeg tror ikke det. Hun bare later som. Der er hun en mester, mammaen min. Å lage seg en fasade. Til og med når hun er rammet av Alzheimer.
I alle, alle år har fasade vært viktig for henne. Alt måtte være perfekt. Da var det kanskje ironisk at hun fikk en datter med Downs syndrom, og man skulle kanskje tro at hun ikke ville takle det. At det ville ødelegge imaget av det perfekte livet hun levde. Men den sterke mammaen min, hun taklet det. Veldig, veldig bra, selvfølgelig. Hun valgte å skyve Sidsel foran seg, løfte henne frem, hun skulle synes. Ikke gjemmes bort. Sidsel var alltid velkledd. Mamma la opp og sydde om klærne hennes.
Så kom Alzheimer og hun sluttet å bry seg om Sidsels klær og om seg selv. Men hun holder fortsatt på fasaden når det kommer “fremmede” på besøk.
Hun smiler sitt vakreste smil mens hjernen roper om hjelp: “Hvem i all verden er de menneskene der?”
Jeg har en del venner på Facebook. På den plattformen har jeg skrevet og delt tanker i mange år. Da jeg begynte å blogge for 2 uker siden (et aldri så lite jubileum i dag, altså), fant jeg ut at det var rom for å skrive litt mer i en blogg, det blir litt mer struktur på det, og innleggene blir liggende i kronologisk rekkefølge (i motsetning til på Face der det ligger bursdagshilsener, bolig til salgs-annonser, innsamling til diverse fond, meldinger fra venner osv innimellom mine statusoppdateringer).
Jeg har som regel fått veldig god respons på statusoppdateringene mine, og det inspirerer naturlig nok til å skrive mer. Jeg er ikke redd for å snakke om følelser, om hvordan jeg har det, eller dele glede for den saks skyld.
Jeg har etter hvert forstått at livet mitt har blitt litt “mye” etter som årene har gått. Mine erfaringer har formet meg som menneske, og jeg kjenner et behov for å snakke om det.
Da søsteren min Sidsel ble født i 1963, fikk pappa en telefon fra legen på sykehuset: “Din kone har født ei jente. Hun er en idiot”. “Vi skal nå se på hvem som er mest idiot av deg og henne”, svarte pappa til legen.
Sidsel ble aldri gjemt bort som en idiot, heldigvis. Derimot fikk Sidsel være med over alt når mamma og pappa var ute og reiste, de forsøkte å stimulere henne så godt som mulig når det gjaldt finmotorikk, språk og manerer. Jeg husker veldig godt hvordan de terpet og terpet på at Sidsel måtte lære seg å holde tungen inni munnen. De lyktes, og Sidsel utviklet seg til å bli en ganske flink og selvstendig jente. Hun klarte veldig mye selv, hun lærte seg å lese og skrive (kanskje ikke like forståelig for alle), og hun hadde stor glede av sin lærdom. Hun skrev mye, hele tiden. Side opp og side ned om sine tanker og følelser, men også avskrifter fra bøker og ukeblader. Det var ikke lite skrivepapir som gikk unna i det Tangvik’ske hjem.
Det å vokse opp med en søster med Downs syndrom har ikke bare vært en fantastisk reise. Sidsel var min storesøster, 4 år eldre, men jeg passerte henne veldig raskt i utvikling. Sidsel gikk på litt forskjellige skoler i barne- og ungdomsårene, men hun bodde hjemme (noen få opphold borte på institusjon). Ansvaret for Sidsel i hverdagen ble tidlig mitt. Jeg tror ikke jeg ble pålagt å passe på henne, det var frivillig. Jeg husker hun var med og lekte ute i gata sammen med alle de andre ungene i nabolaget, og vi hadde det gøy. Sidsel var jo morsom og blid, og ganske lett å fyre opp (kort lunte på henne også, gitt). Da lo vi godt, ikke ondsinnet, men kjærlig. Alle var glad i Sidsel.
Lars Ove, meg og Sidsel i 1971, kanskje?
Broren min, Lars Ove, var 8 år eldre enn meg, og han fikk jeg liksom ikke noe forhold til. Han var en ungdom som gjemte pornoblader under matta på lille-doen i kjelleren, som digga Uriah Heep, Led Zeppelin og The Clash nede på rommet i kjelleren mens han lå og klina med ulike jenter han dro med seg hjem en periode. Og så husker jeg at jeg syntes han var barnslig da han som 22-åring sladret til mamma og pappa om at lillesøsteren hans på 14 røyka. Skikkelig teit. Og ikke hjalp det heller. Jeg sluttet ikke før jeg ble 45. Han var aldri på samme ståsted i livet som meg, så noe nært søskenforhold i barndommen fikk jeg aldri til han.
Og så Sidsel da, med sitt kromosom for mye, så ble jo hun aldri heller et “normalt” søsken. Jeg savnet det aldri da jeg var barn eller ungdom, men jeg begynte å tenke på det da jeg ble voksen og så hvor stor glede andre “normale” søstre hadde av hverandre. Og jeg tenker fortsatt ofte på hvordan livet ville vært om Sidsel ikke hadde hatt Downs, om hun hadde fått barn og jeg hadde blitt tante, og kanskje til og med hadde jeg fått en svoger (eller to eller tre). Det hadde vært fint. Samtidig vet jeg jo ikke om noe annet enn å ha en søster med Downs syndrom, og jeg ville naturligvis aldri byttet henne bort med noen annen.
Men du og du som jeg elsket søsteren min! Hun var jo en solstråle, hun satte så stor pris de små tingene her i livet, hun var så lett å glede, hun omfavnet hver dag på sitt helt spesielle vis, veldig til stede i nuet, og med en tro på at det ikke var noe hun ikke kunne. Men hun var også stahet og plutselig sinne, hun var sterk som en bjørn, hun var meget bestemt og gjorde som hun ville, og hun lærte fort hvordan hun skulle snurre oss alle rundt lillefingeren. Så det er klart det ble mye Sidsel hjemme hos oss. Men når jeg ser tilbake nå, så ser jeg at jeg også klarte å karre meg til en plass i familien. Jeg telte, jeg også. Og jeg hadde verdens fineste foreldre som virkelig sto på for at vår lille familie skulle bli bra under sine forutsetninger. Og vi hadde ikke så gærne forutsetninger. Pappa var pilot, et yrke som ble ansett som veldig glamorøst den gangen, vi bygde et stort hus som til og med ble vist frem i et interiørmagasin, vi var en av de første som fikk farge-TV og senere svenske kanaler (Fem myror är fler än fyra elefanter – glemmer det aldri), vi fikk en gedigen mobiltelefon tidlig på 80-tallet, vi hadde båt og hytte og dro på ferier til “Syden” og til og med til USA.
Sidsel og jeg gikk i speideren sammen i mange år, jeg hadde mye ansvar for henne da vi var på landsleire og andre turer med speidertroppen. Hun var også med meg på ungdomsklubben vår, Disco 70 i Slemmestad. Jeg skammet meg aldri over å ha en søster som Sidsel, og mine venner lærte også tidlig å akseptere annerledeshet.
Selv om jeg hadde mye med Sidsel å gjøre i barndommen, kan jeg ikke huske at det var til hinder for min egen ungdomstid, så jeg fikk nok også mange muligheter til å utfolde meg på egenhånd. Etter hvert begynte også Sidsel på videregående skole (det må vel ha vært i forbindelse med HVPU reformen), hun fortsatte på Husmorskolen i Lier, og deretter gikk hun på en rekke folkehøyskoler rundt om i landet. Og da fikk jeg jo mer tid til å bare være meg hjemme. Både Sidsel og Lars Ove var borteboende. Etter hvert flyttet mamma og pappa til Asker for at Sidsel skulle få egen bolig. HVPU-reformen hadde ikke kommet så langt i Røyken kommune, de klarte ikke å stille med egen bolig til Sidsel, men både Sidsel og mamma og pappa trengte tid hver for seg. Og det gikk fint i mange år for Sidsel. Hun begynte å jobbe i en vernet bedrift, stortrivdes der, og hun klarte seg ganske bra i egen bolig med litt tilsyn og et kontor hun kunne gå til om det var noe. Fjordland reddet middagene i hverdagen, pølser i lompe på fredager, Pepsi Max og taffelsticks på lørdager. Etter hvert ble det Pepsi Max og taffelsticks hver dag…
Sidsel begynte å glemme. Hun var ikke særlig effektiv på jobb, og hun var ikke like flink til å rydde og vaske hjemme lenger. Hun begynte å forsove seg til jobb, og vi skjønte at hun ikke greide seg selv lenger. Hun får plass i en bolig med tilsyn 24/7. Egen leilighet og fellesstue med de andre beboerne der alle måltider inntas og de har sosiale stunder sammen. Det var fint for henne å komme til Oppsjø omsorgsbolig. Sidsel blomstret en periode. Så begynte alderen virkelig å ta tak. Hun fikk diagnosen Alzheimer, hun fikk epilepsi, mistet språket, og etter hvert klarte hun heller ikke å gå selv. På tross av alt dette, evnet hun å beholde det gode humøret og smilet sitt. Hun var så uendelig lett å glede, fine søsteren min.
9.februar i år døde hun av en heftig lungebetennelse og hjertet hennes sluttet å slå mens pappa og jeg og to ansatte satt sammen med henne. Det er fortsatt vanskelig å tenke på de timene, da livet langsomt ebbet ut. Det er fortsatt utrolig vondt å tenke på at hun aldri mer skal smile til meg. Vi hadde et spesielt bånd, hun og jeg. Og hun var jo storesøsteren min
Sidsel høsten 2018. Kjedet hun har på seg fikk hun av datteren til en ansatt der hun bodde. Sidsel elsket det. Alle fargene. Jeg hadde det på meg i bisettelsen før hun fikk det med seg i kisten på sin siste reise.
Parallelt med Sidsels voksne liv:
Jeg, Nina: Ble voksen. Begynte å jobbe. Fikk barn. Giftet meg. Skilte meg. Ble samboer. Ble singel. Fikk barn. Giftet meg. Skilte meg. Mamma fikk Alzheimer. Giftet meg (du får telle selv). Opererte ryggen. Langvarig sykmeldt. Blir bestemor til tre. Pappa ble alvorlig syk. Broren min dør. Søsteren min dør. Tar meg av pappa. Besøker mamma på sykehjemmet. Fortsatt ryggproblemer. Arbeidsavklaring. Mister jobben pga langvarig sykemelding. Begynner å blogge for å ha noe som er mitt eget. å fylle hverdagen med.
Bård. Min ektemann nummer tre. Og jeg er hans kone nummer tre. Vi er like håpløse begge to. Så da går det sikkert fint denne gangen.
Lars Ove: Blir voksen. Jobber. Får samboer. Blir singel. Gifter seg. Får ryggproblemer. Opererer 7 ganger. Blir skilt en eller gang før eller mellom disse operasjonene. Blir samboer. Får store utfordringer med smertelindring. Blir singel. Misbruker piller og alkohol. Sliter økonomisk og psykisk. Blir funnet bevisstløs hjemme av hjemmesykepleien en søndag. Blir lagt i respirator i et døgn før legene bestemmer seg for å koble fra. Pappa, Bård og jeg tar farvel. En siste klem. Et siste kyss på kinnet. Jeg tror ikke han visste at vi var der, men jeg håper det. Han dør etter femten minutter. 26 dager før Sidsel dør. Men det visste vi jo ikke da.
Lars Ove nygift i 1986.
Dette var livet til tre søsken i korte trekk. Nå er det bare meg igjen, og verden har med ett blitt mye tommere når Sidsel og Lars Ove ikke lenger er rundt oss. Den er også mye enklere. Mange færre bekymringer for oss som er igjen. Hvorfor gjør det da så vondt? Vi visste at Sidsel ikke ville bli så gammel, vi var forberedt på det. Likevel. Man er ikke ferdig sørget når det skjer. Man kan ikke forestille seg et liv uten. Så da gjør det så klart vondt, langt inn i hjerterota. Sorg og savn vil nok sitte i lang tid, og den kommer enda tydeligere frem når jeg setter ord på det som akkurat nå.
Har blogget om dette tidligere, men på en litt annen måte. Dette er jo LIVET. MITT. Jeg lever i det, hver eneste dag. Og jeg vil skrive om det sånn som jeg opplever det. Utenfra ser det nok ganske annerledes ut. Men det er sånn som dette det er. Masse kjærlighet, sorg, smerte, savn, frustrasjon og sinne. Livet skjer og det rammes inn med farger fra alle sinnstemninger. Aller mest lyse farger.
Har du kjent på den følelsen noen gang? At du føler du kommer til kort i foreldrerollen, at alle andre fikser den bedre enn deg?
Det har jeg. Tusenvis av ganger, føles det som. Spesielt da ungene var små. Det er litt lettere nå.
Og jeg vet også at jeg langt ifra var en drømmemamma. Selv ikke på en god dag. Eller jo, kanskje på en god dag. Men ikke en hel dag, fra morgen til kveld, det var ikke mulig.
Barna mine, tre i tallet og nå i alderen 17 – 30 år, vil bekrefte mine påstander. Jeg var hissig, utålmodig, alltid sliten, sur, fjern, egoistisk, i det hele tatt ganske ubrukelig til tider. Og de har så rett. Og jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha gjort noe annerledes.
Jeg var meg selv, uten filter, også i mammarollen. Men jeg burde ha skjerpet meg mange ganger da barna var små. Jeg burde ha vært mer tålmodig, lyttet bedre, spilt brettspill oftere, lært dem håndarbeid, vært enda mer entusiastisk når de fremførte diverse «show» som varte i det uendelige, vært mindre kritisk, bygd mer oppunder selvtilliten deres, burde kanskje ikke vært så direkte eller hatt så lite tålmodighet når de sutret, burde absolutt ikke ha blitt så høylytt da jeg ble sint (da har man egentlig tapt, til info). Jeg er spesielt lite stolt av det. Det er ikke greit, veldig lite pedagogisk, og jeg skammer meg dypt over det.
Helt sant. Er det noe jeg gjerne skulle hatt ugjort, var det akkurat det. Den ropingen, oppfarenheten. Jeg var verre enn han derre Karl Reverud i «Mot i brøstet.» Barna mine elsket å se på “Mot i brøstet.” Ikke så rart, de kjente seg vel så godt igjen…
Og så så unødvendig som det var! Jeg hisset meg opp i rekordfart, ropte ut en lang tirade, ei skikkelig furie tror jeg noen ville kalt meg (hører rykter om at min første eksmann kaller meg for «krokodilla», skjønner han godt, jeg) for så å roe meg ned nesten med én gang, når jeg fikk tenkt meg om.
Min styrke da, om jeg i det hele tatt kan få lov til å mildne oppførselen min, er at jeg var rask til å be om unnskyldning, innrømme at jeg var urimelig. «Det var teit å hisse seg opp for noe så lite.» Men disse unnskyldningene hjalp jo ikke så mye, når jeg ble like hissig neste gang over en bagatell. Ulv, ulv, liksom. Det gikk vel inn det ene øret og ut det andre, når jeg hisset meg opp og lirte av meg en lekse.
Hvorfor kunne jeg ikke ha vært mer som mammaen til den og den? Rolig, mild, tålmodig, snill og forståelsesfull?
Jeg vet det. En elendig mor. Jeg innser at jeg er veldig hard mot meg selv nå, men jeg tror det er lurt å kjenne å sine dårlige sider. Det går an å jobbe med dem, bli en bedre utgave av seg selv. Og jeg tror jeg har blitt bedre med årene (kan hende det skyldes at barna er voksne, og ikke at jeg er mindre hissig, men dog …), men jeg er langt ifra Moder Teresa. Litt nærmere Cruella de Vil, kanskje?
Mine tre vidunderligheter <3
Jeg har ikke vært en håpløs mamma hele tiden, det vet jeg. Snakket med min eldste datter i går, og da jeg fortalte at jeg ville skrive om at jeg hadde vært en dårlig mamma, sa hun:
«Du var jo ikke det. Men at du var så hissig og oppfarende, det er noe jeg ikke ønsker å ta med videre til mine barn. Det jeg imidlertid VIL ta med meg, og som jeg allerede gjør, er kveldsstunden ved sengekanten der vi prater og oppsummerer dagen som har gått, leser en bok og synger en sang. Det er noe av det fineste jeg tar med meg videre fra barndommen min».
Da begynte tårene å trille for den fæle mammaen som satt i andre enden av telefonen. Både fordi det er vondt å tenke på at jeg har vært så hissig og høylytt mot barna mine (og fordi de husker det så godt), men også fordi datteren min likevel har gode minner gjemt i hjertet sitt.
Jeg elsker barna mine. Jeg elsker dem så dypt og inderlig at jeg kunne gitt livet mitt for dem. De er så fine! Mot alle odds, egentlig, når jeg tenker på hvor lite flink jeg har vært. Men pokker heller, det er sjukt vanskelig å være en god mamma!
Samtidig som jeg kjemper med denne vissheten om at jeg har vært/er hissig og at det gjør så usigelig vondt å tenke på, så vet jeg også at barna mine har fått med seg mange gode verdier på veien. De er empatiske, kloke, morsomme og flotte unge mennesker som har litt mer filter enn mammaen sin, heldigvis!
De har heller ikke manglet kjærlighet og nærhet fra meg. Jeg tror jeg var ganske god på det. Vi var fysisk nære, det var gode klemmer, mye kos og sitte-på-fanget-stunder. Og jeg har fortalt dem opp og ned i mente at jeg elsker dem. «Elsker deg, er glad i deg» er «vår» frase opp gjennom årene. Jeg har også engasjert meg masse i dem, stilt opp på fritidsaktiviteter, vært klassekontakt og medlem i FAU, hjulpet til med lekser og i det hele tatt har jeg vært til stede i hverdagen deres. Jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Det er bare denne dårlige egenskapen med å være så ille hissig! Huff, sier jeg bare!
Så de vet altså at jeg elsker dem over alt på jord, og jeg vet at de elsker meg! Selv om jeg føler meg som verdens verste mamma. Ikke hele tiden, men ganske ofte.
Til alt hell er jeg en innmari tålmodig og grei bestemor! Og det må vel smått kalles et mirakel, egentlig. Eller er det rett og slett fordi vi besteforeldre kun får de beste stundene med barnabarna våre, og ikke hverdagen med alt ansvaret som følger med å være en god forelder? Jeg tror mye av svaret ligger der.
Er du en 100 % god mamma eller pappa?
Jeg håper du svarer nei. Da vil resten av dagen min bli litt lettere å bære. Det har vært veldig vanskelig å skrive dette innlegget, men kanskje hjelper jeg andre som også sliter med dårlig samvittighet for hvordan de feiler underveis med barneoppdragelsen. For det gjør vi alle, gjør vi ikke? Og selv om vi gjør feil og ikke er de perfekte foreldrene som vi tror “alle” andre er, så vil det helst gå fint med barna våre. Bare de får nok kjærlighet. Det er viktig. MASSE KJÆRLIGHET. Da vil det helst gå bra.
Elsker dere, Lotte, Emil og Julie. Nå og for alltid. Dere er de fineste jeg vet.
(Hei, Jeg har min første dag på blogg.no i dag og er en rimelig fersk blogger, bare 12 dager gammel, faktisk. Fordi du som ikke kjenner meg skal vite litt om hvem jeg er og hvorfor jeg har begynt å skrive, velger jeg å poste mitt aller første innlegg fra miniblogg.no på nytt. Takk for at du vil lese.)
Ja, de var det! I løpet av 4 snaue uker var begge to borte. Nesten ut av det blå, føltes det som…
Denne bloggen skal jo starte et sted, og for å kjappest innføre lesere som ikke kjenner meg, så er det kanskje like greit å fortelle fra januar og februar i år da den familien jeg ble født inn i forsvant i løpet av bare noen få uker.
Da kjente jeg det røska litt ekstra i grunnvollene av min tilværelse. Da jeg trodde at jeg og mine hadde fått nok prøvelser for en stund, da jeg trodde at nå må det vel snu snart, komme bedre dager: så var det var mer i vente, gitt.
Det rare og fine er at dagene går videre. Vi har et ansvar selv for å fylle de på best mulig måte. Det er ikke lett, jeg sliter fra tid til annen selv (ganske ofte, faktisk), men vi har for pokker bare dette øyeblikket, disse minuttene, timene og dagene her og nå!
Før jeg skriver om da jeg mistet mine eneste søsken vil jeg fylle på med bittelitt bakgrunnsstoff om meg og hvor jeg kommer fra:
Jeg kompletterte min familie ved å ankomme denne verden en februardag i 1967. Fra før hadde mine foreldre fått Lars Ove og Sidsel, åtte og fire år før meg.
Det var en gang… <3
Lars Ove var alltid den irriterende storebroren, mens Sidsel aldri ble en storesøster i ordets rette forstand. Sidsel var født med Downs syndrom, og det tok meg ikke lange tiden å passere henne både fysisk og psykisk. Når det gjaldt humør og optimisme slo hun alle.
Jeg var stolt over familien min. Foreldrene mine var sosiale og godt likt, pappa var veldig morsom, han fortalte vitser så fort han hadde anledning, jeg elsket å høre på og gjenfortelle dem til mine venner. Han var pilot av yrke, jobbet som flyger i Braathens SAFE, og vi fikk være med på mange reiser i barndommen.
Mamma var veldig pen, hun var fra Stavanger, og alle vet at kvinner fra Vestlandet er sykt driftige. De er flinke til å lage mat, sy, strikke, vaske hus og i det hele tatt passe på at fasaden er på plass. Så også mamma. Hun var kjempegod på alt det der. Mamma drev også et lite firma sammen med pappa. De solgte hangglidere (ja, jeg vet,- temmelig sært) og pilotvesker. Det trivdes hun med og i mange år tror jeg de solgte ganske godt. Ihvertfall veskene.
Rundt år 2010 forandret mamma seg. Hun sluttet å ringe til meg. Hun var uinteressert i meg og mine barn. Hun var mye irritert. Hun var snarsint. Hun var ikke så nøye med klærne sine lenger. Hun ble usosial. Hun fikk diagnosen Alzheimer i 2013. Fy faen, for en sorg det har vært å jobbe seg gjennom. Det var helt grusomt å miste mammaen sin på den måten. Bit for bit bare forsvant hun. Jeg kommer nok tilbake til den sorgen litt senere.
Så spoler jeg frem til januar og februar 2019:
4.januar: Pappa blir akutt lagt inn på Bærum sykehus, alvorlig syk.
14.januar: Lars Ove dør uventet, 59 år gammel.
15.januar: Pappa skrives ut med flere diagnoser og plenty medisiner.
25.januar: Lars Ove bisettes.
2.februar: Sidsel legges inn på Bærum sykehus med kraftig lungebetennelse.
9.februar: Sidsel dør hjemme i egen seng, 54 år gammel.
19.februar: Sidsel bisettes.
Midt oppi dette opplever jeg samtidig lykken i å bli bestemor for tredje gang. Lille Henrik får en tøff start på livet med kraftig rs-virus og innleggelse på sykehus i hele 8 dager pga flere pustestopp. Starten på dette året var surrealistisk, alt kom dundrende i en voldsom fart, det var som et tog uten brems, som å være i et evig svev uten å vite om det var trygt å lande. Jeg var ikke alene i familien om å kjenne på dette, heldigvis har jeg noen kjempefine barn, en svigersønn og en svigerdatter, og jeg tror vi var der for hverandre så godt vi kunne midt oppi all galskapen. Jeg har også en mann som er min klippe her i livet. Jeg kan ikke få fullrost nok hvor trygg, sterk og god han var og fortsatt er, for meg.
Plutselig var mine eneste søsken borte i løpet av tre og en halv uke.
Mamma var allerede borte i sin Alzheimer-sykdom, og pappa var borte i form av å være tydelig preget og redusert av sykdommen og naturligvis sjokket over å miste to barn så brått og nesten samtidig.
Jeg må innrømme at jeg følte meg alene, jeg hadde jo min egen familie rundt meg, men likevel kjente jeg veldig på følelsen over at ansvaret for min fødefamilie (det er kanskje ikke et ord?) nå var mitt alene. Det var ingen andre enn jeg som kunne ordne opp med begravelser, dødsannonser, minnestund, minnetale, ubetalte regninger, oppsigelse av abonnementer, være informasjonskanal til venner og familie osv., osv. Dette føltes som mitt ansvar alene, og jeg er den første til å innrømme at jeg må ha kontroll. Jeg er altfor lite flink til å ta i mot hjelp eller be om det.
Men én ting var uansett sikkert: Det var ingen andre som kunne bære min sorg for meg. Jeg trodde at disse dødsfallene ville bli et vendepunkt etter de siste års hendelser. Jeg trodde de skulle gjøre livet litt enklere å bære bare alt kom litt på avstand. Det kan kanskje høres rart ut, jeg skjønner det for uinnvidde, men da kan jeg fortelle at det har ikke blitt helt som jeg trodde heller. Ihvertfall ikke enda.
Det er ikke til å stikke under en stol at ansvaret (selvpålagte sådan) for min etter hvert skjøre familie ble tyngre å bære de siste årene. Da mamma gradvis ble borte for oss, ble det til at jeg måtte stille opp mer og mer for henne og pappa, for min søster Sidsel (som heldigvis har hatt flotte bosteder og offentlig hjelp i Asker kommune) og til sist også for min bror som dessverre ble syk av for mye alkohol og piller fordi han forsøkte å smertelindre seg selv etter mange, mange års ryggproblemer og operasjoner.
Lars Ove fikk langt i fra all den hjelpen og støtten han burde fått fra meg. Jeg skjønte rett og slett ikke at han var så syk som han var, jeg var mest sint og forbanna over at han ikke stilte opp mer for våre foreldre og for Sidsel. Problemet var at han aldri fortalte oss hvor syk han var, han skammet seg kanskje over at han ikke fikset livet som alle andre. Og jeg, jeg var navlebeskuende og drittlei hele broren min. To dager før han ble funnet bevisstløs hjemme (han døde på sykehuset et døgn senere), ringte han meg. For første gang sa han rett ut til meg:
“Jeg er skikkelig syk, Nina”.
Jeg satt i bilen sammen med pappa. Jeg hadde hentet han på Bærum, han skulle få permisjon i helgen. Jeg husker nøyaktig hvor jeg var da Lars Ove sa disse ordene. på E18, på vei nedover mot Bellevuedumpa, mot Asker.
“Huff da”, svarte jeg. Men klarte ikke å mobilisere noe mer medfølelse enn det.
Jeg hadde mer enn nok med en skikkelig syk pappa ved siden av meg, i tillegg til at jeg også forsøkte meg tilbake på jobb i den perioden, hadde mye vondt og var kjempesliten. Kunne han ikke spørre hvordan det sto til med pappa i stedet?
Jeg ønsket han god bedring og sa “vi snakkes”.
Vi snakket aldri mer. Den fredagen i bilen på E18 var den siste gangen jeg snakket med storebroren min.
Jeg burde ha skjønt, jeg burde ha brydd meg mer. Men jeg maktet ikke. Jeg tenker ofte på om han fortsatt kunne levd i dag om jeg bare hadde tatt en tur ned til han og sjekket hvordan det var med han. Unnskyld, Lars Ove.
Han døde av akutt organsvikt. Lever og nyrer sa “takk for samarbeidet, nå gir vi opp”. Det hadde nok gått for langt allerede. Det er i alle fall den tanken jeg må holde fast ved. For ikke å plage meg selv med for mye skyldfølelse. Det fine er at det er de gode minnene om broren min som sitter igjen nå. Han var fin han, broren min <3
Aller, aller mest savner jeg kjære, kjære Sidsel mi. Jeg tror det er lov å si, at man savner den ene mer enn den andre. Om det ikke passer seg, så gjør jeg det likevel. Sidsel med sin vakre, åpne og frie sjel fylte livene våre med en ekstrem glede og en ekstra dimensjon. At hun skulle dø relativt ung, visste vi. Men det gjorde det ikke mindre vondt da det skjedde. Heldigvis hadde hun pappa, meg og to ansatte-engler fra Oppsjø omsorgsbolig ved siden av seg da hun pustet for siste gang. Jeg tror jeg vil skrive mer om Sidsel og det å vokse opp med et annerledes søsken litt senere. Akkurat nå blir det litt for mange tårer her…
Lars Ove og Sidsel – Jeg savner dere så inderlig.
Jeg har “glemt” å nevne at jeg selv sliter med egen helse. Sammen med tusenvis av andre nordmenn har jeg problemer med ryggen. Jeg har nervesmerter som har ulike årsaker, de sitter i setet og nederst i ryggsøylen. Jeg har problemer med å sitte, stå og gå lenge av gangen, men heldigvis er dette usynlige smerter, så jeg ser ganske normal ut når jeg er i butikken, på besøk på sykehjemmet eller er ute i sosiale sammenhenger. Å gå sykemeldt med langvarige smerter er ingen drømmesituasjon. Det er ingen som frivillig melder seg ut av samfunnet, et normalt hverdagsliv med kolleger, sosialt påfyll og “endelig fredag”-følelsen om de ikke må. Men dette er en annen sak jeg også sikkert vil blogge om senere. Jeg nevner det bare kort, for det er kanskje derfor denne bloggen ser dagens lys nå,- jeg må ha noe å fylle dagene med. Jeg koser meg når jeg skriver, men har vært litt flat i tankene mine de siste månedene, nå har jeg sluttet med en type medisin som kanskje har gjort at kreativiteten har vært fraværende, ihvertfall kjenner jeg nå etter 3 uker uten disse tablettene at jeg bobler litt mer innvendig og at jeg koser meg med skrivingen. Jeg ønsker heller ikke å fokusere på egne smerter, det er dårlig egenterapi, så dette kommer ikke til å bli en sutreblogg over egen helse, håper jeg. Jeg gjør jo dette for å få en gladere hverdag,- da må jeg heller drodle over alle de rare tankene jeg får i hodet om alt mulig rart og skrive mer eller mindre vettugt rundt det.
Til de som skulle ønske jeg skrev litt mer om overgangsalder, tørre slimhinner, humørsvingninger og hetetokter i dette innlegget; Det kommer, det kommer. Vær du sikker!
Takk for at du leste!
// Nina
P.S. Jeg innser nå, etter at jeg har skrevet ferdig og leser korrektur, at ordet “kjappest” nesten helt i begynnelsen av innlegget antakelig er det mest malplasserte ordet i denne teksten. Beklager misvisende innledning. Jeg lover å jobbe mer med å uttrykke meg mer kort og konsist.
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å scrolle helt ned på denne siden. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)
I går kveld ble jeg kontaktet av noen som sliter, som har det litt vanskelig om dagen og som ikke har turt å snakke med noen om det før vedkommende åpnet opp for kontakt med meg.
Du ønsket å prate om det, kanskje få råd om hvor du kan gå for å få ytterligere hjelp om det er behov for det.
Jeg er så glad for at du gjorde det! Ikke fordi jeg er ekspert på vanskelige tanker eller følelser, men fordi det er så utrolig viktig å snakke med noen om man sliter. Bare ved å snakke med én annen, at én annen vet at du har det vondt inni deg, kan klumpen i magen bli veldig mye mindre, du vil ikke føle deg så alene lenger, og det vil bli lettere å søke hjelp flere steder.
Å være åpen om vanskelige tanker er en enorm styrke, ikke en svakhet. Om du ikke er åpen av natur, så tror jeg du kan trene litt på det. Trene på å være ærlig når du blir spurt om hvordan du har det. Ikke at du skal øse ut alle dine problemer til hvermansen hver eneste gang noen spør, men kanskje når du har en venn eller noen du stoler på på tomannshånd, så tror jeg det ligger en styrke i å si at livet er ikke så jævlig kult akkurat nå. Åpne opp litt, se om du kan få litt forståelse. Og jeg tror du vil bli overrasket. For vennene dine, familien din, alle vil deg det aller beste. De elsker deg for den du er, og de ønsker at du skal ha det bra. Du vil møte forståelse og du vil oppdage at du ikke er alene.
Ikke glem det, kjære du som strakte ut en hånd i går kveld. Jeg er så glad for at du gjorde det! Du er tøff og en fantastisk sterk person som jeg er veldig glad i. Alt ordner seg.
// Nina
P.S. Jeg er ingen Klara Klok. Men jeg forteller om denne lille episoden fordi det er så viktig at du våger å åpne opp for noen du stoler på. Du vil mest sannsynlig vinne på det, og ikke tape som du kanskje frykter. Snakk med noen om du har det vanskelig. Bare gjør det. Alle sliter nemlig litt, på en eller annen måte, med sitt. Ingen lever det perfekte livet, believe it or not.
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å scrolle helt ned på denne siden. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)
Søndag og snart på vei hjem fra setra. Det har vært en rimelig grå helg, snø og slaps ute, varmt og koselig inne. Bård og sønnen hans har vært på fuglejakt her oppe siden onsdag. De har vært ute i flere timer hver dag. Jeg, som har vært inne, har løsnet like mange skudd som dem. Det blir ikke rypemiddag til jul i år heller.
Å dra fra setra er like vemodig hver gang. Det er noe med stemninga som sitter i veggene, roen som råder ute på tunet, lukta av våt jord, himmelen som våker over plassen. Følelsen av fred. Jeg simpelthen elsker setra. Vi pleier å legge ut mat til småfuglene, og innimellom kommer lavskrika og spiser rett fra hånden. Koselige og vakre fugler.
Lavskrika er fin.
Så godt å ha et sted å reise til. Et sted der man husker å puste med magen. Det er en kunst det der med pusting, – å være bevisst på pusten sin i løpet av dagen. Ved å være det, blir ens egen eksistens mer tydelig, og jeg kjenner at jeg blir i bedre humør når jeg er oppmerksom i nuet. (I motsetning til når man er bevisstløs i gjerningsøyeblikket, kjøper boller man ikke skulle, blodsukkeret stiger i en fart, magen blåser seg opp og humøret forsvinner ut sammen med prompen.)
Jeg gikk på et livsstyrkekurs i fjor høst og der lærte vi litt ulike teknikker for å lære nettopp å være mer tilstede her og nå. En av teknikkene vi lærte som jeg faktisk bruker daglig, er å være til stede når jeg vasker hendene. At jeg tenker over hva jeg gjør når jeg gjør det. Ta på såpe, skylle godt. Tenke kun på det jeg gjør. Som regel gjør vi sånne trivielle ting automatisk, vi lar tankene fly, kanskje ikke alltid positive tanker heller. Vi er ikke til stede i øyeblikket. Den samme teknikken bruker jeg ofte i dusjen. Jeg er bevisst hva jeg gjør når jeg vasker håret og kroppen. Det er en treningssak å ha et oppmerksomt nærvær og ikke la tankene fly i hytt og vær. Dere som driver med meditasjon og yoga kan sikkert mye om dette, men for oss andre er dette en veldig fin og enkel variant å lære seg mindfulness på. Det blir som en liten time-out fra urolige tanker. Og etter hvert mestrer man å være til stede oftere og oftere, og jeg kjenner at det gjør meg godt.
Ute i naturen er jeg ganske god på oppmerksomt nærvær. Siden jeg er glad i fotografering er sansene mine skrudd på for fullt, jeg lar øyeblikket fylle meg og jeg blir veldig, veldig glad inni meg. (Takk til de fine kurslederne Nina og Ingrid som lærte meg teknikken på kurset. Dere gjorde en forskjell for meg i den perioden.)
Men dere, ikke glem CARE og TV-aksjonen i dag, da! Støtt den om du har mulighet! Alle kvinner i hele verden burde gis retten/muligheten til å investere i egen arbeidsplass, å ha en stemme som blir hørt og å bestemme over egen kropp! Var du ikke hjemme da bøssebærerne kom på døren? Ikke for sent, trykk på linken her: (Den linken funket visst ikke, men Vipps til 2133 går fint, eller gi kr.250,- ved å ringe 822 06 006.
Ny uke ligger foran oss. Jeg har tenkt å fortsette å blogge. Det er kjempefint for meg, dette her. Jeg har en fast greie som bare er min, som jeg må planlegge litt (ja, det hender jeg tenker før jeg skriver), og som jeg får masse fin respons på.
I dag ligger jeg på 1.plass på blogglisten igjen. Det er vel den tredje 1.plassen siden jeg startet for 11 dager siden, – og det må vel være bra. Tusen takk til deg som leser, kommenterer, deler og heier! Jeg smiler mer og er mye gladere enn for kort tid siden. Det rører meg at så mange bryr seg om det jeg skriver og bryr seg om meg og mine tanker. For det føler jeg at dere gjør. Om det er en misoppfatning, så la meg heller leve i trua 🙂 Jeg ønsker akkurat DEG en finfin uke med god inn- og utpust, og kanskje kommer sola der du bor?
// Nina
Hei hei! Vel hjemme fra setra, puster fortsatt med magen og er glad for at du er deg og titter inn hos meg 🙂Håper vi får se høstsola skinne på løvtrærne igjen før alle bladene faller av.
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg fra 10/10 2019. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Jeg hører på Popquiz på P1 på lørdager om jeg er hjemme, eller som nå, på setra. Mens vi satt og spiste sen frokost i dag, kom låta Maria Magdalena med Sandra ut fra eteren. En av de store hitsa i 1985. Minnene strømmet på. Sommeren 1985 var jeg på Mallorca med en klassevenninne fra videregående. Det var late, solrike dager på stranda og sene netter/tidlige morgener på diskotek.
Jada. I ettertid ikke mitt stolteste øyeblikk. Den gangen følte jeg meg high-and-mighty. Jeg var lite selvhøytidelig den gangen (også). Bare å kjøre på, hva er så farlig med det, liksom? Pupp er pupp! Misforstått feminisme. Takk og lov for at sosiale medier var ikke-eksisterende den gangen.
1986 – året etter Miss Wet T-shirt-konkurransen. Fortsatt med pupper som pekte nese til tyngdeloven.
Pupp er fremdeles pupp. Dog er jeg ikke like frimodig med puppestellet lenger, gitt. Det _kan_ hende dette har en sammenheng med tyngdekraften å gjøre på en måte. På 80-tallet var det en periode jeg var immun mot tyngdekraften. Jeg var vektløs, som en fjær som bare var i sfæren, litt hit og litt dit. Fjæren støtte ikke borti noenting. Fullstendig upåvirket av ytre faktorer. Jeg snakker naturligvis om huden. Skinnet som er utenpå sener og knokler. Den satt på plass liksom, den gangen på 80-tallet. Livet var ekstremt bekymringsløst og enkelt. Unbreakable. Uovervinnelig. Og puppa pekte oppover. Ihvertfall utover.
Så begynte jeg å føde barn. Mitt første vidunder ble født i 1989. Jeg var 22 år. Jeg var lykkelig som samboer og nybakt mor. Følte meg voksen og klar for en etablert, selververvende tilværelse sammen med kjæresten min. Mitt andre vidunder ble født i 1992. Jeg følte meg rik. Å være småbarnsforelder er en travel periode i livet. Jeg husker jeg tenkte at det skulle bli så fint når ungene ble større, så livet kunne roe seg og jeg kunne få mere egentid. Da ungene ble større, 10 og 13 år, kom mitt tredje vidunder til verden. Veldig velkomment. Jeg var voksen, sterk og klok. Bring it on, world. Og det gikk kjempefint å ha tre barn i litt ulike aldere. Barna ble eldre. Det ble mine foreldre også. Og søsteren min.
Advarsel til lesende småbarnsforeldre: LIVET ETTER SMÅBARNSPERIODEN BLIR KANSKJE IKKE SOM DU TROR!
Jeg har snakket med en del jevnaldrende om dette, og vi er skjønt enige: Av en eller annen merkelig grunn er livet enda travlere nå når barna er voksne enn da de var små!
De voksne barna får selv barn og man blir besteforelder. Det er en nesten uanstendig lykkefølelse å få barnebarn, synes jeg. Uanstendig lykkelig sier jeg fordi det å få barnebarn er om mulig en enda større lykke enn å føde egne barn. _Samtidig_ blir foreldrene dine eldre og kanskje syke. Og jaggu er du ikke brått i overgangsalderen selv! Summa summarum blir jo dette en nesten uhåndterlig gryte å passe på. Du blir dratt i alle retninger samtidig som din egen kropp lager et hylekor pga nervesmerter, irritable tarmer, høyt blodtrykk, magesår, gallestein, skulderbetennelser, hetetokter, tørre slimhinner, humørsvingninger og gudvethva.
Sånn er det ihvertfall for meg. Og da er det ikke så rart jeg påstår at alt var så mye bedre før. Å være småbarnsforeldre er peanuts i forhold til å være bestemor og datteren til gamle foreldre.
For ikke å forårsake dårlig stemning og ødelegge fremtidsdrømmene på en lørdag: Jeg kjenner folk som har det helt strålende, selv om de har barnebarn OG har gamle foreldre. Så det går visst an. Det er da gjerne de som har spreke foreldre av den typen som løper marathon når de er 85, reiser jorda rundt med ryggsekk som 90-åringer og som jobber frivillig med å lære bort data til eldre som er yngre enn dem selv.
Mitt beste råd: Vær nøye med hvilken familie du velger å bli født inn i. It’s all in the genes, sier’em.
Nuvel. Tilbake til pupper. Jeg er altså ikke like glad i å flashe dem i dag. Jeg hadde en kollega da jeg jobbet på Fornebu på 80-90-tallet som brukte et uttrykk når hun mente folk måtte ta seg sammen; “Rull inn puppa a!” Ikke vær så eplekjekk, liksom. Så jeg rulla inn puppa og ble voksen. Puppene følte seg tiltrukket av tyngdekraften, søkte nedover, og livet ble aldri det samme igjen.
Når alt dette er sagt: Jeg er ikke bitter over hvordan livet mitt har blitt. “Det er som det er og det blir som det blir”, sa Allan Karlsson i boka “100-åringen som hoppet ut av vinduet og forsvant.” Klok mann, han Allan. Jeg har hatt tusenvis av vidunderlige øyeblikk gjennom livet, og vidunderlige øyeblikk vil komme helt til den dagen jeg dør. Heldigvis lærte jeg å se mye glede i de nære ting gjennom Sidsel, og for meg er lykken knyttet til små enkle gleder som en vakker soloppgang, den første blåveisen, det fine smilet fra naboen, en ekstra god klem fra kjæresten, en dag uten tørre slimhinner, en time for meg selv når sjelen er fri, eller rett og slett en skikkelig værmelding levert av favoritt-meterologene mine, Arild Mentzoni (_som_ jeg grååååt da han gikk av med pensjon og fikk blomster på direkten foran værkartet!) og Vidar Theisen (hvil i fred. Vil aldri glemme deg).
Å spise solskinn til frokost er en bra måte å starte dagen på. Å ta solen med seg i hjertet når dag går over til natt er også et godt råd for bedre mental helse.
Til alt overmål er jeg så heldig at jeg har møtt mannen i mitt liv nok en gang! Jeg har ment det de to andre gangene også, jeg gjør aldri noe halvhjertet, men alle gode ting er tre, sies det. Satser beinhardt på at Bård er den jeg skal bli gammel med og dele de gylne øyeblikkene underveis sammen med. Om han holder ut med pupper som peker nedover og slimhinner som innimellom må ha litt smørehjelp, da. Det er kanskje noen andre småting han må tåle også, men han er tross alt Supermann, så jeg har trua.
(Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg fra 10/10 2019. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
God kveld fra Valdres!
Her oppe finner jeg en ro jeg ikke finner noe annet sted.
Alle bekymringer blir lagt igjen hjemme, skuldrene blir lave og det å være til stede i øyeblikket er mye enklere enn hjemme.
Vi har hverken vann eller strøm på denne gamle setra, likevel mangler vi ingenting. Jeg elsker det enkle livet her oppe. Å stå opp og fyre i ovnen, tenne lys, ta en kopp kaffe, kikke ut av de rutete, gamle vinduene for å se om reven eller elgen tusler forbi idet det lysner av dag, – det er himmel på jord.
På vei oppover til setra i dag hadde jeg god tid til å tenke fordi jeg kjørte alene. Har ikke kjørt så langt på egenhånd på mange år pga ryggen, men med en del stopp underveis gikk det fint.
På Hallingby stoppet jeg på bensinstasjonen. På vei inn tenkte jeg at jeg skulle kjøpe noe sunt, jeg skulle ihvertfall ikke ha boller, tenkte jeg.
Jeg lagde meg en kaffe på automaten, sto foran den store disken og stirret litt uinspirert og tomt foran meg.
“Værsågod! Kan jeg hjelpe deg?” spurte den søte ansatte.
“Ja takk! Jeg tar to boller med rosiner” glapp det ut fra intet. Altså fra min munn. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde. Alt gikk så fort. Nå vet jeg hva det vil si å være bevisstløs i gjerningsøyeblikket. (Og idet jeg skrev forrige setning innså jeg at jeg har vært bevisstløs i utallige gjerningsøyeblikk gjennom hele livet).
“To boller koster 40 kroner, men du får tre stykker for 38 kroner” blunket hun lurt.
Å, nei. Du lurer ikke meg, jeg er ikke sååå dum, tenkte jeg.
“Vet du, jeg betaler heller 2 kroner ekstra jeg, og så sparer jeg meg heller for de kaloriene,” sa jeg skinnhellig.
Smart du, Tangvik. Men det hadde kanskje vært smartere å kjøpe ingen?
Uansett da, kjøpt er kjøpt og spist er spist. Kan ikke gråte over spiste boller, si!
En liten prompepause ved vakre Sperillen etter at bollene var fortært.
Da jeg omsider kom til Bagn måtte jeg igjen bevege ryggen og jeg gikk inn på Nille for å se om jeg kunne gjøre noen kupp. Jada, kubbelys på tilbud (nei, jeg er ikke sponsa). Har et tonn med stearinlys på setra fra før, men er det noe man aldri får nok av, så er det lys.
Plukket med meg noen og gikk til kassa for å betale.
“Vil du kjøpe med deg sjokolade til helgen? Fire store plater til niognitti kroner” kvitret butikkdama.
“Nei, nå skal jeg ikke la meg friste mer,” sa jeg, og fortalte om hvor lite standhaftig jeg hadde vært på Hallingby for litt siden.
– “Så sjokolade skal jeg ihvertfall ikke ha!”
“Ok, men du må huske at du faktisk sparte deg for de kaloriene i den bolla du ikke kjøpte da,” sa Nilledama.
Og DET er jo sant! Jeg føler meg rent slank, nesten innhul, her jeg sitter og skriver!
Godt det straks er middag. Og jeg tror jaggu Bård har noe sjokolade på lur også.
God fredag og ta dere en bolle, godt folk!
// Nina
Edit etter publisering: Lenger opp her skriver jeg at jeg hadde god tid til å tenke fordi jeg kjørte alene. Det var vel egentlig meningen å fortsette å skrive _hva_ jeg hadde tenkt, men så kom historien om bollene i veien, og jeg glemte å skrive noe mer om mine dype tanker underveis. Ikke sikkert du la merke til at det liksom manglet noe i teksten, men sånt forstyrrer petimeteren i meg, så derfor påpeker jeg det selv før noen andre gjør det. Så kan jeg heller dele mine dype tanker en annen dag. Om _det_ var en trøst.
(Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
En historie helt på siden av alt det virkelig alvorlige som rammet oss i januar og februar i år:
2019 startet på verdens vakreste vis 3.januar.
Mandag 7.januar 2019:
Jeg: «Hei, det er Nina Tangvik som ringer. Du, jeg har time hos dere førstkommende onsdag for å sette i gang med dette implantatet, men så har det seg sånn at pappa ble akutt innlagt på Bærum på fredag, og … (stemmen min brister, og jeg begynner å gråte litt) … det er mulig han har fått kreft, og nå skal de ta sånn beinmargprøve, og det er ingen andre i familien som kan være hos han, og hvis han skulle få svar på noen prøver på onsdag som kanskje ikke er så veldig oppløftende så vil jeg være hos han, så altså, jeg må nesten utsette timen min. Beklager det, altså, dere hadde sikkert satt av litt ekstra tid til denne operasjonen, og jeg vet det er sen avbestilling, sorry (Jeg babler enda litt mer ukontrollert, hulker frem ordene og er skikkelig lei meg).
Tannlegekontoret: «Neimen, kjære deg! Huff da, det høres ikke bra ut. Ikke noe problem, vi finner en ny time til deg, så klart. Nå må du passe på pappaen din, ingen hast med denne timen. Kan du komme onsdag 16.januar kl.10 i stedet? Ta vare på deg selv nå da, og så krysser jeg fingre for at det går fint med pappaen din!»
Mandag 14.januar 2019:
Jeg: «Hei, det er Nina Tangvik som ringer. Jeg vet det antakelig høres helt sprøtt ut, men jeg må dessverre avlyse timen min en gang til. Jeg har time nå på onsdag. Broren min ligger for døden på Drammen sykehus, han ble funnet bevisstløs hjemme hos seg selv i går kveld, og han har ligget i respirator siden. Legene tror ikke han vil overleve.” (Jeg er ganske rolig når jeg forteller dette til tannlegesekretæren. Jeg tror jeg var i en slags sjokktilstand. Lars Ove døde samme kveld).
Tannlegekontoret: “Ok. Det høres jo ille ut. Men da får vi sette opp en ny time igjen da. Jeg setter deg opp onsdag 13.februar kl.14:00. Ha det bra.»
Mandag 11.februar 2019: Jeg: «Hei, det er meg, Nina Tangvik. Du husker kanskje at jeg har avbestilt et par timer tidligere fordi faren min ble alvorlig syk og fordi broren min plutselig døde? Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, jeg vet det høres helt sprøtt ut, dere tror sikkert at jeg har tannlegeskrekk eller noe, men jeg har ikke det, altså. Men saken er at jeg må utsette timen enda en gang fordi søsteren min døde i forgårs og det er altfor mye som må ordnes med prest, og salmer og dødsannonser, og jeg må passe på pappa som har mistet 2 barn i løpet av noen få uker, og …»
Tannlegekontoret avbryter taleflommen min: “Mm. Jaaaah. Jaja. Skal vi sette opp en time i mars da, eller…?»
Jeg hørte ar hun ikke trodde på meg overhodet, men jeg hadde ikke krefter til å overbevise henne noe mer, så jeg takket ja til timen mandag 4.mars og la på røret. Da datoen nærmet seg, kjente jeg på hele kroppen at jeg gikk og ventet på at noe forferdelig skulle skje. Den var i katastrofeberedskap. Men helgen gikk og mandagen kom. Jeg troppet opp som avtalt kl.11:00. Jeg smilte litt tappert og prøvde å si noe om hvor uvirkelig alt hadde vært, men at livet må gå videre, bla bla bla. Men de hadde nok bestemt seg på forhånd. De trodde jeg var en løgnhals og ble behandlet litt deretter, følte jeg. Det var no mercy, ingen smil, de bare durte på og trakk den jekselen i en fart. Som om de var redde for at jeg skulle avlyse mens jeg satt der.
Skulle på jentetur til fjells 5 dager etter tannlegebesøket. Følte meg dritfin.
3.desember skal jeg tilbake for å sette inn implantatet. Håper jeg slipper å avlyse.
Jeg glemmer nok aldri disse telefonsamtalene. Det var jo veldig spesielt å snakke med noen man ikke kjenner om så private ting, gang på gang. Jeg hadde jo knapt snakket med venner og familie. Jeg hadde ikke trengt å fortelle årsaken til avbestillingene heller, men det er nå meg i et nøtteskall, da – Nina uten filter.
Jeg har fått enormt mange positive meldinger fra dere på bloggen min, og det synes jeg er helt fenomenalt! At så mange tar seg tid til å skrive noen rosende ord eller bare poste et hjerte til meg er dypt rørende. Det føles jo litt mer meningsfullt å sitte og skrive når jeg vet at det er noen som gidder å lese det. Samtidig som jeg får tømt hodet for tanker og kanskje litt gruff, så har jeg skjønt at andre finner trøst eller kjenner seg igjen i det jeg skriver.
Dere er enestående! Men så vil jeg også si at jeg er veldig glad for ALLE som logger seg inn på miniblogg.no og leser det jeg har brukt litt tid på å skrive, jeg synes dere også er enestående selv om dere ikke tilkjennegir at dere har lest noe. Det er mange grunner til at man ikke ønsker å være så synlig på sosiale plattformer, og det tenker jeg er helt greit. Vi er unike, alle som én, og jo eldre jeg blir, jo mer spennende synes jeg det er med mennesker som er ulik meg selv. Tause eller kommunikative, usosiale eller sosiale, – fy søren, så mange fine folk det er rundt omkring! Og fy søren så mye et smil kan bety, både om man er giver eller mottaker av et. Som regel blir det begge deler, for godhet avler som kjent godhet, da får vi en aldri så liten domino-effekt, der altså. Det er ikke mye som matcher øyekontakt og et godt smil!
I dag ble jeg fremsnakket på Snapchat på en helt fantastisk måte av Jeanette som driver reiseperler.com.
Jeg ble helt satt ut da jeg hørte hvor mye fint hun sa om bloggen min, den ble på en måte veldig virkelig, denne skriblinga. Det ble enda tydeligere for meg at folk virkelig leser bloggen min, – til og med den dyktige og travle dama bak reiselivsportalen Reiseperler.
Jeanette er tidligere kollega av meg fra tiden i Braathens SAFE og hun har jobbet utrolig hardt for sin drøm med å utvikle Reiseperler i mange år. Hun er å finne på både Instagram, Facebook, Snapchat og selvfølgelig på hennes egen blogg reiseperler.com
Om du ønsker deg inspirasjon til hvor du skal reise, eller bare vil drømme deg bort en gråværsdag, så anbefaler jeg å følge Reiseperler! Jeanette byr dessuten på seg selv, hun har også møtt på utfordringer i livet, og nesten hver eneste dag byr hun på seg selv og forteller om spennende planer fremover. Om hun ikke er ute og reiser, da. Det er hun titt og ofte.
Legg til Reiseperler på Snapchat asap, så kan dere selv få høre alt det fine hun sa til meg i dag. Totalt overraskende og derfor så veldig, veldig rørende! Tusen takk for rausheten, Jeanette!
Reiseperler.com – Nydelige bilder og spennende reisemål!
Jeg sitter hjemme alene i kveld. Jeg nyter stillheten, hører på radio. Så mye bra norsk musikk for tiden! Akkurat nå er det “Du er så fin” med Knut Anders Sørum som surrer i bakgrunnen. For en nydelig kjærlighetssang! For en vakker tekst! For en inderlighet! “Du er så fin…Je veit itte å mer je skar si… Ælle orda på rim…” Sukk, kjærligheten er vakker. Og jeg er så heldig som har verdens beste kjæreste og mann. Ny kjærlighet i voksen alder. Kanskje det er noe å skrive om en dag?
Ha en fin kveld, godt folk!
// Nina
P.S. Jeg får ikke betalt for å skrive om Reiseperler. Jeg får ikke en krone for noe av det jeg skriver om, om noen lurer. Men jeg får veldig mye kjærlighet og omtanke. TAKK!
