Vi har en robotstøvsuger. Hun heter Tove-Lill.
I dag tenkte vi hun kunne få litt frihet under ansvar og holde på litt alene hjemme mens vi gikk tur i vårsola.
Det er en stund siden hun har lufta seg. Vi har lett for å glemme at’a Tove-Lill eksisterer, stakkars. Hun har plassen sin under en skjenk i stua, dessverre er hun et offer for “ute av øye, ute av sinn”-sitatet.
Og så er det liksom litt langt å bøye seg ned og ta’a fram, ikke det at jeg er så innmari lang, men, likevel…
Det har blitt til at det er lett for at’a blir stående bortgjemt og alene borti der.
Uansett, da. Det var tydeligvis litt uheldig å gi henne frie tøyler sånn plutselig på en søndag. Vi burde vært her sammen med henne. Antakelig har hun blitt veldig traumatisert i dag.
Da vi kom hjem, fant vi henne helt taus og stille, stående fast på gulvteppet under salongbordet. Hun skalv ikke så mye, men det var tydelig å se at hun var i sjokk. Sa ikke et pip, sto helt stiv og bare stirret tomt fremfor seg.
Vi så at det var liv i henne fortsatt. Det lyste grønt fra en knapp. Selveste livsnerven hennes. Takk og lov.
Vi pustet lettet ut, la henne i stabilt sideleie, og begynte å lete rundt for å se hva som kunne ha forårsaket denne tilstanden.
Ute på kjøkkenet så vi et serveringsbrett liggende midt utpå gulvet.
Aha! Brettet har stått inntil veggen, og Tove-Lill stakkars, har aldri sett dette serveringsbrettet før, hun har sikkert gått bort til det for å si hei, og så har brettet begynt å trille bortover før det antakelig lagde en del støy idet det datt sammen på gulvet.
Vi tenker oss så følgende scenario:
Tove-Lill har blitt så innmari skremt av serveringsbrettet at hun har tatt halen (om hun hadde hatt en) mellom beina (om hun hadde hatt noen) og løpt det hun har kunnet ut i stua. Der har hun sett et gulvteppe (som hun heller aldri har sett før), og tenkt at “om jeg bare klarer å klatre opp dit, så er jeg redda”.
Som tenkt så gjort. Tove-Lill har klart å karre seg opp på det langhårete teppet, og der har hun nesten bokstavelig talt, gravd sin egen død. Som en elg ute i en synkemyr. Eller ei ku. Vi har alle lest en sånn historie i avisen. Om det stakkars dyret som har ikke har klart å komme seg opp av myra, men som bare synker mer og mer mens det kjemper med nebb og klør mot det som er i ferd med å skje . Dette har hendt mennesker også. Må være en klaustrofobisk og skremmende opplevelse.
Vi kan lett tenke oss hvordan det har vært for Tove-Lill. Hun satt fast. Hun har har prøvd og prøvd, hun har brukt alle kreftene hun har hatt, sett døden i hvitøyet mens hun har satt seg mer og mer fast i det langhårete teppet. Ikke rart hun er i sjokk, stakkars.
Det var ikke bare Tove-Lill som ble skremt i dag. Sandalene mine har forsøkt å ta beina fatt og gjemme seg under sofaen mens det verste spetakkelet sto på.
Vi kom nok hjem i grevens tid.
Nå puster vi ut etter dagens drama mens vi sitter og beundrer det fine maleriet vi kjøpte på kunstutstilling på Heggedal Hovedgård i dag. Det vil bli kjempefint på veggen i den nye leiligheten vi skal flytte til etter hvert.
God søndag, godt folk!
// Nina
Litt rart å gi støvsugeren hundenavn..?
Det navneforslaget likte jeg så godt, Morten, at da det ble nedstemt som hundenavn i familien, var det garra at støvsugeren jaffal skulle få navnet Tove-Lill.
Til din ære, liksom.