“Jeg vil ikke sendes bort”, sa søsteren min.

Det har ikke vært så mange tårevåte innlegg fra meg de siste dagene (ikke for meg, i hvert fall), og jeg må jo si at det er godt å ikke gå og tenke triste tanker så altfor ofte.
Jeg kjente det sved litt bak øynene noen sekunder i dag tidlig, da det dukket opp et 6 år gammelt minne på Facebook om at søsteren min Sidsel, som døde i februar, skulle komme på middag den dagen. Jeg hadde postet et barndomsbilde av henne, og med det bildet fremkalles mange, mange minner.

Mine nydelige storesøster.

 

Å vokse opp i en familie der et av barna har spesielle behov er… i mangel av et annet ord, spesielt, rett og slett.

Jeg tror ingen som lever i en litt annerledes familie er uenige i det, selv om man prøver å tilrettelegge en så normal hverdag som mulig.
Heldigvis går verden fremover. Da Sidsel ble født for 56 år siden, i 1963, var det vanlig å “gjemme” bort disse “idiotene/åndssvake” på institusjon. Det fantes ingen tilbud der de kunne integreres i barnehager og skoler med såkalte “normale” barn.

Sidsel var hjemme de første barneårene, og begynte så på Emma Hjorth i Bærum. Det var Norges største institusjon for psykisk utviklingshemmede, etablert på begynnelsen av 1900-tallet.

Det handlet ikke om å gjemme henne bort for mine foreldre. Sidsel var fremme i lyset fra den dagen hun ble født. Jeg antar at idéen var at hun skulle utvikle seg, lære mer språk, være mer med andre barn, bli stimulert.  Hun bodde der i ukedagene, var hjemme i helgene.
Jeg ble vel født omtrent samtidig som Sidsel dro til Emma Hjorth, det kan godt  hende at mamma også trengte litt avlastning. Pappa var pilot og mye borte i perioder.

I pleiereglementet som ble skrevet ved oppstarten av institusjonen sto det (klippet fra Wikipedia):
«Det er personalets plikt å paase at hvert barn får fuldt ut tilstrækkelig mat servert på en appetitelig maate, samt at skjære op for og hjælpe dem, som ikke kan spise alene. Likeledes er det forbudt å tildele barna nogen som helst straf». Og videre: «Barnene må aldrig være uten tilsyn». Og «det er personalets plikt og iagtta og studere hvert barns eiendommeligheter og deretter at avpasse lek og beskjæftigelse. I det hele tatt må personalets første og siste tanke være at stele godt med og hygge for barnene, saaledes at deres tilværelse kan bli saa lys som mulig.» Det fortelles om turer, små selskaper, sangleker, 17. mai og julefeiring. Jeg husker vagt en 17.mai der, et fjernt minne som jeg er usikker på om er fint eller vondt.

 

Jeg vet ikke helt hvor lenge Sidsel var på Emma Hjorth, men én dag da hun skulle kjøres tilbake etter en helg hjemme, stoppet hun opp i gangen foran utgangsdøren, satte den lille kofferten fra seg ned på gulvet, la hendene i siden, kikket litt morskt opp på pappa og sa: “Hvorfor kan ikke jeg få være hjemme sånn som Nina og Lars Ove?”

Pappa skjønte at Sidsel mente alvor. Sidsel dro aldri tilbake til Emma Hjorth igjen.

Hverdag, Hjemme, Sammen.

 

Deretter fulgte flere hjemmeboende år for Sidsel. Heldigvis hadde det dukket opp flere tilbud for psykisk utviklingshemmede mens hun var på Emma Hjorth, og Sidsel hadde fine år på Leikvoll skole og dagsenter i Asker, et dagsenter for mange fine barn med stjerner i øynene, smil fulle av glede og en tilstedeværelse i nuet som vi andre kan misunne dem.

På 80-tallet ble det i mange kommuner jobbet for mer integrering av barn med funksjonsvansker, og det ble opprettet flere og flere spesialklasser på vanlige skoler. Institusjoner ble lagt ned, barn som Sidsel fikk gå på vanlige skoler og de fikk også endelig kjenne på at de var en del av samfunnet på lik linje med deg og meg. At de betyr noe. At de blir sett. At de er mennesker, akkurat som deg og meg.

Sidsel fortsatte sin “utdannelse” på videregående skole, på husmorskole, på tre ulike folkehøyskoler og til sist ut i jobb på Asker Produkt i Asker kommune. Hun fikk egen bolig. Sidsel hørte til.

 

Jeg lærte masse om å vise følelser ved å vokse opp side om side med Sidsel. Hun hadde følelsene utapå. Sinne og glede, spilte ingen rolle. Vi var aldri i tvil om hvordan hun hadde det. Hun levde et fantastisk rikt og godt liv med masse kjærlighet rundt seg.

Det ble bare litt for kort. 

Så mye latter vi har delt 🙂

 

Avslutter med et aldri så lite gledeshyl. Se hva som har kommet i blomsterbutikken😍:

 

Jeg elsker amaryllis! Prosessen fra løk til blomst er så fascinerende å følge med på. Her kommer det blomster om 3-5 uker, avhengig av hvor lyst jeg setter den. Et snev av julestemning kom smygende nå 🙂

 

// Nina

 

4 kommentarer
    1. Det er fremdeles spesielt å vokse opp i en familie med et søsken med spesielle behov… sier de av mine barn som ikke har spesielle behov…

    2. Fint at hun kom seg unna Emma Hjorth, for der var det ikke alltid ok. Det var mange som opplevde mishandling der. Saken om “Sol” ( Solveig Møskedal) var ille, og det var en herfra som også havnet der og kunne fortelle om vold. Vedkommende skulle aldri vært på Emma Hjorth, for det eneste som var galt, var kraftig dysleksi. Veien til “evneveik” var kort før i tiden.
      Det var hjem for psykisk utviklingshemmede her også, vi visste det lå oppi bygda et sted. Det var også bedrifter de jobbet på. Men vi så dem aldri. Ikke før det ble ansatt ny bestyrerinne tidlig i 1970årene. Hun var vel forut for sin tid. Plutselig yrte den lille byen av psykisk utviklingshemmede vi aldri hadde sett før, selv om de faktisk bodde i samm kommunen. Ut på tur, spise på kafeer, inn i butikker, lære å handle og betale , etc. Heldigvis!

      1. Sol-saken var forferdelig…
        Tror det er mange steder i landet som kan fortelle samme historie som deg, – etter HVPU-reformen flyttet mange fra institusjoner til egen bolig, og de ble en naturlig del av samfunnet. Bra!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg