(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å scrolle helt ned på denne siden.

Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det skjer ikke så ofte lenger at noen unngår meg. Men det skjedde noen ganger i begynnelsen. I ukene og månedene etter at Lars Ove og Sidsel døde. Fra januar til rundt mai i år var livet mitt på samme tid både veldig klart og veldig ullent. Jeg var så anspent og klar for neste knyttneve. “Bare kom med det. Jeg er klar. Jeg takler det.” Som akkompagnement til denne årvåkne tilstanden fulgte det et hode som var i dvalemodus. Det var blytungt. Et helt liv med sorg, ansvar og utmattelse var lagt i en bolle som så ble plassert oppå hodet mitt.

En ugjennomtrengelig boble som jeg hverken kom ut av eller noen kunne  komme inn i.

Jeg husker den perioden krystallklart til tross for at den var innhyllet i tåke. Kanskje fordi det var akkurat der jeg var. Tankene mine var ingen andre steder. De hadde ikke plass til noe mer enn død, sykdom, skifteattester, rydde i dødsbo, ordne med gravstein, betale andres regninger og snakke med offentlige instanser.

Kroppen var også i katastrofeberedskap. I helspenn. Død og sykdom hadde kommet dundrende mot oss. Jeg hadde ikke rukket å bearbeide sorgen over tapet av den ene før den andre døde og alt på en måte gikk på repeat.
Det var som å sitte på en karusell som aldri stoppet. Du har kanskje hatt mareritt om det.
Parallelt var pappa veldig syk, jeg hadde nesten fast parkering på Bærum sykehus en periode og snakket legespråket så godt at overlegen var sikker på at jeg var en kollega. (Jeg har alltid hatt et godt språkøre).

Vi opplevde også enda et tragisk dødsfall kort, kort tid etter at mine søsken døde. Jeg satt i kirken en onsdagskveld og hørte på en salmekonsert. Presten som holdt bisettelsen for Sidsel skriver ikke bare flotte prekener, men også nydelige tekster til salmer som har blitt tonesatt.
Jeg er sjelden i kirken, men i den perioden hadde jeg et sterkt behov for åndelig føde. Å føle på håpet. Vet ikke hva jeg håpet på, men det kjentes riktig å fylle sjelen med noe som var større enn meg selv.
Det gjorde godt å sitte i kirkerommet. Høre på musikken og teksten i salmene hvor flere av dem traff rett i hjertet.
Tårene rant. Det var godt og fint å få utløp for litt fortvilelse og sorg i det stille kirkerommet som var fylt av vakker musikk(…)

Da konserten var over kikket jeg på mobilen og jeg så at jeg hadde mange ubesvarte anrop.
Jeg kjente umiddelbart at jeg fikk en klump i magen. Hva har skjedd nå? Jeg skjønte at det måtte være noe alvorlig. Og det var det.
Døden hadde igjen rammet i nær familie. Et ungt menneske hadde brått gått bort, helt ut av det blå. Ikke noe forvarsel.
Dette er ikke min historie. Selv om den rammet oss også, så er det andre som “eier” den mer. De som var aller, aller nærmest. Jeg vil ikke gå nærmere inn på denne siste tragedien, men jeg tror vi alle kjente på at nå hadde vi kanskje fått nok.
Hvor mye sorg og fortvilelse klarer en sjel å bære? Vi bar og bar, og vi bærer fortsatt. Tiden jobber for oss, mildner sorgen.

Det var i disse månedene jeg erfarte at enkelte unngikk meg.

Mange er redde for å snakke med folk som er i sorg, de vet ikke hva de skal si, det er lettere å gå en omvei for å slippe.
Jeg kunne være i butikken for å handle mat, og jeg så folk jeg normalt ville slått av en prat med. Jeg så at de så meg også, men på finurlig vis var de plutselig ved kassa og plutselig ute av butikken uten at vi hadde sagt hverken hei eller morna. Jeg har en mistanke om at de kom hjem uten alt som sto på handlelisten.
Dette skjedde noen ganger. Jeg forsto at de syntes det var vanskelig å treffe meg. Å snakke med noen som er i dyp sorg kan være en skremmende øvelse. Tror du.
Jeg vil gjerne parkere den teorien her og nå. Å snakke med folk som er i sorg kan i verste fall bety at det ikke er så mange ord som blir sagt. At den som sørger ikke klarer å si så mange ord. Men gjør det noe da?
I beste fall får du en klem og et takk for at du bryr deg. Og den som sørger går hjem med en følelse av at du brydde deg, du viste omsorg og medfølelse. Det gjør godt både for giver og mottaker av denne hjertevarmen.

Jeg husker ikke hvem det var som skygget unna i denne perioden. Tåkeperiode. Ikke er det så viktig heller.Men jeg husker følelsen jeg fikk inni meg da det skjedde. Det stakk litt inni meg.

Jeg trengte egentlig at du hadde sagt noen ord til meg. Bare: “Så leit å høre om det som har skjedd. Jeg tenker på deg”. Eller noe i den duren. Ikke så farlig hva som blir sagt. Alt er bedre enn at du trekker deg unna.

Vi tenker at den som sørger antakelig vil være i fred. Og mange vil kanskje ikke snakke så mye om sorgen de bærer på. Men jeg tror de fleste ønsker å vite at vi bryr oss. At vi tenker på den eller de som har mistet noen. Viser medfølelse. Enten ved et nikk med hodet, en hånd på skulderen, en klem eller noen ord.

Men ikke se en annen vei. For det gjør vondt.

// Nina

“Hvis døden ikke var, ville livet ditt, følelsene, forholdene, forelskelsene, alt ville vært uutholdelig. At livet er avgrenset, gir det potens”.
♥ Per Fugelli.