Nina uten filter Når tunga er raskere enn hjernen. Tankespinn om livet som ruller forbi og jeg prøver å henge meg på mens det skjer.

For en herlig fredag!

Sol fra skyfri og tur på Fornebu med en venninne og eks-kollega fra alle de fantastiske årene jeg jobbet i Braathens SAFE.

I nitten år jobbet jeg i Norges beste flyselskap. Vi hadde et helt unikt arbeidsmiljø og arbeidskultur. Alle var likeverdige kollegaer. Hierarkiet var underordnet. Om du jobbet på bakken, i lufta eller i administrasjonen, var likegyldig. Alle var inkludert og respektert.

Om du jobbet i Tromsø, Stavanger, Trondheim eller på Fornebu spilte ingen rolle. Vi var kolleger som brydde oss om hverandre og som fikk flyselskapet til å gå på skinner (litt sært å si når det gjelder et flyselskap, men…) uansett utfordringer vi støtte på.

Vi var både kollegaer og venner. Det var mye humor på jobb. Så utrolig mange situasjoner og hendelser vi kom borti, – det er ikke fritt for at når det er så mange brikker som skal på plass for at flyene skal rotere, så skjer det mye rart.

• Som da han som skulle vinke inn et fly til parkering satt på do da flyet kom litt tidligere enn han trodde. Han hørte på internradioen at flyet var på vei inn, og fikk det voldsomt travelt. Han løp ut på tarmac og begynte å dirigere flyet til plassen sin. Mens han står og vinker med begge hender, begynner buksa å siiiige nedover… helt til han står der i bare underbuksa og med buksa rundt anklene. Men å slutte å vinke, kunne han jo ikke. Rimelig pinlig for stakkaren i bare trusa, men vi andre lo og lo, og vi ler fortsatt 🙂

• Eller da jeg trillet en i rullestol ute på tarmac ned mot ankomsthallen, dere husker kanskje den bakken som gikk ned til bagasjebåndet på innenlandsdelen. På vei ned bakken, passasjeren satt i én av flyplassens rullestoler, så hørte jeg en lyd: “SVOSJ”. Og der sto jeg plutselig igjen med bare gummihåndtakene i hånden mens resten av rullestol og passasjer forsvant ned bakken og inn i veggen. Mamma mia! Ikke veldig gøy da det skjedde, men det gikk heldigvis veldig bra med passasjeren, og i ettertid er det ganske komisk 🙂

Uendelig mange historier og minner dras frem gang på gang på gang når vi eks-kollegaer møtes sosialt. For det gjør vi fortsatt. Det er en gjeng som drar i gang båttur i Oslofjorden hver sommer. Og folk kommer. Piloter og kabinpersonale, bakkeansatte og kontorfolka. Det er snart nitten år siden SAS kjøpte Braathens, og fortsatt treffer vi våre tidligere kolleger årlig. Det tror jeg må være ganske spesielt.

Jeg har min lille gjeng på 10-12 stk. som jeg jobbet sammen med de siste sju årene i selskapet som jeg treffer en eller to ganger pr. år. Herlige mennesker som egentlig ikke har så mye annet til felles enn at vi alle elsket å jobbe i Braathens. Det binder oss sammen og har skapt en samhørighet som er veldig god å kjenne på.

Jeg tenker at Truls Svendsen er en god pekepinn på hvordan vi hadde det på jobb 🙂 Finfin og morsom kollega som virkelig har blitt hele Norges yndling. Showet hans “Fra Æ til Å” anbefales!

Alle tidligere Braathens-ansatte savner tiden vi hadde i selskapet. Det var kort vei til beslutningstaking. Vi ble vist tillit og fikk ansvar. Alle hjalp hverandre der vi kunne. Vi som jobbet på trafikkavdelingen hjalp til med å rydde fly og laste kofferter om det var snakk om å korte inn på en eventuell forsinkelse. Det gikk sport i å slå SAS. Første avgang til Stavanger, BU001 klokken 07:00 skulle helst pushe fra gate før SAS som hadde avgang til Stavanger samtidig. Jeg liker å tro at vi som oftest slo dem.

Jeg er stolt av og takknemlig for at jeg fikk muligheten til å jobbe så mange år i Braathens. Og jammen tror jeg at jeg fikk med meg de aller fineste årene! 80- og 90-tallet var episke på Fornebu!

Tilbake til turen på Fornebu i dag. Skravlings non-stop med min kjære eks-kollega, og jammen treffer vi ikke en annen tidligere kollega som ikke jeg har sett siden 2001. Hun var prikk lik seg selv, – det var som jeg hadde truffet henne i går. Det er det båndet vi alle deler, – vi er trygge på hverandre den dag i dag og vi deler noe helt spesielt.

Jeg tror man skal lete lenger etter et like godt arbeidsmiljø, tror jeg!

Ønsker dere alle en finfin fredag!

// Nina

Følg meg gjerne på Facebook: https://ninautenfilter/facebook.com/

Nå må jeg snart lage flere hull i beltene mine, gitt!

Deilig følelse å kjenne at magen skrumper inn (skrumper? Er det et ord? Syntes plutselig at det både så og hørtes rart ut her jeg sitter og snakker høyt med meg selv).

Uansett, skrumper er muligens litt overdrevet. Magen har blitt litt mindre, men jeg er langt fra innhul.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men den skrumper som en gammel svamp på en måte. Litt sånn slapp i fisken, ikke så stinn og sprekkferdig. For to uker siden hadde jeg en ølmage som enhver fotballsupporter i sin beste alder ville ha misunt meg.

Nå sitter jeg igjen med en gammel og sliten svamp som ingen vil misunne meg.

Det er en av de få ulempene med å gå ned i vekt; huden blir mer skrukkete. Men det var en venn som sa at den trekker seg litt mer sammen igjen etter hvert, når kroppen tilpasser seg den nye kroppen.

Nå tror jeg imidlertid at huden har den evnen i større grad før man kommer i overgangsalderen. Må nok jobbe litt med SK2020, tror jeg. Om det er noe mål å bli Funkynina, da. Og det er det definitivt ikke. Hadde ikke hatt noe imot det, altså. Men det må en aldri så liten realitetsorientering inn i bildet her.

For øyeblikket er det ikke mulig å trene som Funkygine gjør. På grunn av nerveskader i ryggen (som nå kanskje viser seg å komme fra bekkenet pga traume), gjør mine forsøk på styrkeøvelser vondt verre. Så det beste jeg kan gjøre nå er å gå turer, og så håper jeg at videre behandlinger nå fremover kan gjøre at jeg etter hvert kan trene mer styrke for å gjøre skrumpmagen mindre skrukkete.

Bildet er fra tidligere glansdager. Jeg har det friskt i minne hvor herlig det var å være på vei til et lettere liv, og nå er jeg heldigvis der igjen! Ikke like sprek til å gå raske turer, men jeg drømmer om å komme dit igjen!

Resultatet, da, Nina?

Etter 15 dager med Spis deg fri-metoden fortsetter jeg å gå nedover på vekta. Første uka gikk jeg ned 2,7 kg.

Uke nummer 2: Minus 2,2 kg!

Totalt: Minus 4,9 kg.

Det er nesten 5 kilo, det!

 

Fortsetter det sånn skal du ha problemer med å se meg på stranda til sommeren, så da spiller det ingen rolle om magen er svampete, si!

Neida. Det fortsetter neppe i samme tempo. Men gurimalla så godt å få en mental boost til å fortsette videre! Nå har jeg et hårete mål om å klare minus 15 til påske, det betyr en kilo i uka fra nå. Kan det gå? Ikke lett å si hvordan kroppen vil reagere. Ofte kommer man jo til såkalte vektterskler der kroppen protesterer og roper om hjelp, den forsøker å holde på kiloene som en veletablert forsvarsmur ville gjort det i en kamp når håndballgutta spiller EM-kamp. Da blir det lett David mot Goliat, men jeg skal kjempe innbitt og vinne den kampen! Får bare håpe muren ikke står stille og ugjennomtrengelig for lenge av gangen. Om jeg er den smarteste, da vinner jeg og klarer målet mitt! Og jeg er ikke dum, bare så det er sagt!

Fikk en kjempe-oppmuntrende mail fra Irina Lee som er “sjefen” for Spis deg fri/Bright Line Eating i dag:

Der fikk jeg gratulasjoner for å ha fullført de to ukene med gratis veiledning, og det viser seg at av de mange hundre som meldte seg på, var det kun 20 prosent som virkelig logget seg inn på kursportalen.

Og blant de 100 personene som begynte med dette samtidig med meg den dagen for to uker siden, var det kun 4 personer som krysset målstreken på dag 14.

Tenk det’a! Jeg er blant de 4!

Har jeg grunn til å være stolt av meg selv? JA!

Jeg er stolt enda det ikke har vært vanskelig i det hele tatt!

Det er fantastisk å kjenne seg sterk i hodet igjen etter at det det siste året har vært inntullet i tåke.

I’m back!

// Nina

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg)

Etter to uker med ny livsstil kjenner jeg for første gang at jeg er litt fysen på “noe”. Vet ikke helt hva, men jeg tror jeg skal gå og ta meg et glass vann. Det løser sikkert problemet.

Det er jo ganske utrolig at dette har gått så smertefritt! Å kutte sukker og mel fra kosten er godt for både hjerne og kropp, tenker jeg.

Hodet er mer skjerpa, og magen er i balanse.

Metoden jeg følger, er som tidligere nevnt,  http://Spisdegfri.no.

Det handler rett og slett om å bli kvitt sukker- og melavhengighet, og dernest å bli fri fra matkjøret, altså all tankevirksomhet rundt mat.

Det er ikke sånn at jeg ikke tenker på mat lenger, men jeg bruker ikke energi på å tenke på hva jeg kan gå og putte i munnen til enhver tid. Snoke i skapene, spise en sjokoladerute (eller fem) i smug, småspise mens jeg lager mat osv.

Nå er det de tre måltidene jeg skal ha hver dag som gjelder. Og de måltidene planlegger jeg dagen i forveien. Jeg sørger for å ha alt av ingredienser tilgjengelig, jeg risikerer ikke å plutselig ikke ha sunne alternativ i kjøleskapet.

Vi spiser mye mer variert nå. Det er en PLAN bak ethvert måltid. Jeg koser meg med å teste nye oppskrifter og prøver å variere måten å tilberede grønnsaker på så vi ikke går lei. Brokkoli er godt, men ikke hver dag, liksom.

Edamamebønner! Så godt! Har spist det før, men har aldri tilberedt mat med det selv. Skjønner jeg har mye å lære, mye nytt å smake på. Bruker også mye mer krydder i kombinasjon med hverandre enn jeg har gjort tidligere. Gøy!

Og ikke minst ser maten mye mer innbydende ut enn før. Nå bugner det av farger på tallerkenen. Vi har alltid vært flinke til å ha grønnsaker til middag, men ikke disse mengdene og med så stor variasjon som nå.

Snakket med en nabo i dag om hvor godt det er å være i gang med livsstilsendring, hvor bra man føler seg og om hvorfor i alle dager man etter en tid slutter med det som gjør at man føler seg så bra?

Det er jo ren idioti!

Akkurat nå er jeg superoptimist og tenker at dette er min metode, dette kan jeg leve med. Men jeg vet jo av erfaring at jeg har feilet før og at det kan skje igjen.

Verktøyet jeg har med meg nå er noe så enkelt som “én dag av gangen”.

Den setningen har jeg med meg i bakhodet hele tiden. Den hjelper utrolig godt. Jeg velger å ta rette valg i dag, og i morgen tenker jeg det samme. Dermed kommer aldri i morgen, om du skjønner?

Foreløpig har det ikke vært noen utfordringer. Jeg flyter på godfølelsen og gleden over å være i gang.

Bortsett fra trollet som kom frem i går morges, har jeg også vært unormalt stabil i humøret. Det et ikke bare jeg som har glede av det, for å si det sånn!

Stay tuned, – i morgen kommer oppdatering på vektnedgangen😉

// Nina

P.S. Jeg er ikke fysen lenger 🙂

I dag våknet trollet til live! Jeg forsov meg!

Bård sto opp når han skulle, og en halv time etter at jeg SKULLE ha stått opp, kommer han smygende inn på soverommet, kysser meg forsiktig på kinnet og hvisker: “Skal dere sove lenge i dag, begynner Julie senere på skolen”?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg bråvåkner ut av drømmen om to påkjørte elger som lå i veien. Den ene lå på ryggen med beina rett opp, smilte til meg og ville jeg skulle klø den på magen.

Kikker forvirret på klokka, og i løpet av 2 sekunder har jeg rukket å lire ut av meg en tirade om at “jeg skulle stått opp for en halvtime siden, hvorfor har du ikke vekket meg, jeg har skikkelig mye å gjøre før Julie skal av gårde bla bla bla”!

Jeg tisser i en rasende fart, har ikke tid til å veie meg (vet jeg stolt har sagt at det der driver jeg ikke med hver dag, men det var ljug), slenger på meg klærne fra i går, kaster en børste gjennom håret. Stormer inn på rommet til Julie, sier hun har skikkelig dårlig tid og må stå opp med det samme med en skikkelig utrivelig stemme mens jeg drar gardinene fra vinduet.

Sklir ned trappen (Bård blir klokelig igjen oppe på badet og pusser tenner), inn på kjøkkenet, hiver i meg et glass vann og forbereder frokost til husets bortskjemte tenåring (liker å gjøre det når hun er hos meg).

Smeller sammen et lekkert proteinrundstykke med salat, egg, paprika og agurk + et lite utvalg av dagens frukter fra kjøleskapet: jordbær, bringebær, blåbær og kiwi skåret i hjerteform. (Supermamma, der har’u meg).

Bård har gjort klar en kopp med pulverkaffe, jeg koker vann og bevilger meg litt melk i kaffen.

Han kommer forsiktig inn på kjøkkenet. Prøvende. Er det trygt å komme inn?

Jeg var LITT roligere. Får et kyss og ha det. “Vi sees på brakkeriggen til elektrofirmaet kl.10”, sier han på vei ut. (Vi har kjøpt leilighet, og har gjort en del endringer på det elektriske).

“HVA? Er det i dag”??? Pulsen stiger på nytt, men HELDIGVIS rekker jeg å tenke meg om bittelitt (jeg har jo ingen andre timeavtale i dag, og klarer å motta beskjeden noenlunde fattet.

Bård går, og jeg kikker på klokka.

God tid. 25 minutter til vi skal ut døra.

Stress uten mening. At jeg aldri lærer! Det går jo ALLTID bra!

Likevel er det å forsove meg noe av det verste jeg vet. Og derfor skjer det kun  annethvert skuddår.

Unnskyld, Bård. Unnskyld, Julie. I morgen tidlig skal jeg være en kvitrende fugl!

// Nina

P.S. Jeg håper det gikk bra med elgene! Det får jeg kanskje vite i natt 🤣

Savner våren, jeg nå.

Selv om det nesten er vår, i hvert fall med tanke på fraværet av snø, så savner jeg lyden av snøsmelting, en sol som varmer litt mer enn januarsola, hvitveis i skogen, lukta av en våt skog med nye skudd på trærne, og å kunne sitte ute en hel dag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men vi skriver fortsatt januar, og om det skulle komme en meter snø (det pleier jo å komme en haug når vi for alvor tror at NÅ er det vår), så hilser jeg det også velkommen. For jeg liker vinteren også, jeg. Den beste syklusen er når man ikke er i tvil om hvilken tid det er på året, sånn som i gamle dager. Ihvertfall sånn som jeg husker det.

Før var det alltid mye snø og kaldt om vinteren og varmt og sol på sommeren. Det er jo disse dagene som setter seg fast og som man husker. Da man slikket på snøen på gjerdet i hoppbakken og tunga frosset fast, eller da jeg satt på pappas skuldre på stranda og han dukket under vann for så å kaste meg opp i lufta og ut i vannet igjen. Jeg fløy lenge og høyt. Men det var ikke skummelt, det var bare frydefullt, morsomt og litt kaldt. Minner om skikkelige vintre og skikkelige somre sitter som spikret.

Det er ikke sikkert at alle årstider var så tydelige som jeg innbiller meg den gangen heller, men at det er endringer i klimaet kan ingen betvile. Jeg er fryktelig glad for at flere og flere blir miljøbevisste og at klima er på dagsordenen globalt.

At Johan H. Andresen på nyhetene i går sa at det var viktigere at Greta Thunberg var til stede i Davos (det årlige møtet i World Economic Forum) enn at Donald Trump var det, sier jo litt om at klimautfordringene i verden for alvor har blitt løftet opp som en viktig post for fremtiden på kloden vår. Ikke bare hos klimaforkjemperne, men også hos verdens statsledere.

Jeg håper programmet om å plante 1000 milliarder trær de neste årene som WEF skal lansere får gjennomslag. Gudene skal vite at vi trenger de trærne.

Her er Yasir Arafat og pappa ombord i en Boeing 737 fra Braathens. Året er 1994 og Braathens flyr Yasir som skal til Kairo for å forhandle videre om detaljer rundt Oslo-avtalen som ble signert året før.

Kult bilde av den palestinske PLO-lederen og fredsprisvinneren (1994). Arafat satt en stund i cockpit og skravla på turen med gutta.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Faren min har gjort mye ut av sine 52 år bak spakene. Han fløy nødhjelpsflyvninger til Afrika (de såkalte juleflyene) i mange år sammen med kolleger fra Braathens SAFE. Første gangen i 1984 da den store sultkatastrofen herjet i Etiopia.

I 1988 fløy de til jordskjelvrammede Armenia som første hjelpesending fra Vesten. I 2018 ble pa

Han var den første til å ta av fra Gardermoen i 1998 da den nye hovedflyplassen åpnet. Color Air, som han fløy for da, snøyt SAS for å være nummer én da SAS somlet litt for mye før de var klare for avgang, mens det hos Color Air gikk litt smoothere 🙂

Han pensjonerte seg som pilot da han ble 65 år.

Ikke lenge etterpå fikk han prostatakreft, og da ble han med på å starte prostataforeningen PROFO. Viktig arbeid!

Fatter’n er like åpen som dattera, og kunne fortelle til en VG-journalist som intervjuet han at “I starten etter operasjonen var det vanskelig å få ereksjon, men det har kommet med øvelse”.

En relativt bløt kommentar under bildet her også…

Han var også med på Rorbua og fortalte en vits i 2002. Han forteller feil når han kommer til poenget, men det høres ikke ut som hverken han eller publikum bryr seg om det😂

Pappa har bursdag i dag!

84 år og fortsatt på bena etter Annus horribilis i fjor da han mistet både en sønn og en datter på under fire uker samtidig som han selv ble alvorlig syk.

Han er sterk, han faren min.

Gratulerer med dagen, pappa❤ Du er best❤

Så sitter man her, da. Deilig januarsol skinner inn på det støvete tastaturet (gjennom vinduer som definitivt ikke skinner), Julie fikser seg frokost på kjøkkenet (all den tid man kan kalle det frokost klokka tolv), og Bård er ute på joggetur (han er nesten irriterende flink til å trene om dagen).

Radiomannen pludrer i bakgrunnen om håndball, Grand Prix og andre, egentlig uviktige ting. Akkurat som meg. Det er ikke de store, viktige spørsmålene her i verden som preger tankespinnet mitt i dag. Mer sånn “å for en skikkelig fin dag, jeg har lyst til å bare kose meg i dag-dag”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og da tenker jeg ikke på mat, i hvert fall ikke sånne usunne greier. Det er så befriende å merke at suget etter sukker er helt fraværende etter 11 dager uten sukker og mel. Det gikk ganske fort å bli kvitt søtsuget, faktisk. De første dagene var det selvfølgelig motivasjonen som var støttespiller nummer én, og den spiller helt sikkert inn nå også, men nå er det også velværet jeg kjenner i kroppen etter å kun ha spist rene råvarer uten tilsetningsstoffer som også hjelper meg på veien videre.

Jeg føler meg aldri oppblåst, ringene mine (på fingrene, altså) sitter løst, buksene begynner å slenge (ok, de sitter mindre stramt, da), jeg sover godt, humøret er lettere, og jeg går ikke rundt og fyser overhodet. Nå vet jeg at jeg skal spise mine tre måltider hver dag. Punktum. Ikke noe å lure på liksom.

En annen “bivirkning” av min nye livsstil; Vi kaster mye mindre mat. Vi har aldri hatt så enormt mye grønnsaker i kjøleskapet før, eller jo, det har vi hatt, men forskjellen nå er at det blir SPIST. Det rekker ikke å bli gammelt og uspiselig der det ligger. Nå brukes det mengder hver dag, – og det smaker dødsgodt!

Før, når kroppen var infisert med sukker og mel, smakte ikke grønnsakene like digg. Favoritten min nå er spirer. Det er så digg til pålegget på proteinrundstykkene mine og i salaten til lunsj og/eller middag. At de små sædcellene (det er jo det det ser ut som) kan smake så mye, er jo helt ubegripelig. Men det gjør de, altså.

Savner overhodet ikke brød når disse proteinrundstykkene er så gode. Kjapt og enkelt å lage!

Noe av det beste med Spis deg fri-metoden er at frukt er innafor. Riktignok kun som følge til frokost og lunsj, men det er jo også en erfaring, å ikke spise mellom måltidene. Funker prima!

Jeg går og tenker på å skrive et innlegg om dagen, et som jeg har tenkt å skrive en lang stund, men det er et vanskelig og personlig tema, så jeg kjenner jeg kvier meg hele tiden. Imidlertid tror jeg at det nærmer seg, at jeg begynner å bli klar. Utfordringen blir å ikke skrive for langt, men likevel uttrykke meg tydelig. Jeg har helt klart et forbedringspotensiale!

Ha en finfin søndag, folkens!

// Nina

På Solgården bo-og omsorgssenter fredag 17.januar:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En dement beboer i rullestol, la oss kalle han Knut, kommer trillende inn i fellesstua.

Pappa kjenner han fra barndommen i Stjørdal’n. Pappa bodde på prestegården ved Værnes kirke. Knut og han var lekekamerater.

Knut kjenner ikke pappa igjen, men han husker barndommen når pappa begynner å snakke med han.

“Vi gjorde mange rampestreker, du og jeg, Knut. Men du var verst”

Knut ler og smiler godt.

“Vi løp etter den samme dama, vi. Husker du det, Knut”?

Knut gliser enda bredere.

“Det var den gang vi hadde drag på damene det”, fortsetter pappa.

Da åpner Knut munnen, og sier:

“Skal vi prøve igjen”?

Haha 🙂

Så rørende øyeblikk. Knut fikk noen minutter med hukommelse tilbake. Han fikk tilbake glimtet i øynene. Jeg fikk meg en god latter og ei lita tåre i øyekroken.

Dagen i dag har fått meg til å tenke litt over servicenivået og ønsket om å hjelpe andre blant oss nordmenn.

Denne lille historien postet jeg på Facebook for 6 år siden. Synes faktisk det er på tide med en liten påminnelse om at dagen din blir så mye bedre med et smil og en hjelpende hånd!

Til info; Naboen har flyttet, – jeg tror dagens nabo hadde kommet ilende om jeg hadde hatt problemer med å komme opp kneika med bilen i dag. Men det blir neppe aktuelt,- her kommer snøen i våt og blank form i dag.

Damene på legekontoret har blitt mer serviceminded og noen nye har også kommet til, og ungdommene som jobber på Kiwi i dag er ikke de samme som jobbet der den gangen. Nå om dagen opplever jeg smil, hei og ha det i nærbutikken min. Og det er så fint!

Undervurder aldri effekten av et smil! Det kan gjøre en forskjell for menneskene du møter på din vei.

Jeg vet. Et vennlig smil har nemlig gjort dagen lysere mange ganger for meg på litt ekstra tunge dager. Tusen takk til deg gode mann som loser skolebarn over veien hver morgen, men som alltid, uten unntak, løfter hånden til en hilsen til meg i bilen. Fin start på dagen! 🙂

Ha en smilende fredag, folkens!

De siste dagene har vi hørt mye i media om den norsk-pakistanske kvinnen som skal hentes hjem til Norge fra Syria med to små barn.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har ikke lest absolutt alt om denne saken og uttaler meg kun basert på magefølelse og det jeg anser som moralsk riktig å gjøre i denne saken. Og det er selvfølgelig å få barna til Norge. I mitt hode finnes det rett og slett ikke en eneste god grunn til å ikke hjelpe barn som befinner seg i en forferdelig situasjon som de selv er uskyldige i å ha havnet i.

Kvinnen har norsk statsborgerskap og hun er vårt ansvar. Ferdig snakka. Om hun er skyldig og har sverget troskap til IS så skal hun selvfølgelig dømmes. Ingen tvil om det. Men ut i fra hva jeg har lest, så er det ikke hugget i stein at dette er sannheten. Hun hevder selv at hun dro til Tyrkia for å gifte seg, og at hun deretter ble tatt med til Syria og al-Hol-leiren der hun har levd med barna under traumatiske forhold siden. Hun skal i 2015 ha vært i kontakt med UD for å få hjelp til å komme unna, uten at det lykkes den gangen.

Nå er sønnen så syk at han kan dø om han ikke kommer under skikkelig behandling.

Hvem er vi som bare kan sitte her oppe på berget og la det skje fordi moren har tatt gale valg? For da får terroristen viljen sin, liksom? “Hun bruker barna som skjold”, sies det. Javel. Og så?

Er det ikke så enkelt at vi bare får hentet de hit så gutten (og søsteren) kan bli tatt hånd om og så får myndighetene eventuelt finne ut av om moren skal dømmes eller ikke?

Disse barna har levd i en krigssone. Den seneste tiden har de bodd i en jordgrop(!) for å være skjermet fra bomber og granater. Tenk deg å være konstant livredd, å være daglig vitne til at mennesker blir drept, se kvinner bli voldtatt og undertrykt? Ingen barn skulle måtte oppleve det.

Om vi kan hjelpe, så gjør vi det. For meg er det ikke noe alternativ.

Og nå sitter Frp og snekrer sammen en liste med motkrav til Erna. Hvis ikke går de ut av regjering.

Hurra, sier jeg! Det er en gyllen mulighet til å få dem ut. Enkelte sier at det er en gyllen mulighet for Frp å trekke seg ut av regjering. Samme for meg. Jeg tror faktisk at Erna & co vil kunne lykkes bedre uten å måtte samarbeide med det partiet på laget.

Jeg er uendelig lei av at det nøres oppunder fremmedfrykt og hat. Å handle med kjærlighet har en mye større kraft, spør du meg.

Ja, jeg vet at jeg har en naiv tilnærming til saken og at saken er nyansert. Jeg støtter under ingen omstendighet terrorisme, men jeg mener at vi i denne saken har en PLIKT til å hjelpe uskyldige barn.

I denne saken synes jeg Norge skal ta på seg politimester Bastians uniform:

Jeg er politimester Bastian

og er en vennlig mann,

for det syns jeg man skal være hvis man kan.

Og jeg går omkring og passer på

at alle har det bra

for det syns jeg at alle skulle ha.

 

Vi er store nok til å tenke med hjertet i dette landet, er vi ikke?

Eller er det bedre å sitte her i vårt vakre land og la andre seile sin egen sjø?

Jeg undres…

// Nina