Denne bloggingen skal være lystbetont, jeg må føle at jeg har noe å meddele før jeg poster noe. De siste par dagene har vært litt leie. Skituren på lørdag som gikk så bra underveis, var kanskje ikke så smart når det kom til stykket, – har hatt ekstra vondt etterpå. Samtidig tenker jeg at jeg rett og slett må ut og bevege meg innimellom, selv om det betyr mer smerter i etterkant. Å være ute i naturen gir sjelelig påfyll som gjør meg så godt, – å gi opp det ville vært rene sorgen. Så joda, konklusjonen er at det var verdt det. Lever lenge på den fantastiske dagen i Valdres!
I dag har jeg vært på bye & bekk og spist lunsj med en god venninne. Ultrakoselig å skravle med henne igjen, – altfor lenge siden sist. Bye & bekk serverte den diggeste lunsjen jeg har spist på lenge; Pokebowl med salmalaks, quinoa, avocado- og mangosalat og chilimajones. Nam nam, altså! Sunt, og heeelt nydelig! Er du i nærheten av Heggedal i Asker, – ta turen og nyt!
Etter lunsj gikk vi innom Ask en tur. Elsker den butikken, så mye fint interiør og mye inspirasjon å finne. Med splitter ny leilighet i vente kribler det i kjøpelysten på interiørfronten, men drømmer er billigere enn å handle, så i dag kom jeg tomhendt ut igjen (halleluja!). For en gang skyld skal jeg ikke handle på impuls, men heller tenke litt mer på hva vi virkelig trenger når vi overtar leiligheten om 10-12 måneder. Lamper og lyssetting kommer til å koste litt, tenker jeg. Her må det spares om drømmer og ønsker skal bli oppfylt!
Ellers er jeg still going strong med ny livsstil. Den siste uka har jeg cravet litt mer enn de første tre ukene, har nok spist litt for lite. Har likevel styrt unna alle fristelser! Jeg gjemte meg ikke i kjøleskapet og smugspiste is😅
Offisiell veiing i morgen. Har jo et mål om minus 15 til påske, men vil gjerne presisere at det ikke er antall kilo som er målet, men heller prosessen mot en sunnere livsstil. Om jeg klarer å legge vekk dårlige uvaner, kommer gevinsten av seg selv. Å veie minst mulig er ikke så viktig bare kroppen har det bra på vei inn mot alderdommen. Å forebygge livsstilssykdommer er greia. Så håper jeg at jeg denne gangen har funnet en metode jeg kan leve med på lang sikt. Hvor vanskelig kan det være, da? Misunner alle dere der ute som aldri strever spesielt med vekta, altså! Skulle gjerne fått litt av hjernemassen deres, for det er vel der løsningen på gåten sitter, ikke sant?
Jaja, litt intetsigende småsludder en onsdag er vel greit nok. Jeg publiserer og håper at noen titter innom og slår i hjel litt tid sammen med meg 🙂
Ha en fin kveld!
// Nina
P.S. Det finnes visst et nettsted, Bloglovin’, der man kan gå inn og følge blogger man ønsker å lese, alle samlet på én plattform, så jeg har registrert min der. Gå gjerne inn og få oppdateringer om når jeg og andre bloggere du liker å lese skriver nye innlegg:
Det skjedde meg i går da vi var på skitur. Jeg gikk bak Bård i løypa. Tenkte at nå, nå kan det ikke bli stort bedre.
Solen varmet i de silkemyke skisporene i skogen med snøkledde trær og med mannen min som jeg deler så mange gode opplevelser og stunder med.
Alle hormoner var i balanse, kroppen kjentes sterkere enn på lenge, og øyeblikket der og da var så usigelig godt.
Da kom tankene kastet over meg. Plutselig kjente jeg at øynene ble fulle av tårer og i hodet mitt ble det spilt bilder fra da vi var hos broren min på sykehuset den siste dagen han levde.
Jeg så han ligge der i sykesengen, så tynn og ugjenkjennelig og langt borte. I koma og med pustehjelp. Hånden hans som ikke ga respons da jeg holdt den og strøk den. Ingen reaksjon på ordene jeg hvisket, “jeg er så glad i deg”.
Tankene som raste gjennom hodet. “Skal vi aldri mer snakke sammen”? “Er dette slutten”?
Alle ordene som måtte sies i tilfelle han hørte meg, i tilfelle han visste at vi var der. Stillheten rundt, selv om rommet var fullt av leger og sykepleiere som effektivt jobbet for å redde broren min.
Legen som informerte om at han mest sannsynlig ikke ville greie seg. Alle indre organer hadde kollapset. Men de ville forsøke en liten stund til. Mirakler har skjedd før, sa han.
Men det skjedde ikke noe mirakel denne dagen.
Dette blaffet av sorg varte ikke lenge. Bård rakk ikke å registrere at jeg gråt engang. Men jeg blir like forundret hver gang det skjer når jeg har det som best.
Samtidig tenker jeg også at det er fint.
Disse blaffene av sorg blir på en måte som himmelbrev fylt med kjærlighet som sendes opp til søsknene mine med jevne mellomrom.
De blir aldri glemt, heller ikke på de fineste dagene❤
Formen var ganske fin da vi våknet til strålende vær, minus fem og vindstille i dag. Jeg har erfart tidligere at å gå langrenn er en ganske skånsom måte å bevege seg på med tanke på nervesmertene mine, så jeg gledet meg til å gå på tur med Bård i dag.
Videre er det å komme seg ut i naturen selve definisjonen på indre ro og lykkefølelse for meg.
Og FOR en dag! Bare å spenne på seg skiene utenfor hytteveggen og traske ut i silkemyke skispor. Ingen tunge motbakker eller skumle utforkjøringer, – terrenget her oppe er helt ideelt.
Nesten ingen mennesker i løypene, bare lyden av stavtak og glidende ski, egen pust og fuglekvitter. Altså, jeg vet ikke om noe bedre, jeg. Det gir sånn ro!
Tiden med Kvikk Lunsj i sekken er en saga blott, men en god kopp kaffe i en grop utenfor løypa er nesten like digg.
Med sol som varmet, blodsukker helt på det jevne og tid helt alene med kjæresten – da trenger jeg ikke noe mer!
Anorakken fikk jeg til jul i 2018. Den var for trang i påsken i fjor. Nå passer den perfekt. Til å bli glad av det også😊👍
Finfin lørdag. Ett glass vin (ok, to da) og chill på sofaen i kveld setter punktum for en dag som gjemmes dypt i lykkelomma.
Jeg visste at humøret ville snu når vi kom opp til setra. Selv om det hverken er strøm eller vann her, så finnes det jo så mange muligheter likevel, og vi har en sånn “Ring hytta varm”-parafinovn som vi ringer til om morgenen før vi kommer opp.
Da er det bare å låse seg inn i ei lun hytte, sette på kjøleskapet, tenne opp i vedovnene på kjøkkenet og i stua og pakke ut mat mens man kjenner at skuldrene blir lavere og lavere.
Men aller først satte jeg gryta med kylling-og grønnsakssuppe til oppvarming. Det ble litt mange timer uten mat i går, – ikke bra for hverken meg selv eller gubben.
Når mat var pakket ut, middag var spist og idyllen igjen var gjenopprettet, hadde naboen tent opp bålpanna, og vi ruslet ut i den stjerneklare kvelden for å skravle litt skit. Det er alltid trivelig!
Bård har hatt en challenge gående på treningssenteret sitt om å ta 1000 push-ups i januar. De siste 100 ble tatt ute. Naboen joina. Mission completed!
De gærne har det godt!
Etter en liten fotosafari ute er nå frokosten spist og kaffen drukket. Nå er det på med klær og jeg skal forsøke meg på en liten skitur i vakkert vinterlandskap. Lykke i andre potens, dette her!
Tidenes kø på E16 fra Sandvika mot Sollihøgda og Hønefoss gir tid til litt blogging.
Skal alle disse vi sitter i kø med på fjellet? En fullpakka Volvo i filen ved siden av skal sikkert til fjells. Ski på taket, kona foran med gubben sin og to unger baki. Armer og bein går høyt og lavt, ser ut som ungene krangler om et eller annet. Ah! Helgeidyll!
Ikke topp stemning i bilen her heller. Undertegnede er litt muggen. Skrøt så fælt i går om hvor flink jeg er med maten. Men i dag ble det litt travelt rundt både frokost og lunsj, og jeg har ikke fått spist nok grønnsaker. Litt for lite mat går fort ut over blodsukkeret, og det takler jeg dårlig.
Avreise fra Heggedal foregikk derfor i taushet. Bård vet godt når det er klokt å ti stille. Jeg har fått lov til å henge med geipen en stund, så har jeg sagt unnskyld for en dårlig start på helgen, og nå er humøret stigende, kjenner jeg.
Det er alltid en lise for sjelen å komme opp til setra, – ikke noe annet sted får meg til å senke skuldrene så til de grader. Nesten så skuldrene ligger rundt livet der oppe, faktisk!
Det må jeg prøve å tegne:
Meg med senkede skuldre på setra. Tegneskills i bilen, ass!
Kremt. Det der var vel egentlig bare en veldig lang hals… Jaja, dere skjønner tegninga, haha!
Uansett høye eller lave skuldre, – det blir fint å komme opp igjen! Til skikkelig vinter og kanskje får vi se sola!
Rester fra gårsdagens kylling- og grønnsakssuppe er med for lettvint og kjapp oppvarming når vi kommer frem, – Bård ser frem til et litt mer normalt blodsukker hos kona!
Joda, vin på lørdag var fint. Jeg angrer ikke på den. Bortsett fra å drikke vin sist lørdag, kan jeg fortsatt slå meg på brystet og stolt si at jeg hverken har spist eller drukket noe (annet enn vin) som inneholder sukker og mel på tre uker!
Og fortsatt går det helt strålende. Det er nesten så jeg glemmer at jeg holder på med vektreduksjon, så lite koster det meg.
Det er mulig jeg er litt ekstrem når jeg først går inn for noe. Jeg følger mine klare grenser ganske slavisk, ikke en liten tomat finner veien gjennom gapet utenom mine tre daglige måltider. Det mangler ikke på motivasjonen, jeg har ikke et øyeblikk vært i tvil på om jeg gidder å fortsette med dette. Og det er helt sant. Jeg savner ingenting som helst.
Måltidene vi lager her i huset er varierte som aldri før. Masse farger på tallerkenen og gode, nye smaker. Jeg får endelig brukt alle de forskjellige oljene og eddikene som tidligere ble innkjøpt til én spesiell matrett og siden gjemt og glemt i skapet. Jeg lurer aldri på hva vi skal spise neste dag. Det er nok av gode og sunne råvarer i kjøleskapet, bare å velge og vrake. Fantastisk deilig! Fantastisk god kylling- og grønnsakssuppe til middag i dag, eplesalat med laks til lunsj, og frokosten var urkorn granola fra Berit Nordstrand med masse bær og gresk yoghurt. Nam nam!
Så var det oppdatering på vekta, da…
Det er vitenskapelig bevist at alkohol bremser fettforbrenningen. Riktignok er det ikke i evig tid, men jeg tror oppriktig at den forbrennes litt ekstra sakte hos meg. Det tar dager før kroppen er i normalt gjenge igjen.
Vekta viser nemlig ikke et eneste gram mindre enn for én uke siden.
Total vektnedgang etter 3 uker er fortsatt – 4,9 kg.
Ferdig! Jeg må si jeg gruet meg noe innmari til å sette nerveblokade gjennom halebeinet i dag. Nesten like mye som når jeg går og venter på regninga med kommunale avgifter.
Jeg har satt utallige nerveblokader i ryggen det siste halvannet året, og det har vært vondt, men ikke verre enn at pulsen har økt og hver muskel i kroppen har spent seg i stram giv akt. Det er vel de få gangene i livet jeg kan si jeg har vært “fast i fisken”…
I slutten av november fikk jeg en såkalt sakral nerveblokade. Den var forferdelig vond. Jeg knuste nesten hånden til sykepleieren som var dum nok til å tilby meg å holde i den, og jeg skrek så høyt at de andre pasientene på venterommet tok halen mellom beina og forsvant mens de fortsatt hadde livet i behold. Neida. Men du skjønner greia.
Derfor var det ikke rart at jeg gikk litt som katten rundt grøten utenfor huset der Helvete skulle bryte løs til i dag.
Private aktører har det fint på jobb.
Jeg var vel forberedt. Jeg var nydusjet og nyskrubbet, nybarbert både her og der, og hele kroppen fikk en svær porsjon med velduftende bodylotion. Ikke at det vil hjelpe mot smertene, men det hjelper sikkert på selvtilliten, tenkte jeg.
Jeg vet at jeg skal kle av meg når jeg kommer dit. Og at jeg får beholde truse og behå på. Jeg føler meg likevel ganske naken når jeg kler av meg inne på det lyse, store kontoret til legespesialisten.
Spesielt når jeg føler meg litt stutt og tjukk. Magen er fortsatt god og myk, rumpa henger og puppestellet kan minne om airbags som luften har gått ut av. Nybarbert og velluktende eller ei – jeg sto der bleikfeit midt i rommet, et pussig syn med truse, behå og sokker(!) og følte meg ganske liten sammen med den mannlige spesialisten, hospitanten fra Rikshospitalet og den snertne sykepleieren. De hadde klær på seg alle tre. Hadde det vært noen rettferdighet her i livet, og om de hadde hatt et snev av empati, så hadde de kledd av seg de også. Så hadde vi vært litt mer likeverdige, liksom.
Jaja, det er som hos gynekologen. Det er bare å sprike og la det stå til. Når du først ligger der, er det ingen vei tilbake. Jeg skulle riktignok ikke sprike her. Nei, da handler det om å klatre så elegant som overhodet mulig med den hengende magen, de dissende låra og airbagsa (jeg hadde ikke begynt å spenne muskler enda) opp på gardintrappa som står ved siden av operasjonsbenken, trekke inn magen når du plutselig befinner deg på alle fire oppå der, og legge deg sakte ned så du ikke risikerer overvekt til den ene eller andre siden sånn at benken går over ende med dunder og brak.
Det gikk fint. I hodet beveget jeg meg som en gaselle. Viktig å ha positive bilder i hodet, det styrker selvtilliten.
Og hva skjer når jeg ligger der og kroppen knyter alle små og store muskler sammen samtidig, uler litt som en ulv “for sikkerhets skyld” mens sprøyta fortsatt er på trygg avstand, og så når nåla begynner å stikke seg gjennom tre lag hud, fett og bindevev før den til slutt går gjennom halebeinet og ut i nervesystemet?
Jo – Det går kjempefint! Bittelitt vondt, ikke i nærheten av tidligere blokader. Kjenner litt på ekstra mye adrenalin etterpå, skjelver litt, ligger i rommet ved siden av i 20 minutter, kler på meg og drar hjem.
Nok en gang et bevis på at de fleste bekymringer ikke blir noe av.
I kveld derimot, er det skikkelig vondt. Økte smerter etter blokade er jeg vant til. Jeg gjenkjenner dem og aksepterer dem. Nå er det bare å krysse fingre for at dette var det som skulle til for å endelig starte veien mot et smertefritt liv!
I morgen er det offisiell veiing igjen – nesten så jeg gruer meg like mye som jeg gjorde før i dag. Men bekymringer skal visst ikke tas på forhånd, har jeg lært. Så det blir som det blir, ikke sant?
Dels fordi det er så sårt, og dels fordi det er så mange fordommer mot oss usynlig syke.
Først; Dette er ikke et sutreinnlegg. Jeg er ikke ute etter sympati. Jeg vil ikke være “stakkars Nina”. Jeg vil være en av dere!
Jeg mottar for tiden arbeidsavklaringspenger, AAP. Det er 66 prosent av tidligere lønn. Jeg betaler også skatt av disse pengene. Og det er fair, da bidrar jeg i det minste litt til fellesskapet.
På fredag var jeg ute og gikk tur med en venninne. Det var fantastisk fint! Det kostet meg resten av dagen på sofaen, jeg måtte ta ekstra smertestillende, men følelsen etter en nydelig tur i sola og god, gammeldags skravling gjorde at det var verdt det.
Lørdag tilbragte jeg på Jessheim (ja, frivillig) sammen med mine herlige og morsomme kusiner. Vi drakk vin og så Footloose, en teaterforestilling på kulturhuset der én av kusinene mine er med. Jeg satt store deler av dagen, og til tross for smerter, klarte jeg å bli med (nesten) til the bitter end. Hun eldste av oss var, ja eldst, og holdt ut lengst (jeg er ikke eldst).
Prisen å betale har vært enda mer smerter, muggent humør (det har gått mest utover pappa denne gangen), og som følge av mer smertestillende, – trøtthet og sløvhet.
Det er ikke sunt for noen å bare gå hjemme. Det er energitappende å gå med konstante smerter. Vanskelig å forstå om man ikke har vært der selv. Men tenk deg å gå med intens tannverk, dag ut og dag inn. Etter hvert klarer du ikke å tenke på noe annet enn å få døyvet den smerten.
Det hjelper innimellom å få annet å tenke på, men jeg klarer ikke å trosse smertene mine mer enn et par timer av gangen. Om jeg er i aktivitet eller sitter på en stol, så blir den brennende følelsen altoppslukende. Det eneste jeg ønsker er å få lagt meg ned, få roet ned nervene som brenner helt nederst i bekkenet/halebeinet og som stråler både ut i beina og oppover i ryggen.
Heldigvis har jeg ikke mobilitetsproblemer. Jeg går ganske normalt, men hvert eneste skritt gjør vondt, det settes i gang en brennende prosess i nervebanene helt nederst i halebeinområdet. Jeg kan kaste meg ut av senga når jeg har forsovet meg, eller jeg kan løpe 20 meter til bussen uten at noen ville mistenke meg for å være spesielt syk. Noen sammenlignet meg en gang med Ole Brum da jeg løp i gymtimen på videregående, men det er vel neppe et handikap. Eller?
Alkohol hjelper en stund og jeg klarer å sitte rett opp og ned rundt bordet. Være normal og glad. Det dumme er at alkohol sjelden er løsningen på problemet, ei heller i mitt tilfelle. Så derfor holder jeg meg unna vinflasken i hverdagen. Drikker ikke hver helg, heller.
Jeg er heller ikke veldig glad i å ta for mye smertestillende tabletter. Noe må jeg ta for å ta toppen av plagene, men jeg vil heller ha smerter enn å bli avhengig av sterke medikamenter som gjør at jeg etter hvert må ha mer og mer.
Disse kjemiske produktene er dessverre ikke sånn at de kun hjelper på smerte, nei, de gjør deg også sløv, endrer personligheten din, og i verste fall gir de deg bivirkninger som sørger for at du får andre plager du etter hvert må ha behandling for. Skikkelig runddans…
Sånn vil jeg ikke bli. Jeg har sett hva det gjorde med broren min. Smertelindringsproblematikk er ingen spøk. Du kan rett og slett dø av det.
Derfor er mine dager preget av en kropp som konstant “brenner”. Men jeg er i det minste relativt klar i toppen i forhold til om jeg skulle proppet meg full av piller. Men enkelte dager har jeg ikke noe valg, da må jeg ta ekstra tabletter og tåle å bli trøtt og sløv.
Jeg blir enormt sliten av å gå sånn. Jeg bruker mye energi på å jobbe mot smertene. De beste dagene fysisk sett er når jeg holder meg hjemme og ikke provoserer ryggen/bekkenet med mye ståing, gåing eller sitting. Skal ikke ligge for lenge heller, forresten.
Tilbake til det psykiske med bare å gå hjemme. Det er den virkelig store utfordringen. Fra å være sosial med kollegaer og glad i jobbene jeg har hatt, er overgangen til en hverdag med lite impulser utenfra enorm. Det gir rom for altfor mange tanker, og det er fort gjort å stagnere i et destruktivt mønster.
Jeg føler meg mindre verdt, sitter og surfer på mobilen og savner gleden ved å være en del av noe.
“Heldigvis” har jeg hatt utallige tannlegebesøk det siste året, så der får jeg skravlet litt når jeg ikke viser frem drøvelen min, jeg går jevnlig til smerteterapeuten min for behandling og får nytt håp med jevne mellomrom, og så har jeg pappa som ikke lenger kjører bil og som jeg fungerer som privatsjåfør for. Da er det gjerne legebesøk eller å besøke mamma på sykehjemmet som står på programmet.
Det er sjelden jeg går hjemme alene en hel dag. Men med all respekt, – det å henge med opphavet flere dager i uka gir liksom ikke den energien jeg gjerne skulle hatt. Det er ikke yiiiiha og sommerfugler i magen av forventning, akkurat.
Derfor er det gull de dagene jeg treffer venner til lunsj eller går tur. Jeg er så takknemlig når de tar initiativ til det, for det er jeg dårlig til selv. Enda jeg vet hvor godt det gjør meg, så sitter det langt inne. Energien er lav, jeg føler meg uinteressant, og tenker at folk har nok med sitt.
Å ikke klare å stå i jobb er en stor sorg. Jeg tør påstå at jeg er veldig sosialt anlagt, jeg er et ja-menneske, vil så gjerne bidra. Og så klarer jeg det ikke. Og det er ikke fordi jeg ikke VIL! Jeg savner så inderlig tiden da jeg også var en del av fellesskapet, da jeg betydde noe for andre enn mine nærmeste.
Om jeg kunne velge mellom hundre millioner kroner eller å bli frisk, så hadde jeg uten tvil valgt helsa mi.
Dere som ikke er langvarig syke aner ikke hvor heldige dere er som kan dra på jobb hele uka. Å ha travle hverdager og “endelig fredag”-følelsen er uvurderlig. Jeg var en med fordommer før jeg ble syk. Nå vet jeg bedre enn å dømme folk utfra hvordan de ser ut når jeg treffer dem på butikken. Vi vet ikke en dritt om hvordan de hadde det dagen i forveien eller hvordan de har det når de kommer hjem. Vi må slutte å synse og mene så mye om andres liv og heller feie for egen dør.
Jeg jobber daglig med psyken. Vil ikke under noen omstendighet grave meg ned i selvmedlidenhet og depresjon. Til alt hell er jeg født med et lyst sinn, og det tror jeg har “reddet” meg fra å bli ei sur og bitter hurpe. Selv om det er mange begrensinger i livet mitt, så er jeg likevel heldig fordi det fortsatt er mulig å være i aktivitet til en viss grad. Jeg kan bevege meg og komme meg ut på tur, selv om det betyr at jeg må legge meg ned når jeg kommer hjem. Å lage middag = hvile på sofaen etterpå, men jeg klarer det. Og det er mye mer enn andre kronisk syke klarer. Så jeg er glad for livet mitt. Jeg har ikke lov til å klage, rett og slett. Det er dager som suger skikkelig, men jeg kjenner nå at etter at fjoråret kommer mer og mer på avstand, så blir det lettere å leve med smertene.
Jeg jobber med å beholde selvtilliten min, for jeg er så mye mer enn kronisk syk. Jeg har en verdi, jeg også. Egentlig er jeg ganske kul, nemlig.
Jeg er fortsatt Nina selv om jeg ikke er i jobb. Det kommer jeg alltid til å være. Joda, livssituasjonen har endret meg. Ville vært rart om ikke, men jeg er fortsatt gode, gamle Nina uten filter.
Jeg vil ikke bli sett på som noe annet.
Jeg vil ikke være Nina som naver. For det gjør jeg nemlig ikke. Slutt å bruke verbet å nave om syke mennesker som mottar trygd i en eller annen form. Begrepet “å nave” er et nyord fra 2012 som beskriver friske unge mennesker som i stedet for å gå på skole eller jobbe tar seg et friår med trygdeytelser fra NAV.
For det første er jeg ikke ung, for det andre er jeg syk, og for det tredje skulle jeg mest av alt i verden ønske at jeg kunne jobbe.
Sånn. Det var ikke så vanskelig å skrive dette likevel. Tror jeg har skrevet på meg selvtillit. Da jeg startet på de første setningene var jeg sårbar. Nå føler jeg meg sterk.
Jeg fikk en mail her om dagen. Det er noen spåkoner som visstnok liker bloggen min, og som gjerne vil spå meg i en halvtime mot at jeg blogger om opplevelsen etterpå.
Vet ikke hva det er med bloggen min som gjør en spåkone interessert i akkurat meg (for alt jeg vet er det flere andre bloggere som også har blitt kontaktet), men jeg tenker jo i første omgang at så mye som jeg har delt om meg selv, så vil det antakelig være lett å finne på noe å spå om for årene som ligger foran meg…
Jeg finnes ikke åndelig alternativ, har overhodet ikke tro på drømmetydning, glasskuler eller tarotkort. Jeg tror på engler, men da i overført betydning, og de er gjerne hardtarbeidende helsearbeidere som hver dag går på jobb og steller for mamma’n min.
TV-programmer som ‘Åndenes makt’ og ‘Den sjette sans’ treffer meg ikke, – jeg har problemer med å ta det seriøst. Selv om jeg er tilbøyelig til å tro at det er mer mellom himmel og jord enn vi aner, så er jeg nok litt for godt “jorda” til at spøkelser, gjenferd og ånder får så mye oppmerksomhet fra min side.
Riktignok har jeg mange ganger opplevd déjà vu (“dette har jeg opplevd før”) og jeg hørte ofte vardøger (varsel om at noen var på vei) i yngre dager, OG jeg har sett et gjenferd, noen føtter som passerte meg gjennom en gang jeg vasket i et hus med historie, men likevel får det meg ikke til å tro at en vilt fremmed kvinne kan spå noe som helst med troverdighet og fornuft om min fremtid via telefon på 30 minutter.
(Angående det gjenferdet; både jeg og en venninne har sett den døde damen i huset vi bodde i, men jeg har vansker med å virkelig tro på at det hendte. Men det er helt sant, altså ;-)).
Jeg kikket litt på nettsidene til disse spåkonene, og leser at det er åndelige hekser(!), seersker og spåkoner som tilbyr fjernhealing og å gi visdom og guiding for fremtiden både når det gjelder økonomi, helse og kjærlighet.
OM det hadde vært noe i det, om jeg hadde trodd på at tarotkort kunne gitt meg svar på hva som venter der fremme, så er jeg helt sikker på at jeg ikke ville latt meg selv bli spådd. Det hadde jeg aldri i livet ville vite.
Da er det bedre å leve lykkelig uvitende, prøve å ta de rette valgene som gjelder meg selv og andre uten å eventuelt grue seg til dystre spådommer.
Så spørsmålet er; Skulle jeg takke ja til en heks eller synsk og la meg spå for moro skyld? Og fortelle om det her etterpå?
Er det lurt? Noen som har erfaring?
Jeg tenker jo som så at selv om jeg overhodet ikke tror på dette, så er jeg likevel redd for å få “vite” noe som ikke er veldig hyggelig, og at jeg, til tross for at jeg synes det er tullball, likevel skal gå og tenke på dette og få enda flere bekymringer, liksom.
Men kanskje jeg får vite at jeg vil bli rik og berømt? Det hadde vært kjekt å vite, så kan jeg begynne å forberede meg mentalt. Planlegge antrekk for når jeg skal være gjest hos både Lindmo og Skavlan, lære meg å yste ost og bygge grisebinge før jeg blir med i Farmen, lære meg noen signaturretter før 4-stjerners middag osv.
Og tenk om jeg går glipp av muligheten til å bli smertefri, da! Det hadde jo vært fantastisk.
Så fantastisk at det ville vært for godt til å være sant! Og det er vel akkurat det det er; For godt til å være sant…
Jeg fikk en mail her om dagen. Det er noen spåkoner som visstnok liker bloggen min, og som gjerne vil spå meg i en halvtime mot at jeg blogger om opplevelsen etterpå.
Vet ikke hva det er med bloggen min som gjør en spåkone interessert i akkurat meg (for alt jeg vet er det flere andre bloggere som også har blitt kontaktet), men jeg tenker jo i første omgang at så mye som jeg har delt om meg selv, så vil det antakelig være lett å finne på noe å spå om for årene som ligger foran meg…
Jeg finnes ikke åndelig alternativ, har overhodet ikke tro på drømmetydning, glasskuler eller tarotkort. Jeg tror på engler, men da i overført betydning, og de er gjerne hardtarbeidende helsearbeidere som hver dag går på jobb og steller for mamma’n min.
TV-programmer som ‘Åndenes makt’ og ‘Den sjette sans’ treffer meg ikke, – jeg har problemer med å ta det seriøst. Selv om jeg er tilbøyelig til å tro at det er mer mellom himmel og jord enn vi aner, så er jeg nok litt for godt “jorda” til at spøkelser, gjenferd og ånder får så mye oppmerksomhet fra min side.
Riktignok har jeg mange ganger opplevd déjà vu (“dette har jeg opplevd før”) og jeg hørte ofte vardøger (varsel om at noen var på vei) i yngre dager, OG jeg har sett et gjenferd, noen føtter som passerte meg gjennom en gang jeg vasket i et hus med historie, men likevel får det meg ikke til å tro at en vilt fremmed kvinne kan spå noe som helst med troverdighet og fornuft om min fremtid via telefon på 30 minutter.
(Angående det gjenferdet; både jeg og en venninne har sett den døde damen i huset vi bodde i, men jeg har vansker med å virkelig tro på at det hendte. Men det er helt sant, altså ;-)).
Jeg kikket litt på nettsidene til disse spåtjenestene, og leser at det er åndelige hekser(!), seersker og spåkoner som tilbyr fjernhealing og å gi visdom og guiding for fremtiden både når det gjelder økonomi, helse og kjærlighet.
OM det hadde vært noe i det, om jeg hadde trodd på at tarotkort kunne gitt meg svar på hva som venter der fremme, så er jeg helt sikker på at jeg ikke ville latt meg selv bli spådd. Det hadde jeg aldri i livet ville vite.
Da er det bedre å leve lykkelig uvitende, prøve å ta de rette valgene som gjelder meg selv og andre uten å eventuelt grue seg til dystre spådommer.
Så spørsmålet er; Skulle jeg ta imot tjenesten og la meg spå for moro skyld? Og fortelle om det her etterpå?
Er det lurt? Noen som har erfaring?
Jeg tenker jo som så at selv om jeg overhodet ikke tror på dette, så er jeg likevel redd for å få “vite” noe som ikke er veldig hyggelig, og at jeg, til tross for at jeg synes det er tullball, likevel skal gå og tenke på dette og få enda flere bekymringer, liksom.
Men kanskje jeg får vite at jeg vil bli rik og berømt? Det hadde vært kjekt å vite, så kan jeg begynne å forberede meg mentalt. Planlegge antrekk for når jeg skal være gjest hos både Lindmo og Skavlan, lære meg å yste ost og bygge grisebinge før jeg blir med i Farmen, lære meg noen signaturretter før 4-stjerners middag osv.
Og tenk om jeg går glipp av muligheten til å bli smertefri, da! Det hadde jo vært fantastisk.
Så fantastisk at det ville vært for godt til å være sant! Og det er vel akkurat det det er; For godt til å være sant…
