For ordens skyld: Annus må ikke forveksles med anus. (Den har det utmerket, om du lurte). (Det gjorde du antakelig ikke).

2019 har vært et fryktelig år, et annus horribilis.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dronning Elizabeth brukte det latinske uttrykket i 1992 da hennes tre barn enten skilte seg seg eller tok ut separasjon, det brant på Windsor Castle og Sarah Ferguson ble fersket toppløs mens hun kysset på den nye kjæresten sin. Huff og huff. Annus horribilis for en britisk monark.

Vel, for ei blubben dame i 50-åra på Østlandet var det ganske fryktelig å oppleve følgende i det Herrens år 2019 som vi gudskjelov nå straks legger bak oss:

1. Pappa ble akutt og alvorlig syk.
2. Broren min døde.
3. Lille nyfødte Henrik fikk flere pustestopp og lå 8 døgn på sykehus.
4. Søsteren min døde.

Alt dette i løpet av 36 dager.

Det gjorde noe med meg. Det gjorde noe med oss alle, antar jeg.

Ingen tid til å bearbeide noe som helst, egentlig. Kroppen kom i katastrofeberedskap. Bare ventet på at noe mer vondt skulle skje.

Og det skjedde.

Moren til svigersønnen min mine døde helt uventet, bare 54 år gammel og det hadde ikke gått mer enn litt over én måned    siden vi bisatte søsteren min.

Anne og jeg var “med-bestemødre”. Det var hun som på en måte var min klippe i forhold til barnebarna. Jeg klarte ikke å stille opp for dem i den stormen vi sto i, men det gjorde Anne. Hun var der og hjalp min datter og svigersønn med de tre små barna, hun stilte gladelig opp. Lagde mat og passet barn. Sparte meg for dårlig samvittighet. Anne var en bauta. At hun brått gikk bort var et stort tap for så mange som sto henne nær, og jeg savner henne veldig i familiebildet vårt. Ikke bare fordi hun var en “med-bestemor”, men  fordi hun var et fint menneske å prate med. Jeg skulle gjerne lært Anne å kjenne enda bedre.

Vi kan trygt si at første halvdel av dette året har vært utfordrende, sårt, vondt og vanskelig. Mine eldste barns farmor gikk også bort i november. Forferdelig trist det også. Så går det seg til, sakte men sikkert. Vi kommer ut av bobla.

Jeg tror vi mennesker er skapt sånn at vi leter etter gode øyeblikk å gripe fatt i når vi ligger nede og kaver. Små halmstrå av lys som vi higer etter.

For noen er det dessverre helt umulig å se lyset, de befinner seg i det dypeste mørke og ser ingen mulighet til å komme seg ut av det, ingen annen utvei enn døden.

Det er så trist at så mange som rundt 600 mennesker i Norge tar livet sitt hvert eneste år. Omtrent 60 % av disse har ikke vært i kontakt med psykisk helsevern, det vil si at det er altfor mange som ikke blir sett, altfor mange som ikke får den hjelpen de skulle hatt.
Selvmordsraten i landet vårt har ikke gått ned på 20 år. (Kilde: Tidsskriftet.no)

Jeg har dessverre ikke god nok kunnskap til å vite hva som er feil, men noe er det åpenbart. Jeg håper at årsaker til selvmord og forebygging av selvmord kommer høyere på agendaen i politikken og i helsevesenet.

2019 har ikke vært bare fryktelig, det startet faktisk helt fantastisk!

Mitt tredje barnebarn kom til verden 3.januar. Henrik. Så fin og velskapt. For en lykke! Å være bestemor til tre er en gave, de er så utrolig fine og morsomme, det blir fint å følge dem på livets vei.

Innimellom “slagene” har vi hatt deilige fristunder på setra og på ferie både til utlandet og til sjøs (mest i havn, når jeg tenker meg om…). På grunn av smerter har overskuddet vært så som så, men jeg jobber ganske hardt med å ikke grave meg ned i depresjon eller sorg. Og jeg synes jeg lykkes ganske fint. Noen dager har vært gråere enn andre, – tårene finner plutselig en vei ut. Men de stundene varer aldri lenge, og jeg har så mange å være glad for og så mange som er glad i meg, at mitt eneste alternativ er å stå oppreist og la tiden jobbe for meg.

Og nå er dette året snart over – og det føles uendelig godt å kunne skrive 2020 snart!

Vi starter med blanke ark, og de har jeg tenkt å fargelegge med glade farger.

Jeg skal nok en gang gå ned i vekt, – jeg gir alltid beskjed til omverdenen om det. Alle sier at det er lurt. Det dumme med meg, er at jeg jo ikke har noe filter, så jeg blir liksom ikke flau om det eventuelt skulle gå ad undas, heller. Å gå ut offentlig er ikke så farlig for meg. Det går som det går. Null konkurranseinstinkt.

Men denne gangen har jeg trua, altså! Her snakker vi om en varig endring. Det sitter i hodet. Jeg er i gang med forberedelser nå, – og vil helt sikkert blogge om dette når jeg er i gang. Gleder meg!

Kjære alle sammen,

Jeg ønsker dere alle et annus mirabilis, – et vidunderlig år!

Tusen takk for all trøst og medfølelse, godord og heiarop! 

Nå legger vi det gamle året bak oss.

Vi glemmer aldri de vi har mistet, vi minnes dem med takknemlighet og kjærlighet, men vi skal leve videre.

Jeg vil forsøke å være enda mer tilstede for meg selv og mine, og jeg drømmer om mange små, vakre øyeblikk underveis.

Nyttårsklem fra Nina