Nina uten filter Når tunga er raskere enn hjernen. Tankespinn om livet som ruller forbi og jeg prøver å henge meg på mens det skjer.

God dag, godt folk!

Jeg må for det første bare si, – dette opplegget med å kutte ut sukker og mel har virkelig gått helt smertefritt hittil.

Jeg hadde oppriktig trodd at jeg skulle bli sur, hissig og trist. Og i hvert fall at jeg skulle få hodepine, gå og fyse på noe og nesten dø av sult med bare tre måltider pr.dag.

Ingen av mine bekymringer har blitt noe av! Jeg må innrømme at jeg har forsøkt å drøye middagen så lenge som mulig, for jeg har tenkt at det ville bli vanskelig å ikke spise noe som helst mellom middag og frokost neste dag.

Men i går spiste vi middag kl.17:00, og jeg var mett hele kvelden. Tok en kopp te, drakk den ikke opp en gang. Savnet ingenting. Magisk deilig å ikke crave på noe!

Det eneste ankepunktet, som nevnt tidligere, er at det av og til blir litt vel mye grønnsaker. Spesielt om de er wokede eller kokte. Da liker jeg bedre å spise dem rå, eller så velger jeg heller en salat.

Her om dagen var det bare meg til middag, og da var jeg ikke sen om å bruke kikerter som proteinkilde og mikse sammen en skikkelig digg salat med en deilig vinaigrette bestående av olivenolje, eplecidereddik, hvitløk, chili, spisskummen, litt salt og pepper. Yummy! Jeg simpelthen elsker kikerter og linser! Vet ikke om resten av familien synes det er et fullverdig måltid, men for meg er det så absolutt det, og i høyeste grad ernæringsmessig også.

Så når vi er flere rundt bordet går det i kylling, kjøtt, fiskekaker, scampi, suppe og rød eller hvit fisk. Altså helt normal middagsmat som alle andre spiser. Ikke noe hokus pokus. Veldig enkelt og greit.

Er klar over at jeg er i første fase fortsatt, – jeg er supermotivert. Det er meningen at jeg skal leve uten sukker og mel for resten av min levetid, og det er ingen skremmende tanke i det hele tatt. Ja visst kan det hende at det vil komme unntak. Som datteren min sa: “Du kan for eksempel ikke la være å spise bryllupskake i din egen datters bryllup”?

Jo,- det kan jeg. De blir jo gift uansett om jeg spiser den kaken eller ei, og jeg tror faktisk ingen legger merke til om jeg tar en bit av den eller ikke. Og OM de ser det? So what? Det er MITT valg, MIN kropp.

Det er sikkert ikke så farlig om jeg spiser et kakestykke heller, men siden det ikke er bestemt dato for bryllupet enda engang, så er det fint lite å bruke energi på nå, kjenner jeg.

Én dag av gangen!

Fin leveregel!

Hvor mye har jeg tatt av etter én uke uten å sulte meg?

2,7 kg.

Jeg har tatt av mer den første uka på andre dietter, men da har jeg vært både sulten og fysen. Dette føles veldig riktig! Fokuset nå er heller ikke hva tallet på vekta sier. Jeg veier meg ikke hver dag, en gang. Tidligere spratt jeg oppå den vekta flere ganger om dagen. Mye mer avslappet forhold til det nå. Jeg er på vei mot en sunn livsstil hvor jeg forebygger Alzheimer, diabetes 2, hjerte- og karsykdommer, fettlever og andre dødelige sykdommer. Det er verdt en klapp på skuldra og applaus i stua for meg selv!

Kroppen kjennes mer i balanse, jeg tror til og med jeg er mindre hissig. Slimhinnene er kjempefine. Men idet jeg skrev det, så kom jeg på at jeg står på penicillin, og da får man (ihvertfall virker det sånn på meg) naturlig smurning av slimhinnene. Kan jo ikke stå på penicillin til evig tid, så intimgeleen kommer nok til sin rett ganske snart! (Men om endret kosthold har permanent virkning på slimhinnene, så får dere nok høre det. Jeg lover).

Ha en glad dag!

// Nina

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler)

Instagram: nina_utenfilter

Pappa og jeg var på besøk hos mamma i dag. Hun så fantastisk godt ut, fin på håret og sminket. Og det beste av alt, – humøret var også strålende.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er lenge siden vi har vært på besøk uten at hun har klaget på magesmerter eller at hun har hatt angst og vært redd. I stedet bablet hun i vei:

“Å, dere kommer nå, ja. Jeg som akkurat var på vei til kemneren. Jeg skulle skyve den grønne mappen frem”.

Hæ? Det hang ikke på greip. Hun fortsatt å snakke, men på et uforståelig språk. Med ord som ikke finnes. Jeg jattet med, kom med passende svar innimellom, og hun smilte og lo. Var synlig fornøyd med turen til kemneren, tror jeg. Jeg har lagt merke til det tidligere, – at det kommer uforståelige ord ut av munnen på henne, men aldri i lange tirader som i dag.

Det er trist når mamma er en helt annen enn den hun en gang var. Men jeg har forsonet meg med det, at hun aldri kommer tilbake. Det tok noen år å bearbeide sorgen over tapet av en mamma som var der fysisk, men ikke mentalt. Det er en brutal sykdom både for den som rammes og for pårørende.

Alzheimer rammer veldig ulikt. Det er en dame på mammas avdeling. Hun er den mest positive og glade demente jeg har truffet. Alt er bra, alltid. Hun forteller stadig hvor godt hun har det der på Solgården, hun skryter av oss som er så flinke til å besøke mamma, andakten var helt fantastisk, maten er kjempegod, trimmen var innmari gøyal osv. “Har ingen grunn til å være sur, jeg. Hvorfor skal jeg være det, da”, sier hun stadig vekk. Sånn vil jeg bli om jeg blir dement! Nå er det ikke sikkert hun er like glad hele tiden, personalet som jobber med henne og familien hennes ser sikkert andre sider når de er sammen med henne over tid.  Men hun er ihvertfall helt nydelig når jeg er der. Kontrasten til mamma som som oftest er ganske fåmælt og sur når vi er på besøk er enorm.

En sur Alzheimer-syk mamma er noe ganske annet enn minnet jeg har om mamma som frisk.

Da var hun skravlete, blid, morsom, sprudlende og veldig sosial. Hun var opptatt av meg og min familie, vi snakket på telefonen så og si daglig. Det er vanskelig å si akkurat når hun begynte å endre seg. Men jeg tror jeg merket at noe var annerledes ved at hun ikke ringte like ofte. Hun trakk seg mer tilbake, ville ikke være med pappa på like mye sosialt lenger. Og plutselig begynte hun å bli litt likegyldig med hva hun hadde på seg. Hun la sin elsk på en brun kosedress i velour. Den brukte hun plutselig dag ut og dag inn. Den ble vasket om den ble møkkete, men etter hvert ble den så slitt at den begynte å frynse nederst på ermene. Likevel insisterte hun på å ha den på seg.

Til og med på 17.mai skulle kosedressen være på.

Pappa begynte å fortelle om hallusinasjoner som hun fikk av og til. Det hendte hun “så” både Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch i stua. Hun hadde jo ingenting å servere!

Så startet jobben med å få henne med på utredning, først hos fastlegen og så på geriatrisk på Bærum. Det var ikke enkelt for pappa. Det var et tema det ikke skulle snakkes om. Sinne, gråt og frustrasjon var dagligdags. Sikkert forferdelig vondt for mamma, og veldig vanskelig og slitsomt for pappa.

Til slutt ble diagnosen stilt, vanskelig å huske nøyaktig når, men tror det var i 2014. Sykdommen hadde allerede begynt for noen år siden, i 2009 – 2010, kanskje.

Mamma fikk medisiner som skulle dempe hallusinasjoner og sinne, og noen som kanskje kunne bremse utviklingen litt. Jeg tror dessverre hun fikk de litt sent, for sykdommen ble raskt verre.

Kommunen har ulike dagsentertilbud for demente, og vi forsøkte å lokke henne til å bli med der 1-2 dager i uka for å gi pappa litt avlastning. Ikke snakk om. Mamma blånektet. Hva i all verden skulle hun der å gjøre? Hun hadde det fint hjemme, sa hun. Vi søkte henne så inn på korttidsplass på sykehjem i 2016, pappa måtte ha avlastning. Det ordnet seg ganske raskt, og mamma fikk plass i to uker av gangen. Seks uker hjemme, og så to uker på sykehjem.

Det var ikke enkelt å få henne med seg. Jeg dro hjem til mamma og pappa tidlig om morgenen, og så forsøkte jeg å hjelpe mamma med å pakke klær og toalettsaker. Hun ble forbannet, pakket ut av kofferten, skrek, bante og gråt. Og plutselig ble hun forvirret og medgjørlig. Vi brukte en del timer på å komme oss av gårde hver gang. Det var vondt å nesten tvinge mammaen sin av gårde. Stue henne vekk.

Vi besøkte henne selvsagt de ukene hun var borte. Hun ville alltid hjem. Pakket kofferten hele tiden. Det var vanskelig å dra derfra.

Nå har mamma hatt fast plass på Solgården i ca 2 år. Det er lenge siden hun snakket om å dra hjem. Hun husker ikke hvor hun har bodd. Hun spør aldri etter Lars Ove eller Sidsel. Heldigvis. Hun har fått vite at de er døde, men jeg tror ikke det er derfor hun ikke nevner dem. Hun husker dem rett og slett ikke. Ute av øye, ute av sinn. Sånn er det garantert for mamma. Hvis vi snakker om dem, husker hun dem, tilsynelatende. Men hun spør ikke etter dem. Det river litt i hjertet å tenke på at minnet om meg og søsknene mine er tapt for alltid. Vi betyr ikke noe lenger.

Skulle gjerne visst hva som rører seg i hjernen på en person med Alzheimer… Hjernevevet svinner jo bort, – etter hvert er det fint lite som rører seg. Likevel vet jeg at hun kjenner på både kjærlighet og glede i øyeblikket når vi er der. Det hender hun sier hun er glad i meg, selv om det er en liten stund siden nå. Kanskje har jeg hørt det for siste gang. Og det er greit. Mamma er ikke min mamma lenger. Kanskje skal vi heller satse på en skikkelig gjenforening når vi sees igjen et helt annet sted enn på jorden. Da skal vi ta et glass rødvin og skravle, akkurat som i gamle dager, mamma.

// Nina

Fine ting som har gjort dagen lysere i dag:

• Pappa fortalte at han hadde blitt spurt om å bli med i et sangkor og at han kunne ha lyst til det. Bra innstilling for en 84-åring (straks). Tanken på det gjorde meg glad!

• Tannrotbetennelsen begynner endelig å slippe taket!

• Jeg er still going strong med ny livsstil. Null stress!

(Jeg tror ikke det er advent, bare restelys som skal brukes opp. Må brenne det ene litt mer før de andre kan tennes. Ordnung muβ sein).

I kveld, klokka ti på ti, er det nøyaktig ett år siden Lars Ove pustet for siste gang.

Jeg har på en måte gått og ventet på denne dagen. Tenkt at alt blir bedre bare vi får passert ett år siden dødsfallene til  Lars Ove i dag, og Sidsel den 9.februar. Vet jo at det ikke er helt sånn det fungerer, – det er vel bare noe man har hørt, at det er godt å ha vært gjennom alle merkedagene i løpet av året.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og i dag er altså merkedagen for Lars Oves bortgang. Sirkelen har sluttet. Vi begynner på den samme sirkelen om igjen, og forhåpentlig blir sirkel nummer to en lek i forhold til nummer én.

Ikke for det, – det er ikke spesielt merkedager som bursdager, 17.mai eller julaften som har vært vanskelige. De dagene har man jo nok annet å tenke på. Nei, det er dagene imellom, alle hverdagene som av og til har budt på tyngre stunder. De dagene da minnene strømmer på fordi jeg ser på et bilde, hører en sang eller får opp et minne på Facebook.

Også er det at det har vært slitsomt å takle alt, rett og slett. Når to søsken dør så tett, så er det for det første veldig mye å ordne med i forbindelse med bisettelser, selv om begravelsesbyrået Jølstad var en uvurderlig støtte i den perioden. Så var det alt det økonomiske. Ubetalte regninger, fellesutgifter, strømselskap, mobilselskap, forsikringsselskap etc. Alle skal ha beskjed, og noen av regningene var det greit å betale med én gang så ikke rentene galopperte av sted…

Leiligheten til Sidsel, omsorgsboligen, måtte ryddes ganske kjapt så en annen i kommunen kunne få plass der. Forstår det, men det var litt vondt å tømme hele leiligheten så fort, selv om det også var greit å bli ferdig med det.

Så var det også leiligheten til Lars Ove som skulle selges, – det var litt av en ryddejobb å gå gjennom alt. Selv om han hadde alt på stell. Alt var så ryddig og greit, ikke et eneste papir som uvedkommende ikke kunne se. Fikk veldig følelsen av at Lars Ove hadde forberedt seg godt. At han visste han skulle dø snart.

Det er jeg nesten sikker på at han var klar over, og jeg er utrolig lei meg for at han ikke fortalte til oss hvor syk han var. Ingen skal måtte bære på den vissheten alene.

Å miste to søsken er utmattende og energitappende i seg selv vil jeg tro. I tillegg sliter jeg selv med nervesmerter og pappa er syk. Ikke rart at det var et slitsomt år, og at det har tatt tid å komme ut av tåka.

Men jeg kan skrive under på at tiden gjør sorgen lettere å bære. Jeg har fått alt mer på avstand, jeg har bearbeidet mye med skriving, og jeg kan snakke om broren og søsteren min uten at øynene fylles med tårer hver eneste gang.

Lars Ove

Jeg liker å tro på at du er i Himmelen.

At du og Sidsel passer på hverandre

At dere er sammen med alle våre

At du er uten smerter og piller

At du får sett på RBK og Arsenal

At du har mange irske settere rundt deg

At du får dratt på jakt og at det er mange ryper i fjellet der

At du kanskje har funnet deg ei rype som ikke er type fugl

At du ser ned til meg og vet at jeg savner deg sånn

Savner at du fins

// Nina

Altså, om jeg skal tro på reinkarnasjon, så tror jeg presten må ha sagt noe sånt som i overskriften da jeg ble gravlagt i mitt forrige liv.

Jeg ser jo ut som en litt uproporsjonert potet, tykkest på midten og litt smalere i hver ende.

Før jul var det en som sa at jeg minnet han om en pepperkake. Ikke så rart, – korte bein og korte armer, 2 nonstop midt foran og melisfarget hår. Der har’u meg!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå er planen å bli litt mer gulrotaktig med lett innsving på midten. Foreløpig ingen synlige endringer. Blir gjenkjent på butikken, i hvert fall.

Vi får se da, vettu. Det går egentlig veldig fint, dette opplegget. Ingen store problemer, savner hverken sukker eller brød. Den eneste utfordringen at det er så himla mye grønnsaker som skal spises. Det er rett og slett vanskelig å få i seg de mengdene som boka beskriver, og det enda jeg anser meg selv for over gjennomsnittet glad i brokkoli, gulrot og salater. Prøver å variere så godt jeg kan, kjører ovnsbakte, kokte og rå grønnsaker om hverandre.

Ellers er det nok mat, – elsker havregrøt eller proteinrundstykker til frokost. Uten tvil dagens beste måltid for meg. Det enkle er ofte det beste. Og får man en dæsj solskinn på maten er det ekstra gull.

Jeg har startet på penicillinkur nummer 2 for denne tannrotbetennelsen min, – sabla kjipt å ha vondt i munnen/kinnet  samtidig som jeg skal planlegge mat, for det er ikke tygging man egentlig har mest lyst til når krigerne herjer for fullt oppi der. Men i morgen er det en ny dag, – forhåpentlig mye bedre da.

Det fokuseres på positiv tenking i forbindelse med Spis deg fri – Bright Line Eating. Man oppfordres til å skrive noen ord hver kveld om hva som har vært positivt i løpet av dagen. Det vet jeg er god terapi, å tenke takknemlige tanker. Jeg tenkte kanskje jeg kunne innføre dette her på bloggen. Å dele positive tanker og opplevelser har aldri vært feil.

• I dag hjalp jeg en gammel mann med rullator å åpne først én dør for han, og deretter den neste selv om jeg ikke skulle den samme veien, og da ble han så takknemlig. Han takket smilende og sa “og så er du så fin på håret også”! Da var det jeg som ble glad!
• Jeg fikk gått en tur i sola!
• Ingen har kalt meg pepperkake!

Ha en strålende mandagskveld, godt folk!

// Nina

Det var en verdig og vakker begravelse for onkel i går. Nesten 200 mennesker kom i kirken til en 89 år gammel mann. Det sier jo mye om hvor mange som satt pris på han og også hvor mange som ville vise familien sin støtte i sorgen det er når en far, bestefar, svigerfar, onkel, kollega og venn har gått bort.

Det var også veldig, veldig fint å komme til Stavanger igjen for egen del. Treffe familie jeg ikke visste om, og også treffe to kusiner jeg aldri har truffet før, for ikke å snakke om de voksne barnebarna til min onkel og tante som jeg heller aldri har truffet.

Alle sammen fantastisk fine folk som jeg virkelig håper jeg kan møte igjen snart uten at død og begravelse er anledningen.

Det var et litt uvant vestlandsvær som møtte meg da jeg kom i går. Sol fra skyfri himmel, minusgrader og rimfrost på bakken. Og vindstille!

I minnestunden etterpå var vi i et selskapslokale, en ombygd løe ute på Jåttå, tror det het Boregeilen. For et sted! Der kunne jeg tenkt meg å ha arrangert fest, – bare synd det er så langt unna der jeg bor.

Elsk på steingjerdene de har der borte.

Fullmånen brisket seg på Vestlandet også i går. Her med Lifjell i bakgrunnen.

Hvordan gikk det med maten, Nina?

Jo takk! Det gikk fint! Dog ikke helt etter boka som sier det skal være ekstra mye grønnsaker i løpet av en dag. Jeg pakket ikke med meg haugevis med brokkoli og gulrøtter i håndbagasjen. Jeg kunne ha gjort det, men tenker at det ved noen anledninger er greit å tilpasse seg etter “forholdene”.

Men jeg har spist glutenfritt og sukkerfritt. Lot være å spise kaker, ikke problematisk i det hele tatt. Det ble litt vin i går kveld, men ikke noe snacks ved siden av. Sov som en stein i lyden av regn og vind som kom i løpet av natten.

Frokost hos kusina mi, en tur innom tante, og så hjem til en glad mann og datter. Det er alltid godt å komme hjem. Nå blir det salmalaks med diverse grønt tilbehør. Skikkelig back on track igjen!

Hvordan går det med tanna, Nina?

Jo takk som spør! Det går ikke så bra! Hovent kinn, – jeg har nok fått en heavy betennelse der (igjen). Never ending story. Gleder meg til mandag, for å si det sånn!

God lørdag!

// Nina

God morgen!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Opp kl 0500 for å dra med første fly til Stavanger i dag.

Dårlig med søvn. Sikkert fordi jeg skulle opp så tidlig. Og også litt fordi jeg har begynt å hovne opp i tannkjøttet etter tannlegebesøket på onsdag…

Tannlegen sa jeg måtte kontakte han umiddelbart om jeg hovnet opp for da har det kommet bakterier inn der han holder på å sette krone pga en re-infeksjon i en eldgammel rotfylling. Ikke så lett når det skjer etter kontortid i går og jeg sitter på flyet til Stavanger når kontoret hans åpner i dag…

Til alt “hell” står jeg allerede fast på smertestillende, så jeg håper det redder meg gjennom helgen.

Jeg hater trøbbel med tennene! Og spesielt når jeg går til tannlegen flere ganger i året, – det føles litt urettferdig å få så mye tull, da…

Men, men. Lite å få gjort med det nå!

Jeg har akkurat spist kjøleskapsgrøt her på toget. Ny livsstil funker så langt i dag.

Når jeg ankommer Sola må jeg visst gå “milevis” for å bli plukket opp av kusinen min, det er litt kaos etter den store brannen tidligere i uka. Lenge siden sist jeg besøkte Stavanger, trist at det er begravelse som er anledningen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Jeg får truffet kusiner fra Sverige og de to andre i Stavanger som jeg så sjelden ser!

Ha en glad fredag!

// Nina

I dag skulle jeg få en venninne på frokostbesøk. Gledet meg til det, men var litt bekymret for at hun kanskje ikke ville kjenne meg igjen? Eller kanskje hun ikke klarte å se meg engang?

Mange rare tanker etter et døgn med kontrollert matinntak…

Ubegrunnet bekymring, hun både kjente meg igjen og så meg.

600 g. har forsvunnet siden i går. Jeg har ikke tenkt å oppdatere dere daglig på vekta. Ikke har jeg tenkt å oppdatere meg selv daglig, heller. Én gang i uka får holde. Det viktigste er ikke hva vekta sier, men hvordan jeg føler meg. Og jeg kjenner allerede nå, etter to dager med fornuftig mat, at dette er riktig.

Men jeg veide meg i dag etter ett døgn, for jeg følte meg jo så innhul i går, ikke sant? Måtte bare sjekke ståa bitte litt. Det var ikke breaking news, akkurat.

Det går fortsatt strålende. Motivasjonen er på topp. Riktignok er jeg litt trøtt og jeg er litt frysepinn innimellom, men det er en overgangsperiode.

Har vært ute en slankenatt før, si! Dette kan jeg. Likevel føles det annerledes. Jeg går ikke sulten hele dagen og jeg spiser godt med mat tre ganger daglig.

Det beste er at jeg ikke går og tenker på mat hele tiden, i motsetning til de diettene der det f.eks. skal være seks små måltider hver dag. Da blir det mye tankekjør rundt mat, gitt.

I morgen tidlig drar jeg til Stavanger i begravelse. Skal overnatte hos min kusine til lørdag. Da blir det litt vanskeligere å holde på dette opplegget helt etter boka. Men det er greit. Jeg blir ikke stressa for det. Jeg prøver så godt jeg kan å unngå matvarer med sukker og/eller mel, og da er det godt nok, tenker jeg. I hodet er jeg helt på plass nå (sikkert delte meninger om det), og jeg stoler veldig på at jeg ikke vil ryke på en smell mens jeg er borte.

Det kan hende jeg sier ja takk til et glass vin i morgen kveld om jeg blir tilbudt det. Har en mistanke om at det fort kan skje. Kusina mi er glad i vin. Det kaller jeg ikke en smell. Noen ganger skal man ta et glass vin for å hedre de som har gått bort ❤ Da er diett brått ikke så viktig, lenger.

Og så er det én ting jeg har lyst til å gjøre før jeg logger av:

De nominerte til årets Vixen Influencer Awards er klare, og blant en haug med ulike priser er det en pris som heter Folkets favoritt.

Der er mammapaahjul – Vivian Brosvik en av de nominerte.

Om du ikke har lest bloggen til mammapaahjul, så bør du begynne nå. Link til bloggen her.

Mammapaahjul er en firebarnsmor som har fått den dødelige diagnosen ALS. Hun vet at hun skal dø om ikke veldig lenge. At tiden er ung. Likevel blogger hun med humor og glimt i øyet om utfordringene hun og hennes familie møter i hverdagen, men også med sorg og fortvilelse rett fra hjertet.

Hun er rett og slett et unikum og jeg beundrer virkelig denne dama!

“Den største gleden man kan ha, er å gjøre andre glad”.

Å hjelpe mammapaahjul til å kanskje vinne prisen Folkets favoritt er en bra ting du kan gjøre i dag. Det tar deg ikke lange stunden og jeg tror det hadde gledet mammapaahjul enormt. Du kan stemme her.

…og brått ble mine 600 gram fullstendig meningsløse, kjente jeg. Ikke at jeg noen gang har tenkt at de var så viktige å blogge om, men jeg sitter nå her i min lille sfære og blogger om tant og fjas, mens andre daglig kjemper en kamp om å skape seg et så meningsfullt liv som mulig den tiden de har igjen på denne jorda fordi de vet at den er begrenset.

Det er en tankevekker. Vi må ta vare på alle rundt oss og også ta vare på tiden vi har. Den er i bunn og grunn begrenset for oss alle, og da er våsete blogginnlegg om 600 g. ganske ubetydelige i den store sammenhengen. Samtidig er det lov (og nødvendig) å fjase litt, bare vi ikke bare fjaser, men bruker huet litt innimellom også;-)

Stem på mammapaahjul før du går videre inn i kvelden, kjære du.

// Nina

Nydelig dag!

Verdens fineste perlemorsskyer over Asker i dag (og sikkert over store deler av landsdelen ellers), det florerer bilder på nettet.

Hva gjorde jeg da det var som vakrest på himmelen? Jo, – jeg var veldig opptatt med å lage middag. Med lengselsfullt blikk stirret jeg på laksen som godgjorde seg i ovnen sammen med deilige grønnsaker, i stedet for å løfte blikket og få med meg det som foregikk rett over hodet på meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg elsker jo å ta bilder,- så å gå glipp av værfenomener som perlemorsskyer ergrer meg ganske mye, må jeg innrømme. Jaja, det er ikke verdens undergang, og middagen var etterlengtet.

Det har gått over all forventning denne første dagen i resten av mitt liv. Mat har ikke vært i fokus. Jeg har ikke vært spesielt sulten, det har vært godt å kjenne litt på rumling i magen igjen, for det har det vært meget lite av den siste tida. Å kjenne på sult er godt. Ihvertfall når jeg vet at det er mat i vente…

Også følelsen, da dere! Bare å vite at jeg er underveis! Det ligger en deilig form for tilfredsstillelse i det.

Jeg føler nesten at det har blitt mindre av meg allerede i dag, litt sånn innhul:

Fra å føle seg sånn i går:

Til sånn i dag:

Det er jo bare til å bli glad av!

Hopp og sprett i sofaen! (Spratt vel egentlig ikke så mye, egentlig… Fortsatt ei lita blykule, hu Nina, gitt)

V-tegnet er for Victory, så klart. Jeg føler jeg har seiret allerede, bare ved å bestemme meg for å ta grep.

Og måtte jeg forbli like entusiastisk for resten av mitt liv!

Heldigvis har jeg Spis deg fri og min nye livsstil å tenke på om dagen, for jeg må innrømme at jeg kjenner mye på at det nærmer seg datoene for da søsknene mine Lars Ove og Sidsel døde for ett år siden… Det er litt traume i disse tankene, tårer presser på, og jeg gleder meg til et helt år har passert og vel så det. Har ikke snakket så mye med pappa om det, men jeg merker at han også tenker litt om dagen. I tillegg blir det tur til Stavanger og begravelse for min kjære onkel på fredag. Det blir også en tøff dag, samtidig som det blir godt å se familien igjen.

Så! Nok triste tanker – nå blir det en episode med Papirhuset på Netflix, med en kopp te i fanget!

God kveld, godt folk!

// Nina

Våknet av vekkerklokken i dag. Først litt forvirret. Vanligvis pleier jeg å være veldig klar over hva dagen bringer idet jeg åpner øynene, men i dag måtte jeg tenke litt, trolig fordi dette blir en annerledes dag.

Den første dagen i resten av mitt liv, faktisk. Bokstavelig talt!

Fra i dag blir det 3 måltider om dagen. Ingen mellommåltider. Ikke noe småspising.

Klare grenser. Ikke noe å lure på. Ikke lure seg selv. Enkelt og forutsigbart. Ikke sukker eller mel.

Fikk tips om hæsjtægger å følge på Instagram der det florerer med oppskrifter som passer mitt kosthold: #spisdegfrifrokost #spisdegfrilunsj og #spisdegfrimiddag.

Helt genialt og gjør oppstarten enklere.

I dag ble det havregrøt med melk, banan, kanel og en dæsj solskinn til frokost. Dette har jeg spist til frokost i mange år, gjenkjennbart, godt og mettende. Dagen startes med et smil med en sånn frokost 😊

Skal til tannlegen i dag. Igjen. Har noen kroner igjen etter jul, serru. Må passe på at de blir brukt opp.

Det er den re-infeksjonen i en eldgammel rotfylling som har blusset opp. Jeg gråt meg til en time før jul, men antibiotikaen jeg fikk da hjalp etter noen dager, så jeg avbestilte/utsatte timen til i dag. Jeg er fortsatt ikke plaget av den tannen, men tannlegen sa at den garantert vil blusse opp igjen og at jeg da vil få enda mer vondt enn sist, så da er det bare å få det gjort og fikset på. Håper ikke det blir svindyrt… Har jo dette implantatet som skal settes inn også. Riktignok har jeg betalt mesteparten av den, men det gjenstår en liten delbetaling der…

På tide å bli ferdig med tannlegeutgifter så jeg kan begynne å spare penger til alle nye klærne jeg trenger om noen måneder!

Håper dagen din er glad! Det er min! Det er deilig å ha bestemt seg og å være i gang! Én dag av gangen!

// Nina

I dag er det liksom siste gangen for alt mulig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vet det er helt håpløst å tenke sånn. Det jeg ikke spiser i dag har jeg ikke spist, og det er jo bare fint?

Det vil jo overhodet ikke hjelpe på søtsuget mitt om jeg om noen dager tenker: “Gudskjelov spiste jeg boller og pizza på tirsdag”.

Likevel er det dét jeg har gjort. Jeg har spist Lucia-boller fra IKEA, – glemte å spise dem 13.desember (viktig å tømme kjøleskap og fryser, har jeg hørt!), og jeg har spist pizza til middag.

Litt sent så jeg følgende mail fra Irina Lee som står bak Spis deg fri-metoden i forbindelse med oppstarten av en ny livsstil i morgen:

Ja ja, – jeg har ikke gjort det enkelt for meg selv. Jeg visste forsåvidt dette fra før, men det er lett å narre seg selv på en dag som dette. Den Siste Dagen. Kjøre på med masse karbo i form av boller og pizza.

Jeg skal likevel klare det!

Én dag av gangen.

Overskriften på innlegget mitt i går: Aldri mer sukker! høres veldig dramatisk ut. Det er ikke en setning jeg skal ha gående som et mantra i hodet. Da kan det fort gå galt.

I stedet er det mye smartere å tenke én dag av gangen. “Jeg spiser ikke sjokolade i dag, men kanskje jeg gjør det i morgen”?

Ved å utsette fristelsene bare én dag vil det være lettere å gjennomføre. Jeg har alltid vært god på utsettelser, så da skal jeg jaggu klare å utsette spising av enkelte matvarer hver dag også!

På bildet over her er jeg i god gang med vektnedgang. Det var for tre år siden. Det funket bra, det opplegget jeg fulgte da, men når jeg etter hvert skulle tilbake til et mer normalt kosthold, gikk det skeis igjen, som utallige ganger før…

Derfor tror jeg at når jeg nå har bestemt meg for å endre livsstil for godt, kutte ut mel og sukker og spise tre ganger om dagen, så kommer vektnedgangen som en gledelig bonus, og ikke minst vil jeg oppnå en sunnere kropp med lavere risiko for livsstilssykdommer.

Det er fint å tenke på!

Jeg vet jeg kan gå på trynet foran alle dere som leser dette. Det hadde sikkert vært lurt å gå litt stille i dørene i begynnelsen, men det er ikke min stil. Full åpenhet er mer min greie, jeg er villig til å ta risikoen, og jeg er villig til å jobbe hardt for å lykkes. Fullt fokus.

Kjøøøøøør, Nina! (Men først knekkebrød med brunost til kvelds).

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: nina_utenfilter