På Solgården bo-og omsorgssenter fredag 17.januar:
En dement beboer i rullestol, la oss kalle han Knut, kommer trillende inn i fellesstua.
Pappa kjenner han fra barndommen i Stjørdal’n. Pappa bodde på prestegården ved Værnes kirke. Knut og han var lekekamerater.
Knut kjenner ikke pappa igjen, men han husker barndommen når pappa begynner å snakke med han.
“Vi gjorde mange rampestreker, du og jeg, Knut. Men du var verst”
Knut ler og smiler godt.
“Vi løp etter den samme dama, vi. Husker du det, Knut”?
Knut gliser enda bredere.
“Det var den gang vi hadde drag på damene det”, fortsetter pappa.
Da åpner Knut munnen, og sier:
“Skal vi prøve igjen”?
Haha 🙂
Så rørende øyeblikk. Knut fikk noen minutter med hukommelse tilbake. Han fikk tilbake glimtet i øynene. Jeg fikk meg en god latter og ei lita tåre i øyekroken.
Åhhhh så herlig ♥
Jeg synes de skulle prøve igjen jeg…sikkert mange bra damer også der på senteret 😉
Haha, ja det er aldri for sent😂❤
Herlig ,du skriver så fint ,elsker å lese så mye rørende og fint
Tusen takk, Elly.
Kjent miljø for deg dette💜