Ingen var så god som du❤

 

 

Så var det deg, da, Sidsel❤

Som jeg savner deg!

I dag er det ett år siden du forlot oss.

Et helt år siden det siste smilet. Selv den dagen du gikk bort, smilte du litt.

Du lå i sengen hjemme i leiligheten din og trakk ditt siste pust mens pappa og jeg holdt deg i hånden.

Det var vakkert og smertefullt på én gang.

 

Du hadde et godt liv de nesten 56 årene du levde. Du var solstrålen i familien. Ekte glede og ekte sorg uten forestillelse. Så dønn ærlig og upåvirket av hva andre måtte mene. Et forbilde på så mange måter.

Du elsket mannfolk, som du kalte dem. Gjerne med bart. Få har vel skrevet flere kjærlighetsbrev enn deg.

Du elsket musikk. Åge Aleksandersen og Bjørn Eidsvåg, og en haug med andre (mannlige) artister. I timevis satt du på rommet ditt og skrev om kjærlighet mens kassettspilleren gikk varm. Beat for beat med Ivar Dyrhaug var favorittprogrammet på tv.

Det var de enkle gledene som satte standarden for hvordan du levde livet ditt. Et smil, en trillende latter, den første hestehoven, et kryssord og en kortstokk i gave, et rødt akebrett, knekkebrød med brunost, bananer, Pepsi Max og ostepop.

Du var ikke bare solskinn og glede hele tiden. Du hadde også følelser som kunne gjøre at dagen noen ganger var litt grå, du var av og til lei deg, for du forsto at du var annerledes. Da vi sa at du hadde Downs syndrom, svarte du alltid kjapt “Nei, jeg har slutta”. Du ville helst være som alle andre. Men stort sett var din verden preget av optimisme og pur glede og begeistring over de små tingene her i livet.

 

Verdens søteste storesøster❤

Jeg savner at du fins, Sidsel.Jeg savner din frydefulle tilstedeværelse. Jeg savner dine faste uttrykk;

 

“Det passer fint”

“Sånn er livet”

“Så koselig å se deg”

“Takk for sist”

“Glad i deg, jenta mi”

“Vi snakkes”

 

Tusen takk for en uforglemmelig oppvekst med deg, Sidsel. Takk for at du viste meg at det er de enkle gledene som er de beste. Tusen takk for alle inderlige øyeblikk med deg. Takk for alle kyss.

 

Jeg elsker deg❤

 

// Nina

 

Follow my blog with Bloglovin

Alternativt kan du like og følge siden min på Facebook også:

https://www.facebook.com/ninautenfilter

 

 

Bæææærgen!

Bergen next!

Heldigvis er det ingen begravelse som er årsaken til at turen går vestover denne helgen, – kun kos og hygge på besøk hos sønnen til Bård og kjæresten.

 

Gleder meg til å dra på tur med mannen min, det blir aldri feil uansett hvor ferden går, og Bergen er en fin by selvom det bor litt mange bergensere der. Jeg elsker dialekter, men bergensk blir litt voldsomt til tider 😉

Neida. Joda 😅

 

Jeg hadde en fantastisk kollega i flere år da jeg jobbet i Braathens, hun var fra Solstrand utenfor Bergen, og hun er som sola selv, så sprudlende og vakker. Med henne ved min side var arbeidsdagene alltid gøyale. Vi dro det beste ut av hverandre, og hadde fenomenale år sammen på Interline & Staff Travel-kontoret på Gardermoen. Elsker den dama! Hun lærte meg at bergensere også er bra folk. De kan jo ikke noe for at de snakker som de gjør, stakkars.

Wenche. Én av mine favorittkollegaer og soleklar favorittbergenser gjennom tidene❤

 

Har du en favorittbergenser i livet ditt?

 

Venter på toget til Gardermoen ❤

 

Ha en finfin fredag, folkens! Heeelg er fint!

 

// Nina

 

Follow my blog with Bloglovin

 

Alternativt kan du like og følge siden min på Facebook også:

https://www.facebook.com/ninautenfilter

 

 

 

Influenser? Jeg?

 

Det har vært en del (mildt sagt) debatt om influenseres påvirkningskraft i det siste, og især blusset debatten opp i forbindelse med Vixen-kåringene sist fredag.

Og det har jo gjort at jeg også har tenkt litt på dette. Jeg ser ikke på meg selv som en influenser, – jeg skriver jo bare om livet mitt, sorger og gleder, og nå de siste ukene, om min egen omlegging av livsstil.

Jeg har en meget begrenset leserskare i forhold til toppbloggerne. Å blogge er helt nytt for meg. Jeg har tenkt at jeg gjør det samme som jeg alltid har gjort på Facebook, skriver om ting som for meg er viktig i mitt liv, er åpen om meg selv til folk som kjenner meg på et eller annet vis. Nå har imidlertid det endret seg litt, i og med at jeg deler min hverdag på blogg.no der Hvermansen har full tilgang om de klikker seg inn og leser.

Før jeg selv begynte å blogge i oktober 2019, hadde jeg knapt lest en blogg før. Jeg hadde selvfølgelig hørt om Sophie Elise, men bortsett fra det, var de fleste bloggerene som ligger på topp fullstendig ukjente for meg.

Likevel da, så skjønner jeg nå at det er uhorvelig mange som leser blogginnlegg hver eneste dag, kanskje aller mest ungdommer og unge voksne. At tusenvis av dem klikker seg inn for å lese om Isabel Raads glansbilde-liv i sus og dus er for meg ganske rart (men så er jo jeg bare en gammel kjerring, så hva vet vel jeg), og dessverre tror de jo (ungdommen) også at livet hennes må være helt perfekt når hun ser så vakker ut og lykkes så godt som hun gjør.

Vi som har levd en stund vet at det ikke er helt sånn. Alle har vi våre problemer og utfordringer i hverdagen, de løses sjelden med dyre klær og vesker, luksusreiser og partyparty med de kuleste folka.

Mine lesere er stort sett godt voksne mennesker som meg selv. Jeg tror det er svært få unge som leser bloggen min fast, så jeg tror jeg er innafor med mine tanker rundt dette med vektnedgang og egen helse, og jeg håper virkelig ikke at jeg påvirker noen i feil retning med tanke på dette.

Mitt fokus er ikke å bli den baben hvor lavest mulig vekt er målet. Fokuset ligger på å bli kvitt sukkertrangen min og å spise mer av de riktige tingene oftere enn av de dårligere. Ved å gjøre det, vil jeg som overvektig, gå ned i vekt og få en sunnere helse og forebygge livsstilssykdommer.

Så om jeg ikke ser på meg selv som influenser, så ser jeg at kanskje noen kan bli påvirket av det jeg skriver, men jeg håper jo at flere blir inspirert heller enn trigget til å starte med en usunn vektnedgang.

 

Jeg har skrevet at målet mitt er minus 15 kg innen påske. Det tallet er tatt litt ut av løse lufta, men ikke bare det, for jeg vet at jeg er (var) minst 15 kg for tung. Så selvom jeg uttrykker at en spesiell vekt ikke er målet, så er målet å komme meg ned på en vekt som er helsemessig forsvarlig, dere vet BMI, fettprosent og det der. Men mest av alt ønsker jeg å komme inn i en kropp jeg føler meg vel i, og altså ikke være en skinny rabbit.

Når DET er sagt, så vil jeg nok fortsette å blogge om prosessen, for jeg mener at å kutte sukker og mel er smart, og smarte råd skal man ikke spare på, tenker jeg.

Siden forrige oppdatering kan jeg melde om minus 1,7 kg, totalt nå på 4 uker: 6,6 kg.

Det er jeg sabla fornøyd med! Føler meg i fin form og spiser masse god mat hver eneste dag!

Innimellom livsstilsendring-blogging kommer jeg til å fortsette å skrive om livet i sin enkelhet, for det er dét livet mitt er. Et enkelt, vanlig liv med opp- og nedturer, gode opplevelser, tanker og meninger om litt av alt.

Tusen takk for at dere følger meg, – jeg streber ikke etter klikk, tjener ikke ei krone på dette, men når jeg først har begynt å skrible litt her, så er det jo hyggelig å vite at noen synes det er litt koselig å lese det 🙂

 

// Nina 

 

Follow my blog with Bloglovin

 

Alternativt kan du like og følge siden min på Facebook også:

https://www.facebook.com/ninautenfilter

 

 

Poke bowl, ny leilighet og en livsstil som er liv laga!

Hei på deg!

Har hatt skrivetørke i et par dager, jeg! Kan ikke bare blogge for å blogge, heller, liksom.

Men nå tar jeg meg selv i å plutselig sitte og skrible litt. Får se om det blir noe innlegg ut av det til slutt.

Denne bloggingen skal være lystbetont, jeg må føle at jeg har noe å meddele før jeg poster noe. De siste par dagene har vært litt leie. Skituren på lørdag som gikk så bra underveis, var kanskje ikke så smart når det kom til stykket, – har hatt ekstra vondt etterpå. Samtidig tenker jeg at jeg rett og slett ut og bevege meg innimellom, selv om det betyr mer smerter i etterkant. Å være ute i naturen gir sjelelig påfyll som gjør meg så godt, – å gi opp det ville vært rene sorgen. Så joda, konklusjonen er at det var verdt det. Lever lenge på den fantastiske dagen i Valdres!

I dag har jeg vært på bye & bekk og spist lunsj med en god venninne. Ultrakoselig å skravle med henne igjen, – altfor lenge siden sist. Bye & bekk serverte den diggeste lunsjen jeg har spist på lenge; Pokebowl med salmalaks, quinoa, avocado- og mangosalat og chilimajones. Nam nam, altså! Sunt, og heeelt nydelig! Er du i nærheten av Heggedal i Asker, – ta turen og nyt!

Etter lunsj gikk vi innom Ask en tur. Elsker den butikken, så mye fint interiør og mye inspirasjon å finne. Med splitter ny leilighet i vente kribler det i kjøpelysten på interiørfronten, men drømmer er billigere enn å handle, så i dag kom jeg tomhendt ut igjen (halleluja!). For en gang skyld skal jeg ikke handle på impuls, men heller tenke litt mer på hva vi virkelig trenger når vi overtar leiligheten om 10-12 måneder. Lamper og lyssetting kommer til å koste litt, tenker jeg. Her må det spares om drømmer og ønsker skal bli oppfylt!

Ellers er jeg still going strong med ny livsstil. Den siste uka har jeg cravet litt mer enn de første tre ukene, har nok spist litt for lite. Har likevel styrt unna alle fristelser! Jeg gjemte meg ikke i kjøleskapet og smugspiste is😅

Offisiell veiing i morgen. Har jo et mål om minus 15 til påske, men vil gjerne presisere at det ikke er antall kilo som er målet, men heller prosessen mot en sunnere livsstil. Om jeg klarer å legge vekk dårlige uvaner, kommer gevinsten av seg selv. Å veie minst mulig er ikke så viktig bare kroppen har det bra på vei inn mot alderdommen. Å forebygge livsstilssykdommer er greia. Så håper jeg at jeg denne gangen har funnet en metode jeg kan leve med på lang sikt. Hvor vanskelig kan det være, da? Misunner alle dere der ute som aldri strever spesielt med vekta, altså! Skulle gjerne fått litt av hjernemassen deres,  for det er vel der løsningen på gåten sitter, ikke sant?

 

Jaja, litt intetsigende småsludder en onsdag er vel greit nok. Jeg publiserer og håper at noen titter innom og slår i hjel litt tid sammen med meg 🙂

Ha en fin kveld!

 

// Nina 

 

P.S. Det finnes visst et nettsted, Bloglovin’, der man kan gå inn og følge blogger man ønsker å lese, alle samlet på én plattform, så jeg har registrert min der. Gå gjerne inn og få oppdateringer om når jeg og andre bloggere du liker å lese skriver nye innlegg:

Follow my blog with Bloglovin

 

Alternativt kan du like og følge siden min på Facebook også:

https://www.facebook.com/ninautenfilter

 

Som små himmelbrev til søsknene mine

Jeg er helt sikkert ikke alene om å ha det sånn:

Når man minst venter det, – kanskje aller mest når man kjenner på en intens lykkefølelse, så kommer et blaff av sorg seilende, ut av ingenting.

Det skjedde meg i går da vi var på skitur. Jeg gikk bak Bård i løypa. Tenkte at nå, kan det ikke bli stort bedre.

Solen varmet i de silkemyke skisporene i skogen med snøkledde trær og med mannen min som jeg deler så mange gode opplevelser og stunder med.

Alle hormoner var i balanse, kroppen kjentes sterkere enn på lenge, og øyeblikket der og da var så usigelig godt.

 

Da kom tankene kastet over meg. Plutselig kjente jeg at øynene ble fulle av tårer og i hodet mitt ble det spilt bilder fra da vi var hos broren min på sykehuset den siste dagen han levde.

 

Jeg så han ligge der i sykesengen, så tynn og ugjenkjennelig og langt borte. I koma og med pustehjelp. Hånden hans som ikke ga respons da jeg holdt den og strøk den. Ingen reaksjon på ordene jeg hvisket, “jeg er så glad i deg”.

Tankene som raste gjennom hodet. “Skal vi aldri mer snakke sammen”? “Er dette slutten”?

Alle ordene som måtte sies i tilfelle han hørte meg, i tilfelle han visste at vi var der. Stillheten rundt, selv om rommet var fullt av leger og sykepleiere som effektivt jobbet for å redde broren min.

Legen som informerte om at han mest sannsynlig ikke ville greie seg. Alle indre organer hadde kollapset. Men de ville forsøke en liten stund til. Mirakler har skjedd før, sa han.

Men det skjedde ikke noe mirakel denne dagen.

 

Dette blaffet av sorg varte ikke lenge. Bård rakk ikke å registrere at jeg gråt engang. Men jeg blir like forundret hver gang det skjer når jeg har det som best.

Samtidig tenker jeg også at det er fint.

 

Disse blaffene av sorg blir på en måte som himmelbrev fylt med kjærlighet som sendes opp til søsknene mine med jevne mellomrom.

De blir aldri glemt, heller ikke på de fineste dagene❤

// Nina

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

 

Lykkelomma har fått påfyll

Lørdagen oppsummert:

Det er ikke alle dager som er like gode, men det er ingen tvil om at man selv er sterkt ansvarlig for å gjøre egen dag best mulig!

Formen var ganske fin da vi våknet til strålende vær, minus fem og vindstille i dag. Jeg har erfart tidligere at å gå langrenn er en ganske skånsom måte å bevege seg på med tanke på nervesmertene mine, så jeg gledet meg til å gå på tur med Bård i dag.

Videre er det å komme seg ut i naturen selve definisjonen på indre ro og lykkefølelse for meg.

Og FOR en dag! Bare å spenne på seg skiene utenfor hytteveggen og traske ut i silkemyke skispor. Ingen tunge motbakker eller skumle utforkjøringer, – terrenget her oppe er helt ideelt.

Nesten ingen mennesker i løypene, bare lyden av stavtak og glidende ski, egen pust og fuglekvitter. Altså, jeg vet ikke om noe bedre, jeg. Det gir sånn ro!

Tiden med Kvikk Lunsj i sekken er en saga blott, men en god kopp kaffe i en grop utenfor løypa er nesten like digg.

Med sol som varmet, blodsukker helt på det jevne og tid helt alene med kjæresten – da trenger jeg ikke noe mer!

Anorakken fikk jeg til jul i 2018. Den var for trang i påsken i fjor. Nå passer den perfekt. Til å bli glad av det også😊👍

Finfin lørdag. Ett glass vin (ok, to da) og chill på sofaen i kveld setter punktum for en dag som gjemmes dypt i lykkelomma.

Hei, lørdag!

 

Jeg visste at humøret ville snu når vi kom opp til setra. Selv om det hverken er strøm eller vann her, så finnes det jo så mange muligheter likevel, og vi har en sånn “Ring hytta varm”-parafinovn som vi ringer til om morgenen før vi kommer opp.

Da er det bare å låse seg inn i ei lun hytte, sette på kjøleskapet, tenne opp i vedovnene på kjøkkenet og i stua og pakke ut mat mens man kjenner at skuldrene blir lavere og lavere.

Men aller først satte jeg gryta med kylling-og grønnsakssuppe til oppvarming. Det ble litt mange timer uten mat i går, – ikke bra for hverken meg selv eller gubben.

Når mat var pakket ut, middag var spist og idyllen igjen var gjenopprettet, hadde naboen tent opp bålpanna, og vi ruslet ut i den stjerneklare kvelden for å skravle litt skit. Det er alltid trivelig!

Bård har hatt en challenge gående på treningssenteret sitt om å ta 1000 push-ups i januar. De siste 100 ble tatt ute. Naboen joina. Mission completed!

De gærne har det godt!

Etter en liten fotosafari ute er nå frokosten spist og kaffen drukket. Nå er det på med klær og jeg skal forsøke meg på en liten skitur i vakkert vinterlandskap. Lykke i andre potens, dette her!

Hei, lørdag!

 

// Nina 

Muggen frue på vei til fjells

 

Fredag med kurs mot Valdres!

Tidenes kø på E16 fra Sandvika mot Sollihøgda og Hønefoss gir tid til litt blogging.

Skal alle disse vi sitter i kø med på fjellet? En fullpakka Volvo i filen ved siden av skal sikkert til fjells. Ski på taket, kona foran med gubben sin og to unger baki. Armer og bein går høyt og lavt, ser ut som ungene krangler om et eller annet. Ah! Helgeidyll!

Ikke topp stemning i bilen her heller. Undertegnede er litt muggen. Skrøt så fælt i går om hvor flink jeg er med maten. Men i dag ble det litt travelt rundt både frokost og lunsj, og jeg har ikke fått spist nok grønnsaker. Litt for lite mat går fort ut over blodsukkeret, og det takler jeg dårlig.

Avreise fra Heggedal foregikk derfor i taushet. Bård vet godt når det er klokt å ti stille. Jeg har fått lov til å henge med geipen en stund, så har jeg sagt unnskyld for en dårlig start på helgen, og nå er humøret stigende, kjenner jeg.

Det er alltid en lise for sjelen å komme opp til setra, – ikke noe annet sted får meg til å senke skuldrene så til de grader. Nesten så skuldrene ligger rundt livet der oppe, faktisk!

Det må jeg prøve å tegne:

Meg med senkede skuldre på setra. Tegneskills i bilen, ass!

 

Kremt. Det der var vel egentlig bare en veldig lang hals… Jaja, dere skjønner tegninga, haha!

Uansett høye eller lave skuldre, – det blir fint å komme opp igjen! Til skikkelig vinter og kanskje får vi se sola!

Rester fra gårsdagens kylling- og grønnsakssuppe er med for lettvint og kjapp oppvarming når vi kommer frem, – Bård ser frem til et litt mer normalt blodsukker hos kona!

Det blir en fin helg. Det gjør det.

God fredag!

 

// Nina 

 

Skulle aldri drukket den vinflaska…

 

Sommerferie 2017 – seilferie i Kroatia.

Joda, vin på lørdag var fint. Jeg angrer ikke på den. Bortsett fra å drikke vin sist lørdag, kan jeg fortsatt slå meg på brystet og stolt si at jeg hverken har spist eller drukket noe (annet enn vin) som inneholder sukker og mel på tre uker!

Og fortsatt går det helt strålende. Det er nesten så jeg glemmer at jeg holder på med vektreduksjon, så lite koster det meg.

Det er mulig jeg er litt ekstrem når jeg først går inn for noe. Jeg følger mine klare grenser ganske slavisk, ikke en liten tomat finner veien gjennom gapet utenom mine tre daglige måltider. Det mangler ikke på motivasjonen, jeg har ikke et øyeblikk vært i tvil på om jeg gidder å fortsette med dette. Og det er helt sant. Jeg savner ingenting som helst.

Måltidene vi lager her i huset er varierte som aldri før. Masse farger på tallerkenen og gode, nye smaker. Jeg får endelig brukt alle de forskjellige oljene og eddikene som tidligere ble innkjøpt til én spesiell matrett og siden gjemt og glemt i skapet. Jeg lurer aldri på hva vi skal spise neste dag. Det er nok av gode og sunne råvarer i kjøleskapet, bare å velge og vrake. Fantastisk deilig! Fantastisk god kylling- og grønnsakssuppe til middag i dag, eplesalat med laks til lunsj, og frokosten var urkorn granola fra Berit Nordstrand med masse bær og gresk yoghurt. Nam nam!

Så var det oppdatering på vekta, da…

Det er vitenskapelig bevist at alkohol bremser fettforbrenningen. Riktignok er det ikke i evig tid, men jeg tror oppriktig at den forbrennes litt ekstra sakte hos meg. Det tar dager før kroppen er i normalt gjenge igjen.

Vekta viser nemlig ikke et eneste gram mindre enn for én uke siden.

Total vektnedgang etter 3 uker er fortsatt – 4,9 kg.

Continue reading “Skulle aldri drukket den vinflaska…”

“Det er bare å sprike og la det stå til”

Nervøs på venterommet

Ferdig! Jeg må si jeg gruet meg noe innmari til å sette nerveblokade gjennom halebeinet i dag. Nesten like mye som når jeg går og venter på regninga med kommunale avgifter.

Jeg har satt utallige nerveblokader i ryggen det siste halvannet året, og det har vært vondt, men ikke verre enn at pulsen har økt og hver muskel i kroppen har spent seg i stram giv akt. Det er vel de få gangene i livet jeg kan si jeg har vært “fast i fisken”…

I slutten av november fikk jeg en såkalt sakral nerveblokade. Den var forferdelig vond. Jeg knuste nesten hånden til sykepleieren som var dum nok til å tilby meg å holde i den, og jeg skrek så høyt at de andre pasientene på venterommet tok halen mellom beina og forsvant mens de fortsatt hadde livet i behold. Neida. Men du skjønner greia.

Derfor var det ikke rart at jeg gikk litt som katten rundt grøten utenfor huset der Helvete skulle bryte løs til i dag.

Private aktører har det fint på jobb.

Jeg var vel forberedt. Jeg var nydusjet og nyskrubbet, nybarbert både her og der, og hele kroppen fikk en svær porsjon med  velduftende bodylotion. Ikke at det vil hjelpe mot smertene, men det hjelper sikkert på selvtilliten, tenkte jeg.

Jeg vet at jeg skal kle av meg når jeg kommer dit. Og at jeg får beholde truse og behå på. Jeg føler meg likevel ganske naken når jeg kler av meg inne på det lyse, store kontoret til legespesialisten.

 

Spesielt når jeg føler meg litt stutt og tjukk. Magen er fortsatt god og myk, rumpa henger og puppestellet kan minne om airbags som luften har gått ut av. Nybarbert og velluktende eller ei – jeg sto der bleikfeit midt i rommet, et pussig syn med truse, behå og sokker(!) og følte meg ganske liten sammen med den mannlige spesialisten, hospitanten fra Rikshospitalet og den snertne sykepleieren. De hadde klær på seg alle tre. Hadde det vært noen rettferdighet her i livet, og om de hadde hatt et snev av empati, så hadde de kledd av seg de også. Så hadde vi vært litt mer likeverdige, liksom.

 

Jaja, det er som hos gynekologen. Det er bare å sprike og la det stå til. Når du først ligger der, er det ingen vei tilbake. Jeg skulle riktignok ikke sprike her. Nei, da handler det om å klatre så elegant som overhodet mulig med den hengende magen, de dissende låra og airbagsa (jeg hadde ikke begynt å spenne muskler enda) opp på gardintrappa som står ved siden av operasjonsbenken, trekke inn magen når du plutselig befinner deg på alle fire oppå der, og legge deg sakte ned så du ikke risikerer overvekt til den ene eller andre siden sånn at benken går over ende med dunder og brak.

Det gikk fint. I hodet beveget jeg meg som en gaselle. Viktig å ha positive bilder i hodet, det styrker selvtilliten.

Og hva skjer når jeg ligger der og kroppen knyter alle små og store muskler sammen samtidig, uler litt som en ulv “for sikkerhets skyld” mens sprøyta fortsatt er på trygg avstand, og så når nåla begynner å stikke seg gjennom tre lag hud, fett og bindevev før den til slutt går gjennom halebeinet og ut i nervesystemet?

Jo – Det går kjempefint! Bittelitt vondt, ikke i nærheten av tidligere blokader. Kjenner litt på ekstra mye adrenalin etterpå, skjelver litt, ligger i rommet ved siden av i 20 minutter, kler på meg og drar hjem.

Nok en gang et bevis på at de fleste bekymringer ikke blir noe av.

I kveld derimot, er det skikkelig vondt. Økte smerter etter blokade er jeg vant til. Jeg gjenkjenner dem og aksepterer dem. Nå er det bare å krysse fingre for at dette var det som skulle til for å endelig starte veien mot et smertefritt liv!

I morgen er det offisiell veiing igjen – nesten så jeg gruer meg like mye som jeg gjorde før i dag. Men bekymringer skal visst ikke tas på forhånd, har jeg lært. Så det blir som det blir, ikke sant?

 

// Nina

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

Instagram: nina_utenfilter

Venterom med peis.