Ikke bare sorgen

Livet går sin gang selv om snørr og tårer renner i tide og utide. Heldigvis!

Og nå har vi fått sofaen til loftstua som vi har ventet så lenge på! Faktisk noen uker for tidlig kom den, – det var et deilig lyspunkt i en ganske tung uke.

Loftstua er ikke veldig stor, men den har mye volum fordi det er høyt under taket, og den har masse lys fra terrassedører, et stort vindu og et takvindu.

Det er et fantastisk rom å være i med den flotte utsikten. Nå gleder vi oss over å ha fått denne ekstra stua på plass.

 

Daybeden vi kjøpte først var jo vanvittig fin, men den ble litt for stor og upraktisk i det lille rommet. Grønnfargen på den var helt nydelig, vi har truffet nesten likt med fargen på sofaen. Vi er kjempefornøyde.

 

Salongbord er ikke på plass enda. Foreløpig duger den gamle verktøykassa til bestefaren til Bård som bord. Vi har et vinstativ oppi kassa og oppbevarer vin der. Liker den gamle antikviteten veldig godt, håper vi finner plass til den når vi får et normalt bord på plass.

På motsatt side i rommet står det planter, en skjenk og TV og litt stæsj som vi ikke har funnet plass til enda.

Loftstua blir veldig fin når vi får hengt opp bilder og ordentlig lyssetting er på plass. Det er litt for mørkt og feil lys der oppe på kveldstid.

Nå blir det fint å kunne ta hele leiligheten i bruk. Spesielt fint når Juliesnupp har med venner hjem eller vi har besøk. Ikke at det er flust av sånt om dagen… Men snart!🤞

 

 

// Nina

 

Tusen takk!

Først og fremst vil jeg bare få si et stort TUSEN TAKK for alle overveldende heiarop, støtte og forståelse etter innlegget mitt Bak fasaden i går.

I tillegg til kommentarer under innlegget mitt her på bloggen og på siden min på Facebook og Instagram, rant det inn med meldinger på Messenger fra fine folk, og jeg skjønner jeg traff en nerve hos flere og at jeg ikke er alene.

 

Det har vært både godt og skummelt å skrive om det her på bloggen.

For meg er åpenhet en fanesak.

Enten det gjelder psykisk helse, demens, overgangsalder eller seksualliv, – jeg har aldri erfart at å være åpen rundt disse temaene er feil.

 

Tvert i mot. Ved å være åpen slipper jeg å tenke så mye over hva jeg kan si og ikke si. Selvfølgelig prøver jeg å være taktfull og se an mine samtalepartnere (mulig jeg har tråkka i salaten en gang eller ti), men etter min mening kan man snakke med de fleste om det meste.

 

Jeg orker ikke å skamme meg over hva jeg føler, for eksempel.

Som at jeg føler det som en belastning å ha en mamma med Alzheimer og at jeg heller skulle ønske at hun gikk bort fremfor å sitte i en rullestol uten minne om noe som helst.

Hetetokter og humør som svinger i takt med tørre slimhinner kan vi også gjerne ta en prat om.

 

Nå er jeg ganske utlada etter gårsdagens innlegg og all respons. Jeg er glad for at jeg gjorde det, samtidig som jeg bare har lyst til å skyve alle livets realiteter under teppet og late som ingenting.

Men det går jo ikke. Ikke nå lenger.

 

Fin fredagskveld ønskes deg og igjen; Tusen, tusen takk for nydelige tilbakemeldinger. Glad i dere!

 

// Nina

Bak fasaden

Bård her om kvelden etter at vi hadde lagt oss:

 

“Synes du det har hjulpet å ta den telefonsamtalen, – å være i gang, liksom”?

“Ja, det føles bra”, svarte jeg.

“Jeg merker det, for jeg har ikke fått en eneste “hakking” mot meg i hele dag”, sa Bård.

 

Vi har ofte en god prat i senga når vi legger oss, Bård og jeg. Det er en god måte å avslutte dagen på. Oppsummere dagen, dele tanker eller bare pludre om alt og ingenting. Da er det godt å være to. Hadde vært litt snålt å ligge og pludre alene, kanskje.

Telefonsamtalen som Bård refererte til, var den jeg tok til en psykiater.

Ikke til en psykolog, men til en psykiater.

 

Sakset fra psykologforening.no:

En psykiater er en lege som har videreutdanning i utredning og behandling av psykiske lidelser. Psykiatere har den fremste kompetansen på medikamentell behandling av psykiske lidelser. Psykologen har kunnskap både om normalutvikling og psykiske lidelser.

 

Å ta den telefonen og å si at jeg trenger hjelp har sittet langt inne. Ikke minst har det tatt sykt lang tid å innse at jeg ikke klarer å reparere meg sjæl.

Men fy så godt det var å ha gjort det! 20 kg lettere! Nå er det håp, føler jeg. For første gang på lang tid føler jeg på ekte at ting kan bli bra igjen. At jeg kan bli som før, psykisk.

 

Jeg har lenge forstått at mine ryggsmerter forsterkes når det er mange psykiske påkjenninger i livet. Og de har det vært flust av.

Du kan lese noen av dem her:

Svisj, – så var begge mine søsken døde, liksom?

Når tannlegen tror du lyver

Om selvmord og livsglede

Jeg vil ikke være datter!

Hvor er du, mamma?

 

Og i en haug med andre innlegg… Har skrevet altfor mye om sorg, føler jeg. Det er ikke dét ordet jeg vil assosieres med, likevel har jeg skrevet mye om det.

Om du skulle føle for å grave deg ned i mørket, så kan du lese alle mine innlegg om temaet i arkivet her:

https://ninautenfilter.blogg.no/category/sorg

 

Nei, nå skriver jeg meg helt bort her.

Jeg har altså omsider skjønt at jeg trenger hjelp. Ikke bare fra ulike spesialister på nerver, arrvev, trange forhold og fandens oldemor i rygg, nakke, skuldre og gudvethvor.

 

Jeg trenger også hjelp til hodet mitt. Jeg trenger hjelp til å koble det fysiske og psykiske sammen.

 

Jeg har forsåvidt skjønt det en stund. At smertene mine forsterkes når livet blir heavy.

Eller.

Det trenger egentlig ikke bli så veldig heavy en gang før smertene blir verre.

Det er nok at noen forventer noe av meg. At to gjøremål kommer på samme dag. At noen sier at jeg må tenke på meg selv og gi litt mere f. At jeg må slippe kontrollen.

Alle burdene i livet.

Burde. 

Det ordet.

Burde. 

 

Det ligger mye forventninger fra andre i det ordet. Eller det er vel riktigere å kalle det innbilte forventninger. Forventninger jeg pålegger meg selv og som jeg tror at andre har til meg.

Det har stresset meg enormt. Små ting stresser meg enormt.

For den vanlige mannen i gata er det helt sikkert komplett umulig å forstå hvorfor kroppen min reagerer som den gjør på ørsmå ting. Jeg forstår det jo ikke selv engang.

 

Jeg får en reaksjon i kroppen som setter seg fysisk.  Alt knyter seg. Hver muskel, hver celle går i alarmberedskap, som om den forbereder seg på en katastrofe (som naturligvis ikke skjer). Det er ekstremt slitsomt å ha det sånn. Både for kropp og sinn.

 

Likevel har jeg i årevis ment at jeg har hatt kontroll på det.

 

Ryggproblemene og andre kroppslige skavanker har vært én ting, stresset og sorgen har vært en annen ting.

 

– Begge deler er håndterbart hver for seg, har jeg tenkt.

 

Så feil kan man ta!

 

Jeg kan ikke deale med smerter og psyke hver for seg. For det hele henger jo sammen. (Det har jeg også visst, likevel har jeg tenkt at det er annerledes for meg, eller no’).

 

Jeg har gått til fastlegen min fast i mange år (for det skal man jo, han er jo fastlege).

Har smilt og mobilisert all min styrke for å ikke gråte når vi har snakket om mine fysiske plager. For jeg ville jo at han skulle tro på smertene mine.

Det har vært viktig å fremstå sterk. Ikke svak. Jeg jo være sterk. Det har jeg alltid vært (selvom tårene sitter løst).

 

Og jeg har jo vondt. Er ikke ryggoperert og skulderoperert uten grunn, for ikke å snakke om alt annet gruff. Gidder ikke ramse opp. Det er uinteressant i det store og hele.

 

Det rare er at ingen av alle de spesialistene jeg har gått til har sett noen sammenheng. Jeg har jo fortalt dem litt om livet mitt. At det har vært store belastninger over mange år, likevel har ingen av dem tatt tak i det psykosomatiske.

Spesialistene har kun behandlet det fysiske. De har prøvd i hvert fall. Men ingenting har hjulpet meg skikkelig.

 

På én måte har det vært godt at smertene har blitt tatt på alvor, på den annen side skulle jeg ønske at alle disse flinke folka hadde vært litt bedre på å se helheten. Se hele meg.

 

Jeg har gått til flere psykologer og deltatt på ulike kurs også. Har gått i kognitiv atferdsterapi for å lære å leve med smertene mine. Jeg synes at jeg har hatt god nytte av de ulike teknikkene jeg har lært å bruke.

Men frisk har jeg ikke blitt.

 

I stedet føler jeg nå at jeg blir verre og verre.

Sykere og sykere.

 

Det sitter laaangt inne å si det høyt. Har ikke villet tenke det inni meg engang.

 

Uansett hvor positivt jeg prøver å tenke, så føles det som jeg graver meg dypere og dypere ned i et hull jeg ikke klarer å komme meg opp av ved egen hjelp.

 

I det siste har jeg oftere og oftere opplevd å begynne og gråte ukontrollert. Uten grunn. Det vil si, det er jo sikkert en grunn, men jeg skjønner ikke hvorfor det skjer der og da.

 

Alt blir svart. Jeg gråter og gråter. Og gråter.

 

Jeg husker noen sa til meg for mange år siden at “absolutt alle kan synke så langt ned at det en dag ikke finnes lys i mørket”.

Jeg minnes at jeg var uenig. Jeg var helt sikker på at det aldri noensinne ville kunne skje med meg. Sååå deprimert ville jeg aldri kunne bli, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Vel, så feil kan man ta!

 

Så mørkt har det vært noen dager for meg at jeg ikke har sett lys i mørket. Jeg har til og med tenkt at det ikke vil være noe poeng å leve lenger.

 

Jeg har vært redd for at det skal rable for meg. Innleggelse neste, liksom.

Og alt dette har skjedd med hodet mitt enda jeg er gift med drømmemannen og har flyttet inn i drømmeleiligheten.
Det er jo egentlig helt sprøtt at det går an.

 

Så nå skal jeg altså til psykiater. Jeg håper på god hjelp.

Antakelig vil jeg få noen tabletter som skal hjelpe meg over kneika. Jeg håper også at det finnes en forklaring på det jeg opplever nå. Jeg mistenker at det har vart en stund. Jeg har bare vært god til å skyve det unna, holde på maska og passe på fasaden.

Nå går det ikke lenger. Det er fryktelig vondt å innrømme for meg selv at jeg ikke takler livet helt akkurat nå. Det ble litt mye, selv for meg, gitt.

Og det har vært dritvanskelig å innse at jeg må ha hjelp fra andre. Så har det gått noen uker med den erkjennelsen før jeg altså tok mot til meg og ringte den telefonen så jeg fikk bestilt den første timen.

 

I dag skal jeg ha min første time med psykiateren. Wish me luck.

Jeg velger å være åpen om dette nå, og forhåpentligvis ta dere med på denne reisen underveis. Om jeg orker. Det kan jo hende jeg faller totalt sammen når jeg setter i gang. Aner ikke hva jeg kan forvente.

 

Det blir som det blir. Jeg skriver når og om jeg orker.

Det er forresten ikke sånn at jeg ligger i fosterstilling og gråter hver dag. Jeg har bedre stunder, og da går jeg i butikken eller går tur og lever helt normalt som de fleste andre, selv om den ekte gladfølelsen er milevis unna.

Noen dager isolerer jeg meg helt. Sikkert ikke sunt, men jeg makter ikke noe annet.

For sikkerhets skyld; Jeg er ikke suicidal. Å innimellom tenke at man ikke vil leve lenger, er ikke det samme som å ville dø. 

Jeg vil leve. Uten tvil.

 

P.S. Jeg fikk aldri publisert det jeg har skrevet over her før jeg hadde min første time hos psykiateren. Den er nå gjennomført og jeg er glad for at jeg følte kjemien mellom oss stemte. Det var godt å ta det første steget. Skriver kanskje mer om timen siden.

 

Enn så lenge: Tusen takk for at du leste helt hit. Jeg vet det er mange som meg som også har tunge stunder, og mange sliter enda mer enn meg. Vit at du uansett ikke er alene. Mist aldri trua på en bedre morgendag. For den kommer, garantert❤

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebookhttps://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram:https://www.instagram.com/nina_utenfilter/

 

Jeg strever om dagen, jeg.

Heisann godt folk og gratulerer med dagen, jenter!

 

Nå ble det et altfor langt opphold i blogginga igjen.

Sist fredag var vi i begravelse for en flott dame som døde så altfor tidlig, og noen jeg er glad i har mistet en de hadde veldig kjær.

Det har vært en tung periode.

Jeg skrev i forrige uke at jeg holder på å skrive om noe som er vanskelig å skrive om. Og det er det fortsatt. Vanskelig, altså.

Jeg tenker selvfølgelig at jeg kanskje ikke dele dette vanskelige med dere, for jeg jo absolutt ikke det, men samtidig tenker jeg at det er viktig å være åpen.

Jeg heier på åpenhet som dere vet.

 

Om ingen fortalte noe om hva de strever med, så blir det enda vanskeligere for de som strever å leve med strevsomheten. 

 

Noen må ta ansvar si, og ofte føler jeg at det liksom lett kan bli meg. Jeg kan godt ta en for laget, sammen med en del andre som er åpne om de litt kjipere sidene ved livet.

 

Mange vil riste oppgitt på hodet og tenke at noen må fortelle den dama at man ikke må fortelle absolutt alt.

Slapp av.

Jeg angrer til dags dato ikke på noe som helst av det jeg har skrevet. Jeg vurderer alltid flere ganger om det er greit å publisere det jeg skriver. Og jeg deler heller ikke absolutt alt. Nei, det hadde tatt seg ut, du.

 

Men for å dele denne gangen må jeg være litt mer klar. Jeg trenger å sortere tankene litt til.

Dette ble mange ord uten å fortelle noenting, kjenner jeg. Men snart, – snart er jeg klar.

 

 

Likevel går dagene sin vante gang, uansett hvor mye vi strever eller ikke strever.

Her om dagen fikk jeg pakke i postkassa. Elsker pakker i posten!

Inni pakka lå det en dritfin linskjorte som jeg hadde bestilt fra By Reiseperler

Jeg har skrevet om Jeanette som står bak bloggen og Instagramkontoen Reiseperler tidligere. Du kan lese det innlegget HER om du vil.

 

Da korona slo til ble det brått slutt på reising verden rundt, og Jeanette fikk tid til å være kreativ og sette en idé ut i livet som hun egentlig hadde drømt om lenge men ikke hadde hatt tid til.

Og dermed så klesmerket By Reiseperler dagens lys. Det er deilige, lette skjorter og kjoler å ha med seg i kofferten på ferie eller rett og slett bare chille i hjemme.

Jeg kjøpte meg denne skjorta her, og gleder meg til varmere dager da jeg bare kan sitte i båten med denne utenpå bikinien uten at det strammer noe sted.

 

Jeanette poser litt mer profft på Instagram:

 

Foto: Reiseperler

Jeg synes Jeanette fortjener en shout out. Og Kvinnedagen er en bra dag å gjøre det på. Hun har stått på noe vanvittig for å bygge opp reiselivsportalen Reiseperler, og når Covid-19 setter en bråstopp for hele virksomheten hennes, finner hun løsninger og nye ting å jobbe med.

Den dama er tøff og får til det hun vil gjennom hard jobbing. Heia heia!

 

Peace out fra meg. Ha en fin kveld og ta vare❤

 

// Nina

Nå har jeg også blitt klikkhore!

Reklame | Hjemmet og klikk.no

 

 

Fikk du ikke lest reportasjen om meg og kjærligheten i Hjemmet for noen uker siden og er mildt sagt fortvilet over det?

Ikke så farlig, for nå fant jeg plutselig meg selv og den samme reportasjen på klikk.no, gitt!

Foto: Gry Traaen
Foto: Gry Traaen

 

Ikke bare litt, men veldig kleint å lese om seg selv på denne måten. Og det er jo litt rart, for det er jo denne historien jeg har fortalt på bloggen også på et vis.

Men nå ble det plutselig mer offentlig. Bloggen er også offentlig, men Hjemmet og klikk.no har vel litt flere lesere enn den stakkars bloggen min, antar jeg.

 

På den annen side: – Historien er jo sann, og jeg må da stå inne for livet mitt. Det er sånn det er, på godt og vondt.

Riktignok handler livet mitt om mer enn kjærlighet. Resten får du her på bloggen. Og en del holder jeg for meg selv, tro det eller ei.

Følelser.

Følelser er det flust av. Tanker og følelser byr jeg på.

Jeg holder på med et innlegg om dagen. Det er en bit av mitt liv som jeg føler for å være åpen om. Men det er sårt, vondt og vanskelig. Og det får ta den tiden det tar. Jeg skriver og redigerer litt på det hver dag. Det kommer nok snart.

 

Ute skinner sola og jeg har en god dag kjennes det ut som. Så denne dagen tror jeg blir fin🥰👍

 

Du kan lese hele reportasjen på klikk.no og få fred i sjela her:

https://www.klikk.no/reportasje/nina-fant-drommemannen-etter-to-ekteskap-7001058

 

(Jeg merker innlegget med reklame siden jeg linker til klikk.no og omtaler ukebladet Hjemmet. Jeg har ikke fått betalt for dette.)

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebookhttps://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram:https://www.instagram.com/nina_utenfilter/

 

Er du ikke glad for å se meg?

– Er du ikke glad for å se meg, spurte pappa mamma da vi kom på besøk på bo- og omsorgssenteret etter å ha vært fraværende en stund på grunn av min karantene.

 

– Nei, det er jeg ikke, svarte mamma.

 

Det svaret satte i grunnen standarden for resten av besøket.

Mamma, som liksom ikke er min mamma lenger, var mutt og sur og sov for det meste.

 

– Se, pappa har kjøpt både roser og gule tulipaner til deg. Det er 1.mars i dag, vettu. Pappa tenkte vi måtte feire den første vårmåneden. Er de ikke vakre? Jeg forsøkte meg på en munter og glad stemme.

 

– Pføy, snøftet mamma.

 

– Det var så fint vær i helgen, fortsatte jeg. Så du sola du også, mamma?

– Nei. Jeg så ingen sol, svarte hun og snurpet leppene bestemt sammen.

 

 

Det er jo fint at hun fortsatt har språket, selv om det mangler en del ord. Det er mange som ikke har det blant Alzheimersyke. Så på én måte er vi vel heldige, tross alt.

 

Men dere? Gå ta banen, så flott det var noen minutter da sola gikk ned i ettermiddag!

Tror jeg tar med meg dette bildet på netthinnen inn i kvelden i stedet for bildet av en furten mor😉

 

// Nina

For en finale, februar!

Når virkeligheten er så surrealistisk som den er i hovedstaden om dagen og smittetallene øker så mye flere steder, er det ekstra fint å oppleve dager som i dag med gode venninner, langt bort fra pandemi og virus og andre kjipe ting.

 

Vi gikk på tur til Askers sydligste punkt, Østnestangen fyr. Med kaffe på termos og Kjerstis litt tørre skillingsboller fikk vi en superfenomenalistisk dag i mange plussgrader og strålende sol.

(De tørre bollene var det kokken sjøl som bemerket. Jeanette og jeg sa ikke ett ord om det. Men det var godt med kaffe).

Så glad i disse jentene her!

Etter å ha tilbrakt forrige uke i karantene var det mildt sagt livgivende å få denne dagen!

Å padle kajakk i Oslofjorden på sånne dager må være helt magisk…

 

I morgen er det første dagen i mars. Vi har helt sikkert nydelige dager i vente fremover også.

 

Når sola varmer og snøen smelter er det også lett å begynne å drømme om båtsesongen, og i dag fikk Bård levert inn båtkalesjen for å få satt inn nye “vinduer”.  Det gikk nesten ikke an å se ut av frontvinduene på den gamle kalesjen, så til sommeren kan vi lett kjøre båt i dårlig vær med kalesjen på. Det blir stas. Om Katta (Drittbåt)  går som hu skal, da.

 

Og mens vi ser frem mot vår, varme og våte elementer, håper og ber jeg om at denne drittkoronaen snart kan ta hatten sin og gå. Vi er forsynt nå, liksom. Nok er nok.

Sender en klem til alle som er syke, alle som sliter med senskader etter smitte, alle som savner sine og ikke får besøkt dem på grunn av avstand, alle som har mistet jobben og sliter økonomisk.

Den største klemmen går til alle som er ensomme i pandemien. Ung eller gammel. Hold ut og ta vare. Alt blir bra❤

 

Farvel februar!

 

// Nina

Våryr

I en karantenefri tilværelse og med en sterk følelse av at kommer våren, så ble vi litt småyre både på den ene og den andre måten i går.

Jeg kan jo fortelle om den ene måten vi ble våryre på:

Vi dro av gårde for å finne hagemøbler som passet vår lille altan/balkong/veranda.

Om du skal gjøre et kupp og ikke absolutt ha 2021-trenden, så er det du må handle til uterommet mens utvalget fortsatt er godt. 2020-møblene duger, de også.

 

Vi fant kjempefine vedlikeholdsfrie møbler i aluminium med puter som kan stå ute hele sesongen, også i regn. Et viktig kriterie for oss da vi ikke hadde lyst til å fylle den lille plassen med en putekasse eller å måtte flytte putene inn på loftstua hver gang det er fare for regn. Den er jo ikke så stor den loftstua heller, liksom.

Først måtte vi vaske terrassen. Fort gjort.

Så kunne vi sette ut møblene.

Så kunne vi invitere pappa på et glass.

Og så kunne jeg bare nyte himmelen for meg selv noen minutter.

Foreløpig er det ikke så mange soltimene vi har oppå der. Blir bedre jo høyere sola kommer på himmelen, – da henger sola litt lenger enn den gjør nå.

Men du og du som vi har kost oss i et par dager der oppe nå.

Merker dere også at de små gledene betyr mer og mer i disse tider? Små ting i hverdagen, som at sola varmer på nesetippen eller at den første hestehoven dukker opp. Jeg blir iallefall glad over sånt.

 

Nyt søndagen, alle🥰

 

// Nina

Nå er det vel bare én ting å si

Noen ganger trenger man ikke å si så mye, noen ganger er budskapet veldig enkelt, noen ganger er det bare å si det som det er.

Kalle en spade for en spade. Call s spade for a spade, heter det faktisk på engelsk.

Men nå skal jeg slutte å gå rundt grøten her.

 

Jeg er negativ!

Ute av karantene!

Juhu!

 

Ha en glad lørdag, folkens!

Hold ut og ta vare!

 

// Nina

Innvielse av balkongen

For en dag!

Fortsatt februar på kalenderen, men 12 grader og strålende sol inviterte til vår første ettermiddag på verandaen vår.

Vet forresten ikke om det heter veranda eller balkong. Terrasse er det ikke, for det er gjerne noe som står på bakkeplan, mener jeg. Men forskjellen på veranda og balkong? –  Neiggu om jeg vet.

Kan jo google, men gidder ikke akkurat nå. Det er jo fredda’n og siste dag i karantene, kanskje. Sa brura.

Formen er jaffal mye bedre i dag. Det lover godt for resultatet på dagens koronatest.

Bård på hjemmekontor tok seg tid til en kaffe med meg i lunsjpausen sin, men vi skjønte fort at det var helt innafor å innvie balkongen med årets første utepils da arbeidsdagen var over.

Som sagt, så gjort.

Der kan vi trives, kjente vi.

Vinket til kjentfolk nedpå gateplan, gjorde vi også.

Sønnen min dro assosiasjoner da han passerte:

Haha.

Ukas beste dag så langt. Sol og varme gjør noe med oss, ingen tvil om det.

Ønsker dere alle en riktig god fredag😍

 

// Nina