En fantastisk dag!

Hjemme alene en hel dag!

Bård og Julie er ute på jobb og skole hele dagen. Det er nesten litt rart, men aller mest veldig deilig å ha noen timer alene.

Formen kunne veldig gjerne ha vært bedre.

Var på trening i går. Går til fysiobehandling og får lov til å trene i lokalene der utenom behandlingene. I går gjorde jeg nok litt mye, ble litt for ivrig.

 

Kjenner på en aldri så liten “nerve-eksplosjon” rundt halebeinet/korsrygg. Men ellers er det godt å kjenne på at musklene har blitt brukt. Stølhet er bare bra.

 

Skulle ha vært hos mamma med pappa i dag, men jeg har ikke maktet det, rett og slett. Jeg prøver å lytte til kroppen min av og til.

Hjertet og samvittigheta sier at jeg burde vært og besøkt mamma, og det gjør vondt langt inni sjela å ringe til pappa å si at jeg ikke orker i dag. Hører at han blir litt skuffa. Det er tross alt ikke så mye som skjer i livet til eldre mennesker som bor alene i disse koronatider.

Blir frustrert over meg selv. Hva er det å orke, liksom? Det er jo bare å sette seg inn i bilen og kjøre. Være hos henne en knapp time og så dra hjem igjen.

 

Det burde ikke være noe hokus pokus. Likevel stritter hver eneste celle imot. Kroppen kjennes blytung (det er den jo også, forresten, så ikke så rart), og jeg får enda mer vondt i rygg og nakke bare ved tanken.

 

Orker ikke å dvele mer over det.  Stressreaksjon de lux. Blæh.

Så sååå “fin og fantastisk” har altså dagen min vært.

 

Etterlengta alenetid som har vært prega av dårlig samvittighet hvert eneste minutt. Det føles litt bortkasta sett sånn i ettertid. Skulle ønske jeg var mann, eller hadde litt mer testosteron. Tror ikke dårlig samvittighet er den mest dominerende følelsen hos dem.

 

Siden pappa bor bare noen skritt unna fikk han middag her i dag. Rester. Kylling, sashimi, suppe og salat. Det hjalp litt på samvittigheta.

 

Bård fikk blomster levert på døra i kveld.  Sånne overraskelser liker jeg.

Nå tenker jeg at morgendagen bare kan bli bedre, og at jeg i det store og hele er heldig med alt det fine og alle jeg er glad i i livet mitt.

 

Håper du har hatt en fin dag, og om ikke, så kan vi jo sammen håpe at dagen som venter i morgen blir av det gode, gamle bekymringsfrie slaget❤🙏

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

 

Drit i unga, – rett skal være rett

Det er ikke så mange som vet at jeg har sittet i styret i Norsk Scrabbelforbund og at jeg har deltatt i NM i Scrabble.

 

Scrabble er verdens morsomste brettspill!

Spillet vekker nerden du har inni deg til live, norskkunnskapene fra svunnen tid dukker opp på magisk vis igjen, hjernen jobber på høygir, du pugger ord på c og w, du leser ordbøker på en helt ny måte, og Tanums store rettskrivingsordbok blir rene Bibelen som ligger på nattbordet.

I hvert fall ble det sånn da jeg begynte å spille Scrabble “live”.

 

Det hele begynte da jeg spilte en form for Scrabble på ordspill.no på pc (nå får du selvsagt ordspill.no som en app på mobilen).

Der ble jeg kjent med andre ordglade. Jeg ble med som moderator i spillet og vi arrangerte turneringer for spillerne.

 

Så var det noen glupinger som foreslo å møtes irl (in real life), og det var begynnelsen på en kjempemorsom tid med Scrabblespilling i Oslo.

Jeg ble kjent med så mange fine folk! Vi møttes som oftest på Asylet på Grønland i hovedstaden. Der arrangerte vi turneringer og diskuterte ord og bingoer (alle sju brikkene brukes i ett ord) i pausene. Gjerne med et glass vin eller øl ved siden av. Eller kaffe. Brus, til og med.

 

Et veldig annerledes miljø enn hva jeg var vant til å ferdes i, men veldig gøy, givende og lærerikt.

Da Wordfeud på mobil ble lansert, tok salget av Scrabble heeelt av. Det var vi aktive spillere glade for.

Norge Rundt lagde en sak på det. Se innslaget der jeg blir intervjuet med en sigg i hånda og jubler over bingoen VILDRETE:

https://tv.nrk.no/serie/norge-rundt/DVNR04000412#t=15m23s

 

Selveste språkforsker Finn Erik Vinje og meg selv i samme reportasje, – hvem skulle trudd?

 

Så traff jeg Bård, ble veldig forelska. Bård er litt nerd, men ikke med ord. Han er mer på fysikk og sånn. Gresk for meg.

Scrabblespilling fikk mindre prioritet. Faktisk ikke prioritet i det hele tatt.

Var med på én utendørsturnering etter at jeg traff Bård. Den ble arrangert på Torgallmenningen i Bergen. Vi spilte på store, spesiallagde brett som lå på bakken med store brikker så publikum kunne følge med. Den turneringa vant jeg. Kjempegøy. Avslutta min aktive karriere med stil, hehe.

 

Det jeg imidlertid har gjort i alle disse årene uten spilling irl, er å spille Wordfeud. Hver dag i mer enn 10 år har jeg hatt spill gående på mobiken. Er også med på turnering hver 14.dag, som arrangeres via Wordfeud League of Honour (WLoH). 

 

Har aldri blitt like hekta på andre spill (joda, kjære barn, – jeg husker jeg var hekta på Tarzan på 90-tallet…), sånn som de derre sinte fuglene som Erna Statsminister spiller. Men Wordfeud? – Se det blir jeg aldri lei. Jeg spilte nok med mer passion før, nå går det litt på autopilot, men jeg elsker det og lærer nye ord nesten hver dag fortsatt.

Nicket mitt er Najs, om du vil spille.

 

I går da barnebarna var på besøk, fant mitt eldste barnebarn frem Scrabblespillet mitt. Jeg har ikke spilt på mange år, men av en eller annen grunn ligger det tilgjengelig fortsatt.

William på snart 7 år ville spille. Selma på 3,5 år også. Henrik på 2 ville også gjerne, men da satte bestemora foten ned. Vi leker ikke Scrabble, liksom.

 

Jeg fant raskt frem Bibelen, Tanums store rettskrivingsordbok. Her skulle det spilles ordentlig! (For ordens skyld og info til ordnerder som sikkert studerer brettet på bildet her; BRONK er ikke et godkjent ord i Scrabble).

Det sier seg selv at spillet ikke varte så lenge. Barnebarna skjønte ikke helt vitsen da bestemora begynte å underkjenne ord og måtte slå opp i ordboka hele tida. Hun protesterte høylytt da spinnville ord ble forsøkt lagt, utbrøt “det der er FEIL!” med frustrert toneleie, og mista i det hele tatt en god del grå hår.

 

De trakk seg stille og rolig tilbake mens de forundra rista på hodet og kikka på den rare bestemora med store øyne.

Men det skal nevnes at Selma på tre og et halvt år fikk lagt en bingo med ordet RØFFERE. Det ga 69 poeng og hun ledet spillet da vi ga oss. Uten at hun brydde seg nevneverdig om det…

Jeg har lyst til å spille mer Scrabble. Nå er det egentlig ikke kjærligheten som har satt en stopper for det de siste årene, men heller ryggen.

Det er vanskelig for meg å sitte stille over et brett i mange timer uten å ha muligheten til å legge meg ned innimellom, så det har gjort at jeg har kvia meg for å begynne igjen. Men jeg tror jeg snart skal prøve meg på et lite treff, bare for å lukte litt på sagmuggen i manesjen igjen.

 

Må bare pugge den nye ordlista først. To- og trebokstavsord. Det har kommet til mange nye ord som nå er godkjent siden jeg spilte aktivt. Litt prestasjonsangst kjenner jeg på etter så mange år uten Scrabble.

Og så er det kanskje noe som heter Covid-19 som trøbler det til litt for tida… Men, snart!

 

Hva er din nerdete interesse?

 

// Nina, Influenser og TV-personlighet😂

Jeg har ikke fått så mye som en blomsterkvast i dag

Gratulerer med morsdagen, alle mødre!

Jeg fikk en liten morsdagsgave av alle barna mine i dag, og to av tre fikk hedret sin mor som seg hør og bør på en sådan dag.

 

Barn og barnebarn møttes ute på isen på Gjellumvannet, noen på skøyter og noen på beina. Fantastisk vintervær!

Etterpå var det inn for fastelavensboller og bæsjekake (!).

Moro for unga og moro for bestemora!

 

Skulle gjerne vært og besøkt mamma’n min i dag, men tror ikke hun har savna meg i dag, gitt. Om jeg gir henne en klem i dag eller i morgen gjør ingen forskjell.

Hun var så fin da vi besøkte henne på fredag, så mye yngre ut med “ny sveis”. En engel hadde vaska og fønt håret hennes veldig fint den dagen.

Fikk tak i Hjemmet til mamma før det ble utsolgt. Ikke hver dag datteren hennes pryder forsiden, hehe.

 

Morsdag og fastelaven er koselige feiringer, og det er jo egentlig ikke noe gæærent å si om Valentinsdagen, heller.

Skal ikke kimse av kjærligheten, den er alltid viktig. Faktisk så viktig at vi ikke trenger én spesiell dag for å feire den, tenker jeg.

Bård og jeg er flinke til å feire kjærligheten vår gjennom små gester og omtanke vi viser hverandre daglig gjennom året. Blomster får jeg titt og ofte, heldigvis.

I dag, på selveste kjærlighetsdagen, fikk jeg ingen stor bukett med røde roser. Ikke en bitteliten kvast, engang. Som forventet.

På bildet her hadde jeg fått flotte roser av Bårdis, på en tur til Barcelona for noen år siden. Romantiske overraskelser digger jeg, overprisede blomster til Valentines er ikke like gøy, kjenner jeg.

 

No offence til alle som er superhappy med den oppmerksomheten de har fått i dag, altså. Vi er forskjellige. For meg er det en ganske uviktig dag, for andre er det en viktig dag som helst bør inneholde “full pakke”, både blomster, diamanter og romantisk middag.

Jeg skrev litt om dette i fjor også, husker jeg. Les her om du vil: Drit i de rosene!

 

I morgen er en ny dag, husk å sette pris på kjæresten din da også❤

 

// Nina

 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Svar på koloskopi/CT Kolon

Svaret kom fort etter undersøkelsen av tarmen i forrige uke.

Ikke favorittundersøkelsen, akkurat. Tømmeregimet er det verste. Fly på do og faste i ett døgn. Det er ikke da du føler deg på topp, si.

Og så, når det hele kulminerer i å ligge på en benk med sårt rompehull og du får en slange med ballong ført inn der bak av en kjekk radiograf, så skal det litt til å holde på verdigheten og å spille uanfektet.

Du kan lese mer i innlegget her: Tabu å skrive om? Vel, noen må gjøre det, synes jeg. Og her: Punktum finale for tarmundersøkelser, håper jeg!

 

Det beste med det hele er at det blir så fort glemt. I dag, en drøy uke etterpå, så kan jeg godt gjøre det igjen. Akkurat som en fødsel. Utrolig hvor fort man glemmer hvor jævlig vondt det var.

 

Resultatet etter en fødsel er jo mye finere enn etter hva som potensielt kan komme etter en tarmundersøkelse, så sånn sett er det kanskje ikke sammenlignbart, men når resultatet er: “Normale funn“, så må jeg si jeg kjente på et blaff av lykke. Kunne ikke pakke det inn i et lite babyteppe, men et fint øyeblikk? Jo, det var det så absolutt.

Det ga ingen svar på magesmerter, blyanttynn avføring, oppblåsthet og følelsen av aldri å få tømt meg helt, men jeg har utelukket at det er noe farlig, og det er veldig greit. Jeg var egentlig ikke redd for det, likevel er det jo noe i underbevisstheten som lurer, så det er greit å sjekke det ut av tankekjøret.

 

Så da er det vel IBS’en, da, irritabel tarm, som er årsaken. Må bli flinkere til å unngå matvarer som jeg vet jeg reagerer på. Tenker jo litt på perioden i fjor da jeg kuttet ut alt av mel og sukker veldig brått.

– Kanskje kødda jeg det til litt med kroppen da jeg plutselig begynte å spise mat med både mel og sukker i igjen…

Jeg skal i hvert fall teste ut matvarer fremover, se om det gjør susen. Mel er en fiende. Begynner på mandag, det er jo fastelaven på søndag…

 

Nå er det plutselig fredag igjen, folkens! Får fortsatt fredagsfølelsen, jeg. Selv om jeg ikke er i jobb. Bård har fri, vi spiser senere middag, kanskje vin, popcorn, mye bra på TV, og det beste av alt; ingen vekkerklokke de neste to dagene.

I kveld kommer Bårds sønner en tur, lørdagen er blank foreløpig, søndag blir det litt bursdagsfeiring med eldste datter med familie. Det blir en fin helg, tror jeg.

Livet i leilighet er stadig å anbefale. Vi småpusler rundt, ting bytter plass, noe kommer til og annet blir byttet ut. Ser veldig frem til sofaen kommer på plass i loftstua, da får vi virkelig brukt hele leiligheten.

Trappa vår er vakker, synes jeg. Treverket i selve trappa og håndløperen er dritlekre. Digg å få gladfølelsen hver gang jeg går opp eller ned. Kan fort bli gratis trim når det er digg å gå i trappa, gitt!

 

Nå er det straks besøk på Solgården bo- og omsorgssenter med pappa. Har ikke sett mamma siden mandag, så nå blir det fint å klemme litt igjen.

Har noen forresten sett om Hjemmet har kommet i butikken i dag med meg på forsiden? Får ta en tur i butikken etterpå😅

 

God fredag, godtfolk!

 

// Nina

 

Forsidepike!

Livet er en eneste lang reise med kontraster. Glede og sorg, nesten fra den ene dagen til den andre. Noen ganger fra time til time, i alle fall i mitt liv de seinere åra.

 

I går var det imidlertid en glad dag. Jeg hadde bursdag. Det er tøffe dager for noen i nær familie om dagen, så det var ingen stor feiring planlagt uansett, men det gjorde godt å tenke på litt annet enn akkurat det vonde for noen timer.

 

På grunn av denhersenskoronaen ble det heller ikke til at alle i nærmeste familie kom engang. Vi ville blitt for mange, for tett hjemme hos oss.

Sto opp til blomster, ballonger, muffins med kakelys og kaffe.

Dro til frisøren min og etterlengta hårklipp.

Mann på hjemmekontor hadde lunsjen ferdig til jeg kom hjem. Telefoner ringte. Bakte kake. Måtte hvile ryggen. Da ble det tid til en liten stund på Facebook og å gjøre et forsøk på å lese gjennom gratulasjoner.

Take away-middag fra den lokale sushi-restauranten med min sønn, kommende svigerdatter (håper jeg), mitt yngste barnebarn på 19 dager, pappa, Juliesnupp og Bårdis.

 

Rett før vi setter oss til bords, kommer det en sms fra en god venninne:

 

What?

Jeg skulle jo få beskjed i forkant? Jeg hadde faktisk bladet i hus allerede, abonnerer så klart. Ville jo være i forkant den dagen artikkelen kom ut. Men jeg hadde ikke lest det.

Forsidepike, til og med! (Gjemt bak ekstrabladet med “12 raske og enkle middagsretter, men lell)

Nei, har’u sett… Hahaha, ble litt svett, ja.

Fire sider på glanset papir, Nina snakker om kjærligheten. Blir jo ikke vakrere enn det, si!

Bladet kommer i butikkene i morgen, fredag 12.februar. Akkurat i tide til Valentinsdagen.

Få med deg noen bevingede ord om kjærligheten inn i helgen fra en “ekspert” på området.

Intervjuet var i oktober i fjor, og gudskjelov er jeg fortsatt helt sikker på at denne gangen har jeg giftet meg med rett mann!

Mine to eksmenn har fått med seg gode ord i artikkelen, så jeg håper de bare rister godmodig på hodet over hu gærne skrulla de én gang var gift med.

De er jo fedre til mine barn, jeg vil alltid være takknemlig for det❤

 

Nyt sola om du har mulighet og ha en fin torsdag!

 

// Nina

 

Mitt favorittord

Regnbue

Sukkerspinn

Pikekyss

Såpebobler

Solskinn

Sjelefred

Frydefull

Sommerbris

Sjøsprøyt

Sommerfuglhjerte

Kjærlighet

Snøkrystaller

Hugleik

Grammofonmusikk

Marmelade

Snøfnugg

 

Dette er noen av mine favorittord. Elsker lyden av dem og betydningen av dem.

 

Men det vakreste ordet i hele verden er for meg uten tvil:

 

SIDSEL

 

To år siden du gikk bort♡ 09/02 2019.

 

Og alle de andre vakre ordene var du, Sidsel. På én gang.

Savner deg ufattelig mye❤ 

 

 

// Nina

“MÅ hun skrive om den derre søstra si hele tida”?

Jeg har egentlig blogget litt gjennom helgen, men ingenting har blitt publisert, bortsett fra min anbefaling om å se Rådebank  på NRK.

Ting skjer på privaten, alt kan ikke skrives om, og da er det litt vanskelig å skrive “som om ingenting har hendt”.

Fikk også en veldig, veldig trist nyhet om en tidligere kollega på fredag. Ble litt lei meg,  føler med alle som er ekstra berørt og som opplever tunge stunder nå.

 

På fredag så vi litt på Lindmo, og da la jeg merke til at Anne Lindmo og Ane Dahl Torp hadde like halssmykker på seg. Veldig fine! Anne sitt i gull og Ane sitt i sølv, tror jeg.

Noen som har peiling på hvor de er fra?

Jeg tror ihvertfall at de er like?

Lørdag:

Fint og kaldt.

Er vel ikke helt innafor å si det, men jeg er litt lei av både kulda og sola, jeg. Det er sååå vakkert ute, men så er det liksom ikke så lett å nyte det i timesvis fordi det er så kaldt med mindre man beveger seg hele tiden.

Og siden jeg ikke klarer å bevege meg i timesvis, så blir det ut og gå en times tid, og resten av dagen blir man værende inne og glo på finværet ute. Og det blir jeg litt grinete av, kjenner jeg.

I dag:

Sov lenge! Altfor lenge. Hadde problemer med å sove i natt pga smerter. Måtte stå opp igjen etter å ha ligget og vridd meg og forsøkt all verdens teknikker i et par timer.

Satt og glante på intetsigende tv til kl.05:00 i dag morges. Da hadde kroppen roet seg såpass at det gikk an å legge seg igjen, og jeg lå og drunta til kl.11:00. Er ikke fan av å nesten snu døgnet på den måten, håper jeg er i normal gjenge igjen til i natt.

 

Vi har fått oss litt luft i dag også, – deilig at det ikke var så himla kaldt. På balkongen vår var det faktisk litt “lunt”, så vi lånte et lite sett med bord og stoler av pappa så vi fikk sitte og kjenne litt på sola.

Vi må ha nye utemøbler, de vi hadde fra før er for store. Nå må vi ha noe som er mer tilpasset til en liten balkong.

Flott utsikt utover vannet den ene veien,

og så får jeg litt Aristokatt-feelingen den andre veien. Får litt lyst til å hoppe bortover takene. Tror ikke det hadde blitt like grasiøst som jeg har bilder av i hodet mitt.

 

Kommende uke er planen å bikke ett år til, klippe litt hår på skallen, og trene litt hos fysioterapeuten. Om jeg klarer å skjerpe inn litt på kaloriinntaket også, vil det bli en bra uke, tror jeg.

 

Bortsett fra tirsdag. Det blir nok en sår dag. Storesøster Sidsel døde den dagen for to år siden. Jeg kjenner jeg er litt ekstra følsom nå om dagen. Det popper opp minner på Snap og på Face fra de siste dagene hun levde. Selv om jeg takler sorgen og savnet veldig godt nå, så kan jeg ikke noe for at tårene presser seg frem i tide og utide om dagen.

Hun var innlagt på Bærum noen dager den siste uka hun levde pga lungebetennelse. Jeg sov hos henne noen av nettene. Det var tøft. Hun var mye angstpreget, og jeg er så takknemlig for at hun fikk komme hjem de siste dagene til sin egen seng og avslutte livet der med pappa og meg hos seg.

Til alle dere som tenker “ hun til stadighet skrive om de søsknene som døde?”

 

Svaret er nei. Jeg ikke det. Men jeg kommer til å nevne dem igjen og igjen så lenge traumene fra to år tilbake rører ved  nervene og følelsene mine. Dette er min historie. Og spesielt Sidsel var en stor del av mitt liv.

Og akkurat nå, i disse februardagene, forbeholder jeg meg retten til å dra frem minnene om Sidselmor som jeg savner så veldig, veldig, veldig sterkt.

 

Ha en fin kveld, godtfolk❤

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Rådebank! Boom! Tilbake til 80-tallet!

Vi sluker serien som alle snakker om for tida, Rådebank på NRK, Bårdis og jeg.

 

Fy søren, så viktig og så bra den er!

Selv om serien illustrerer rånemiljøet i Bø i Telemark fra rundt 2010-tallet og fremover, så kjenner jeg likevel at jeg blir sugd tilbake til 80-tallet og egen ungdomstid.

 

Jeg kjenner meg sånn igjen i egne følelser fra den tida, de ulike karaktertypene i serien kan jeg navngi i min egen vennekrets fra da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående skole. Utrolig gjenkjennelig.

 

Det er nesten litt godt å se at ungdommen faktisk ikke har forandret seg så mye siden jeg var ung.

De baler jo med de samme følelsene som vi gjorde, og selv om mye nå foregår gjennom sosiale medier, så er mekanismene de samme. Følelsene er de samme, skuffelsene kjennes like ille, og kjærlighetssorgen er like sterk som da.

Var litt rånete selv jeg. Rægga rundt i Røyken og Hurum i min første bil, en Mazda 626. En gyllen tid jeg aldri glemmer.

 

Vi har ikke sett serien helt ferdig ennå, men jeg skjønte fort etter et par episoder at denne serien må alle se. Både voksne og ungdom.

Sårbarheten, humoren, alvoret, kjærligheten, savnet, sorgen, – Alt er med, og iallefall hos meg setter det i gang en haug med tanker, følelser og ikke minst minner.

 

Ikke minst er den viktig moralsk sett. Her er det mye å lære. Jeg håper ungdommen tar det til seg.

Alternativet kan være å lese mine tidligere innlegg om Da jeg satt inne. Del I eller Da jeg satt inne. Del II eller hvorfor ikke også ta med historien om Da jeg satt inne. Del III.

Mye lærdom i de blogginnleggene der. Litt Rådebank-vibber, muligens.

Jo, det er et tenåringsdrama. Men på samme måte som Skam, så treffer denne også oss i foreldregenerasjonen rett i hjertet.

Veldig, veldig bra. Øynene flommer over titt og ofte, og enkelte hendelser setter seg som en punchball midt i magen.

Skuespillerne er stjerner. Imponert over prestasjonene til flere i serien. Det blir gøy å se mer av dem fremover.

Mye diggbar musikk er det også.

Se den!

 

// Nina

Blir det noen gang bra igjen?

Jeg er kjempeglad i mannen min, – får liksom ikke nok av han. Egentlig.

Men , nå hadde det vært greit med ei litta koronapause, hadde det ikke?

 

For noen uker siden ble det brått hjemmekontor hver eneste dag på Bårdis også. Fordi så mange andre på jobben hans har valgt hjemmekontor, har han syntes det har vært greit å dra inn til kontoret hver dag fordi han nesten har vært alene eller hatt mange meters avstand til eventuelle kollegaer.

Men så kom det påbud om at alle som kunne, skulle jobbe hjemmefra, og plutselig hadde jeg selskap hele dagen.

Yngste snuppa med mye hjemmeskole pga rødt nivå på videregående skole har også vært med på å fargelegge dagene i heimen.

 

Og det går overraskende fint, det gjør jo det. Og dette er ikke et klagemål, til det har vi det for godt, men kanskje et bittelite hjertesukk er lov?

Jeg tror helt sikkert at de som har hatt hjemmeskole i lange perioder med opptil flere barn i tillegg til hjemmekontor både for seg selv og kanskje en samboer har mye større grunn til å ønske seg tilbake til februar 2020 enn meg.

Men likevel, – fytti katta! Jeg tror jeg snakker for mange om at nå kjennes denne pandemien jæskla godt!

Utfordringen nå, synes jeg, er at vi liksom ikke ser noen ende på det hele.

Treg vaksinering (står det i avisa, jaffal) og disse mutantene som finner det for godt å dra på uanmeldt besøk både her og der gjør at jeg kjenner på litt motløshet nå for første gang under pandemien.

 

Savner at Nakstad eller Erna skal komme med noen hurra-nyheter snart. Berolige oss alle om at vi går lysere tider i møte på ordentlig, ikke bare i form av lengre dager. For det tar Kristen Gislefoss seg av.

I påvente av bedre tider må vi jo bare gjøre det beste ut av det, bite tenna sammen og holde ut. Spise yoghurt med granola og bær og se frem mot sommer, sol og kontroll på Covid-19.

For det blir vel sånn, blir det ikke?

 

// Nina

 

P.S. Spis gjerne noe annet frem mot sommeren. Yoghurt med granola og bær passa bare bra fordi det var den maten jeg hadde tilgjengelig fremst i bildearkivet. Knekkebrød er også godt. Eller sushi. Det går også an.

 

Punktum finale for tarmundersøkelser, håper jeg!

 

Etter 38 timer uten mat, et døgn med avføringsmidler som har fått fart på tarmene og til sist en undersøkelse med en slange opp i rompa, er det lov å si at det er digg å være ferdig nå.

 

Jeg skrev litt om bakgrunnen for dette i går.  Om du vil lese, kan du trykke her.

 

Unilabs i Drammen tok pent i mot meg. En mann, kjekk sådann, skulle “ha” meg. (Typisk min uflaks. Hadde foretrukket en eldre, mindre kjekk mann eller en dame i en sånn setting).

 

Jeg fikk utlevert en lekker papirbukse med hull i baken sånn at det skulle være fritt frem for litt lek med ballong etterpå. Hæ?

Nei, det var ikke bursdagsfeiring.

 

Jeg fikk først et middel intravenøst som skulle roe ned tarmene under undersøkelsen og kontrastvæske, og så måtte jeg legge meg ned på siden for å få en tynn slange inn i endetarmen. På slangen var det montert en ballong som skulle fylles med luft for å gi god plass til bildetakingen.

 

Det er morsommere å blåse opp bursdagsballonger enn å få en ballong blåst opp inni seg, kan jeg love.

 

Det var litt vondt. Litt mer enn middels vond mageknip, og så har man ikke muligheten til å krøke seg sammen som ville vært en normal reaksjon når magen tar tak. I stedet må man ligge helt stille og rolig på ryggen og kjenne på de konstante knipetakene.

Ikke så mye normalt over å ligge på en benk med en slange med ballong opp i ræva mens man kjøres inn i en CT-maskin, altså.

 

Likevel, – det er fort gjort. Bare å legge all flauhet til side i den ydmykende situasjonen. Hele seansen tok maks 20 minutter. Og det var mye bedre enn vanlig koloskopi som tar dobbelt så lang tid og er dobbelt så ubehagelig.

 

Å tømme tarmene døgnet i forkant er desidert det verste med en sånn undersøkelse.

 

Krysser fingre for at de ikke finner noe skummelt på bildene, – svar kommer om en ukes tid. Jeg er ikke engstelig for at det er noe alvorlig. Bare fornøyd med at jeg tok det på alvor og fikk sjekket det opp.

Med åra har jeg lært at det er bedre å hoppe i det enn å krype i det.

 

Jeg håper dette var mitt siste kapittel om tarmene mine. I morgen er det en ny dag❣

 

// Nina