Det gjør fortsatt vondt. Selv om det er en stund siden jeg forsto at hun bare lot som hun kjente meg.
Hun har jo født meg. Oppdratt meg. Hun var den jeg ringte til da jeg trengte råd og tips om alt fra matlaging og interiør til barneoppdragelse da jeg startet mitt eget voksenliv. Hun jeg snakket daglig med på telefonen. Hun som støttet meg og oppmuntret meg. Hun jeg kunne drikke rødvin og skravle med utallige kvelder.
Nå er hun borte, og jeg tenker at det er på tide hun får slippe nå. Så hun blir borte på ordentlig.
Det er ikke et verdig liv å leve langt inne i en tåkeverden som består i å sitte i en stol eller ligge i en seng uten å ha noe som helst å gjøre. Dag ut og dag inn. Hun kommuniserer fortsatt delvis. – Om man kan kalle det å begynne på en setning som slutter med noe som ikke henger på greip med begynnelsen, for kommunikasjon…
Men hun klarer ikke å henge med på tv- eller radioprogrammer. Hun husker ikke hva som ble sagt til henne for to minutter siden.
Hun leser ikke, hun gjør ikke håndarbeid. Hun bare sitter der. Spiser lite, så hun får energidrikk så hun skal leve litt til.
Leve for hva da?
Nei. Det er ikke noe liv å sitte sånn…
Mamma enser ikke kontakten jeg forsøker å oppnå…
Kjære mamma. Hvor er du? Du er iallefall ikke her mer.
Jeg har allerede mistet deg. Jeg kommer til å hate dagen du forsvinner igjen. Men jeg synes du skal gå etter alle våre kjære som har gått i forveien nå. Du fortjener å slippe å leve som du gjør nå. Eksistens uten innhold. Det er helt forferdelig å se deg uten at du ser meg.
Lånt fra en venn på Facebook:
En ung kvinne som tar hånd om sin Alzheimersyke mor, får spørsmålet: “Vet din mor fortsatt at du er hennes datter?” Den unge kvinnen svarte: “Det er ikke viktig. Det viktigste er at jeg vet at hun er min mor.”
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Man er aldri forberedt på når man plutselig på grunn av en sang, et sted, en lukt, eller som for meg i dag, på grunn av et bilde, blir kastet uforvarende ut i en bølge av sorg og savn.
Mest savn. Savn etter de som ikke er her mer, savn etter hun som fortsatt er her, men som likevel er umulig å nå frem til.
Det dukket opp to minner på Facebook i dag. Ett av søsteren min, Sidsel, som gikk bort i fjor, og ett av mamma som har hatt Alzheimer i ca 10 år nå:
Jeg ble slått i bakken. Ikke bokstavelig, altså. Jeg satt faktisk på do da jeg åpnet Facebook i dag, og jeg satt godt.
Men en bølge av sorg og savn kom over meg. Jeg var totalt uforberedt. Tårene sprutet, klumpen i halsen var gedigen, og jeg lot alt bare strømme på. Tok meg tid til å kjenne på følelsene. Det er lenge siden jeg har grått nå. Kanskje derfor ble jeg så overrumplet.
Det varte ikke lenge. Jeg er oppe og nikker igjen nå. Kanskje var det fint at det kom. Føler meg lettere til sinns og ser frem til en fin helg, selv om livet aldri ble som man trodde og savnet etter de jeg er glad alltid vil være en del av meg.
Jeg har ikke vært oppmerksom på denne datoen, 19.februar. Og så dukker minnet fra denne dagen i fjor opp på Facebook, og jeg kjenner at tårene presser på, savnet blusser opp.
Dette er datoen da vi tok et endelig farvel med søsteren min. Min gode, fine, umistelige Sidsel.
Etter bisettelsen i fjor skrev jeg at tanken på et liv uten henne var uutholdelig å tenke på, at det var vanskelig å virkelig la det synke inn. Det var for vondt, rett og slett.
Alle som har mistet noen er nok flinke til å skyve smerten og tankene unna. Å tenke at man aldri mer skal se eller snakke med den personen man har mistet, – det er rett og slett altfor smertefullt. Altfor vanskelig å tenke på.
Det er jo bra at vi har evnen til å sette opp et skjold. Hadde vi ikke hatt det, hadde det ikke vært til å bære.
Likevel kjenner jeg akkurat nå at jeg vil tillate meg selv å føle litt, slippe opp litt for alle følelsene, rett og slett gråte og rope ut savnet litt. Jeg er hjemme alene, jeg kan tillate meg det. Jeg vet jeg ikke blir i det mørket, men kanskje gjør det meg godt å være litt fortvilet en liten stund, bare la tristheten ta litt over?
Ute skinner sola, det er minus fire vakre grader, frosten glitrer på plenen, det er en vakker dag. En vakker dag for å savne, lengte, gråte og være litt lei seg.
Herregud, som jeg SAVNER deg Sidsel! Og så deg da, Lars Ove! Jeg savner dere begge så inderlig! Jeg savner tiden da vi var en normal familie. Da mamma og pappa var friske, da dere var friske, da jeg var frisk.
At livet tar ulike svinger vet vi. Jeg er glad vi ikke vet hva som venter bak den neste. Jeg er glad vi har evnen til å leve i nuet, evnen til å bestemme litt over tankene og følelsene vi bærer på. Skyve de unna og ta de inn når det trengs. For jeg tror vi må slippe opp litt innimellom. Bare vi ikke lar ‘innimellom’ vare for lenge av gangen.
Trøsten er at dere har fred nå. Ingen av dere hadde det så godt de siste årene dere levde. Selv om livet også for dere helt til det siste bød på magiske øyeblikk og glede, så var det mest sykdom som preget hverdagen.
Sorgen har fått litt utløp nå. Jeg har grått og grått en halvtimes tid. Jeg har til og med skreket litt, i kor med Nitimen på P1. Det var godt, jeg føler meg lettere.
Etterpå skal jeg ta med meg pappa til graven og tenne lys. Jeg er altfor sjelden på graven. Trodde jeg skulle gått ditt oftere, men jeg trenger visst ikke å gå dit for å minnes. De er jo ikke der. De er i hjertet mitt❤
Et helt år siden det siste smilet. Selv den dagen du gikk bort, smilte du litt.
Du lå i sengen hjemme i leiligheten din og trakk ditt siste pust mens pappa og jeg holdt deg i hånden.
Det var vakkert og smertefullt på én gang.
Du hadde et godt liv de nesten 56 årene du levde. Du var solstrålen i familien. Ekte glede og ekte sorg uten forestillelse. Så dønn ærlig og upåvirket av hva andre måtte mene. Et forbilde på så mange måter.
Du elsket mannfolk, som du kalte dem. Gjerne med bart. Få har vel skrevet flere kjærlighetsbrev enn deg.
Du elsket musikk. Åge Aleksandersen og Bjørn Eidsvåg, og en haug med andre (mannlige) artister. I timevis satt du på rommet ditt og skrev om kjærlighet mens kassettspilleren gikk varm. Beat for beat med Ivar Dyrhaug var favorittprogrammet på tv.
Det var de enkle gledene som satte standarden for hvordan du levde livet ditt. Et smil, en trillende latter, den første hestehoven, et kryssord og en kortstokk i gave, et rødt akebrett, knekkebrød med brunost, bananer, Pepsi Max og ostepop.
Du var ikke bare solskinn og glede hele tiden. Du hadde også følelser som kunne gjøre at dagen noen ganger var litt grå, du var av og til lei deg, for du forsto at du var annerledes. Da vi sa at du hadde Downs syndrom, svarte du alltid kjapt “Nei, jeg har slutta”. Du ville helst være som alle andre. Men stort sett var din verden preget av optimisme og pur glede og begeistring over de små tingene her i livet.
Verdens søteste storesøster❤
Jeg savner at du fins, Sidsel.Jeg savner din frydefulle tilstedeværelse. Jeg savner dine faste uttrykk;
“Det passer fint”
“Sånn er livet”
“Så koselig å se deg”
“Takk for sist”
“Glad i deg, jenta mi”
“Vi snakkes”
Tusen takk for en uforglemmelig oppvekst med deg, Sidsel. Takk for at du viste meg at det er de enkle gledene som er de beste. Tusen takk for alle inderlige øyeblikk med deg. Takk for alle kyss.
Det skjedde meg i går da vi var på skitur. Jeg gikk bak Bård i løypa. Tenkte at nå, nå kan det ikke bli stort bedre.
Solen varmet i de silkemyke skisporene i skogen med snøkledde trær og med mannen min som jeg deler så mange gode opplevelser og stunder med.
Alle hormoner var i balanse, kroppen kjentes sterkere enn på lenge, og øyeblikket der og da var så usigelig godt.
Da kom tankene kastet over meg. Plutselig kjente jeg at øynene ble fulle av tårer og i hodet mitt ble det spilt bilder fra da vi var hos broren min på sykehuset den siste dagen han levde.
Jeg så han ligge der i sykesengen, så tynn og ugjenkjennelig og langt borte. I koma og med pustehjelp. Hånden hans som ikke ga respons da jeg holdt den og strøk den. Ingen reaksjon på ordene jeg hvisket, “jeg er så glad i deg”.
Tankene som raste gjennom hodet. “Skal vi aldri mer snakke sammen”? “Er dette slutten”?
Alle ordene som måtte sies i tilfelle han hørte meg, i tilfelle han visste at vi var der. Stillheten rundt, selv om rommet var fullt av leger og sykepleiere som effektivt jobbet for å redde broren min.
Legen som informerte om at han mest sannsynlig ikke ville greie seg. Alle indre organer hadde kollapset. Men de ville forsøke en liten stund til. Mirakler har skjedd før, sa han.
Men det skjedde ikke noe mirakel denne dagen.
Dette blaffet av sorg varte ikke lenge. Bård rakk ikke å registrere at jeg gråt engang. Men jeg blir like forundret hver gang det skjer når jeg har det som best.
Samtidig tenker jeg også at det er fint.
Disse blaffene av sorg blir på en måte som himmelbrev fylt med kjærlighet som sendes opp til søsknene mine med jevne mellomrom.
De blir aldri glemt, heller ikke på de fineste dagene❤
Pappa og jeg var på besøk hos mamma i dag. Hun så fantastisk godt ut, fin på håret og sminket. Og det beste av alt, – humøret var også strålende.
Det er lenge siden vi har vært på besøk uten at hun har klaget på magesmerter eller at hun har hatt angst og vært redd. I stedet bablet hun i vei:
“Å, dere kommer nå, ja. Jeg som akkurat var på vei til kemneren. Jeg skulle skyve den grønne mappen frem”.
Hæ? Det hang ikke på greip. Hun fortsatt å snakke, men på et uforståelig språk. Med ord som ikke finnes. Jeg jattet med, kom med passende svar innimellom, og hun smilte og lo. Var synlig fornøyd med turen til kemneren, tror jeg. Jeg har lagt merke til det tidligere, – at det kommer uforståelige ord ut av munnen på henne, men aldri i lange tirader som i dag.
Det er trist når mamma er en helt annen enn den hun en gang var. Men jeg har forsonet meg med det, at hun aldri kommer tilbake. Det tok noen år å bearbeide sorgen over tapet av en mamma som var der fysisk, men ikke mentalt. Det er en brutal sykdom både for den som rammes og for pårørende.
Alzheimer rammer veldig ulikt. Det er en dame på mammas avdeling. Hun er den mest positive og glade demente jeg har truffet. Alt er bra, alltid. Hun forteller stadig hvor godt hun har det der på Solgården, hun skryter av oss som er så flinke til å besøke mamma, andakten var helt fantastisk, maten er kjempegod, trimmen var innmari gøyal osv. “Har ingen grunn til å være sur, jeg. Hvorfor skal jeg være det, da”, sier hun stadig vekk. Sånn vil jeg bli om jeg blir dement! Nå er det ikke sikkert hun er like glad hele tiden, personalet som jobber med henne og familien hennes ser sikkert andre sider når de er sammen med henne over tid. Men hun er ihvertfall helt nydelig når jeg er der. Kontrasten til mamma som som oftest er ganske fåmælt og sur når vi er på besøk er enorm.
En sur Alzheimer-syk mamma er noe ganske annet enn minnet jeg har om mamma som frisk.
Da var hun skravlete, blid, morsom, sprudlende og veldig sosial. Hun var opptatt av meg og min familie, vi snakket på telefonen så og si daglig. Det er vanskelig å si akkurat når hun begynte å endre seg. Men jeg tror jeg merket at noe var annerledes ved at hun ikke ringte like ofte. Hun trakk seg mer tilbake, ville ikke være med pappa på like mye sosialt lenger. Og plutselig begynte hun å bli litt likegyldig med hva hun hadde på seg. Hun la sin elsk på en brun kosedress i velour. Den brukte hun plutselig dag ut og dag inn. Den ble vasket om den ble møkkete, men etter hvert ble den så slitt at den begynte å frynse nederst på ermene. Likevel insisterte hun på å ha den på seg.
Til og med på 17.mai skulle kosedressen være på.
Pappa begynte å fortelle om hallusinasjoner som hun fikk av og til. Det hendte hun “så” både Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch i stua. Hun hadde jo ingenting å servere!
Så startet jobben med å få henne med på utredning, først hos fastlegen og så på geriatrisk på Bærum. Det var ikke enkelt for pappa. Det var et tema det ikke skulle snakkes om. Sinne, gråt og frustrasjon var dagligdags. Sikkert forferdelig vondt for mamma, og veldig vanskelig og slitsomt for pappa.
Til slutt ble diagnosen stilt, vanskelig å huske nøyaktig når, men tror det var i 2014. Sykdommen hadde allerede begynt for noen år siden, i 2009 – 2010, kanskje.
Mamma fikk medisiner som skulle dempe hallusinasjoner og sinne, og noen som kanskje kunne bremse utviklingen litt. Jeg tror dessverre hun fikk de litt sent, for sykdommen ble raskt verre.
Kommunen har ulike dagsentertilbud for demente, og vi forsøkte å lokke henne til å bli med der 1-2 dager i uka for å gi pappa litt avlastning. Ikke snakk om. Mamma blånektet. Hva i all verden skulle hun der å gjøre? Hun hadde det fint hjemme, sa hun. Vi søkte henne så inn på korttidsplass på sykehjem i 2016, pappa måtte ha avlastning. Det ordnet seg ganske raskt, og mamma fikk plass i to uker av gangen. Seks uker hjemme, og så to uker på sykehjem.
Det var ikke enkelt å få henne med seg. Jeg dro hjem til mamma og pappa tidlig om morgenen, og så forsøkte jeg å hjelpe mamma med å pakke klær og toalettsaker. Hun ble forbannet, pakket ut av kofferten, skrek, bante og gråt. Og plutselig ble hun forvirret og medgjørlig. Vi brukte en del timer på å komme oss av gårde hver gang. Det var vondt å nesten tvinge mammaen sin av gårde. Stue henne vekk.
Vi besøkte henne selvsagt de ukene hun var borte. Hun ville alltid hjem. Pakket kofferten hele tiden. Det var vanskelig å dra derfra.
Nå har mamma hatt fast plass på Solgården i ca 2 år. Det er lenge siden hun snakket om å dra hjem. Hun husker ikke hvor hun har bodd. Hun spør aldri etter Lars Ove eller Sidsel. Heldigvis. Hun har fått vite at de er døde, men jeg tror ikke det er derfor hun ikke nevner dem. Hun husker dem rett og slett ikke. Ute av øye, ute av sinn. Sånn er det garantert for mamma. Hvis vi snakker om dem, husker hun dem, tilsynelatende. Men hun spør ikke etter dem. Det river litt i hjertet å tenke på at minnet om meg og søsknene mine er tapt for alltid. Vi betyr ikke noe lenger.
Skulle gjerne visst hva som rører seg i hjernen på en person med Alzheimer… Hjernevevet svinner jo bort, – etter hvert er det fint lite som rører seg. Likevel vet jeg at hun kjenner på både kjærlighet og glede i øyeblikket når vi er der. Det hender hun sier hun er glad i meg, selv om det er en liten stund siden nå. Kanskje har jeg hørt det for siste gang. Og det er greit. Mamma er ikke min mamma lenger. Kanskje skal vi heller satse på en skikkelig gjenforening når vi sees igjen et helt annet sted enn på jorden. Da skal vi ta et glass rødvin og skravle, akkurat som i gamle dager, mamma.
// Nina
Fine ting som har gjort dagen lysere i dag:
Pappa fortalte at han hadde blitt spurt om å bli med i et sangkor og at han kunne ha lyst til det. Bra innstilling for en 84-åring (straks). Tanken på det gjorde meg glad!
Tannrotbetennelsen begynner endelig å slippe taket!
Jeg er still going strong med ny livsstil. Null stress!
(Jeg tror ikke det er advent, bare restelys som skal brukes opp. Må brenne det ene litt mer før de andre kan tennes. Ordnung muβ sein).
Det var en verdig og vakker begravelse for onkel i går. Nesten 200 mennesker kom i kirken til en 89 år gammel mann. Det sier jo mye om hvor mange som satt pris på han og også hvor mange som ville vise familien sin støtte i sorgen det er når en far, bestefar, svigerfar, onkel, kollega og venn har gått bort.
Det var også veldig, veldig fint å komme til Stavanger igjen for egen del. Treffe familie jeg ikke visste om, og også treffe to kusiner jeg aldri har truffet før, for ikke å snakke om de voksne barnebarna til min onkel og tante som jeg heller aldri har truffet.
Alle sammen fantastisk fine folk som jeg virkelig håper jeg kan møte igjen snart uten at død og begravelse er anledningen.
Det var et litt uvant vestlandsvær som møtte meg da jeg kom i går. Sol fra skyfri himmel, minusgrader og rimfrost på bakken. Og vindstille!
I minnestunden etterpå var vi i et selskapslokale, en ombygd løe ute på Jåttå, tror det het Boregeilen. For et sted! Der kunne jeg tenkt meg å ha arrangert fest, – bare synd det er så langt unna der jeg bor.
Elsk på steingjerdene de har der borte.
Fullmånen brisket seg på Vestlandet også i går. Her med Lifjell i bakgrunnen.
Hvordan gikk det med maten, Nina?
Jo takk! Det gikk fint! Dog ikke helt etter boka som sier det skal være ekstra mye grønnsaker i løpet av en dag. Jeg pakket ikke med meg haugevis med brokkoli og gulrøtter i håndbagasjen. Jeg kunne ha gjort det, men tenker at det ved noen anledninger er greit å tilpasse seg etter “forholdene”.
Men jeg har spist glutenfritt og sukkerfritt. Lot være å spise kaker, ikke problematisk i det hele tatt. Det ble litt vin i går kveld, men ikke noe snacks ved siden av. Sov som en stein i lyden av regn og vind som kom i løpet av natten.
Frokost hos kusina mi, en tur innom tante, og så hjem til en glad mann og datter. Det er alltid godt å komme hjem. Nå blir det salmalaks med diverse grønt tilbehør. Skikkelig back on track igjen!
Hvordan går det med tanna, Nina?
Jo takk som spør! Det går ikke så bra! Hovent kinn, – jeg har nok fått en heavy betennelse der (igjen). Never ending story. Gleder meg til mandag, for å si det sånn!
2019 og døden pekte nese til oss en siste gang i går. På den siste dagen i annus horribilis skulle enda en i vår familie forlate denne verden.
Et kjært familiemedlem som jeg har snakket ganske ofte med det siste året. Han var gammel, og jeg har lenge tenkt at jeg måtte dra på besøk før det var for sent. Dagene gikk. Jeg rakk det ikke. Det ble med praten.
Det gjør vondt å tenke på. Nå blir det en tur til Vestlandet for å vise han den siste ære. Hvorfor gjorde jeg ikke det mens han levde?
Nok en gang har jeg fått en påminnelse om at livet ikke er evig, at de vi har rundt oss er her på lånt tid.
Så nå får det være nok prat og heller bli mer handling. Ta den kaffen og den praten jeg og en venn hele tiden snakker om, gå den turen med eks-kollegaen som vi har snakket om altfor lenge, dra på besøk, ta en telefon om jeg ikke kommer meg ut, – rett og slett gjøre det jeg går og hele tiden utsetter.
Plutselig er det for sent.
Ikke meningen å starte året med å være trist og lei, men inngangen til dette året ble dessverre litt annerledes enn jeg hadde tenkt.
Likevel har jeg fortsatt håp om et år som skal bli så mye bedre enn fjorårets.
Vi hadde en kjempefin nyttårsfeiring hos gode venner i går. Vertskapet disket opp med en 5-retters der både speket vågehval, skrei og hjortekalv sto på menyen. Morsomme samtaler rundt bordet og masse bobler – perfekt nyttårskveld!
Jeg var fryktelig dårlig på å ta bilder i går, men her er forretten, speket vågehval. Digg!
Jeg fikk med meg gubben hjem i skapelig tid etter midnatt, så vi kunne dra opp til setra i Valdres uten bakrus.
Bildet er fra tidligere. I dag blåser det kraftig, det er 3 plussgrader og snøen på trærne er borte…
…men inne er det varmt, lunt og godt. Og klementinene skal få være min julefavoritt noen dager til.
Ikke umulig at det er godt føre for denne kjelken nå. Litt lettere å se i dagslys hvordan forholdene er.
Det er julepyntet på setra, rydder unna når vi drar hjem. Jeg var klar for å rydde bort jula hjemme, men rakk det ikke før vi dro.
Det er noe symbolsk med å få ryddet bort julepynt når man starter med blanke ark i det nye året. Det blir ryddigere i sjel og sinn når det er ryddig rundt en. Struktur er bra for meg, – da funker alt så mye bedre. Tipper andre føler det samme.
Jeg er så smått klar for å renske opp i både heim, hode og kropp.
Jeg elsker mine foreldre over alt på jord. Det er ikke det. Men jeg tror mange kan være enig med meg når jeg sier at det er krevende når foreldre blir gamle og syke.
Dette er en repost av et innlegg jeg skrev i oktober da jeg fortsatt var på miniblogg. Jeg har fått flere henvendelser om jeg ikke kan skrive litt mer om hvordan det var i begynnelsen da mamma fikk Alzheimer. Det kan hende jeg vil gå enda dypere inn i det en dag, men først tenker jeg at det kan være fint å dele dette med dere som ikke har lest så langt ned i bloggen min.
Mamma fikk Alzheimer for nesten 10 år siden. Vanskelig å tidfeste konkret. Den kommer veldig snikende, den grusomme sykdommen. Jeg oppdaget det ved at hun plutselig sluttet å ringe meg, vi pleide å snakkes nesten daglig. Hun var alltid interessert i å høre om livet til barnebarna sine, og hun likte å kommentere hvordan vi hadde det hjemme. Dessverre var hun ofte litt vel kritisk. “Bildet henger for høyt, blomsten burde stå der, potetene er kokt for mye, er det lenge siden dere støvsugde under sofaen”?
I rettferdighetens navn,- hun var veldig god på ros og komplimenter også. Men hun var ganske nådeløs og direkte (mulig det filterløse hos meg stammer fra henne, når jeg tenker meg om).
Så sluttet hun å være kritisk. Og _det_ er vel i grunnen det eneste som gjorde litt godt, – å slippe det evinnelige maset og stresset med at alt måtte se bra ut når hun kom på besøk.
På den annen side, heller en mamma som kritiserer litt enn en som ikke bryr seg overhodet.
I en tidlig fase av sykdommen. Hun brydde seg fortsatt om hvordan hun så ut, men hjernen gikk inn i en tåke, dag for dag.
Da jeg en dag kom hjem til mamma og pappa for å fortelle at jeg skulle skilles fra mannen min, trakk hun bare på skuldrene og lurte på om det ikke snart var lunsj.
Den dagen skjønte jeg for alvor at mamma ikke var frisk. Verst var det naturlig nok for pappa som levde med mammas humørsvingninger hver dag. Hun var veldig mye sint, hun forsto nok selv at hun var i ferd med å bli dement, men hun ville ikke prate om det.
Utad skulle ingen få vite noe. Fasaden var viktig, – og det er faktisk den egenskapen ved mamma som fortsatt henger mest igjen. Hun er en mester i å late som alt er i skjønneste orden når hun treffer andre som ikke er hennes nærmeste.
Masken har vel falt for de pleierne som jobber med henne på sykehjemmet der hun bor også, men hun smiler og ler når andre «fremmede» (som egentlig ikke er fremmede, men hun husker dem ikke) henvender seg til henne eller kommer på besøk.
Etter som sykdommen skred frem, før diagnosen var satt, ble det mer og mer vanskelig for pappa å la henne være alene hjemme. Hun sluttet å lage seg mat (vi slapp å være redd for at hun skulle glemme å skru av komfyren), hun greide ikke å skru på TV eller radio, hun klarte ikke å gå ut på egenhånd (kanskje like greit, det er mange «vandrere» blant demente), og hun hadde mye uro og angst inni seg.
For at pappa skulle få litt fri innimellom var det naturlig å stille opp for mamma. Og det MÅ jeg presisere; det er en selvfølge å hjelpe sine foreldre når de blir gamle. Jeg gjør det med glede, – det er bare det at når det varer over så mange år, når egen helse begynner å skrante, når man selv har tenåringsbarn, når barnebarna begynner å komme, når man møter kjærligheten på nytt, når man ønsker å være mer med venner, og når jobben krever 100 % innsats, så begynner det til slutt å røyne på.
Det hjalp jo ikke akkurat heller at søsteren min med Downs syndrom utviklet Alzheimer omtrent samtidig som mamma, eller at broren min hadde mer enn nok med seg selv etter utallige mislykkede ryggoperasjoner.
Jeg merker at dette etter hvert høres sytete ut. Og det er det også. Jeg vet det, men det kommer rett fra levra. Jeg kan ikke skuffe følelsene mine under et teppe. Late som om alt er i skjønneste orden.
Poenget mitt er at det gikk helt fint å sjonglere alt dette til å begynne med. Jeg hadde høy arbeidskapasitet. Jeg er et ja-menneske. Vil gjerne hjelpe, vil at alle skal ha det bra. Men mamma har nå hatt Alzheimer i bortimot 10 år, hun er veldig langt unna å være den mammaen som ga meg livet og så uendelig mye kjærlighet og omsorg i alle år
Hun gir meg absolutt ingenting, hun suger energien ut av meg. Ikke fordi hun krever noe av meg, hun forventer faktisk ingen verdens ting. Problemet er at jeg forventer så innmari mye av meg selv, – og det er en stor belastning (som ikke er hennes skyld, stakkars).
Å gi så mye over så mange år, har etter hvert gjort at det ikke lenger er en glede å besøke mamma. Det har blitt en plikt. Jeg føler ikke at jeg får noe som helst igjen for det, bortsett fra bedre samvittighet der og da.
Mamma smiler når hun ser meg, men etter et minutt er hun sur og mutt. Det hender en sjelden gang hun sier at hun er glad i meg, og jeg ser at hun har det vondt når jeg skal dra fra henne, men likevel er det mer en belastning enn en glede at hun fortsatt lever.
Det kan godt være mange synes det er drøyt å si dette så tydelig. Skrive det ned, svart på hvitt. Egoistisk. Men jeg tror også det er mange som tenker som meg, som har foreldre som er langt unna den forelderen de en gang var.
Igjen, – det skulle selvfølgelig bare mangle at vi stiller opp for våre foreldre når de trenger oss. Men det må være lov å si at man er sliten og at man faktisk skulle ønske at nok er nok?
Hva slags liv er det å sitte på et sykehjem, år etter år, med mindre og mindre fysisk bevegelighet uten minne om hva som skjedde forrige kvarter? For mamma dreier det seg også mye om angst og redsel, mye gråt og usikkerhet.
Jeg ser at pleiepersonellet er helt fantastiske med de som bor der. Enkelte har en ekstra god kjemi med mamma, og når de er på jobb kan jeg dra derfra med litt lettere hjerte. Likevel vet jeg at hun er mye alene, det kan gå lang tid uten at hun snakker med noen, hun spiser dårlig, hun sover mye fordi det ikke er noe annet å gjøre. Da tenker jeg at det mest rettferdige ville vært om hun fikk slippe nå. Alzheimer er en drittsykdom, både for den som rammes og for pårørende.
Mamma smilte da hun så jeg komme på besøk i dag. Fortsatt vakker ❤
Når mamma en dag går ut av tiden, kommer jeg til å føle både lettelse og sorg. Jeg har allerede mistet henne én gang. Det var en sorg det tok lang tid å bearbeide. Det var grusomt å miste henne mer og mer dag for dag uten mulighet til å gjøre noen som helst for å stoppe det.
I dag er det mest sorg kombinert med vanskelige følelser jeg kjenner når jeg tenker på henne.
HELDIGVIS vet jeg at det vil være de gode minnene om mamma som vil være fremtredende den dagen hun ikke er her mer. Og de gode tankene ser jeg frem til, for det er ikke noe godt å tenke på sin egen mamma som en belastning.
Jeg elsker henne jo. Egentlig.
Det er ikke _bare_ tunge stunder med mamma, – humor har hun fortsatt 😉
// Nina
P.S. Noen andre bilder i dette innlegget enn i det opprinnelige, de ville ikke bli med i kopieringen.
Typisk Sidsel-frase. Men jeg klarte som regel å lire ut av henne de hemmelige ønskene etter hvert. Det gikk gjerne i kryssord, marsipangris, skrivesaker og et rødt akebrett.
Sidsel er som vanlig hemmelighetsfull hva angår julens gaveønsker😄😍🎁
Posted by Nina Tangvik on Saturday, November 5, 2016
Den lille videosnutten er fra et kafébesøk før jul i 2017.
I fjor kom det ingen ønsker fra Sidsel. Hun var for dement, uten språk og ikke mobil. Men hun var blid. Ikke hele tiden ved slutten av hennes levetid, men ofte. Hun delte sjenerøse smil og små nuss på kinnet, helst et vått et midt på truten.
Jeg tenker ofte at jeg må skjerpe meg. Ikke tillate meg selv å grave meg ned i sorgen. Jeg kjenner ofte på tristhet, selv om jeg også evner å kjenne glede og forventning i hverdagen. Jeg ligger ikke og gråter dagen lang. Det kommer noen drypp noen ganger i uka, men stort sett henger jeg i stroppen. Pappa trenger meg fortsatt. En tenåringsdatter, voksne barn og mann trenger også at jeg er her, mentalt oppegående. Og så har jeg disse nervesmertene da, som sørger for å minne meg på at jeg lever nesten døgnet rundt.
Ja, smerter er så klart en medvirkende årsak til at enkelte dager er tyngre enn andre, i tillegg til at det har vært tøft å ha så mye med mine nærmeste i ganske mange år. En psykisk og fysisk syk bror uten egen familie, en søster med Downs som etter hvert fikk Alzheimer og epilepsi, en mor som forsvant gradvis inn i Alzheimers verden pluss litt annet små-snacks som jeg ikke vil skrive for mye om. Da er det vel kanskje ikke så rart at det smeller litt når bror og søster dør omtrent samtidig.
Livet ble ikke som jeg drømte om eller hadde sett for meg. Det ble det helt sikkert ikke for deg som leser dette heller. Det går ikke an å planlegge hvordan du skal leve 10, 20 og 30 år frem i tid.
For livet skjer.
Det treffer deg på måter du aldri kunne forutsett. Menneskene du har rundt deg påvirker også hvordan fremtiden blir.
Livet blir til mens du snubler.
For meg har min tid på jorden hittil vært veldig mange fine opplevelser. Mye medgang, mye latter og mye kjærlighet.
Det har også vært mye ansvar og bekymringer, mange tårer, mye smerter og mye sorg.
Litt av alt. Som for de fleste andre.
Det har snart gått ett helt år siden Sidsel og Lars Ove døde. Burde ikke være så trist lenger. Men jeg er det likevel. Hvorfor kan jeg ikke bare finne tilbake til meg selv snart?
Jeg merker at livet passerer mens jeg bruker dagene til å finne gleden igjen. Jeg vil være med! Ikke dra fra meg! Får litt panikk når jeg tenker på det. Livet kan jo ikke fortsette som dette. Vi har jo bare dette ene, for pokker. Kan ikke kaste bort mer tid på tungsinn. Jeg kan jobbe med tankene mine. Jeg har lært noen teknikker for å snu negative tanker, har snakket med psykologer, har gått på livsstyrkekurs og livsmestringskurs. Det har vært fint og nyttig. Jeg synes selv jeg, tross alt, takler alt ganske bra. Men jeg savner Nina som Nina var før. Jeg kommer snart. Jeg MÅ jo det!
I går gikk jeg min daglige tur til postkassa (om du tror dette er selvskryt, så snakker vi 20 meter fra dør til kasse. Ikke veldig imponerende).
I postkassa lå det en pakke til meg! Veldig uventet! Jeg har ikke bestilt noe.
Ser at avsender er en barndomsvenninne som nå bor i Haugesund. Inni pakken ligger det et kort og en bok:
Tusen takk, Siv <3En vakker bok i ord og bilder om å reise seg og finne tilbake til gleden i livet. Du får kjøpt den på www.livsrom.life.
Det er den nydeligste boken jeg har lest på lenge. Ordene i den treffer meg så til de grader. Det er så igjenkjennbart. Forfatteren,Tove Virata Bråthens beskrivelse av sin sorg etter brorens selvmord, men også hennes lange sykemeldingsperioder på grunn av utmattelse og depresjoner og skammen rundt det, får tårene mine til å renne i strie strømmer.
Broren min tok også på en måte sitt eget liv. Han visste selv at han langsomt tok livet av seg gjennom sitt pillemisbruk. En prolaps og flere mislykkede ryggoperasjoner med dertil hørende smertelindring-problematikk tok livet av min bror. Et høyst aktuelt tema i disse dager. Jeg fant papirer hjemme hos broren min som viser at han hentet ut sterke og avhengighetsskapende tabletter for 3-4000 kr. pr. mnd. Det henger jo ikke på greip. Om vi hadde gått videre med dette, er jeg sikker på at helsemyndighetene måtte ha reagert. Men jeg orker ikke. Det gir oss ikke Lars Ove tilbake.
Toves tanker rundt brorens selvmord ligner veldig på mine egne da Lars Ove døde så plutselig. Jeg fikk heller ikke tatt farvel eller sagt at jeg var glad i han. Eller, jeg fikk sagt det, men han lå i koma, jeg vet ikke om han hørte. Jeg fikk ingen bekreftelse på at min kjærlighet kom frem. Jeg håper den gjorde det. Han trengte å få med seg all den kjærligheten som var mulig å bære med seg inn i evigheten.
I boka er det også usannsynlig mange vakre dikt og den er spekket med vakre bilder av Ida Kristin Vollum som er gift med Tove.
Et av diktene jeg straks forelsket meg i, og som er til stor trøst:
KORGA
ho er tung den børa
som heiter sorg
men ho blir lettare
om eg hugsar
at korga eg ber ho i
heiter kjærleik
Er ikke det vakkert? Jeg har aldri tenkt på det før, men som Tove skriver i boka: Uten kjærlighet, ingen sorg.
Jeg tillater meg å legge ved et lite utdrag fra boka, – det er så vakkert skrevet:
Jeg er dypt rørt og takknemlig over å ha fått denne boka tilsendt. Den fyller meg med håp om at mer livsglede og overskudd venter på meg også. Les den, den er så hjertevarm!
Å bli sett, å bli tenkt på, å bli vist kjærlighet, – det er en av de fineste følelsene noen kan gi deg. Samtidig blir vi veldig sårbare når vi tar i mot. Men vi kan ikke leve uten. Sorgen skal vi alle gjennom, på den ene eller andre måten. Jeg elsket søsknene mine. Jeg savner dem uendelig, og jeg sørger i kjærlighet.
