Overskriften er full av motsetninger. Akkurat som livet selv.
Det føles som en liten evighet siden jeg blogget sist. Sånn er det innimellom, at tida bare flyr av gårde, og andre ting prioriteres.
Hjemme igjen etter en vidunderlig langhelg på setra.
Tilfeldighetene har gjort at to av våre beste vennepar også har hytte i samme område, og på lørdag var vi sammen fra tidlig formiddag til sene kveld i et fantastisk sommervær i denne vakre høstmåneden!
I disse Covid-19 tider kunne vi ikke vært mer heldige med samværet siden vi kunne sitte ute hele tiden.
Vi ble servert de beste blåskjellene jeg noen gang har smakt til lunsj. Himmel, så godt det var! Et måltid jeg aldri kommer til å glemme, tror jeg.
Etter blåskjell fulgte det etter hvert jegergryte på bålpanne, snacks og eplekake. Og vin. Hele dagen lang. Og sang. Masse sang rundt bålet. Mindfullness i praksis, nesten. Mulig vinen burde vært droppa for full uttelling…
Nå er det rett og slett helt ubeskrivelig og klyp-meg-i-armen-flott i fjellheimen. Vi vil jo bare være og være og være.
Takk for denne gang, setra. Du skuffer aldri.
Og så: Svosj! Tilbake til hverdagen!
I dag er det er Den internasjonale Alzheimerdagen, det var Facebook som minnet meg på det.
Jeg fikk opp et tre år gammelt minne fra en episode ved et besøk hos mamma på sykehjemmet. Det er et sterkt minne jeg vil huske til evig tid.
Litt klipp og lim fra minnet på Facebook her:
Det gikk lang tid før jeg hørte henne si det igjen, men i den senere tiden har det faktisk hendt at hun har sagt at hun er glad i meg. Det er godt og vondt å høre det. Godt fordi jeg tror hun glimtvis er litt klar, og så uendelig sårt og vondt fordi sånne sjeldne øyeblikk minner meg på at jeg aldri mer får mamma tilbake.
Sender en god klem i kveld til alle som har mistet noen de er glad i til den grusomme sykdommen❤
God uke ønskes til dere alle!
// Nina
Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter
Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/