Noen ganger bare hater jeg meg selv.

Oppfører meg som et troll mot mine nærmeste. Freser og oppfører meg som en drittunge, alt bare på grunn av… INGENTING!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg lå og hvilte da Bård og sønn kom hjem etter tur i stad, de smalt med døra og ropte hallo.

Fem minutter tidligere hadde jeg klart å finne en liggestilling som ikke var vond, jeg hadde brukt alle avslappingsteknikker jeg kunne, og kroppen og hodet var endelig i vater.

Da det smalt i døra og jeg hørte stemmer, gikk kroppen i “alarmberedskap”, pulsen steg og hver nerve ga seg til kjenne igjen.

Ingen vits å prøve å hvile noe mer, bare å stå opp.

Det er jo ikke de andre sin skyld. Men jeg freser likevel. Klarer ikke la være å lire av meg noen gloser. Heldigvis innser jeg relativt fort hvor urimelig jeg er, og trekker meg tilbake. Går på badet hvor jeg befinner meg “as we speak” når jeg skriver dette her, og håper jeg er tilgitt når jeg lister meg ned og ber om godt vær om litt.

Jeg er flau, mener ikke å være så trollete og sur, og blir sint og lei meg for at jeg ikke klarer å være verdens søteste og hyggeligste kone og bonusmor.

Ja, jeg har vondt. Det er fordi jeg er sliten av smerter at dette skjer.

Likevel må jeg lære meg å kontrollere hissigheten min. Det skaper ikke akkurat god stemning, og det verste jeg vet er dårlig stemning. Da rimer det dårlig at jeg er den som sprer den dårlige stemninga…

Jeg har roet meg ned nå. Brukte noen tankefeltterapi-metoder og pustet med magen. Det hjalp. Husker nesten ikke hvorfor jeg var hissig lenger. Håper de andre har like dårlig husk som meg…

// Nina