I det siste, kanskje mer presist det siste året, har jeg glemt så utrolig mye. Har forresten ikke peiling på om det er det siste året eller flere år tilbake. Det er jo det som er problemet. Jeg husker ikke.

Det gjelder ikke bare sånne ting som hvor jeg la brillene mine sist, eller ‘hva var det nå jeg skulle hente inne på kjøkkenet’-ting, eller ‘hva var det nå jeg skulle ha i butikken, igjen’.

 

Nei, hukommelsessvikten er på et dypere plan enn det. Og det må jeg bare innrømme skremmer meg ganske mye. Spesielt fordi jeg har en mamma med Alzheimer som slo inn i relativt ung alder hos henne.

Søsteren min fikk jo også Alzheimer, men det er visst vanlig hos eldre med Downs syndrom. Les gjerne: Ingen var så god som du❤.

 

Likevel… det får meg til å undres om jeg er på vei mot samme sykdom.

Jeg skulle jo nå kommet med en haug med eksempler, men de har jeg jo glemt, selvfølgelig…

 

Likevel er det én hendelse som jeg husker veldig klart akkurat nå, og det er da min eldste datter ringte i forgårs og lurte på hvordan vi skulle gjøre det med ungene dagen etter, altså i går.

 

Jeg satt som et spørsmålstegn i den andre enden av røret og vred hjernen min ut og inn i løpet av noen febrilske sekunder mens jeg prøvde å finne ut hva i alle dager det var hun pratet om.

 

Jeg ga opp. Ante ikke hva hun mente.

Så viser det seg altså at jeg for noen uker siden har sagt at vi kan være barnevakt mens de er avgårde på kjærestetur med overnatting på The Thief fra i går til i dag.

 

Jeg gapte ganske så sjokkert der jeg satt i den andre enden. Det var helt fullstendig blankt i topplokket. Ikke noe minne overhodet som dukket opp da hun sa det. Jeg kunne ikke for mitt bare liv erindre å ha sagt det. Ever.

Helt forferdelig følelse.

Det har vært flere episoder hvor folk har sagt ting til meg som jeg aldri kan huske å ha hørt før, selv om de insisterer på at de har gjentatt det ørten ganger tidligere til meg også.

Jeg liker ikke tendensen. Men jeg håper inderlig det ikke er en begynnende Alzheimer vi snakker om her. Jeg håper at det “bare” er langvarig stress og kroniske smerter over mange år som er årsaken til at hukommelsen er så dårlig på enkelte områder. For da er det vel håp om å bli bedre, ikke sant?

 

Hvis det er Alzheimer så kan det jo bli en artig blogg hvor jeg bare kjører repeat på gamle historier om og om igjen, he he.

Når jeg blar tilbake i arkivet mitt, så ser jeg at jeg i grunnen er på god vei allerede, huff da! Men jeg tror ikke jeg har hatt et eget innlegg om hukommelsessvikt før!

 

Enden på visa med passing av barnebarna var at vi heldigvis ikke hadde lagt andre planer, så slitne småbarnsforeldre fikk dratt av gårde på kjærestetur og vi gæmliser fikk hoppet litt i sølepytter med små skjønnaser❤

Det ordner seg alltid!

P.S. Etterhvert begynner samtalen jeg hadde med datteren min å demre for meg, og jeg tror jeg husker litt av samtalen vi hadde. Så heeelt borte er jeg ikke. Ennå.

 

Ha en minnerik lørdag, godtfolk!

 

// Nina

 

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/