Noen ganger, eller ganske ofte faktisk, blir jeg flau over meg selv.
I dag tok jeg til tårene fordi fotografen som skulle ta noen høstbilder med drone ikke kom når han skulle.
Ikke nok med at jeg gråt litt sånn i frustrasjon for meg selv da jeg var alene. Neida! Jeg begynte allerede i telefonen med fotografen, med dirrende stemme og gråten i halsen da jeg skjønte han hadde sendt sms med feil tidspunkt.
Og deretter enda en gang pr. telefon med samme mann en time etterpå. Han hadde misforstått hvem han hadde snakket med første gangen, og så viste det seg at han egentlig hadde glemt hele vår avtale.
Da ble det altså nedovermunn og klump i halsen på repeat.
Men han kom heldigvis likevel, – til slutt!
Og i tillegg til dronebilder tok han også noen nye nærbilder ute som ikke var planen opprinnelig for å bøte på fadesen.
Da han var ferdig var jeg så strålende fornøyd, glad og lettet at tårene flommet over rett foran en ganske brydd fotograf.
Og jeg hørte meg selv bable som jeg gjennom blogginga nå har skjønt skjer når jeg er litt vel sliten, har ekstra mye smerter og stressnivået er litt vel høyt.
Sånn høres hormoner på bærtur ut:
“Huff, tusen tusen takk! Nå må jeg bare gråte. Det et ikke bare fordi du aldri kom, altså. Jeg bare følte at det var litt vel mye som gikk imot oss nå siden vi ikke har fått solgt huset, og så kom ikke du, og så var jeg sulten men tok meg ikke tid til å spise, og så har jeg stylet og stæsjet og vært ute i skråningen her og plukket løv, og til og med på sykehjemmet til moren min har jeg plukket løv, og jeg var her nede og fant greiner med høstblader, og jeg kjøpte epler til å pynte med og greier. Og nabojenta har bursdag og de kan ikke gå ut på terrassen siden de må vente til du er ferdig med drona. Og så ble det litt mye, jeg har så vondt i ryggen, serru, og så kom aldri du, og jeg ventet og ventet, og så kom du, og nå er jeg bare veldig glad for at du kom og tok deg tid til ekstra bilder og sånn…”
Jeg måtte trekke pusten og tørke snørr og tårer, og da så han sitt snitt til å forsvinne vekk fra talestrømmen min, stakkars fotograf.
Puh! Hormoner på ville veier er slitsomt, altså. Sikkert veldig slitsomt å være fotograf for hormonelle kjerringer også 😉
Har hengt litt etter i hele dag, så også med bloggen. Den kommer nå på tampen over midnatt, men det er greit.
Nå er pulsen noenlunde normal. Jeg har fått skravla og ledd med gode venninner i kveld, fått med meg kveldens episode av Sommerhytta og ser frem til fysioterapi i morgen, tankefeltterapi og traume og stress release-øvelser på torsdag, og så intervju med ukebladet på fredag.
Spennende og hormonell uke med litt for mye innhold for min form, – men det er jo gøy at det skjer litt også!
I morgen (eller i dag, siden jeg passerer midnatt før jeg publiserer dette innlegget), avslører jeg hvem som kommer og intervjuer meg om kjærligheten!
Dette er et tema litt på kanten. Et tema barna mine helst ikke vil lese når moren er fortelleren. Samtidig er dette temaet noe av det mest naturlige i hele verden.
Det handler om kjærlighet til seg selv, og det handler om kjærlighet mellom mennesker. Og med dette kommer sex seilende inn som en selvfølgelighet fra sidelinja.
For det skrives kanskje ikke så mye om seksuallivet når man blir eldre, og kanskje spesielt ikke når vi kvinner er i overgangsalderen.
Alle vet jo at overgangsalderen gjerne bringer med seg både humørsvingninger, hetetokter og tørre slimhinner, og da er det også naturlig å tenke at sexlivet nesten er over.
Og sånn var det kanskje i gamle dager da eksorsisme og årelating var det mest fancy innen medisinsk behandling. Trolig var det sånn at sexlivet mellom et ektepar fortsatt eksisterte også etter overgangalder, men da ikke med den store lysten eller iveren for den stakkars fruen med tørre og såre slimhinner. Nei, da var det nok gubben som bare “tok for seg” av det han mente han hadde krav på.
Heldigvis har vi i dag både et mer moderne kvinnesyn der et ‘nei’ skal respekteres, og en mer moderne medisin å forholde oss til. Og det finnes hjelpemidler for nær sagt alt.
Så også for oss damer midt i vår beste alder! Det finnes intimgeléer og glidekremer om du er tørr, og det finnes hormonpreparater i form av plaster, piller eller kremer om du er labil i humøret og blir så heit at du varmer opp et helt rom alene i løpet av 10 minutter. Jeg har skrevet mer om dette: Trykk her
Jeg har fått hjelp mot mine plager i tide, kanskje var jeg litt føre vár også, og har hele tiden hatt et veldig godt samliv med mannen min.
Det var en liten periode jeg hadde mindre lyst, husker jeg, et par timer, kanskje, men det gikk gudskjelov fort over, haha!
Uten å utbrodere altfor mye siden jeg har andre å ta hensyn til, så har jeg ikke savnet noe som helst i mitt sexliv. Vi har vært kreative nok. Aldri en kjedelig stund i senga, si!
Men, så har det seg sånn at jeg det siste året gjentatte ganger har fått høre om Womanizer, et sex-leketøy med en fantastisk evne til å stimulere klitoris.
– “Den MÅ du prøve! Den er HELT rå! Har du ikke womanizer?”, fikk jeg til stadighet høre.
Jeg har vært helt uforstående til det hele. Har aldri følt på behovet for ekstra remedier i senga. (Joda, har en dildo, men må innrømme at jeg glatt kunne lagt den ut på Finn under “Nesten ny dildo selges til spottpris”. Den ekte jeg har tilgang til er hundre ganger bedre).
Men altså, dette pratet om Womanizer og dens fantastiske evne til å stimulere klitoris på en helt annen måte enn en finger eller noe annet kan klare, pirret til slutt nysgjerrigheten min. Jeg googlet og fant dette på Kondomeriets sider:
Sensasjonelt leketøy
Womanizeren har tatt kvinner over hele verden med storm de siste årene, og ikke uten grunn! I stedet for vibrasjoner, har Womanizer en helt spesiell teknologi som sender luftbølger ned i klitoris.
Dette stimulerer alle 8000 nervetråder i lystsenteret til kvinner, og vil gi en helt sensasjonell følelse!
Det er jo fantastisk, hæ? For godt til å være sant? Men jeg har jo noen sannhetsvitner, og siden jeg får baksmell på skatten, så skyndte jeg meg å bestille meg en womanizer før skatteetaten sender innbetalingsblanketten.
Womanizer kom i hus, og womanizer blir, for å si det sånn. Guri malla, sier jeg bare. Og denne kan fint brukes sammen med partneren din! Det er på ingen måte sånn at denne erstatter et intimt og godt sexliv, det er heller en herlig substitutt!
Jeg har fått hverken penger eller produkter for å skrive om dette, det er ren og skjær begeistring som gjør at jeg formidler denne gledens nyhet (som for tusenvis av andre ikke er noen nyhet i det hele tatt).
Vil du gi deg selv en sommergave i år, så er dette et hot tips!
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Gikk på vekta i dag, ny pers, vi snakker ca -16 kg. Det går sakte nedover, men føler jeg har funnet en god rytme om man kan si det sånn. Jeg unner meg litt vin og litt sjokolade innimellom, men hverdagene sklir enkelt av gårde uten store utskeielser, og summa summarum blir inntaket litt mindre enn hva kroppen forbrenner, og da vises det på kroppen etter hvert. Hurra!
Problemet nå er klær. Har selvfølgelig spart på klær som ikke har passet tidligere, men når også de nå begynner å bli for store, så er det snart på tide å måtte handle litt igjen. Men jeg prøver å drøye litt, – til jeg har nådd målet. Solid baksmell på skatten og null feriepenger gjør at jeg må tenke meg om både én og to ganger, noe som er én utfordring for denne dama her. Blæh!
Har vært i mer aktivitet i det siste. Intravenøs smertebehandling har ikke hatt noen effekt på smertene, dessverre, men likevel har jeg tvunget meg ut på tur, og det er ingen tvil om at fysisk aktivitet er godt for psyken selv om det for min del gir større smerter.
Dagene kjennes også litt lysere fordi vi nå endelig har fått besøke mamma igjen. Etter 2,5 måned uten å få lov til å dra på besøk, var det fint å se henne igjen. Men med to meters avstand og null klemming, var det også rart. Jeg tror hun gjenkjente pappa, men ikke meg. Det er greit. Hun er ikke min mamma på den måten jeg kjente henne en gang uansett. Sorgen over å ha mistet henne har jeg bearbeidet over mange år. Nå ligger det en aksept i det, vi får henne aldri tilbake uansett hvor mye vi skulle drømme om det.
Har forresten styra litt med disse hormonplastrene mine den siste uka. Setter på nytt to ganger i uka, og når man tar av det gamle, sitter det alltid litt lim igjen på magen. Det har jeg løst greit med plasterfjerner på en bomullspad. Var imidlertid tom her om dagen og kjøpte en ny. En annen type, men den ene funker vel like greit som den andre, tenkte jeg. Vel, den gjorde IKKE det. Jeg gnukket og gnikket. Huden ble sår og rød. For noe skit! Inntil jeg i går leste litt nøyere på sprayflasken… Sprayplaster! Jaja, ny lærdom i boks. Visste ikke at det fantes et plaster man kunne bare spraye på, jeg… Det _fjerner_ iallfall ikke plasterlim, så nå vet du det!
Det er pinsehelg i vente – en helg med sol og varme. Tenk at vi er så heldige! Vi får en helg med både passing av barnebarn og båtliv, – finfin kombo!
Ønsker alle en god pinse med eller uten hårete legger! (Jeg velger uten)
Jeg må for det første bare si, – dette opplegget med å kutte ut sukker og mel har virkelig gått helt smertefritt hittil.
Jeg hadde oppriktig trodd at jeg skulle bli sur, hissig og trist. Og i hvert fall at jeg skulle få hodepine, gå og fyse på noe og nesten dø av sult med bare tre måltider pr.dag.
Ingen av mine bekymringer har blitt noe av! Jeg må innrømme at jeg har forsøkt å drøye middagen så lenge som mulig, for jeg har tenkt at det ville bli vanskelig å ikke spise noe som helst mellom middag og frokost neste dag.
Men i går spiste vi middag kl.17:00, og jeg var mett hele kvelden. Tok en kopp te, drakk den ikke opp en gang. Savnet ingenting. Magisk deilig å ikke crave på noe!
Det eneste ankepunktet, som nevnt tidligere, er at det av og til blir litt vel mye grønnsaker. Spesielt om de er wokede eller kokte. Da liker jeg bedre å spise dem rå, eller så velger jeg heller en salat.
Her om dagen var det bare meg til middag, og da var jeg ikke sen om å bruke kikerter som proteinkilde og mikse sammen en skikkelig digg salat med en deilig vinaigrette bestående av olivenolje, eplecidereddik, hvitløk, chili, spisskummen, litt salt og pepper. Yummy! Jeg simpelthen elsker kikerter og linser! Vet ikke om resten av familien synes det er et fullverdig måltid, men for meg er det så absolutt det, og i høyeste grad ernæringsmessig også.
Så når vi er flere rundt bordet går det i kylling, kjøtt, fiskekaker, scampi, suppe og rød eller hvit fisk. Altså helt normal middagsmat som alle andre spiser. Ikke noe hokus pokus. Veldig enkelt og greit.
Er klar over at jeg er i første fase fortsatt, – jeg er supermotivert. Det er meningen at jeg skal leve uten sukker og mel for resten av min levetid, og det er ingen skremmende tanke i det hele tatt. Ja visst kan det hende at det vil komme unntak. Som datteren min sa: “Du kan for eksempel ikke la være å spise bryllupskake i din egen datters bryllup”?
Jo,- det kan jeg. De blir jo gift uansett om jeg spiser den kaken eller ei, og jeg tror faktisk ingen legger merke til om jeg tar en bit av den eller ikke. Og OM de ser det? So what? Det er MITT valg, MIN kropp.
Det er sikkert ikke så farlig om jeg spiser et kakestykke heller, men siden det ikke er bestemt dato for bryllupet enda engang, så er det fint lite å bruke energi på nå, kjenner jeg.
Én dag av gangen!
Fin leveregel!
Hvor mye har jeg tatt av etter én uke uten å sulte meg?
2,7 kg.
Jeg har tatt av mer den første uka på andre dietter, men da har jeg vært både sulten og fysen. Dette føles veldig riktig! Fokuset nå er heller ikke hva tallet på vekta sier. Jeg veier meg ikke hver dag, en gang. Tidligere spratt jeg oppå den vekta flere ganger om dagen. Mye mer avslappet forhold til det nå. Jeg er på vei mot en sunn livsstil hvor jeg forebygger Alzheimer, diabetes 2, hjerte- og karsykdommer, fettlever og andre dødelige sykdommer. Det er verdt en klapp på skuldra og applaus i stua for meg selv!
Kroppen kjennes mer i balanse, jeg tror til og med jeg er mindre hissig. Slimhinnene er kjempefine. Men idet jeg skrev det, så kom jeg på at jeg står på penicillin, og da får man (ihvertfall virker det sånn på meg) naturlig smurning av slimhinnene. Kan jo ikke stå på penicillin til evig tid, så intimgeleen kommer nok til sin rett ganske snart! (Men om endret kosthold har permanent virkning på slimhinnene, så får dere nok høre det. Jeg lover).
Hva i all verden er det som skjer når et innlegg om en alvorlig kreftsyk mann som er prisgitt hjelp fra andre får færre delinger enn innlegg om tørre slimhinner og flåsete fengselhistorier?
Har vi så nok med oss selv at vi ikke orker å ta inn over oss at andre mennesker går gjennom sitt livs verste mareritt?
Er det lettere å se en annen vei? Late som vi ikke har hørt om det?
Ødelegger det den gode julestemningen?
Arnulf Øverlands ord “Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv” treffer midt i magen her, tenker jeg.
Heldigvis er det mange som har donert penger til Spleisen til inntekt for Mortens immunterapi (klikk her), – en behandling som er hans eneste reelle håp om bedring fra kreftsykdommen. Nå er de nesten i mål! Og det er jo bare helt fantastisk!
Én måte å komme helt i mål på, er at flere deler Spleisen på sosiale medier. Du trenger ikke kjenne Morten for å dele. Jeg kjenner han overhodet ikke. Da jeg snoket litt på Facebook for å finne ut litt mer om han, leste jeg at han jobber i Vålerenga Ishockey og at han giftet seg for ikke så lenge siden. En kjekk kar som burde leve i mange, mange år til. Det er altfor tidlig å dø når man er bare noen og førti…
Om det er et håp om overlevelse, eller bare en mulighet for å få leve enda litt lenger, så synes jeg vi burde trykke “del” om vi kommer over en sak som betyr så uendelig mye for de det gjelder. Være et medmenneske, rett og slett.
Dette gjelder selvsagt ikke særskilt for Spleisen til Morten, det er dessverre mange lignende historier og skjebner som fortjener ekstra oppmerksomhet. Jeg har ikke alltid vært så flink til å dele på Facebook, men jeg tror jeg er ganske god til å gi noen kroner når jeg har mulighet.
Om du ikke har råd til å gi penger, så kan du dele likevel. Det genererer nemlig donasjoner til spleisen, så indirekte gir du penger og bidrar så godt du kan. Det har jeg skjønt nå. Da jeg ga penger til denne Spleisen, leste jeg at jeg indirekte bidro til å samle inn 150,- ekstra om jeg delte det. Er ikke det bra?
Jeg har forståelse for at vi ikke kan dele alt eller gi penger til alle innsamlinger. Jeg gjør jo ikke det selv, heller. Men da jeg på lørdag leste om lillebroren til en bekjent som har ett eneste håp igjen, så tenkte jeg at jeg måtte gjøre det lille jeg kunne. Der og da hadde jeg tid. Senere på kvelden skulle vi ha et lite julebord med venner, og jeg hadde allerede brukt mye penger på god mat, drikke og stæsj for å gjøre det litt ekstra julefint hjemme. Jeg har også allerede brukt altfor mye penger på julegaver. Jeg har ødslet så mye i desember at jeg faktisk føler meg skikkelig uvel.
Kanskje kan man si at jeg kjøper meg fri fra dårlig samvittighet. Og det gjør jeg jo på et vis. Men det gir meg også mye å gi. Jeg har aldri angret på en eneste krone jeg har gitt bort til veldedige formål. Hele året gjennom gir jeg penger til ulike innsamlinger når jeg har mulighet. Ikke fordi jeg har så innmari god råd, det merkes godt at jeg bare har 66 % av tidligere inntekt, men fordi jeg synes prinsippet om å dele på godene er fint, og det gir meg en bedre følelse når jeg gir. Og så får jeg heller spare inn på andre innkjøp når det kniper.
What goes around comes around, sies det. Det tror jeg på. Å være mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Jeg velger ihvertfall å tro at det lønner seg i lengden.
Jula er en tid da vi generelt er flinkere enn ellers i året til å tenke på vår neste, vi er litt rausere, litt snillere, litt rundere i kantene (bortsett fra når overgangsalder-trollet slår til og undertegnede kan skremme fanden på flatmark, da…).
Om du vil gjøre en ekstra god gjerning i kveld, så kan du jo dele Spleisen til inntekt for Morten https://www.spleis.no/project/93689, eller gi noen kroner. Eller del en annen Spleis.
Eller kjøp =Oslo, gi til Frelsesarmeen eller Kirkens bymisjon, gi noen kroner til tiggeren på gata, hjelp en mann over gata, ta en telefon, gi et smil og et hei til de du passerer på gata. – Tid er også verdifullt – har du ikke råd til å gi penger, så har du kanskje tid å dele med noen som trenger deg?
Når håret på hodet er grått, hvorfor i all verden er hurpehåret på haka sort?
Jeg fikk en melding fra en kjær kollega her om dagen, om at jeg hadde glemt å nevne hurpehår på haka og lange, stive øyenbrynshår som plutselig vokser vilt i forbindelse med overgangsalderen i bloggen min.
Snakk for deg sjæl, tenkte jeg da.
Neida. Joda. Haha.
Hurpehår på haka kjenner jeg veldig godt til. De begynte å komme lenge før slimhinnene tørka inn og hetetoktene tok over styringa i hverdagen.
I begynnelsen var det litt artig, til og med. Det vokste ut samme stedet hver gang, og det var et skikkelige rampete hår. Du visste aldri når det dukka opp, og det var nesten så man savnet det i perioder, om det var for lenge borte.
Uansett hvor mange ganger jeg lot fingrene stryke over der det pleide å komme, uansett hvor mye jeg fulgte med, så kunne du banne på at det som ved et trylleslag stakk 3 cm ut fra haka, hvitt og flagrende! Helt sjukt akutt! Fra det ene øyeblikket til det andre! Hvordan er det mulig, liksom?
Det samme skjer jo forsåvidt også når man f.eks har ryddet alle klærne som har ligget strødd på benken på badet. Plutselig, som lyn fra klar himmel, ligger det en gedigen bunke der igjen.
Eller som når man har betalt alle regningene, er helt ajour i nettbanken, ting er på stell. Livet leker. Så, ut av intet, dukker det opp nye krav, som små paddehatter som popper opp overalt, tar aldri slutt.
Det samme skjer med hurpehår på haka. Problemet med hurpehårene er at de formerer seg og endrer form og farge.
Fra å være et lite søtt, mykt og lyst hår som kom innom av og til, forvandlet det seg plutselig til dusinvis, stygge, stive og mørke hår som kom hver dag!
Da jeg kom hjem fra setra i helgen, brukte jeg sikkert en halvtime foran det store forstørrede speilet med å nappe hår fra haka og kjeven. Jeg hadde nemlig tatt “fri” fra napping et par dager. Må’kke det, vøtt. Det straffer seg.
Hadde vært enklere om skjegg på kvinner ble anerkjent som en naturlig attributt, som kvinnebryster. Da kunne vi latt det gro og blitt kule hipstere med strikk i både skjegg og i sjølve hårmanken. Kvinnelige utgaver av Kristoffer Hivju, på en måte.
Eller at vi i stedet for å kalle det hurpehår som, jeg tror du er enig med meg, er et relativt negativt lada ord, kanskje heller burde omtale det som ‘hårpryd’. Det er vakkert.
JA til offentlig anerkjennelse av HÅRPRYD i ansiktet for kvinner!
Om ikke det er mulig å få den anerkjennelsen:
JA til offentlig støtte for fjerning av HÅRPRYD i ansiktet for kvinner!
Hårvekst som må holdes nede ved daglig napping. Vokser fortere enn gressplenen en fuktig sommer.
Jeg har enda til gode å støte på stive øyenbrynshår, men alle som sliter med viltvoksende sådanne, har min fulle sympati. Regner ikke med å slippe unna, men for øyeblikket klarer jeg meg fint med utemma hårpryd i ansiktet, tørre slimhinner, humørsvingninger og hetetokter med ujevne og upassende mellomrom.
Ønsker alle kvinns en glad nappedag – sammen er vi sterkere! Eller no’.
Det er fredag og undertegnede kjenner at slimhinnene har hatt bedre dager og at eggstokkene roper på egg! Men det er bare et stort ekko som svarer på kaukinga… Helt tomt, gitt. Blir nok ikke flere egg på denne høna, si.
Det hjelper neppe å spise egg til helgefrokosten heller, men litt ekstra proteiner skader uansett ikke, så jeg kommer nok til å gjøre et forsøk. Mirakler kan skje! Det har historien vist gang på gang. Man skal aldri miste trua.
Ihvertfall ikke miste trua på at bedre dager skal komme.
Jeg vet ikke helt hva som skjer etter at overgangsalderen har passert! Og jeg lurer, faktisk! Er det glory days i vente? Blir det mer hopping i høyet? Får man en ny vår?
Hvorfor snakkes det ikke mer åpent om dette? Om alderdom og sex? Jeg liker å vite hva jeg har i vente. Forstår selvsagt at dette er veldig individuelt, sexlivet til folk varierer gjennom hele livet.
Men jeg regner med at det er en slags normal for folk i 60-åra, 70-åra, 80-åra og kanskje holder noen på i 90-åra også?
Jeg vet ikke. Kan flere snakke om dette, please? Både de som fortsatt har lyst, de som har mindre lyst og de som ikke har lyst overhodet.
Jeg forstår at det er vanskelig å snakke om. Spesielt kanskje om man ikke kjenner lyst lenger. Det er nok lettere for de som fortsatt kjenner kribling nedentil.
Men noen må stå frem, noen må fronte dette (i tillegg til meg)! Dette er jo sååå normalt! En del av syklusen. Kvinners liv. Og menns liv.
Jeg tror at menn i like stor grad som kvinner lurer på hva som venter på det seksuelle planet etter hvert som man blir eldre:
Får jeg stå? Hva gjør jeg om ikke får stå? Setter meg ned? (Veit, – den var like tørr som mine slimhinner). Men seriøst, – jeg tror også menn skulle ønske at disse temaene ikke var så tabubelagte.
Selv nonner kommer i overgangsalderen. Jeg håper de kan snakke sammen i sitt fellesskap. At alle, uansett etnisitet, kultur og samfunn kan være åpne om plager i overgangsalderen.
Jeg har skrevet litt om meg selv og mine erfaringer, nå som jeg er midt i menopausen selv. Da snakker jeg om hetetokter, humørsvingninger, tørre og såre slimhinner.
Jeg har fortsatt lyst på sex. Jeg bruker intimgelé som gjør at jeg hverken er sår eller tørr når jeg er sammen med mannen min.
Jeg håper jeg kan ha intimt samvær med mannen min til jeg blir 100, minst!
Om ikke annet, så håper jeg at vi for alltid vil fortsette å være gode mot hverandre, holde hender, kysse, klemme, rett og slett dele det nære og fine som er båndet mellom to som er glad i hverandre.
Joda, om man googler, så finner man stoff om temaet. Men ikke nok. Jeg skulle ønske det var like normalt å snakke om sex og tørre slimhinner (eller problemer med ereksjonen, for den saks skyld) når man blir eldre som det er å snakke om været eller om hva man skal ha til middag. Et lite eksempel på hvordan det kunne ha vært om vi ikke var så innmari selvhøytidelige, pripne eller sjenerte:
“Heeeei! Lenge siden, altså! Så koselig å se deg! Hvordan har du det?”
“Jo, takk som spør! Jeg holder på å bli sprø av å være så sår nedentil. Kjenner jo at lysta ikke er som før, men heldigvis kan gubben og jeg snakke om det, og nabodama har det likedan, så det er jo en trøst i det forsåvidt. Gudmund sliter også med sitt, og når’n først står, så går det kanskje litt vel fort… men det er vel like greit, orker ikke holde på for lenge av gangen uansett, jeg. Godt å bare ligge og kose sammen etterpå også.”
Drømmescenario… Tenk om dette var like normalt å snakke om som andre ting i livet?
Jeg snakker gjerne om dette med venninner. Jeg opplever at de også åpner seg når jeg snakker om mine plager. Og det er forhåpentligvis mange andre venninner som snakker sammen om dette. Men langt fra mange nok, og langt fra alle tør å være ærlige når temaet tas opp. Snakk med partneren din om det! Alt blir lettere med åpenhet. Jeg lover.
Vi har en vei å gå, folkens!
Ikke vær redd for at jeg skal spørre deg som jeg ikke kjenner så godt om hvordan det står til med sexlivet om jeg møter deg ute. Litt synd om du begynner å gå på andre siden av gata om du ser meg. Men jeg håper og drømmer om at dette ikke vil være så mystisk og tabubelagt i fremtiden. For det er jo heeeelt normalt!
God fredag, godt folk!
// Nina
Et lite postskriptum: Jeg er INGEN ekspert på hverken sex, overgangsalder eller samliv. Jeg er bare meg, Nina, som står midt i stormen, og som undrer seg over at ingen flere snakker om dette.
Postskriptum 2: Vi kan gjerne snakke om andre ting også. Jeg liker å prate om det meste, jeg 🙂
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å scrolle helt ned på denne siden. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)
Jeg elsker mine foreldre over alt på jord. Det er ikke det. Men jeg tror mange kan være enig med meg når jeg sier at det er krevende når foreldre blir gamle og syke.
Mamma fikk Alzheimer for nesten 10 år siden. Vanskelig å tidfeste konkret. Den kommer veldig snikende, den grusomme sykdommen. Jeg oppdaget det ved at hun plutselig sluttet å ringe meg, vi pleide å snakkes nesten daglig. Hun var alltid interessert i å høre om livet til barnebarna sine, og hun likte å kommentere hvordan vi hadde det hjemme. Dessverre var hun ofte litt vel kritisk. “Bildet henger for høyt, blomsten burde stå der, potetene er kokt for mye, er det lenge siden dere støvsugde under sofaen”? I rettferdighetens navn,- hun var veldig god på ros og komplimenter også. Men hun var ganske nådeløs og direkte (mulig det filterløse hos meg stammer fra henne, når jeg tenker meg om).
Så sluttet hun å være kritisk. Og _det_ er vel i grunnen det eneste som gjorde litt godt, – å slippe det evinnelige maset og stresset med at alt måtte se bra ut når hun kom på besøk. På den annen side, heller en mamma som kritiserer litt enn en som ikke bryr seg overhodet.
Da jeg en dag kom hjem til mamma og pappa for å fortelle at jeg skulle skilles fra mannen min, trakk hun bare på skuldrene og lurte på om det ikke snart var lunsj.
Den dagen skjønte jeg for alvor at mamma ikke var frisk. Verst var det naturlig nok for pappa som levde med mammas humørsvingninger hver dag. Hun var veldig mye sint, hun forsto nok selv at hun var i ferd med å bli dement, men hun ville ikke prate om det. Utad skulle ingen få vite noe. Fasaden var viktig, – og det er faktisk den egenskapen ved mamma som fortsatt henger mest igjen. Hun er en mester i å late som alt er i skjønneste orden når hun treffer andre som ikke er hennes nærmeste. Masken har vel falt for de pleierne som jobber med henne på sykehjemmet der hun bor også, men hun smiler og ler når andre «fremmede» (som egentlig ikke er fremmede, men hun husker dem ikke) henvender seg til henne eller kommer på besøk.
Etter som sykdommen skred frem, før diagnosen var satt, ble det mer og mer vanskelig for pappa å la henne være alene hjemme. Hun sluttet å lage seg mat (vi slapp å være redd for at hun skulle glemme å skru av komfyren), hun greide ikke å skru på TV eller radio, hun klarte ikke å gå ut på egenhånd (kanskje like greit, det er mange «vandrere» blant demente), og hun hadde mye uro og angst inni seg.
For at pappa skulle få litt fri innimellom var det naturlig å stille opp for mamma. Og det MÅ jeg presisere; det er en selvfølge å hjelpe sine foreldre når de blir gamle. Jeg gjør det med glede, – det er bare det at når det varer over så mange år, når egen helse begynner å skrante, når man selv har tenåringsbarn, når barnebarna begynner å komme, når man møter kjærligheten på nytt, når man ønsker å være mer med venner, og når jobben krever 100 % innsats, så begynner det til slutt å røyne på.
Det hjalp jo ikke akkurat heller at søsteren min med Downs syndrom utviklet Alzheimer omtrent samtidig som mamma, eller at broren min hadde mer enn nok med seg selv etter utallige mislykkede ryggoperasjoner.
Jeg merker at dette etter hvert høres sytete ut. Og det er det også. Jeg vet det, men det kommer rett fra levra. Jeg kan ikke skuffe følelsene mine bak et teppe. Late som om alt er i skjønneste orden. Poenget mitt er at det gikk helt fint å sjonglere alt dette til å begynne med. Jeg hadde høy arbeidskapasitet. Jeg er et ja-menneske. Vil gjerne hjelpe, vil at alle skal ha det bra. Men mamma har nå hatt Alzheimer i bortimot 10 år, hun er veldig langt unna å være den mammaen som ga meg livet og så uendelig mye kjærlighet og omsorg i alle år
Hun gir meg absolutt ingenting, hun suger energien ut av meg. Ikke fordi hun krever noe av meg, hun forventer faktisk ingen verdens ting. Problemet er at jeg forventer så innmari mye av meg selv, – og det er en stor belastning (som ikke er hennes skyld, stakkars). Å gi så mye over så mange år, har etter hvert gjort at det ikke lenger er en glede å besøke mamma. Det har blitt en plikt. Jeg føler ikke at jeg får noe som helst igjen for det, bortsett fra bedre samvittighet der og da. Mamma smiler når hun ser meg, men etter et minutt er hun sur og mutt. Det hender en sjelden gang hun sier at hun er glad i meg, og jeg ser at hun har det vondt når jeg skal dra fra henne, men likevel er det mer en belastning enn en glede at hun fortsatt lever.
Det kan godt være mange synes det er drøyt å si dette så tydelig. Skrive det ned, svart på hvitt. Egoistisk. Men jeg tror også det er mange som tenker som meg, som har foreldre som er langt unna den forelderen de en gang var. Igjen, – det skulle selvfølgelig bare mangle at vi stiller opp for våre foreldre når de trenger oss. Men det må være lov å si at man er sliten og at man faktisk skulle ønske at nok er nok?
Hva slags liv er det å sitte på et sykehjem, år etter år, med mindre og mindre fysisk bevegelighet uten minne om hva som skjedde forrige kvarter? For mamma dreier det seg også mye om angst og redsel, mye gråt og usikkerhet. Jeg ser at pleiepersonellet er helt fantastiske med de som bor der. Enkelte har en ekstra god kjemi med mamma, og når de er på jobb kan jeg dra derfra med litt lettere hjerte. Likevel vet jeg at hun er mye alene, det kan gå lang tid uten at hun snakker med noen, hun spiser dårlig, hun sover mye fordi det ikke er noe annet å gjøre. Da tenker jeg at det mest rettferdige ville vært om hun fikk slippe nå. Alzheimer er en drittsykdom, både for den som rammes og for pårørende.
Mamma i dag – Et strålende smil da hun så meg komme. Fortsatt vakker.
Når mamma en dag går ut av tiden, kommer jeg til å føle både lettelse og sorg. Jeg har allerede mistet henne én gang. Det var en sorg det tok lang tid å bearbeide. Det var grusomt å miste henne mer og mer dag for dag uten mulighet til å gjøre noen som helst for å stoppe det.
I dag er det mest sorg kombinert med vanskelige følelser jeg kjenner når jeg tenker på henne. HELDIGVIS vet jeg at det vil være de gode minnene om mamma som vil være fremtredende den dagen hun ikke er her mer. Og de gode tankene ser jeg frem til, for det er ikke noe godt å tenke på sin egen mamma som en belastning.
Dette innlegget ble skrevet dagen etter debuten min på miniblogg.no. Det er der man må begynne å blogge før man evt. får lov til å blogge på hovedplattformen, blogg.no (hvor du sitter og leser akkurat nå).
Jeg hadde jo et håp om at noen ville lese bloggen min etter publisering i går, men at jeg skulle fyke opp til 4.plass etter debuten, det hadde jeg ikke drømt om! Men fy søren så gøy og ikke minst inspirerende!
Nå gjelder det å bare å følge opp med denne vanskelige oppfølgeren, da. Er det ikke det de sier, de som har hatt suksess med den første plata eller bokutgivelsen?
Jeg fikk en overveldende respons på Facebook også. Så mye raushet og fine kommentarer, og til alt overmål,- det virker som de til og med har lest hele innlegget! Det var langt!
Egentlig gjør jeg jo bare det samme som jeg har gjort på face i mange år, men det er likevel litt mer skummelt nå, potensielt kan man jo nå mange flere lesere. Folk som ikke kjenner meg. Og som jeg ikke vet hvem er heller.
Om jeg skal tippe hvem som blir min målgruppe, så er det vel jenter/damer fra sånn 40+ og oppover til godt voksne.Jeg tror også det blir noen “skaplesere” av det motsatte kjønn. Kanskje håper de at de kan finne litt ut av hvordan vi damer i overgangsalderen er skrudd sammen ved å lese her. Og da er det bare å si med én gang: Det finnes ikke noe fasitsvar på hvordan takle kona med ubalanse i hormonene. Annet enn; vær tålmodig, overbærende, forståelsesfull og supermann. Burde være lett for en mann i sin beste alder.
Jeg kan gjerne fortelle mye og mangt om mine utfordringer med overgangsalderen. Jeg skal ikke påberope meg å være et orakel på området. Men jeg vet mye om hvordan den arter seg for meg. Det er ikke veldig mye festlig informasjon å finne på nettet om hva man kan vente seg når østrogennivået faller til kritisk nivå og kroppen og psyken har det hundre ganger verre enn da ting skjedde i puberteten. (Alt var mye lettere før,- det er min påstand, og den blir mer og mer sann jo eldre jeg blir).
Så da blir det “the hard way”, da! Ta hver eneste dag med hetetokter og humørsvingninger som de kommer, prøve å tolke om det kanskje virkelig er veldig varmt i dag, har jeg på meg for mye, eller er det noe feil med ventilen på den indre trykkokeren? Som regel er det den siste årsaken i mitt tilfelle. Jeg elsker store, deilige ullgensere, men har gitt opp å bruke dem. Innendørs og under jakker er det kortermet som gjelder. Barbeint er også fint. Men litt upassende når man skal bort til folk. Da gjelder det å stålsette seg til det man vet kommer.
I mitt tilfelle er det en voldsom varme (jeg blir ikke spesielt synlig rød, gudskjelov), som plutselig brer seg spesielt over føttene og hodet. Topp og tå. Ikke så mye det som er i mellom. Jo, under puppene. Der er det varmt. Men å være gloheit både i toppen og helt nederst er ille nok det. Og jeg blir så grusomt varm i håret, liksom! Jeg må løfte og løfte på manken min for å slippe inn luft, tørker pannen og neseryggen i ett sett.
Min fordel når dette skjer: Det varer ikke så mange minuttene, og jeg får det ikke om natten (bank i bordet). Jeg prøver ikke å skjule det for folk. Jeg forteller de som er i nærheten at det er denne j…. overgangsalderen som kommer på besøk. Og det gjør jeg uten blygsel om det er til den unge gutten i kassa på butikken, eller jeg plaprer i vei til de som står i kø sammen med meg, eller til hjelpepleieren på sykehjemmet til mamma. Jeg tror kanskje de blir forlegne på mine vegne. Men ikke vær redd, jeg lever fint med å være litt rar og å by på meg selv.
Jeg er overhodet ikke flau for å si at jeg er i klimakteriet. Det er jo livets syklus, noe vi kvinner skal igjennom. Eller, – én av fire får ingen plager, visstnok (nei, livet er ikke rettferdig). Men tre av fire får alltid noen plager, hos noen kan de vare i ti år! Mamma mia,- jeg håper inderlig jeg får noen år avkorting.
Så har vi dette med humørsvingninger. Ille plagsomt, det også. Ille for meg, men kanskje verst for de nære rundt meg, Mannen min, spesielt. Det som er bra, er at jeg kan skylde på overgangsalderen når jeg er litt urimelig. Men det er mulig han synes jeg drar det vel langt innimellom. Jeg tenker hver gang at jeg skal skjerpe meg. Må slutte å være et troll. Men det er jaggu ikke lett når ubalansen kommer dundrende før man får tenkt seg om, og den usaklige leksa triller ut av kjeften på meg samtidig som jeg hører så inderlig godt at det jeg sier er kjempeteit! Jeg sier det likevel! Heeelt håpløst!
Min fordel når dette skjer: Jeg er ikke redd for å be om unnskyldning. Eller innrømme feil. Det sitter bare litt langt inne.
Jeg har også opplevd i det siste at jeg blir “litt” urimelig hvis jeg opplever dårlig kundeservice. Skulle f.eks kjøpe et salongteppe her om dagen. Vi hadde akkurat lagt inn bestilling på en sofa da jeg så et teppe som kunne være veldig fint til. Det viste seg at de ikke hadde flere tepper igjen, og det var ikke ventet inn før om 10-12 uker heller.
“Men, dere har jo det teppet der, på utstilling?” sa jeg.
“Ja, men det kan vi jo ikke selge. Men jeg kan undersøke om de har teppet andre steder?” sa kundekonsulenten.
“Nei. Da kan det være det samme. Jeg mistet lysten på det teppet, vil heller gå andre steder og kjøpe et annet teppe” svarte jeg, med tårer i øynene og bevende lepper.
Herregud, så flaut. Jeg hørte jo selv hvor barnslig jeg var, men jeg klarte ikke stoppe meg selv. Jeg burde jo der og da sagt at “sorry, det er overgangsalderen som spiller meg et puss”, men jeg var altfor fornærma og flau på samme tid til at jeg klarte noe annet enn å gå derfra med Bård (mannen min) på slep. De to ansatte bak disken sto bare og måpte, jeg tror de tenkte de hadde hatt ei bortskjemt skrulle på besøk. (Og det stemmer. Bård kom hjem med teppet til meg fra en annen butikk et par dager senere).
Jeg er jo alltid veldig opptatt av å oppføre meg hyggelig og imøtekommende når jeg er ute blant folk. Jeg vil nødig være til bry, og jeg ønsker å bidra til at den som er på jobb der jeg er kunde, får en bedre dag kanskje ved at jeg sier noe hyggelig eller ihvertfall smiler til dem. Men nå om dagen glipper denne intensjonen innimellom. Vil herved be om unnskyldning til de jeg har vært furten mot: Jeg MENTE det ikke! Jeg er egentlig en veldig hyggelig person! Jeg lover å bli en suuupersøt gammel dame når jeg har kommet over til den andre alderen! Beklager at overgangen tar litt tid!
SÅ TIL SLIMHINNER:
Jeg ser at jeg allerede er langt ute på viddene hva angår lengde på teksten min, men jeg håper at du henger med fortsatt,- at de tørre slimhinnene har gjort at du har skumlest helt hit, for det er kanskje de du er mest nysgjerrig på?
Ja, jeg har fått tørre slimhinner i forbindelse med overgangsalderen.
Nei, mannen min lider ingen nød.
Ja, det finnes hjelp!
Igjen da, som med hetetoktene, jeg er kanskje ikke hardest rammet. Jeg opplever at jeg er tørr på utsiden av skjeden, ikke på innsiden (nå kjenner jeg at jeg må beklage til barna mine. Det er kanskje ikke akkurat dette dere vil lese om moren deres, men jeg vet dere tåler det. Og det er faktisk sånn livet til kvinner i min alder er, be prepared!).
Slimhinner er et litt kjipt ord, synes jeg. Det er ikke noe vakkert over slim i kombinasjon med hinner. Ikke når det gjelder de oppi nesa eller de du har i underlivet. Man er litt likegyldig til dem. Helt til man blir dritforkjøla og full av slim i bihulene eller drittørr i de nedre gemakkene. Begge deler er himla plagsomt. Begge deler er helt naturlig.
Løsningen da, når sånt skjer(tørt nedentil, altså), er intimgelé eller olje fra apoteket. Det kan bestilles på nett og kommer i anonym forsendelse, ingen trenger å vite at du tørker opp om du ikke vil. Veldig ironisk at man blir fuktig og våt utenpå huden gjennom hetetoktene, og så skjer det motsatte på innsiden for mange. Akkurat som om fuktigheten blir transportert FRA skjeden til utenpå huden når man driver med disse overgangsgreiene!
Sexlivet går sin vante gang (prøver å jazze opp litt innimellom) hos oss. Jeg liker å stille forberedt og er ferdig “smurt” før jeg legger meg (litt sånn som langrennsutøverene gjør. De smører også alltid på forhånd). Man vet aldri hva som skjer,- plutselig skjer det saker, og da er det jo litt lite sexy å dra frem geltuben midt i heiteste omfavnelsen. Veldig greit! Anbefales! Jeg er helt sikker på at jeg ikke er alene om dette problemet som ikke trenger å være noe problem, og jeg akter ikke på noen måte være flau over det, heller! Vi damer ruler og finner løsninger på det meste!
Jeg tenker dette er nok om overgangsplager for i dag, og greit å få postet dette før dere sitter med tacoen og streamer et eller annet på skjermen. God fredag, godt folk!
// Nina
P.S. Jeg regner med at en eller annen intimgelé-produsent kan sponse meg litt nå, eller? #storforbruker
