Savner lykkepilla mi!

 

God fredag, folkens!

 

I går var jeg i tankefelt- og traume releaseterapi (TFT = tankefeltterapi, TRE = Trauma Release Exercises)

Det høres sikkert litt rart ut for de som ikke vet hva det er, men egentlig er det bare helt enkle og naturlige metoder som skal få kroppen til å lege seg selv ved å frigjøre den fra stress og spenninger som har fått bli i kroppen altfor lenge.

 

Jeg tror at mine smerter i rygg/sete/bein og nå senere både hofte og skulder, har blitt forsterket av stresset og presset jeg har hatt over meg i mange, mange år.

Jeg er uhyre sensitiv. Om Bård f.eks forsøker å massere meg litt forsiktig, gjør det kjempevondt og nervene “eksploderer” på en måte når de blir “aktivert”. Smertene blir enda verre i etterkant.

Nervene sender signaler til hjernen om at man har vondt, og så er det opp til hjernen å tolke hvor høy grad av smerte man opplever.

Det er ikke noe som er feil her. Vi tolker alle smerte ulikt. At jeg får mer vondt av massasje enn deg, betyr ikke at jeg innbiller meg smerten. For meg er den høyst reell.

 

Når et menneske blir utsatt for langvarig stress eller alvorlige traumer, kan det utløse andre sykdommer som depresjon, hjerte- og karsykdommer, diabetes, høyt blodtrykk, overvekt, migrene, dårlig hukommelse, mage- tarmproblemer, kreft etc etc.

Stress er mao ikke sunt. Kjenner du på stress, at du føler at omgivelsene dine forventer mer av deg enn det du klarer å prestere, da er det bare å få snakket med noen om det, sier jeg bare.

Ikke gå for lenge med den følelsen, det er ikke bra for deg.

 

Tilbake til tankefeltterapien.

Under behandlingen fikk jeg en voldsom tristhet over meg. Den satte seg i brystet. Kom overraskende på, jeg trodde jeg bare var litt “pling i bollen” i går. Følte bare at det var litt kaos i tankene mine uten at jeg kunne peke på noe konkret.

Og så, ut av intet, kom søsteren min Sidsel frem i tankene mine.

Savnet kom over meg. Jeg savner henne ikke så veldig mye fra da hun var syk, som på dette bildet fra 2018. Hun har antakelig falt ut av sengen under et epileptisk anfall på rommet sitt, ingen så hva som skjedde, og så har hun slått seg kraftig.

Ironisk nok var det på den tiden en panda som var yndlingsbamsen hennes. Hun var utrolig søt, da❤

Nei, jeg savner det helt spesielle søsterbåndet vi hadde mellom oss da hun var frisk og levde godt med sitt Downs syndrom. Jeg savner den dype kjærligheten vi hadde for hverandre “i gamle dager”.

Kjærligheten var selvfølgelig der da hun ble syk de siste årene også, men den kom ikke like godt til uttrykk da hun utviklet Alzheimer og fikk andre sykdommer som gjorde henne veldig redusert.

Jeg var så uendelig glad i den lille, fine storesøsteren min, og jeg vet at Sidsel var uendelig glad i meg.

Jeg savner latteren vi delte, kosestundene sammen på kafé eller hjemme, og ikke minst savner jeg de millioner av små kyss som hun delte ut hver eneste dag.

Hun var vår naturlige lykkepille.

 

Det var godt å bli bevisst det savnet gjennom terapien, for da fikk jeg gråte litt, og det hjelper alltid. Følte meg mye lettere (og sykt trøtt!) etterpå og savnet etter Sidselmor ble litt mindre.

Jeg tror denne formen for terapi hjelper meg til å takle smertene mine bedre. Terapien vil jo ikke gjøre meg frisk fra de fysiske plagene mine, men kanskje kan den hjelpe meg til å oppfatte smertene som mindre ille enn i dag, og det hadde vært gull.

Om ikke annet, så har jeg lært å fokusere på pusten og å puste med magen, og det er jaffal ikke feil!

 

Nå er det helg! Juhu! Vi skulle ha dratt på setra, men dårlig vær gjør at vi utsetter det til neste helg. Så da blir det rydding og kasting og planlegging her hjemme i stedet. Blir bra det!

 

// Nina

 

Jeg er i zen!

Akkurat nå kjenner jeg på en nydelig ro inni meg.

Det er bare meg her. Den eneste lyden jeg hører er fårikålen som står og putrer på komfyren og kubbelyset som blafrer bittelitt ved siden av meg her jeg sitter med kaffen min. Klokka er halv ti en søndag morgen.

Yngste snuppa nyter en rolig morgen på rommet sitt, Bård er av gårde for å se til båten som er på vinteropplag.

Jeg tror det er lenge siden jeg har kjent på en så sterk følelse av å være i harmoni med  kropp, sjel og sinn som akkurat nå. Og ‘akkurat nå’ må tolkes som det det står, akkurat nå.

Etterpå kan det hende jeg er i uzen. Obs! Uzen er ikke et ord. Bare Ninask.

 

At hussalget endelig gikk i boks er nok en stor årsak til at mitt indre er i balanse. Selv om jeg følte at det ikke stresset meg nevneverdig at det ikke ble solgt med én gang, så kjente jeg jo i høyeste grad at det det ha gjort, for jeg har vært skikkelig utlada siden torsdag.

Hjernen har jobbet på høygir, jeg har sovet dårlig og samtidig vært stuptrøtt.

Men nå tror jeg huet har roet ned tempoet litt. Jeg er fortsatt utlada, men jeg klarer å senke skuldrene og roe ned tankespinnet.

…………..

Og så ble det brått et godt stykke utpå dagen før skriblinga fikk fortsette her.

Dro på kirkegården en tur. Det går lang tid mellom hver gang jeg er der. Føler ikke behovet. Men nå var det på høy tid å få bort sommerplantene og få satt ned litt høstlige planter i stedet.

Da jeg kom til grava, så jeg at noen nylig hadde vært der. Det brant i et lys. Kanskje det hadde brent siden i går kveld.

Veldig fint å se at noen er innom grava, tenner et lys, bryr seg litt. Det varmet, kjente jeg.

Det er ikke så ofte jeg er der alene. Som oftest tar jeg pappa med meg. Det var fint å være der alene. Jeg fikk tid til å reflektere litt. Kjenne på savnet etter søsknene mine.

Jeg fikk gråte litt over at familien vår plutselig skrumpet inn så mye på så kort tid. Mamma “forsvant” først, så begge søsknene mine, og så pappa som ikke er som han var, han heller, lenger.

Det begynte å regne mens jeg sto der. Jeg ristet av meg melankolien og dro hjem. Glad for at jeg hadde fått vært på besøk og gjort det litt finere for søsknene mine.

En grå, men likevel vakker søndag i oktober går mot kveld. Snart skal pappa hentes til middag, fårikål med øl og akk. Det blir bra å flytte ned til sentrum der han bor. Da kan han gå tørrskodd til oss og komme på middag hver dag om han vil. (Håper og tror ikke han vil det, he he).

 

Goood søndag til de tusen hjem!

 

// Nina

Den aller første lappen fra barnebarnet

 

I bursdagsfeiring for min eldste datter i dag, kommer mitt 6 år gamle barnebarn bort til Bård og skynder seg å legge en lapp foran han før han litt flau piler av gårde inn på rommet sitt igjen.

 

Bård åpner lappen:

Smelt❤ Bård du er kul.

Det er så utrolig rørende med de aller første lappene ungene skriver til deg når de har lært seg å lese og skrive.

I hvert fall kjenner jeg det greit på den nerva som går rett til hjerterota. Og når det kommer en lapp fra barnebarnet, – ja, da er smeltefaktoren høy, si!

 

Jeg fikk ingen lapp mens vi satt rundt kaffebordet, trøstet meg selv med at det sikkert var litt langt å skrive bestemor, og ikke er det sikkert han syns at jeg er så innmari kul heller.

Men da vi skulle dra, fikk jeg en sammenbrettet og teipet lapp i hånden. Han ba meg innstendig om ikke å åpne lappen før jeg kom hjem.

 

Vel hjemme åpnet jeg lappen:

Dobbeltsmelt❤

 

Denne lørdagen er jammen fin!

 

// Nina

 

Fem måneder siden lille Martin døde

Foto: Svend Aage Madsen / Se og Hør

Husker dere den rørende dokumentar-serien Søsken som gikk på TV2 i 2017?

Der var bl.a. Martin og storebroren Markus med. Markus ble nominert til Gullruten for “Årets deltaker”.

Martin hadde downs syndrom og som 10-åring fikk han kreft, akutt lymfatisk leukemi.

Martin hadde vært kreftfri i halvannet år da han døde for 5 måneder siden.

Behandlingen han fikk for å bli frisk fra kreftsykdommen ble en stor belastning for kroppen. En dag i april ble Martin syk og vitale organer sviktet.

Superhelten Martin ble bare 15 år gammel og gikk ut av tiden 2.mai i år❤

 

Jeg er venn av mamma’n og pappa’n til Martin og Markus. Vi jobbet sammen i Braathens SAFE på 90-tallet.

På torsdag var jeg på besøk hjemme hos dem i Drammen. Det var lenge siden vi hadde sett hverandre.

Jeg husker godt at Monica ringte meg for ca. 15 år siden. Hun hadde fått vite at babyen hun bar i magen hadde Downs syndrom, og hun ville veldig gjerne snakke med mamma om hvordan det var å få et barn med et kromosom for mye.

Og nettopp fordi min søster også hadde Downs, føler jeg en ekstra forbindelse til familien i Drammen. Vi vet hvordan et liv med en med Downs har beriket livene våre, hvilke gleder de har gitt oss, og hvor stor sorg det er når de forlater oss.

Sidsel

Vi var så heldige å ha Sidsel hos oss helt til hun døde 56 år gammel i fjor vinter. Vi fikk ha en solstråle hos oss veldig lenge , og da hun gikk bort hadde hun levd livet til fulle.

Martin fikk ikke det. Han fikk knapt startet på ungdomslivet.

Foto: Stjålet fra Monicas Facebook-side

Han tilbrakte masse tid på sykehus fra han var 10 år. Til tross for sykdommen og de lange og tøffe behandlingene han måtte igjennom, var Martin en ukuelig optimist med et fantastisk syn på livet som kanskje bare er de med et kromosom for mye forunt å ha.

Mamma’n til Martin, Monica, brukte Facebook til å oppdatere alle rundt om hvordan det gikk med Martin fra han ble syk og til han døde.

Hun skildret åpent om en hverdag som må ha vært utrolig tøff. Martin ble frisk og fikk tilbakefall flere ganger, han fikk mange følgesykdommer og plager pga medisiner og behandlingen han gjennomgikk.

Monica visste like mye om kreft som legen selv, hun lærte seg å bruke ulike apparater som Martin trengte til behandlingen så han kunne være mest mulig hjemme.

Totalt sett har hele familien vært under et umenneskelig press i flere år, og det er beundringsverdig hvordan de har stilt opp for hverandre hele veien.

Jeg tror det er umulig for oss som ikke har opplevd det å skjønne hva de egentlig har gått gjennom.

Det er umulig for meg å fatte hvor inderlig vondt det må være å miste sitt eget barn.

Det eneste jeg vet, er hvor inderlig tomt det er uten våre små søsken med litt ekstra bagasje i livene våre.

 

Monica og Håkon gråter hver eneste dag fortsatt. De er fortsatt i dyp sorg og jeg er ganske sikker på at de fortsatt er i en slags boble der de bare eksisterer mens verden raser forbi utenfor.

Om man ikke hadde visst hva de hadde opplevd, ville man aldri gjettet det. De både ser normale ut og de oppfører seg normalt.

Da jeg kom hjem til dem på torsdag får jeg blomster, nydelige roser, når jeg kommer inn døra. “Gratulerer med hussalget!

Altså! Hvor omtenksomt er ikke det? Har ikke de nok med sitt eget, liksom?

Og så varter de opp med nydelig lunsj, kaffe og cider og nybakt kake med gullstøv på. Alt dette fordi jeg kom på besøk mens de selv befinner seg i livets tøffeste fase?!

 

Jeg tar av meg hatten for styrken, rausheten og hjerterommet de viser❤

Det ble en god torsdag for oss alle hvor de tunge tankene ble satt på pause for en stund.

Og hvem vet? Kanskje satt Martin og Sidsel oppi himmelen og så ned på oss mens de koste seg med “rulle-pølse” (Martin) og Pepsi Max (Sidsel)?

Jeg tror det❤

 

// Nina

 

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

 

 

SOLGT! JIPPI!

Foto: Anders Kjøndal

Fy flate, som jeg har lengtet etter å si de ordene! SOLGT!

Og det er ikke fordi jeg er så himla glad for å være kvitt huset, for akkurat nå kjenner jeg også på tristhet og vemod ved tanken på at vi skal flytte herfra.

Nei, jeg er glad fordi det er kjempeslitsomt å være i en salgsprosess som tværer ut i tid. Vi har hatt utallige privatvisninger, møtt mye rare folk, men også folk som var kjempesøte og som vi gjerne skulle sett som nye eiere av huset vårt.

De aller fleste har digga huset, men har syntes at naboen sitt hus ligger litt for nærme hagen vår. Det har vært gjennomgangsmelodien. Ikke så mye vi kunne gjøre med det, si.

Gudskjelov kom det nå et ungt par på banen som forelska seg helt på visningen her på søndag (det var nok bollene mine som gjorde susen), og vi ble enige om pris og ikke minst dato for overtakelse som blir i slutten av januar.

Vi krysser fingre for at vi har fått overtatt leiligheten i god tid før det, for da har liksom alt ordnet seg perfekt!

 

kan vi begynne å glede oss ordentlig til å flytte. Har liksom ikke hatt helt ånden over meg til å planlegge så mye. Hva om vi ikke fikk solgt huset? Måtte vi kanskje selge leiligheten i stedet?

Med så mye usikkerhet har det ikke vært så gøy å planlegge på detaljnivå.

Men nå! Nå skal jeg kikke på lamper og garderobeløsninger! Det blir gøy!

 

Juhu! Nå venter et helt nytt liv i urbane sentrum av Heggedal. Det blir knallbra på Heggedal Torg . Rundt 120 leiligheter under oppføring og ingen er like. Kult!

Foto: Anders Kjøndal

Jeg kommer garra til å savne kveldene på terrassen her hjemme. Det blir nok en overgang til liten balkong på 9 kvm… Tror likevel vi skal klare å skape en liten oase der også, jeg.

Bare vi er sammen, kan vi bo hvor som helst❤

 

// Nina

 

Hold kjeften på deg

God ettermiddag, godtfolk!

Her har det vært grått vær i dag også, men likevel ganske fint. Ikke har det regnet og ikke har det blåst. Selv med lavt skydekke og litt tåke, har dagen vært vakker pga alle høstfargene ute. Helt nydelig!

Nå håper jeg alt løvet på bakken får tid til å tørke opp så det går an å kaste blader opp i luften og la det regne gull over hodet på meg. Elsker den følelsen.

(Nå begynte det faktisk å regne litt igjen…)

 

Onsdag betyr som regel mammabesøk på bo- og omsorgssenteret. Jeg hentet pappa og vi dro av gårde.

 

– Så pen du er, sa mamma til meg da vi kom.

– Hva med meg da, spurte pappa.

– Hold kjeften på deg, svarte min sjarmerende mamma. 

 

Det er av barn, fulle folk og demente man skal høre det, tydeligvis 😉

 

Jeg hadde kjøpt litt nytt ulltøy til moren min. Hun beveger seg jo aldri lenger og blir derfor fort kald og frossen av å sitte så mye rolig.

Alt tøyet må naturlig nok merkes så det ikke blir borte på vaskeriet.

Ikke før er vi ferdige med å merke ungenes klær når de går i barnehagen og på skolen, så må man begynne å merke foreldrenes klær når de kommer på aldershjem…

Det føles litt surrealistisk å bestille merkelapper med mammas navn på, for så å sitte og merke plagg for plagg. Føles som det var i går jeg gjorde det samme for barna mine.

Livet går i sirkel. Det er en evig runddans.

Meningen med livet?

Ha’kke peiling.

Det føles som det handler mye om nestekjærlighet.

At man må vise kjærlighet for å få kjærlighet.

At vi er her for hverandre. Alle sammen. Alltid.

Da får livet mening.

Og så får vi tåle at noen ber oss holde kjeft innimellom.

 

Nå passer det å si Amen, synes jeg.

Ja, så sannelig.

 

God onsdag til dere! Jeg er invitert på kveldsmat hos en venninne og gleder meg veldig til det❤

 

P.S. Jeg blør mye mindre i dag, heldigvis:)

 

// Nina

 

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

 

Rosinboller på visning og spettbryllup!

Høststemning inne med tørkede høstblader på fat🍁

 

Deilig søndag.

Bollebaking for å få nybakstlukt i huset før visning i dag. Kanskje det er det som skal til for å få fart på hussalget?

Huset er vasket og ryddet. Det er fyr i peisovnen, kubbelysene er tent både her og der, radioen surrer og går i bakgrunnen mens fremmede folk går rundt og kikker på vårt hjem. Vurderer om dette kan være et hjem for dem i fremtiden.

 

Mens megler og fremmedfolk tar over heimen, øvelseskjører vi med yngste snuppa mi. Plutselig er vi på sjarmerende Bærums Verk. Strekker litt på beina, kikker litt i butikkvinduer, kjøper en ny smijerns-krok til døra på utedoen på setra.

Det er høst og koselig stemning på Bærums Verk også til tross for en litt grå og hustrig septemberdag.

Da vi kom hjem hadde fremmedfolket forlatt huset, boller var spist av fremmede munner,  og forhåpentligvis dro de herfra med en god følelse i hjertet. For det må man ha når man ser på hus. Det må treffe en nerve. Greit å bruke huet litt også, men jeg kjenne det i hjertet mitt når jeg går inn i et hus som jeg potensielt skal kjøpe.

I følge megler var det flere par som var positive etter dagens visning. Så gjenstår det å se om de er interesserte nok til å legge inn bud. Om de følte noe i hjertet.

 

Hvis ikke kan vi jo gjøre som en venninne foreslo:

“Dere kan jo kjøpe det selv. Det er et flott hjem”.

Ha ha, god idé!

 

Og når jeg først snakker om hjertet, så er det en hjertedag i dag. En kjærlighetsdag. I dag er det nemlig 62 år siden mine foreldre giftet seg.

62 år. Det er spettbryllup, det!

Spettbryllup? Betyr det at da er man så godt gift at man må bruke spett for å skille dem?

Hurra for 62 år, mamma og pappa❤

Alzheimer har skilt dem fra hverandre, men de har hatt et fantastisk ekteskap (med utfordringer som de fleste andre) og kjærligheten dem imellom kan ingen ta ifra dem selv om den ikke er like synlig i dag.

Mine sterkeste minner fra da mamma og pappa var gift og jeg fremdeles bodde hjemme, er at de satt i timesvis og snakket sammen, gjerne med et glass vin eller to. De trivdes i hverandres selskap. Drømte og planla for fremtiden, enten det var morgendagen eller neste års ferie. De lo, jeg hører fremdeles latteren deres i hodet mitt. De koste seg sammen.

De minnene bevarer jeg i hjertet mitt for alltid, sånn vil jeg huske dem.

 

Deilig søndag.

 

// Nina

Fotomodell for en dag

Reklame | Mathea AS

 

Puh!

Intervju gjennomført!

Hadde besøk av to supersøte damer i tre timer til ende.

Jeg likte dem med én gang, for det aller første de sa da vi hilste var hvor fin de syntes jeg var, he he.

– Og det kan jeg takke klesbutikken Mathea i Heggedal for!

Innehaveren av Mathea, fineste Karina,  sponset meg med et splitter nytt antrekk fra topp til tå!

Jeg var der i går og kunne plukke meg ut noe jeg likte, og det første jeg spottet i butikken var en nydelig strikkegenser i høstfarger som var veldig ‘meg’.

Så da tok vi utgangspunkt i genseren, og fant deretter kjempekule skinntights som kan klippes i ønsket lengde. En kjempefordel for meg som har så korte bein at jeg får flis i musa når jeg går over dørterskelen.

Under genseren ble det stilig med en lang kremfarget bluse og prikken over i’en noen  vanvittig kule sneakers fra Via Vai.

Jeg glemte å ta bilde da jeg følte meg så fjong og fin før i dag. Sommerfuglene i magen gjorde at selfies ikke var det første som rant meg i hu for én gangs skyld.

 

I skrivende stund er vi barnevakt for barnebarna, og etter noen aktive timer med en gutt på 1,5 år og ei snuppe på 3 år, ligger jeg nå som et slakt på sofaen, og er ikke i nærheten av å posere med antrekket. Dessuten kommer det jo i Hjemmet etter hvert!

Men! Et bilde av antrekket kan jeg by på:

Skinntightsene finnes i mange, fine farger! Og etter hva jeg forsto, er dette bukser de kommer til å ta inn mye av da de er kjempepopulære! God pris er det også!

 

Jeg er bedre på naturbilder, så tilgi meg for håpløs styling her. Dere får iallefall en viss idé. Sjekk disse skoene:

 

Kjemien med damene som begge jobber som frilansjournalist og frilansfotograf i, i dette tilfellet, for Hjemmet, var umiddelbart veldig god, og skravla og latteren satt løst fra første stund.

Jeg tror jeg babla litt vel mye og usammenhengende til tider, godt det ikke var radiointervju, kan jeg si!

Har tillit til at journalisten klarer å sy det sammen til en koselig reportasje om kjærligheten og det å ikke gi opp håpet om å finne evig kjærlighet.

Bård kom hjem etter hvert, og han fikk også sagt noen velvalgte ord. Mer velvalgte enn mine, i hvert fall.

Og så var det fotoshoot. Posering i ulike settinger både inne og ute. Sååå mye knipsing og jobb bare for noen få bilder som vil komme på trykk til slutt. Smilemuskelen ble sliten, munnen dirra av seg selv etter hvert.

Det var kjempegøy, men ganske kleint også, – er ikke dagligdags å posere for noen av oss.

Gleder meg til å se bildene, – tror det ble noen fine bilder av meg og Bård sammen.

 

Når kommer det på trykk? Vet ikke!

Det er en kabal som redaksjonen i Hjemmet må få til å gå opp med de andre reportasjene og innleggene de skal ha i utgivelsene sine utover høsten .

Temaet kjærlighet passer jo i grunnen alltid, så sånn sett kan det bli når som helst. Jeg lover å si i fra.

 

God fredagskveld, folkens. Kos dere hvor enn dere er. Her trommer regnet på vinduene, det er stille på barnerommet p.t., og vi puster fornøyde ut etter dagens hendelser. Sammen. I sofaen. Han og jeg❤

 

// Nina

Antrekket for intervjuet i boks

Antrekket for morgendagens intervju er klappet og klart!

Jentene i den beste klesbutikken i mils omkrets hjalp meg med å finne noen nye plagg som jeg kan føle meg fin og komfortabel i. Det kan jeg fortelle mer om i morgen, men det er deilig å slippe å bekymre seg mer om det, kjenner jeg.

Og ikke nok med det, – min trofaste frisør Stina som driver Hårstylisten her i fineste bygda vår, klippa luggen min innimellom kunder sånn at de fine, nye laminerte brynene mine kom til sin rett.

Snakk om å drøye ting til siste øyeblikk… Men nå begynner jeg å bli klar. Må bare bake en kake jeg kan servere i morgen når journalisten og fotografen kommer.

Kake + Hjemmet = Sant

Tror jeg. I hodet mitt popper det i hvert fall opp et bilde av kake når jeg tenker på ukeblad.

 

Tror selve intervjuet skal gå fint. Det er vel bare å bable i vei, – jeg pleier å fikse det. Så håper jeg journalisten klarer å få noe vettugt ned på papiret mens jeg babler. Kan hende hun får et problem. Jeg er god på digresjoner når jeg blir ivrig. Det kan fort gå fra kjærlighet til tørre slimhinner, liksom.

Jeg prøve å tenke litt før jeg lar ordene kommer ut. På den annen side, jeg får lese artikkelen og godkjenne den før den publiseres, så da er det vel egentlig null stress, he he.

Men nå babler jeg igjen. Må bake kake! Ikke bable!

 

Sjalabais og takk for alle lykkeønskninger for morgendagen!

 

// Nina

 

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

 

 

Hormoner i fri flyt

Noen ganger, eller ganske ofte faktisk, blir jeg flau over meg selv.

I dag tok jeg til tårene fordi fotografen som skulle ta noen høstbilder med drone ikke kom når han skulle.

Ikke nok med at jeg gråt litt sånn i frustrasjon for meg selv da jeg var alene. Neida! Jeg begynte allerede i telefonen med fotografen, med dirrende stemme og gråten i halsen da jeg skjønte han hadde sendt sms med feil tidspunkt.

Og deretter enda en gang pr. telefon med samme mann en time etterpå. Han hadde misforstått hvem han hadde snakket med første gangen, og så viste det seg at han egentlig hadde glemt hele vår avtale.

Da ble det altså nedovermunn og klump i halsen på repeat.

 

Men han kom heldigvis likevel, – til slutt!

Og i tillegg til dronebilder tok han også noen nye nærbilder ute som ikke var planen opprinnelig for å bøte på fadesen.

Da han var ferdig var jeg så strålende fornøyd, glad og lettet at tårene flommet over rett foran en ganske brydd fotograf.

Og jeg hørte meg selv bable som jeg gjennom blogginga nå har skjønt skjer når jeg er litt vel sliten, har ekstra mye smerter og stressnivået er litt vel høyt.

 

Sånn høres hormoner på bærtur ut:

“Huff, tusen tusen takk! Nå må jeg bare gråte. Det et ikke bare fordi du aldri kom, altså. Jeg bare følte at det var litt vel mye som gikk imot oss nå siden vi ikke har fått solgt huset, og så kom ikke du, og så var jeg sulten men tok meg ikke tid til å spise, og så har jeg stylet og stæsjet og vært ute i skråningen her og plukket løv, og til og med på sykehjemmet til moren min har jeg plukket løv, og jeg var her nede og fant greiner med høstblader, og jeg kjøpte epler til å pynte med og greier. Og nabojenta har bursdag og de kan ikke gå ut på terrassen siden de må vente til du er ferdig med drona. Og så ble det litt mye, jeg har så vondt i ryggen, serru, og så kom aldri du, og jeg ventet og ventet, og så kom du, og nå er jeg bare veldig glad for at du kom og tok deg tid til ekstra bilder og sånn…”

Jeg måtte trekke pusten og tørke snørr og tårer, og da så han sitt snitt til å forsvinne vekk fra talestrømmen min, stakkars fotograf.

 

Puh! Hormoner på ville veier er slitsomt, altså. Sikkert veldig slitsomt å være fotograf for hormonelle kjerringer også 😉

Har hengt litt etter i hele dag, så også med bloggen. Den kommer nå på tampen over midnatt, men det er greit.

Nå er pulsen noenlunde normal. Jeg har fått skravla og ledd med gode venninner i kveld, fått med meg kveldens episode av Sommerhytta og ser frem til fysioterapi i morgen, tankefeltterapi og traume og stress release-øvelser på torsdag, og så intervju med ukebladet på fredag.

Spennende og hormonell uke med litt for mye innhold for min form, – men det er jo gøy at det skjer litt også!

I morgen (eller i dag, siden jeg passerer midnatt før jeg publiserer dette innlegget), avslører jeg hvem som kommer og intervjuer meg om kjærligheten!

Artig for oss kjerringer i vår rette alder 🙂

 

God natt og peace out fra

// Nina

 

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/