Noen ganger, eller ganske ofte faktisk, blir jeg flau over meg selv.

I dag tok jeg til tårene fordi fotografen som skulle ta noen høstbilder med drone ikke kom når han skulle.

Ikke nok med at jeg gråt litt sånn i frustrasjon for meg selv da jeg var alene. Neida! Jeg begynte allerede i telefonen med fotografen, med dirrende stemme og gråten i halsen da jeg skjønte han hadde sendt sms med feil tidspunkt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og deretter enda en gang pr. telefon med samme mann en time etterpå. Han hadde misforstått hvem han hadde snakket med første gangen, og så viste det seg at han egentlig hadde glemt hele vår avtale.

Da ble det altså nedovermunn og klump i halsen på repeat.

Men han kom heldigvis likevel, – til slutt!

Og i tillegg til dronebilder tok han også noen nye nærbilder ute som ikke var planen opprinnelig for å bøte på fadesen.

Da han var ferdig var jeg så strålende fornøyd, glad og lettet at tårene flommet over rett foran en ganske brydd fotograf.

Og jeg hørte meg selv bable som jeg gjennom blogginga nå har skjønt skjer når jeg er litt vel sliten, har ekstra mye smerter og stressnivået er litt vel høyt.

Sånn høres hormoner på bærtur ut:

“Huff, tusen tusen takk! Nå må jeg bare gråte. Det et ikke bare fordi du aldri kom, altså. Jeg bare følte at det var litt vel mye som gikk imot oss nå siden vi ikke har fått solgt huset, og så kom ikke du, og så var jeg sulten men tok meg ikke tid til å spise, og så har jeg stylet og stæsjet og vært ute i skråningen her og plukket løv, og til og med på sykehjemmet til moren min har jeg plukket løv, og jeg var her nede og fant greiner med høstblader, og jeg kjøpte epler til å pynte med og greier. Og nabojenta har bursdag og de kan ikke gå ut på terrassen siden de må vente til du er ferdig med drona. Og så ble det litt mye, jeg har så vondt i ryggen, serru, og så kom aldri du, og jeg ventet og ventet, og så kom du, og nå er jeg bare veldig glad for at du kom og tok deg tid til ekstra bilder og sånn…”

Jeg måtte trekke pusten og tørke snørr og tårer, og da så han sitt snitt til å forsvinne vekk fra talestrømmen min, stakkars fotograf.

Puh! Hormoner på ville veier er slitsomt, altså. Sikkert veldig slitsomt å være fotograf for hormonelle kjerringer også 😉

Har hengt litt etter i hele dag, så også med bloggen. Den kommer nå på tampen over midnatt, men det er greit.

Nå er pulsen noenlunde normal. Jeg har fått skravla og ledd med gode venninner i kveld, fått med meg kveldens episode av Sommerhytta og ser frem til fysioterapi i morgen, tankefeltterapi og traume og stress release-øvelser på torsdag, og så intervju med ukebladet på fredag.

Spennende og hormonell uke med litt for mye innhold for min form, – men det er jo gøy at det skjer litt også!

I morgen (eller i dag, siden jeg passerer midnatt før jeg publiserer dette innlegget), avslører jeg hvem som kommer og intervjuer meg om kjærligheten!

Artig for oss kjerringer i vår rette alder 🙂

God natt og peace out fra

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/