Korona-dvale kombinert med laber psyke er ikke den beste kombinasjonen.

Likevel har jeg følt meg lettere til sinns bare fordi jeg tok tak og gjorde noe med situasjonen i forrige uke.

Men å si at jeg er munter er å ta vel hardt i. Jeg ser dog ikke mørkt på alt, og de siste dagene er det flere ting som har fått meg til å smile og le.

♡ Å få snapchat av de fantastiske barnebarna mine. (De får meg forresten alltid i godt humør).

♡ Når Snuppis på 18 overrasker med husarbeid, mathandling, middagslaging og kakebaking helt på eget initiativ, da blir jeg varm om hjertet.

♡ Da vi på lørdag fikk uventa besøk (ute) på setra, var livet bittelitt normalt igjen og jeg følte meg “normal” en stakket stund.

♡ Jeg lo høyt og kosa meg skikkelig da jeg så det første programmet av Kompani Lauritzen.

♡ Når Bårdis bare holder rundt meg og er tryggheten sjøl, da vet jeg at alt blir bra.

Å være åpen om at jeg har det såpass tungt som jeg har det om dagen, har imidlertid medført noe som jeg aldri trodde skulle skje med meg: Jeg tør ikke å gå i butikken alene!

I går kveld trengte jeg solsikkekjerner til knekkebrødene jeg skulle lage, men da jeg sto i gangen og skulle knyte på meg skoene, kjente jeg plutselig at jeg ble skikkelig uvel, at hjertet begynte å dunke, pusten gikk fortere og tårene pressa på.

Jeg skjønte ikke no’. Visste bare at jeg ikke ville klare å gå ned i butikken som bare er en heistur unna.

Bård forsto. Han sa han kunne gå for meg, men jeg sa at sånn kan jeg jo ikke ha det. Jeg forsto at dette på en måte var et lite angstanfall, eller begynnelsen på et, og jeg kan jo ikke la dette komme i tillegg til alt det andre nå.

Så jeg tørket tårene, tok noen dype magedrag, tok på meg maska (takk gud for maskepåbud akkurat nå, føler meg mer usynlig), og gikk til butikken med Bård.

Jeg hadde aldri i livet klart å gå alene. Men jeg gikk i butikken. Jeg trosset angsten. Face your fears, er det vel noe som heter.

Det gikk greit så fort vi hadde kommet inn. Traff heldigvis ingen kjente.

For det er dét jeg redd for, tror jeg. Å treffe noen som jeg vet kanskje har lest innlegget mitt, Bak fasaden. Lest om min vanskeligste tid ever som er akkurat nå.

Og det er helt greit. Jeg er ikke flau over at jeg har det vanskelig nå, men jeg er redd for at den jeg møter skal bli flau og forlegen over å vite. Jeg vil jo ikke være til bry, gjøre det ubehagelig for andre å treffe meg.

Så kjære deg som bor i nærheten av meg og risikerer å støte på meg: Vær som du alltid har vært. Vi trenger ikke å snakke om det. Vi kan snakke om deg og ungene. Eller om været. Eller om helveteskorona.

Eller vi kan snakke om det, men da begynner jeg sikkert å grine, så helst ikke. Det er så slitsomt.

Det som var så deilig på lørdag, med det uventa besøket på setra, var at vi ikke snakket om dette overhodet. Enda jeg vet at hun ene visste. Men vi toucha ikke borti temaet en eneste gang. Det var befriende.

Nå har jeg psykiateren å snakke med. Det får holde, håper jeg. Tidligere har Bårdis måttet tåle alle mine tårer, smerter og bekymringer nesten daglig. Nå håper jeg det blir mindre av det.

Jeg tror jo ikke at det er sånn at jeg nå bare har problemer i én time én gang i uka i møte med psykiateren, og så er det happy go lucky de resterende 167 timene. Så klart ikke.

Men jeg håper jeg får ut såpass mye gruff og etter hvert god hjelp at jeg ikke trenger å lene meg så mye på Bård lenger. For fy søren, så mye ekstra han har fått som han helt sikkert skulle vært foruten.

Men jaggu har’n fått mange lykkelige øyeblikk og stunder også, så jeg prøver å overbevise meg sjæl om at vi totalt sett ligger på 50/50. Og det er jo ikke gæærnt, hehe.

Jeg har overhodet ikke tenkt å la angsten for å treffe kjentfolk få bestemme, så selv om jeg ikke har vært ute av leiligheten i dag, så skal jeg ut av den døra før natta kaller.

Som Bård sa i går kveld; “Du, av alle, er plutselig redd for å treffe folk”.

Det rimer ikke i mitt hode heller. Jeg kjenner det knyter seg inne meg ved tanken på å gå i butikken, men jeg skal klare det. Herregud, det er nok nå, liksom.

(Og nå blir det sikkert enda vanskeligere å gå i butikken når hu har skrevet at hu ikke tør å gå i butikken, tenker du. – Ja, det gjør det jaggu.

Men det er derfor jeg skriver dette, så alle som sliter med noe ala det samme ikke skal føle seg alene, og for at alle andre skal forstå at en tur på butikken ikke er bare bare alltid).

// Nina