Jada, jeg vei det er litt dårlig gjort å i det hele tatt minne dere på at det er store muligheter for at buksa blir litt trang i løpet av desember måned, men samtidig er det lurt å være forberedt, ikke sant?
La du merke til at jeg brukte ordet forberedt og ikke ordet bevisst? Jeg er ikke så glad i ordet bevisst. Det er et ord som betyr at jeg faktisk må tenke meg om når jeg er i ferd med å begå en eller annen synd, altså putte et eller annet i gapet nå i fineste juletida.
Og det har jeg ikke lyst til. Synes ikke noe om det, faktisk. Jeg påberoper meg retten til å være litt bevisstløs nå i jula, og så er jeg heller forberedt på at olabuksa er litt for trang 1.januar. Og det er garra ikke fordi den er nyvaska, liksom.
Men DA, dere! DA skal det bli andre boller (veganske)!
Nok et år starter med vyer om å gå ned i vekt. Jeg har vurdert å spise meg opp til en BMI på over 40, for da kan man komme inn på Evjeklinikken og få hjelp til å holde vekten nede etter at man har slanket seg. 5 års oppfølging, faktisk! Det får man jo ikke når man gjør dette på egenhånd. Da må man selv fikse tankene oppi hodet og være bevisst hele tiden.
Sukk… Det vil jo være galskap å spise seg opp, så jeg får nok rett og slett bite tenna sammen (bokstavelig talt) og satse på at denne gangen får jeg til en varig endring. Trenger ikke være sylslank, det er ikke målet mitt. Jeg jobber mot å føle meg vel og å bli der.
Jeg har en delvis plan hvordan lykkes. Må finpusse planen i romjula mens jeg spiser et tonn klementiner. Det er nemlig min last. Ikke marsipan og kaker eller masse middagsmat. Nei, det er klementiner. Og jeg lover, – det er fullt mulig å spise buksa mindre med klementiner. Om du spiser mange nok.
God adventshelg, folkens! Håper dere er ferdige med de fleste forberedelsene og bare kan kose dere når julehøytiden nå nærmer seg lynraskt. Jeg skal bare kjøpe litt flere klementiner, så er jeg klar (nesten).
Det om Gry Hege Henriksen som fikk blodforgiftning etter en lungebetennelse før jul, og som følge av det mistet begge ben og begge armer. Om hvordan hun klarer å komme tilbake til en nærmest normal hverdag på grunn av sin fantastiske og positive innstilling.
Fy fader, for ei dame! Jeg ble så mektig imponert! Tårene rant flere ganger. For et forbilde!
Det minnet meg om ei annen fantastisk dame jeg traff da jeg jobbet i trafikkavdelingen i Braathens SAFE på Fornebu.
Verdens beste flyselskap i sin tid) i hvert fall for oss som jobbet der). Foto fra snl.no
Historien jeg skal fortelle om er fra rundt 1990. Det var desember og ikke lenge til julaften.
Snøen lavet ned, det var mange passasjerer og mye bagasje som skulle håndteres denne søndagen.
Jeg hadde ansvaret for å ta i mot ankomster denne kvelden. Det ville si å møte kabinpersonalet oppe i døren etter at flytrappen var kjørt inntil flykroppen, ta i mot eventuelle beskjeder, og så vise passasjerene hvor de skulle gå. Ganske ofte var det passasjerer som trengte ekstra assistanse om bord.
Det kunne være barn som reiste alene, blinde, eldre som trengte en rullestol om det var langt å gå, eller det kunne være passasjerer som var totalt avhengige av rullestol.
Denne desemberkvelden kom det et fly forsinket inn fra Stavanger. Fra det parkerte på gate 12 til det egentlig skulle videre til Trondheim, var det bare 20 minutter å snu flyet på.
Fullt fly inn og fullt fly ut. Det skal tømmes for både passasjerer og bagasje, det skal fueles, det skal ryddes og tømmes for søppel. Catering skulle fylle opp med flymat og annet som evt manglet om bord. Teknikeren skal gå en kontrollrunde. Mye logistikk på kort tid.
Braathens-spiriten var sterk, – det var et fantastisk selskap å jobbe i. Vi var en sammensveiset gjeng som virkelig sto på sammen for å klare å minske forsinkelsen så mye som mulig. Alle hjalp alle. Savner den tida.
Ved akkurat denne ankomsten hadde jeg fått vite at det var en person som trengte rullestol hele veien. Vi brukte en såkalt trappestol opp og ned flytrappen til passasjeren som trengte hjelp, deretter ble han/hun løftet over i egen rullestol som hadde ligget i lasterommet under flyturen.
Da flyet parkerte denne travle kvelden og trappen var kjørt på, løp jeg opp til flyvertinnen som ventet på meg der. Hun fortalte at hun som trengte rullestol om bord var kortvokst og uten armer og ben.
Prosedyren var å vente til alle passasjerene var gått ut av flyet før vi begynte å hjelpe den som trengte å bæres ut.
Gate 12 var full av passasjerer som sto klare til å boarde flyet. Det var store vinduer ut til tarmac og flyet som sto ca 10 meter unna. Passasjerene fikk tiden til å gå ved å følge med på alt som skjedde av aktiviteter rundt flyet. Folk var mer tilstedeværende den gangen. Ingen mobiler som gjorde at de forsvant inn i hver sin cyberworld.
Da flyet var tømt gikk jeg inn til damen som var multihandikappet. Jeg så et strålende smil i et ansikt som tilhørte en dame i 40-åra. Hun hadde en bitteliten kropp uten armer og ben.
Jeg så umiddelbart at det ikke hadde noen hensikt å spenne henne fast i en bærestol. Det var lettere å bare bære henne ut av flyet. Vi sparte dessuten mye tid også ved å gjøre det på denne måten.
Jeg spurte henne om hun hadde noe i mot det. Hun bare smilte og sa at det gikk helt fint om jeg trodde jeg klarte det.
Hun var kanskje bare 70 cm lang fra topp til tå og veide ikke mer enn at jeg tenkte det ville gå helt fint.
Jeg løftet henne og gikk mot flytrappen. Det snødde fortsatt tett, jeg holdt damen godt inntil meg for å passe ekstra godt på.
Inne på gaten står det 124 passasjerer som kikker ut.
Halvveis ned trappen sklir jeg. Dunk, dunk, dunk nedover trappetrinnene. Uniformskåpa flagrer og bena prøver forgjeves å finne feste.
Jeg seiler ned trappen og stanser ikke før jeg ligger på bakken med damen sprellende oppå meg. Det vil si, hun kunne ikke akkurat sprelle uten armer og bein, men hele henne ristet på en måte.
Og da jeg ligger der rett ut på ryggen med ansiktet hennes rett over mitt, så hører jeg bare at hun ler og ler, og så hikster hun på klingende Stavangersk: “Alltid skjer det så mye løye når eg komme til Oslo”!
Med 124 tilskuere og en bitteliten dame liggende oppå meg etter tidenes trappefall, er dette en av historiene jeg aldri kommer til å glemme…
For ei dame og for en innstilling! Er det noen jeg ser opp til, så er det mennesker som dette. Mennesker som kjemper og kjemper. Mennesker som aldri gir opp. Mennesker som tar livets utfordringer på strak arm. Mennesker som takler det meste med et smil. Det er hverdagshelter, det!
// Nina
Jeg rødmet vel en smule den desemberkvelden i 1990.
Hva i all verden er det som skjer når et innlegg om en alvorlig kreftsyk mann som er prisgitt hjelp fra andre får færre delinger enn innlegg om tørre slimhinner og flåsete fengselhistorier?
Har vi så nok med oss selv at vi ikke orker å ta inn over oss at andre mennesker går gjennom sitt livs verste mareritt?
Er det lettere å se en annen vei? Late som vi ikke har hørt om det?
Ødelegger det den gode julestemningen?
Arnulf Øverlands ord “Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv” treffer midt i magen her, tenker jeg.
Heldigvis er det mange som har donert penger til Spleisen til inntekt for Mortens immunterapi (klikk her), – en behandling som er hans eneste reelle håp om bedring fra kreftsykdommen. Nå er de nesten i mål! Og det er jo bare helt fantastisk!
Én måte å komme helt i mål på, er at flere deler Spleisen på sosiale medier. Du trenger ikke kjenne Morten for å dele. Jeg kjenner han overhodet ikke. Da jeg snoket litt på Facebook for å finne ut litt mer om han, leste jeg at han jobber i Vålerenga Ishockey og at han giftet seg for ikke så lenge siden. En kjekk kar som burde leve i mange, mange år til. Det er altfor tidlig å dø når man er bare noen og førti…
Om det er et håp om overlevelse, eller bare en mulighet for å få leve enda litt lenger, så synes jeg vi burde trykke “del” om vi kommer over en sak som betyr så uendelig mye for de det gjelder. Være et medmenneske, rett og slett.
Dette gjelder selvsagt ikke særskilt for Spleisen til Morten, det er dessverre mange lignende historier og skjebner som fortjener ekstra oppmerksomhet. Jeg har ikke alltid vært så flink til å dele på Facebook, men jeg tror jeg er ganske god til å gi noen kroner når jeg har mulighet.
Om du ikke har råd til å gi penger, så kan du dele likevel. Det genererer nemlig donasjoner til spleisen, så indirekte gir du penger og bidrar så godt du kan. Det har jeg skjønt nå. Da jeg ga penger til denne Spleisen, leste jeg at jeg indirekte bidro til å samle inn 150,- ekstra om jeg delte det. Er ikke det bra?
Jeg har forståelse for at vi ikke kan dele alt eller gi penger til alle innsamlinger. Jeg gjør jo ikke det selv, heller. Men da jeg på lørdag leste om lillebroren til en bekjent som har ett eneste håp igjen, så tenkte jeg at jeg måtte gjøre det lille jeg kunne. Der og da hadde jeg tid. Senere på kvelden skulle vi ha et lite julebord med venner, og jeg hadde allerede brukt mye penger på god mat, drikke og stæsj for å gjøre det litt ekstra julefint hjemme. Jeg har også allerede brukt altfor mye penger på julegaver. Jeg har ødslet så mye i desember at jeg faktisk føler meg skikkelig uvel.
Kanskje kan man si at jeg kjøper meg fri fra dårlig samvittighet. Og det gjør jeg jo på et vis. Men det gir meg også mye å gi. Jeg har aldri angret på en eneste krone jeg har gitt bort til veldedige formål. Hele året gjennom gir jeg penger til ulike innsamlinger når jeg har mulighet. Ikke fordi jeg har så innmari god råd, det merkes godt at jeg bare har 66 % av tidligere inntekt, men fordi jeg synes prinsippet om å dele på godene er fint, og det gir meg en bedre følelse når jeg gir. Og så får jeg heller spare inn på andre innkjøp når det kniper.
What goes around comes around, sies det. Det tror jeg på. Å være mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Jeg velger ihvertfall å tro at det lønner seg i lengden.
Jula er en tid da vi generelt er flinkere enn ellers i året til å tenke på vår neste, vi er litt rausere, litt snillere, litt rundere i kantene (bortsett fra når overgangsalder-trollet slår til og undertegnede kan skremme fanden på flatmark, da…).
Om du vil gjøre en ekstra god gjerning i kveld, så kan du jo dele Spleisen til inntekt for Morten https://www.spleis.no/project/93689, eller gi noen kroner. Eller del en annen Spleis.
Eller kjøp =Oslo, gi til Frelsesarmeen eller Kirkens bymisjon, gi noen kroner til tiggeren på gata, hjelp en mann over gata, ta en telefon, gi et smil og et hei til de du passerer på gata. – Tid er også verdifullt – har du ikke råd til å gi penger, så har du kanskje tid å dele med noen som trenger deg?
En bitteliten beroligende forsikring til dere som er redde for at den norske jula er i ferd med å bli ødelagt:
Det er ingen fare for at vi mister jula selv om noen bytter ut ordet ‘jul’ med ‘vinter, eller at noen mener at julesanger med kristent innhold ikke må synges i barnehagen eller på skolen.
Jula har kommet for å bli. Du kommer garantert til å spise en god julemiddag og pakke opp gaver neste år også. Du kan til og med gå i kirken og feire Jesus’ fødsel om du vil. Om du forstår julas budskap riktig vil du ikke bruke den til å skape uhygge rundt julestemninga.
Den gode julestemninga sitter nemlig i hjertet ditt. Om du ikke lar fremmedfrykt og kulturkrig ødelegge for deg selv, da. Da kan det hende du sliter med å finne godfølelsen.
Jeg synes det er litt trist å lese alle innleggene rundt omkring på nettet om at den norske jula forsvinner fordi ‘noen’ (og det er ikke muslimer) ytrer ønske om å fjerne ord som nisser og engler fra sanger, at skolegudstjenester før jul må kuttes ut osv.
Jeg er ikke enig i at det er ok å tukle med tradisjonene, men det er absolutt _ingen_ grunn til å hause opp dette så innmari eller frykte at jula blir ødelagt eller at den forsvinner.
Om det kalles julemat eller tradisjonsmat, – jeg vet hva jeg får uansett. Eller?
(Og før du skriker opp her, – jeg mener at vi skal holde på våre ord og uttrykk som vi alltid har gjort, men jeg mister ikke nattesøvnen om IKEA bruker ordet ‘Vinterfest’ i stedet for ‘Julefest’).
Det som er ille, er misoppfatningen om at det er muslimer som står bak disse idéene, og dermed spres det ubegrunnet fremmedfrykt.
Bruk heller denne tiden på å være god mot din neste enn å dele frykten om at jula blir ødelagt. Vi er én klode og ett folk. Vi har egentlig ikke noe annet alternativ enn å stå sammen.
Ikke vær redd. Jula har kommet for å bli. Jeg er helt sikker på at du holder dine tradisjoner i hevd fortsatt. Ikke stort som er endret i forhold til din måte å feire jula på de siste årene bortsett fra at det kanskje er litt mindre snø enn i gamle dager?
Så slapp av. Det blir jul i år også.
Det tør jeg å love selv om jeg ikke er julenissen.
Et lite livstegn fra meg! Det blir ikke noe særlig tid eller overskudd til dype tanker om dagen. Og det er jo egentlig litt deilig å ikke tenke så mye på livet innimellom.
Jeg regner med at dere også har travle dager. Julaften er 12 dager unna, og før det skal vi jo gjerne rekke litt flere julekonserter, julebord, gaveinnkjøp, juleverksted, frisørbesøk, eggelikør-laging, baking, husvask og å finne det perfekte juleantrekket. For ikke å snakke om å vaske klær og lage/finne på middag hver dag.
For selv om det er desember, så er det jo også en vanlig hverdag som skal behandles på en hverdagslig måte, liksom.
Men når hverdagen får påfyll av en kork eksklusiv sherry og vi åpner Chili Klaus’-kalenderen etter middag, så er det ikke fritt for at hver dag får et spesielt koselig preg likevel midt oppi travelheten.
Ikke sherry, men fjorårets eggelikør. Digg! Bilde fra i fjor. Tror ikke eggelikøren hadde holdt seg til årets jul. Noen som vet om de fargede mokkabønnene er i salg i år, forresten? Veldig dekorative. Kjøpte de på et apotek i fjor, men har glemt å se etter de i år. Gi lyd om du vet!
Så derfor føler jeg meg ikke så veldig savnet her på bloggen. Vi styrer alle med hvert vårt. Fine dager, synes jeg, selv om det går i ett og kroppen ikke henger med i alle svingene hele tiden.
Her i huset har vi for sikkerhets skyld begynt å pusse opp et soverom denne uka også. Greit å ikke gå tom for gjøremål. Bård gjør jobben, jeg kommenterer. Funker strålende!
I går tilbrakte jeg ørten timer på Bærum sykehus med pappa. Endokrinologisk dagpost. Vanskelig ord, begynner å få dreisen på det.
Pappa har steroid-utløst diabetes (han ble satt på en tøff medisin som ga han diabetes da han ble alvorlig syk i januar), og da følger det gjerne med litt annen skit også, som for eksempel sår som ikke vil gro. Pappa har et sånt under foten.
På endokrinologisk avdeling på Bærum får vi strålende service. Der er det en engel som heter Heidi. Hun var også “vår person” i vinter da vi vanka på Bærum en periode. Jeg har aldri sett makan til sykepleier. Hun håndterer alle pasientene på en fantastisk måte, med humor, ro, kunnskap og omsorg.
Til alt hell var det hun som hentet oss på venterommet i går også. Og hun kjente oss igjen. Kanskje ikke så rart. Jeg tror vi satte igjen noen spor hos henne.
Vi kom dit for første gang bare 2 dager etter at Sidsel døde og 4 uker etter Lars Ove gikk bort. Vi var på avdelingen hele dagen, og naturlig nok pratet vi en del om både Sidsels og Lars Oves siste timer, bisettelsen som lå foran oss og praktiske ting rundt det.
Eller kanskje det ikke var så naturlig å prate så åpent om sorgen til de mange andre pasientene som jo var fremmede og som satt sammen med oss i rommet der. Spesielt når sårene fortsatt var så åpne. Det var ikke en tynn, liten hinne over sårene engang. Det var 38 timer siden Sidsel sovnet inn.
Vi var nok et syn i vår nakne sorg og åpenhet, pappa og jeg.
Ikke så rart likevel at hun husket oss, sykepleier Heidi.
Så i går var det sårstell på foten, tips til hvordan ta på sokker på en smart måte uten å dra med seg bandasjen, og fotografering av fot med og uten nål tvers gjennom såret og ut i et annet sår. Yak. Jeg er litt pysete der, må innrømmes.
Videre ned for å ta røntgen, og så på apoteket for å ta ut antibiotika for flere måneders forbruk. Farmasøyten på apoteket var muslim og bar hodeplagg. Pappa foreslo for henne at hun burde ha et rødt hodeplagg nå i desember. Hun holdt på å le seg i hjel. Heldigvis gjorde hun ikke det.
I går kveld var vi i Drammen teater med min sønn og hans samboer.
Odd Nordstoga og Det Norske Kammerorkester sang og spilte jolen inn.
Han sier ‘Jol’, han Odd. Eller han sier faktisk ikke Ådd, men Ødd om seg selv. Veldig spesiell og fin dialekt i Vinje i Telemark. Jeg elsker dialektene i landet vårt!
Fin konsert i fint teater i fine Drammen by.
Jeg tror jeg er ferdig med julegavene nå. Det vil si, – det er noen flere jeg ønsker å gi en liten ting til, men det føles ikke som noe stress. Det er en koselig greie som kan handles her jeg bor, slipper å stresse ut til kaotiske kjøpesentre.
Takk og lov for lokale, koselige butikker med personlig service! Om det er noe som gir den derre gode, lune julestemningen, så er det nettopp de gode smilene, latteren og følelsen av samhørighet i butikkene her i bygda mi❤
Jeg har de siste dagene tenkt mer og mer på en annen blogger som heter Aud-Marit. Hun har en fin liten blogg hvor hun daglig skriver litt om sin hverdag, og jeg må si at jeg beundrer henne enormt for å klare å vinkle livet såpass positivt som hun gjør, og det til tross for at hun er ganske så alene her i verden (barna hennes er i fosterhjem), hun er ufør og har dårlig råd. Aud-Marit har en hund som heter Elvis, og den har jeg skjønt gir henne mye glede i hverdagen.
Hennes enkle hverdag har rørt noe i meg, og ikke minst, Aud-Marit har fått meg til å tenke masse.
Her om dagen skrev hun et innlegg om at hun var så fornøyd, for hun hadde vært i butikken og kun brukt 130 kroner den uka. Budsjettet er nemlig 300,- pr. uke, så hvis hun klarte å nøye seg med så lite kommende uke også, så vil hun ha enda litt ekstra å rutte med til jul…
Jeg kan ikke for mitt bare liv fatte hvordan det er mulig å klare seg med et matbudsjett på 300,- i uka, men samtidig er jeg klar over at vi bruker skammelig mye penger på mat i min familie som teller 2-3 personer. Vi kaster altfor mye mat, og vi unner oss i overkant mye dyr mat i hverdagen.
Jeg blir nesten kvalm av å tenke på hvordan jeg sløser med pengene mine, når så mange familier og enslige rundt meg lever på sparebluss og gruer seg til jul fordi de hverken har råd til julegaver eller overflod av julemat.
Aud-Marit har vekket meg med sin skildring av sin enkle hverdag, og takk for det!
Nå skal vi begynne å planlegge matinnkjøpene for uka bedre, lage oss et budsjett, og la det gå sport i å lage god middag av rester. Vi vet vi kan, det er ikke sånn at vi kaster alt vi ikke spiser, men vi har myyye å gå på.
Og idet jeg nå gikk inn for å kopiere bloggadressen til Aud-Marit for at du som leser dette kan gå inn og lese bloggen hennes, så ser jeg at hun i kveld tar et ganske kraftig oppgjør med overflodssamfunnet nå i jula. Hun har så rett, selv om jeg nok vil unne meg lys på juletreet i motsetning til henne 😉
Les bloggen til Aud-Marit her, da tror jeg hun blir glad:
Dere skal sikkert ut og handle de neste par ukene, – og da oppfordrer jeg alle til å tenke seg om en ekstra gang om det virkelig er nødvendig med den lille ekstra gaven, og at du husker å handle lokalt!
På med skiklær, smøre ski og ut og gå i perfekte løyper. Det blåser litt, vi går ikke opp på vidda, men holder oss i lavlandet på rundt 950 m.
Rett-frem-løyper passer meg utmerket. Det er fantastisk å kjenne at ryggen funker ganske fint på ski, tennene sitter fortsatt på plass og slimhinnene er i godlune.
Vel tilbake på setra begynner Bård å reparere fuglebrettet som har fått seg en medfart siden sist, og å måke ned til låven.
Jeg rusler inn og setter i gang med å lage mosevaser, en idé jeg fikk fra bye & bekk, den lokale kaféen i Heggedal. Så enkelt og så fint. Deilig å pusle med naturens materialer. Jeg blir fylt av pur lykkefølelse inni meg.
På Snap ser jeg én datter som er happy på jobb og en annen som er på besøk hos morfaren sin, min pappa. Da senker skuldrene seg enda mer. Sønnen min har ikke snæppa meg i dag, men jeg regner med han har det fint.
Og nå kommer jammen meg et glass rødvin seilende til meg idet sola går ned i horisonten og farger himmelen på magisk adventsvis.
Jeg elsker mine foreldre over alt på jord. Det er ikke det. Men jeg tror mange kan være enig med meg når jeg sier at det er krevende når foreldre blir gamle og syke.
Dette er en repost av et innlegg jeg skrev i oktober da jeg fortsatt var på miniblogg. Jeg har fått flere henvendelser om jeg ikke kan skrive litt mer om hvordan det var i begynnelsen da mamma fikk Alzheimer. Det kan hende jeg vil gå enda dypere inn i det en dag, men først tenker jeg at det kan være fint å dele dette med dere som ikke har lest så langt ned i bloggen min.
Mamma fikk Alzheimer for nesten 10 år siden. Vanskelig å tidfeste konkret. Den kommer veldig snikende, den grusomme sykdommen. Jeg oppdaget det ved at hun plutselig sluttet å ringe meg, vi pleide å snakkes nesten daglig. Hun var alltid interessert i å høre om livet til barnebarna sine, og hun likte å kommentere hvordan vi hadde det hjemme. Dessverre var hun ofte litt vel kritisk. “Bildet henger for høyt, blomsten burde stå der, potetene er kokt for mye, er det lenge siden dere støvsugde under sofaen”?
I rettferdighetens navn,- hun var veldig god på ros og komplimenter også. Men hun var ganske nådeløs og direkte (mulig det filterløse hos meg stammer fra henne, når jeg tenker meg om).
Så sluttet hun å være kritisk. Og _det_ er vel i grunnen det eneste som gjorde litt godt, – å slippe det evinnelige maset og stresset med at alt måtte se bra ut når hun kom på besøk.
På den annen side, heller en mamma som kritiserer litt enn en som ikke bryr seg overhodet.
I en tidlig fase av sykdommen. Hun brydde seg fortsatt om hvordan hun så ut, men hjernen gikk inn i en tåke, dag for dag.
Da jeg en dag kom hjem til mamma og pappa for å fortelle at jeg skulle skilles fra mannen min, trakk hun bare på skuldrene og lurte på om det ikke snart var lunsj.
Den dagen skjønte jeg for alvor at mamma ikke var frisk. Verst var det naturlig nok for pappa som levde med mammas humørsvingninger hver dag. Hun var veldig mye sint, hun forsto nok selv at hun var i ferd med å bli dement, men hun ville ikke prate om det.
Utad skulle ingen få vite noe. Fasaden var viktig, – og det er faktisk den egenskapen ved mamma som fortsatt henger mest igjen. Hun er en mester i å late som alt er i skjønneste orden når hun treffer andre som ikke er hennes nærmeste.
Masken har vel falt for de pleierne som jobber med henne på sykehjemmet der hun bor også, men hun smiler og ler når andre «fremmede» (som egentlig ikke er fremmede, men hun husker dem ikke) henvender seg til henne eller kommer på besøk.
Etter som sykdommen skred frem, før diagnosen var satt, ble det mer og mer vanskelig for pappa å la henne være alene hjemme. Hun sluttet å lage seg mat (vi slapp å være redd for at hun skulle glemme å skru av komfyren), hun greide ikke å skru på TV eller radio, hun klarte ikke å gå ut på egenhånd (kanskje like greit, det er mange «vandrere» blant demente), og hun hadde mye uro og angst inni seg.
For at pappa skulle få litt fri innimellom var det naturlig å stille opp for mamma. Og det MÅ jeg presisere; det er en selvfølge å hjelpe sine foreldre når de blir gamle. Jeg gjør det med glede, – det er bare det at når det varer over så mange år, når egen helse begynner å skrante, når man selv har tenåringsbarn, når barnebarna begynner å komme, når man møter kjærligheten på nytt, når man ønsker å være mer med venner, og når jobben krever 100 % innsats, så begynner det til slutt å røyne på.
Det hjalp jo ikke akkurat heller at søsteren min med Downs syndrom utviklet Alzheimer omtrent samtidig som mamma, eller at broren min hadde mer enn nok med seg selv etter utallige mislykkede ryggoperasjoner.
Jeg merker at dette etter hvert høres sytete ut. Og det er det også. Jeg vet det, men det kommer rett fra levra. Jeg kan ikke skuffe følelsene mine under et teppe. Late som om alt er i skjønneste orden.
Poenget mitt er at det gikk helt fint å sjonglere alt dette til å begynne med. Jeg hadde høy arbeidskapasitet. Jeg er et ja-menneske. Vil gjerne hjelpe, vil at alle skal ha det bra. Men mamma har nå hatt Alzheimer i bortimot 10 år, hun er veldig langt unna å være den mammaen som ga meg livet og så uendelig mye kjærlighet og omsorg i alle år
Hun gir meg absolutt ingenting, hun suger energien ut av meg. Ikke fordi hun krever noe av meg, hun forventer faktisk ingen verdens ting. Problemet er at jeg forventer så innmari mye av meg selv, – og det er en stor belastning (som ikke er hennes skyld, stakkars).
Å gi så mye over så mange år, har etter hvert gjort at det ikke lenger er en glede å besøke mamma. Det har blitt en plikt. Jeg føler ikke at jeg får noe som helst igjen for det, bortsett fra bedre samvittighet der og da.
Mamma smiler når hun ser meg, men etter et minutt er hun sur og mutt. Det hender en sjelden gang hun sier at hun er glad i meg, og jeg ser at hun har det vondt når jeg skal dra fra henne, men likevel er det mer en belastning enn en glede at hun fortsatt lever.
Det kan godt være mange synes det er drøyt å si dette så tydelig. Skrive det ned, svart på hvitt. Egoistisk. Men jeg tror også det er mange som tenker som meg, som har foreldre som er langt unna den forelderen de en gang var.
Igjen, – det skulle selvfølgelig bare mangle at vi stiller opp for våre foreldre når de trenger oss. Men det må være lov å si at man er sliten og at man faktisk skulle ønske at nok er nok?
Hva slags liv er det å sitte på et sykehjem, år etter år, med mindre og mindre fysisk bevegelighet uten minne om hva som skjedde forrige kvarter? For mamma dreier det seg også mye om angst og redsel, mye gråt og usikkerhet.
Jeg ser at pleiepersonellet er helt fantastiske med de som bor der. Enkelte har en ekstra god kjemi med mamma, og når de er på jobb kan jeg dra derfra med litt lettere hjerte. Likevel vet jeg at hun er mye alene, det kan gå lang tid uten at hun snakker med noen, hun spiser dårlig, hun sover mye fordi det ikke er noe annet å gjøre. Da tenker jeg at det mest rettferdige ville vært om hun fikk slippe nå. Alzheimer er en drittsykdom, både for den som rammes og for pårørende.
Mamma smilte da hun så jeg komme på besøk i dag. Fortsatt vakker ❤
Når mamma en dag går ut av tiden, kommer jeg til å føle både lettelse og sorg. Jeg har allerede mistet henne én gang. Det var en sorg det tok lang tid å bearbeide. Det var grusomt å miste henne mer og mer dag for dag uten mulighet til å gjøre noen som helst for å stoppe det.
I dag er det mest sorg kombinert med vanskelige følelser jeg kjenner når jeg tenker på henne.
HELDIGVIS vet jeg at det vil være de gode minnene om mamma som vil være fremtredende den dagen hun ikke er her mer. Og de gode tankene ser jeg frem til, for det er ikke noe godt å tenke på sin egen mamma som en belastning.
Jeg elsker henne jo. Egentlig.
Det er ikke _bare_ tunge stunder med mamma, – humor har hun fortsatt 😉
// Nina
P.S. Noen andre bilder i dette innlegget enn i det opprinnelige, de ville ikke bli med i kopieringen.
Freddy Kalas, datter Julie og venninne Ylva under den norske finalen i Melodi Grand Prix 2016. De holdt appell for Freddy på direkten for over en million seere. Tøffe 14-åringer!
Man må kjempe for lykken, sier Freddy Kalas, som i programmet HAIK på NRK TV i dag åpent forteller om år med angstanfall og fosterstilling, om å miste seg selv og å kjempe seg opp igjen.
Hele Norges partygutt som synger om å ta seg en pinne for landet og å være jovial, som sprer så mye glede og som betyr en forskjell for så mange mennesker, og som jeg alltid blir glad av å høre på; I dag rørte han meg til tårer. Og dét er jo ikke akkurat hver dag. Snøft…
Men uansett da, – jeg synes det er utrolig sterkt at en artist som Freddy Kalas åpent forteller om kjempevanskelige år, om at han angrer på at han ikke søkte hjelp med én gang, og om at man må fortsette å leve selv om man har det vondt å fælt.
Fredrik Auke er fortsatt en ung mann, blir 30 neste år, og han har en sterk stemme blant dagens unge som han i dette programmet fikk brukt på en nydelig måte, synes jeg. Han er ikke bare fest og moro, han er også en budbringer for følelser og gode vibber, opptatt av at folk skal ha det bra. At han nå gir oss en naken og ærlig versjon av seg selv, at han forteller om oppveksten i Smiths venner med sju brødre rundt seg og deretter en skilsmisse som førte til at brødrene ble delt mellom foreldrene, er sterkt.
Og jeg applauderer åpenheten. Jeg tror du hjelper mange, mange andre unge som sliter i hverdagen, Freddy Kalas.
“Hvis ting blir vanskelig og ting blir som ikke jeg vil ha det, så må jeg gjøre noe med det”, sa den vakre mamma’n til Freddy Kalas. Det kjenner jeg meg totalt igjen i. Om du ikke har det bra, – gjør noe med det!
Freddy Kalas forteller at han er opptatt av å finne styrken i seg selv, at fysisk aktivitet hjalp han ut av de vanskelige årene. Få hodet opptatt med noe annet enn angsten og tristheten. Nå har jeg ikke selv slitt med angst, men jeg vet jo litt om at det hjelper på psyken å komme seg ut. For min del betyr det enormt mye å være i naturen, en time ute kan gjøre en stor forskjell for resten av dagen.
Å høre på musikk er også god medisin, og jeg synes Freddy Kalas er kolossalt flink til å lage låter man ikke kan annet enn å bli glad av. Jeg klarer i hvert fall ikke annet enn å smile og rocke med når jeg hører låtene hans. Vi var vel noen av de største tilhengerne i salen da vi satt på første rad under Melodi Grand Prix i 2016 😉 Utrolig gøy!
Skal du se på TV i kveld, så anbefaler jeg at du streamer HAIK på NRK TV og ser episoden med Freddy Kalas som kom ut i dag. Jeg har alltid likt Freddy Kalas. Nå liker jeg han enda mer. Jeg digger jo åpenhet. Og dette var ærlig og fint. Tusen takk!
Hohoho, kjempestas! “Feel da Rush” burde ha vunnet!
Litt flaut å fortelle om dagens seanse, men jeg kan ikke noe for det. Det er liksom bare meg, dette!
Har gått med smerter i munnen/overkjeven i halvannen uke nå, og som jeg skrev i forrige innlegg, så viste det seg at jeg har fått en re-infeksjon i en gammel, rotfylt tann. Min kjære tannlege henviste meg til en rotspesialist, og jeg forsto det som at jeg ville få time der ganske snart, sånn innen en uke ihvertfall.
I stad ringte en tannlegesekretær fra nevnte spesialist for å tilby meg en time hos spesialist 2.januar!
“Hææææ? Serr?” (Jeg ble egentlig helt målløs, men jeg tenkte hæ og serr inni meg).
Jeg skal altså måtte gå med en betent tannrot i hele, vakre, fine desember som da garra blir forvandlet til fæle, kjipe desember om så skjer? Riktignok har jeg fått penicillin, men i skrivende stund har ikke den hjulpet stort, så når dama ringer rett før middagstid og forespeiler meg tannpine hele adventstida, alle juledagene og under nyttårsfeiringa og blodsukkeret er på bunnnivå, – hva skjer da, tror du?
Jeg begynner å grine, så klart! Jeg begynner å stortute i øret på dama i andre enden. Jeg går rett i kjelleren. Jeg knasker smertestillende og kan ikke tygge på den siden jeg har vondt, det er vondt å gi noen en klem og bare jeg trykker forsiktig på utsiden av kinnet, roper hjernen ut om at dette er ubehagelig. Eller dritvondt som er et mer dekkende ord.
Og så skal jeg vente til 2020? Tror de er spik, spenna gærne, jeg!
Men da jeg begynner å hulke og snufse høylytt uten å få frem så mye mer enn noen stakkars klynk, sier dama i andre enden “et øyeblikk” og jeg hører hun setter meg på vent. Jeg slutter straks å hulke, blir jo nysgjerrig på hva som skjer nå. Er det det jeg håper?
Det går et par minutter, og så kommer hun tilbake i øret mitt, og jeg hører de deiligste ordene jeg har hørt hittil i desember: “Du kan få komme på tirsdag, og du har førsteprioritet om vi får en avbestilling før det”.
Jeg begynner å stortute igjen, – denne gangen av ren lettelse. Jeg klarer å hulke frem et unnskyld for at jeg gråter, “du må jo tro jeg er litt sånn småsprø, men jeg er ikke det, altså. Eller kanskje litt. Jeg vet jeg høres ut som jeg er litt gæærn nå, men du vet, jeg har har så vondt og tanken på å gå som dette i en måned til…. bla bla bla”.
Skal ikke kimse av litt god, gammeldags grining, si!
Så nå føles livet litt lettere igjen, jeg smiler, gaper over en pepperkake med tennene på høyre side og gleder meg til å gå en tur i kveldsmørket. Jeg har nemlig overholdt løftet til meg selv, og har vært ute og gått tur hver dag i desember hittil. Siden vi i dag bare åpner luke nr.4 i kalenderen er ikke det til å bli blåst av banen av, men for meg er det en personlig seier, og man skal jammen glede seg over de små tingene her i livet, vet jeg.
Som å lykkes i å grine seg til en tannlegetime og å gå en liten tur, for eksempel.
20 dager til julaften – håper du har en fin desember uten stress og tannpine😉
