Fra gråt til glede

Snakk om hormoner i ubalanse.

Litt flaut å fortelle om dagens seanse, men jeg kan ikke noe for det. Det er liksom bare meg, dette!

 

Har gått med smerter i munnen/overkjeven i halvannen uke nå, og som jeg skrev i forrige innlegg, så viste det seg at jeg har fått en re-infeksjon i en gammel, rotfylt tann. Min kjære tannlege henviste meg til en rotspesialist, og jeg forsto det som at jeg ville få time der ganske snart, sånn innen en uke ihvertfall.

I stad ringte en tannlegesekretær fra nevnte spesialist for å tilby meg en time hos spesialist 2.januar!

“Hææææ? Serr?” (Jeg ble egentlig helt målløs, men jeg tenkte hæ og serr inni meg).

Jeg skal altså måtte gå med en betent tannrot i hele, vakre, fine desember som da garra blir forvandlet til fæle, kjipe desember om så skjer? Riktignok har jeg fått penicillin, men i skrivende stund har ikke den hjulpet stort, så når dama ringer rett før middagstid og forespeiler meg tannpine hele adventstida, alle juledagene og under nyttårsfeiringa og blodsukkeret er på bunnnivå, – hva skjer da, tror du?

Jeg begynner å grine, så klart! Jeg begynner å stortute i øret på dama i andre enden. Jeg går rett i kjelleren. Jeg knasker smertestillende og kan ikke tygge på den siden jeg har vondt, det er vondt å gi noen en klem og bare jeg trykker forsiktig på utsiden av kinnet, roper hjernen ut om at dette er ubehagelig. Eller dritvondt som er et mer dekkende ord.

Og så skal jeg vente til 2020? Tror de er spik, spenna gærne, jeg!

Men da jeg begynner å hulke og snufse høylytt uten å få frem så mye mer enn noen stakkars klynk, sier dama i andre enden “et øyeblikk” og jeg hører hun setter meg på vent. Jeg slutter straks å hulke, blir jo nysgjerrig på hva som skjer nå. Er det det jeg håper?

Det går et par minutter, og så kommer hun tilbake i øret mitt, og jeg hører de deiligste ordene jeg har hørt hittil i desember: “Du kan få komme på tirsdag, og du har førsteprioritet om vi får en avbestilling før det”.

Jeg begynner å stortute igjen, – denne gangen av ren lettelse. Jeg klarer å hulke frem et unnskyld for at jeg gråter, “du må jo tro jeg er litt sånn småsprø, men jeg er ikke det, altså. Eller kanskje litt. Jeg vet jeg høres ut som jeg er litt gæærn nå, men du vet, jeg har har så vondt og tanken på å gå som dette i en måned til…. bla bla bla”.

Skal ikke kimse av litt god, gammeldags grining, si!

 

Så nå føles livet litt lettere igjen, jeg smiler, gaper over en pepperkake med tennene på høyre side og gleder meg til å gå en tur i kveldsmørket. Jeg har nemlig overholdt løftet til meg selv, og har vært ute og gått tur hver dag i desember hittil. Siden vi i dag bare åpner luke nr.4 i kalenderen er ikke det til å bli blåst av banen av, men for meg er det en personlig seier, og man skal jammen glede seg over de små tingene her i livet, vet jeg.

Som å lykkes i å grine seg til en tannlegetime og å gå en liten tur, for eksempel.

 

20 dager til julaften – håper du har en fin desember uten stress og tannpine😉

 

// Nina

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg