Fy flate, Maud. Du er rå! Og FOR et budskap du kom med i dag.
“Det er ALLTID en utvei! Husk at det er alltid noen som elsker deg. Husk at det ALLTID er en utvei. Spør om hjelp. Det er aldri en skam, men heller en styrke å be om hjelp”.
Lille, sterke Maud på 16 år taler i kirken til pappa’n sin. Ingen barn skulle måtte tale til foreldrene sine pga selvmord.
Likevel skjer det altfor ofte, og det er så hjerteskjærende vondt når man får høre smerten og sorgen og savnet som vi gjorde da Maud talte til Ari Behn, hennes elskede pappa, i dag.
En utrolig sterk, ærlig og naken bisettelse. Tårene rant for barna til Ari og hans familie i dag.
Hans søster Anja holdt også en fantastisk tale. Hennes tale var poetisk vakker. Hennes ord var fulle av kjærlighet og savn etter det de to delte. Eller “Vi” som hun stadig gjentok. De to var et “vi”. Kun sytten måneder skilte dem. De var nære. Både hennes og brorens tale var ekstremt rørende.
I det hele tatt vekker det mange følelser å være vitne til andres sorg på den måten vi fikk i dag. Mange av oss har kjære som vi savner, mange av oss fikk revet opp noen skorper igjen. De er ikke alene i sorgen.
Hele nasjonen kjenner igjen smerten dere kjenner på i dag, kjære etterlatte etter Ari Behn. Den er lik uansett hvilket blod som renner gjennom deg. Vi er alle mennesker av kjøtt og blod. Det er alltid vondt når noen man elsker blir borte. Å erkjenne at vi aldri skal se dem igjen. Gi dem en klem. Si hvor glad vi er i dem. Det river i hjertet.
Hauger av levende lys. Jeg er ikke glad i røde lys, men har arvet og hatt liggende så mange gamle røde lys, de kan ikke kastes. Så nå lyser det rødt i alle kroker og jammen er det ikke ganske koselig likevel. Det er ikke fargen på lysene som bestemmer hvordan jeg har det inni meg. Det er omgivelsene og folka jeg har rundt meg.
Materialistiske verdier betyr lite. Jeg er glad i interiør og å ha det fint rundt meg. Men synes kanskje aller mest om å blande både nytt og gammelt. Ikke ha det som alle andre har, prøve å skape min egen stil.
Litt dyrt, en del midt på treet-billig. Kvalitet er viktig. Ergrer meg hver gang jeg har kjøpt noe fordi det var billig og som går i stykker med én gang.
Og så er det der med å tenke litt før jeg handler. Impulsiv kunne vært mitt mellomnavn. Jeg må bli enda bedre til å tenke meg om før jeg kjøper noe nytt. For det første har jeg mye mindre inntekt enn før, og for det andre er det strengt talt ikke noe vi trenger. Så klart det er gøy å fornye av og til. Men det er bare sunt å moderere seg. Blir ikke lykkeligere av ting, – det er kun midlertidig.
Lykken sitter i hjertet. Lykke får man fra små, hverdagslige hendelser. Et smil, at kjæresten kommer med kaffe, å høre en fin låt på radio, å få en god klem fra barnebarna, å få en koselig melding fra noen av barna, å høre det knitrer i ovnen, å gjøre noe fint for andre, å være ute og sanse naturen osv…
Lykken ligger også i en god dag, når helsa ikke er så verst, når jeg kan ta mindre smertestillende, når jeg har fått noen timer med god søvn, når mine kjære har det bra, når overskuddet er på plass og når jeg klarer å være en bra kone, mamma, datter, bestemor og venn.
Når ikke alle premissene for lykke er fylt, gjelder det likevel å fokusere på det som tross alt er bra, for alt er sjelden dårlig samtidig. “Det er alltid noe å glede seg over”, som en venn bruker som hæsjtægg på bildene sine på Instagram. Det er så sant. Det er ALLTID noe å glede seg over.
Dagen i dag har vært en dag med mange nydelige øyeblikk.
Mye vind her oppe, men vi har litt trær rundt oss som tar unna for de verste vindkastene, så i dag har vi vært ute både med spark, kjelke og på truger. Vi har måkt parkeringa og en sti frem til hytta for naboen, og vi har måkt av litt tunge snøskavler som lå over et lite tak på et tilbygg på ei annen hytte her.
Deilige timer i frisk fjelluft samtidig som vi har fått gjort litt nytte for oss. Det har vært godt for kropp og sjel, som det så fint heter.
Måke-Mannen har måkt litt _for_ godt til at føret var glitrende.
Vaffel står godt til låveveggen.
Tilgang på vann hos naboen.
Bård fikk truger til bursdagen – genialt til sitt bruk!
Blåtimen kommer senere og senere. Godt at dagene blir lengre, selv om jeg lever godt med vintermørket også. Vi er heldige som har så store variasjoner gjennom året! Mine favorittårstider er vår, høst og vinter. Og sommer. Ikke kom og si at jeg er vanskelig!
2019 og døden pekte nese til oss en siste gang i går. På den siste dagen i annus horribilis skulle enda en i vår familie forlate denne verden.
Et kjært familiemedlem som jeg har snakket ganske ofte med det siste året. Han var gammel, og jeg har lenge tenkt at jeg måtte dra på besøk før det var for sent. Dagene gikk. Jeg rakk det ikke. Det ble med praten.
Det gjør vondt å tenke på. Nå blir det en tur til Vestlandet for å vise han den siste ære. Hvorfor gjorde jeg ikke det mens han levde?
Nok en gang har jeg fått en påminnelse om at livet ikke er evig, at de vi har rundt oss er her på lånt tid.
Så nå får det være nok prat og heller bli mer handling. Ta den kaffen og den praten jeg og en venn hele tiden snakker om, gå den turen med eks-kollegaen som vi har snakket om altfor lenge, dra på besøk, ta en telefon om jeg ikke kommer meg ut, – rett og slett gjøre det jeg går og hele tiden utsetter.
Plutselig er det for sent.
Ikke meningen å starte året med å være trist og lei, men inngangen til dette året ble dessverre litt annerledes enn jeg hadde tenkt.
Likevel har jeg fortsatt håp om et år som skal bli så mye bedre enn fjorårets.
Vi hadde en kjempefin nyttårsfeiring hos gode venner i går. Vertskapet disket opp med en 5-retters der både speket vågehval, skrei og hjortekalv sto på menyen. Morsomme samtaler rundt bordet og masse bobler – perfekt nyttårskveld!
Jeg var fryktelig dårlig på å ta bilder i går, men her er forretten, speket vågehval. Digg!
Jeg fikk med meg gubben hjem i skapelig tid etter midnatt, så vi kunne dra opp til setra i Valdres uten bakrus.
Bildet er fra tidligere. I dag blåser det kraftig, det er 3 plussgrader og snøen på trærne er borte…
…men inne er det varmt, lunt og godt. Og klementinene skal få være min julefavoritt noen dager til.
Ikke umulig at det er godt føre for denne kjelken nå. Litt lettere å se i dagslys hvordan forholdene er.
Det er julepyntet på setra, rydder unna når vi drar hjem. Jeg var klar for å rydde bort jula hjemme, men rakk det ikke før vi dro.
Det er noe symbolsk med å få ryddet bort julepynt når man starter med blanke ark i det nye året. Det blir ryddigere i sjel og sinn når det er ryddig rundt en. Struktur er bra for meg, – da funker alt så mye bedre. Tipper andre føler det samme.
Jeg er så smått klar for å renske opp i både heim, hode og kropp.
Dronning Elizabeth brukte det latinske uttrykket i 1992 da hennes tre barn enten skilte seg seg eller tok ut separasjon, det brant på Windsor Castle og Sarah Ferguson ble fersket toppløs mens hun kysset på den nye kjæresten sin. Huff og huff. Annus horribilis for en britisk monark.
Vel, for ei blubben dame i 50-åra på Østlandet var det ganske fryktelig å oppleve følgende i det Herrens år 2019 som vi gudskjelov nå straks legger bak oss:
Pappa ble akutt og alvorlig syk.
Broren min døde.
Lille nyfødte Henrik fikk flere pustestopp og lå 8 døgn på sykehus.
Søsteren min døde.
Alt dette i løpet av 36 dager.
Det gjorde noe med meg. Det gjorde noe med oss alle, antar jeg.
Ingen tid til å bearbeide noe som helst, egentlig. Kroppen kom i katastrofeberedskap. Bare ventet på at noe mer vondt skulle skje.
Og det skjedde.
Moren til svigersønnen min mine døde helt uventet, bare 54 år gammel og det hadde ikke gått mer enn litt over én måned siden vi bisatte søsteren min.
Anne og jeg var “med-bestemødre”. Det var hun som på en måte var min klippe i forhold til barnebarna. Jeg klarte ikke å stille opp for dem i den stormen vi sto i, men det gjorde Anne. Hun var der og hjalp min datter og svigersønn med de tre små barna, hun stilte gladelig opp. Lagde mat og passet barn. Sparte meg for dårlig samvittighet. Anne var en bauta. At hun brått gikk bort var et stort tap for så mange som sto henne nær, og jeg savner henne veldig i familiebildet vårt. Ikke bare fordi hun var en “med-bestemor”, men fordi hun var et fint menneske å prate med. Jeg skulle gjerne lært Anne å kjenne enda bedre.
Vi kan trygt si at første halvdel av dette året har vært utfordrende, sårt, vondt og vanskelig. Mine eldste barns farmor gikk også bort i november. Forferdelig trist det også. Så går det seg til, sakte men sikkert. Vi kommer ut av bobla.
Det gjelder å finne lyset og håpet som kommer med det.
Jeg tror vi mennesker er skapt sånn at vi leter etter gode øyeblikk å gripe fatt i når vi ligger nede og kaver. Små halmstrå av lys som vi higer etter.
For noen er det dessverre helt umulig å se lyset, de befinner seg i det dypeste mørke og ser ingen mulighet til å komme seg ut av det, ingen annen utvei enn døden.
Det er så trist at så mange som rundt 600 mennesker i Norge tar livet sitt hvert eneste år. Omtrent 60 % av disse har ikke vært i kontakt med psykisk helsevern, det vil si at det er altfor mange som ikke blir sett, altfor mange som ikke får den hjelpen de skulle hatt. Selvmordsraten i landet vårt har ikke gått ned på 20 år. (Kilde: Tidsskriftet.no)
Jeg har dessverre ikke god nok kunnskap til å vite hva som er feil, men noe er det åpenbart. Jeg håper at årsaker til selvmord og forebygging av selvmord kommer høyere på agendaen i politikken og i helsevesenet.
2019 har ikke vært bare fryktelig, det startet faktisk helt fantastisk!
Mitt tredje barnebarn kom til verden 3.januar. Henrik. Så fin og velskapt. For en lykke! Å være bestemor til tre er en gave, de er så utrolig fine og morsomme, det blir fint å følge dem på livets vei.
Innimellom “slagene” har vi hatt deilige fristunder på setra og på ferie både til utlandet og til sjøs (mest i havn, når jeg tenker meg om…). På grunn av smerter har overskuddet vært så som så, men jeg jobber ganske hardt med å ikke grave meg ned i depresjon eller sorg. Og jeg synes jeg lykkes ganske fint. Noen dager har vært gråere enn andre, – tårene finner plutselig en vei ut. Men de stundene varer aldri lenge, og jeg har så mange å være glad for og så mange som er glad i meg, at mitt eneste alternativ er å stå oppreist og la tiden jobbe for meg.
Og nå er dette året snart over – og det føles uendelig godt å kunne skrive 2020 snart!
Vi starter med blanke ark, og de har jeg tenkt å fargelegge med glade farger.
Jeg skal nok en gang gå ned i vekt, – jeg gir alltid beskjed til omverdenen om det. Alle sier at det er lurt. Det dumme med meg, er at jeg jo ikke har noe filter, så jeg blir liksom ikke flau om det eventuelt skulle gå ad undas, heller. Å gå ut offentlig er ikke så farlig for meg. Det går som det går. Null konkurranseinstinkt.
Men denne gangen har jeg trua, altså! Her snakker vi om en varig endring. Det sitter i hodet. Jeg er i gang med forberedelser nå, – og vil helt sikkert blogge om dette når jeg er i gang. Gleder meg!
Kjære alle sammen,
Jeg ønsker dere alle et annus mirabilis, – et vidunderlig år!
Tusen takk for all trøst og medfølelse, godord og heiarop!
Nå legger vi det gamle året bak oss.
Vi glemmer aldri de vi har mistet, vi minnes dem med takknemlighet og kjærlighet, men vi skal leve videre.
Jeg vil forsøke å være enda mer tilstede for meg selv og mine, og jeg drømmer om mange små, vakre øyeblikk underveis.
En du kan le med og dele de gode opplevelsene med.
En du kan holde hus og hage i orden sammen med.
En som du kan snakke om alt med.
En som kommer med blomster før helgen og som sier at du bare kan legge deg på sofaen mens han lager middag.
En som holder ut med deg selv om du innimellom er sur som ei padde.
En som alltid er der for deg.
En som elsker deg.
Jeg har en sånn person i livet mitt, og jeg er uendelig glad for han. Det finnes ingen så stødig som han. Han er uten tvil min klippe, en jeg kan stole 100 % på. En jeg vet ville gått i krigen for meg.
Og denne skatten av en mann fant jeg på Internett! På Møteplassen.no, faktisk. Flaks!
Han er mitt alt, i tillegg til de tre barna mine, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten han i livet mitt.
Aller mest er jeg takknemlig for at han holder ut med meg. Spesielt det siste året har vært veldig tøft. Jeg har ikke vært den samme Nina som han forelsket seg i for 7,5 år siden. Jeg har vært mye lei meg, eller mindre glad, kan man kanskje si. Det at Sidsel og Lars Ove døde og pappa ble alvorlig syk, alt omtrent samtidig, gjorde nok at jeg gikk inn i en slags sjokktilstand. Lenge.
Det var så mye å ordne, så mye å ta stilling til. Og i tillegg gikk jeg hele tiden med egne nervesmerter som gjorde meg helt utslitt oppå alt det andre. Jeg har ikke vært så veldig sprudlende innenfor husets fire vegger, akkurat. Men mannen min har stått fjellstøtt ved min side. Uten å kreve noe som helst tilbake har han bare gitt og gitt, han har hjulpet til med alt, han har alltid vist meg en kjærlighet som jeg ikke syntes jeg fortjente. Jeg har vært et troll til tider. Veldig oppfarende, utålmodig og sur. Det var stunder jeg tenkte at “nå, nå gidder han ikke mer. Nå drar han”.
Men han ble hos meg. Og det er jeg så innmari glad for!
Når vi står så sterkt sammen som vi gjør nå etter dette året, så er det vel ingenting som kan knekke oss, tror jeg.
Min kjekke, fantastiske, spreke og ikke minst tålmodige mann har bursdag i dag.
Gratulerer med dagen, Bård
Pst. Om du ikke har noen å dele livet med, – jeg er sikker på at det finnes noen for alle, så ta deg en tur på Møteplassen, da vel! Vær litt “sprø”, våg litt og åpne hjertet ditt
Jeg digger når trærne er fulle av rim og snøen ligger på bakken.
Jeg digger sen frokost med levende lys og småfuglene som spiser av fuglebrettet på terrassen.
Jeg digger tur i marka i gnistrende lav vintersol.
Jeg digger når lave tåkeskyer kommer sigende og at det er så kaldt at iskrystaller danser i lufta.
Jeg digger plutselig traktekaffe (jeg er et pulverkaffemenneske egentlig).
Jeg digger kjøleskapskalde klementiner.
Jeg digger Netflix-serien Papirhuset, den er sabla bra!
Jeg digger å nusse på mannen min.
Jeg digger at amaryllisene vokser rett og at de blomstret i perfekt tid til jul.
Jeg digger at barna mine har det så bra der de er akkurat nå.
Mye digging, – jeg vet. Men det er så godt med sånne rolige dager. Ikke for mange tanker eller dårlig samvittighet. Mest bare kos og god tid.
Hetetoktene er ikke fryktelig plagsomme, humørsvingningene er ikke så svingete, og jeg føler meg mange kilo lettere bare ved tanken på at en innsats for kroppen står for døren når tiden går over til et nytt år.
Fullt fokus fra 6.januar, – juleferien varer så lenge i år, faktisk.
Starter likevel forsiktig fra 1.januar, – glidende overgang. Må være sikker på at klementinlageret er tomt først. Fylle kjøleskapet med sunne alternativ. Planlegger litt mer vegansk kosthold i 2020. Det blir bra, tror jeg.
Planlegging og bevisstgjøring er minst halve jobben når man skal ned i vekt. Sånn halvveis fungerer ikke for meg. Jeg må gå ‘all in’, og så må jeg jo tro på at det denne gangen vil vare livet ut.
Noe jeg forresten har fundert lenge på:
Er det flere enn meg som tenker (litt resignert) når de ser seg i helfigur i speilet: “Jaja, jeg kunne vært slankere, men jeg er vel god nok”?
For så å plutselig se et bilde av seg selv fra kanskje et selskap eller noe den samme dagen og bli helt forskrekka over hvordan man ser ut? “Er det virkelig SÅNN jeg ser ut”?
Hva kommer det av at man ser seg selv på ulike måter i et speil og på et bilde, tro?
Hvilket bilde stemmer? Og hvilket bilde er det andre ser av meg når de ser meg i virkeligheten? Det samme som jeg ser i speilet eller det jeg ser på bildet?
Det er i grunnen ikke så viktig, men det er litt rart at det er sånn. (Håper at andre erfarer det samme og at det ikke er jeg som er bare rar…)
Håper du har en finfin romjulsfredag og diggdigger litt rundt med dine digge ting!
Legger ved litt bilder fra dagens tur med Vaffel, bikkja vi er så heldige å få passe i jula
Den overskriften så jeg på blogg.no tidligere i dag. Jeg leste ikke innlegget, husker ikke hvem som skrev det, men setningen satte i gang noen tanker umiddelbart og jeg tror jeg har en liten forklaring på det.
“Alle” elsker Ari Behn i dag fordi det selvfølgelig først og fremst er forferdelig trist at han har hatt det så vanskelig at han ikke har sett en annen utvei. Og sist, men ikke minst, er det sånn at når noen går bort, så er det de gode minnene som trer frem som de sterkeste.
Jeg mistet broren min brått 14.januar i år. Jeg hadde veldig blandede følelser for broren min da han levde. Den følelsen jeg kjente mest på, var sinne.
Broren min hadde mye smerter pga ryggproblemer etter flere mislykkede operasjoner. Han fikk smertestillende. De hjalp til å begynne med. Så sluttet de å gi like god virkning, så da måtte han øke dosene. Da det ikke lenger var forsvarlig å øke dosene, begynte han å ta dem oftere. Og oftere. I kombinasjon med alkohol lindret det nok enda mer, men broren min forsvant inn i sin egne selvopptatte verden. Han var til absolutt ingen hjelp da mamma, og senere søster Sidsel, fikk Alzheimer. Tøffe år. Og jeg var sint og skuffet over at broren min ikke stilte opp og hjalp til.
Så døde han plutselig, og det rare skjedde; Jeg savner broren min masse. Jeg husker bare alle de gode sidene hans, de gode minnene vi deler, hvor bra fyr han var. Ingen av de vonde følelsene fra de siste årene sitter fast i meg lenger. Jeg husker dem, det gjør jeg, men jeg er ikke i nærheten av å kjenne på de samme følelsene som da han levde.
Sånn er det med Ari Behn også. Ikke at jeg har hatt noe dårlig forhold til han. Jeg har alltid likt Ari Behn, har alltid sett på han som en kul fyr som har turt å være seg selv. Til og med innenfor de kongelige rekker virker det som han har vært genuin og ekte.
Han har vært en foregangsfigur og åpnet opp om at annerledeshet er ok. Vi trenger ikke alle være A4. Og når vi nå leser og hører alle godordene fra folk som kjente han personlig, får vi bekreftet hvilken raus, fargerik og inkluderende mann han var.
Alle i dette landet mener et eller annet om Ari Behn. Han var en vi la merke til.
Han var en kunstner som snakket med z-lyd i alle ord med s, mens de brune øynene glitret under litt tunge øyelokk. Noen lot seg nok sjokkere litt. Han var jo en figur vi ikke hadde sett maken til. Det var utrolig kontroversielt at en som han skulle være en del av kongefamilien.
Når han nå er borte, så er det alle de fine sidene ved Ari Behn folk vil minnes. For det er bare sånn det er. Det er det gode vi husker.
Ja, vi vil huske han som en annerledes fyr. Men det er med positivt fortegn. Jeg vet ikke om jeg har hatt så mye negativt å si om han noen gang, jeg vet bare at jeg i dag sitter igjen med bildet av en veldig, veldig god mann med et stort og varmt hjerte for sin familie og sine venner.
Jeg gråter for jentene hans som nå må kjenne på en bunnløs sorg og kanskje til og med sinne over å bli forlatt av pappaen sin på denne måten. Men jeg tror likevel at om de kjenner på sinne nå, så vil det etter hvert viskes ut og de vil minnes sin pappa med lengsel og kjærlighet.
Jeg er så glad for at mekanismen i følelsene våre virker på den måten. Det hadde vært usigelig trist om jeg fortsatt skulle vært sint på broren min etter hans død. Det gjør jo ingen nytte. Det ville spist meg opp innvendig og gjort meg bitter. I stedet tenker jeg gode tanker om tiden som var, og jeg savner storebroren og storesøsteren min veldig.
Trenger du noen å snakke med? Snakk med en venn eller noen i familien. Har du ingen å snakke med, ring Mental Helse 116 123, Røde Kors 800 33 321 eller Kirkens SOS: 224 00 040.
Gjesp. Akkurat våknet etter en strekk på sofaen. Nyhetene på radioen minner om at klokka er 19.
Deilige første juledag. Alt man har styra med i hele desember kulminerer i et gigantisk ete- og gavegilde med familie rundt seg på julekvelden. Da er det himmelsk å våkne til en dag uten plikter og program.
Julegrøt hos mamma på bo- og omsorgssenteret. Mamma var pyntet og fin da vi kom. At det var julaften var hun ikke klar over, men hun satt tydelig pris på et julepyntet langbord og på selskapet.
Selve julekvelden feiret vi hos min eldste datter og samboer. Pinnekjøtt og ribbe, panna cotta, småkaker, smågodt, frukt og nøtter, – og det beste av alt: tindrende barneøyne og latter. En nydelig kveld. Vi kjørte pappa hjem og landet fornøyd i sofaen med bukseknappen åpen og et glass vin mens vi pludret over dagen som hadde vært.
Så ringer telefonen. Det er min eldste datter:
“Mamma, jeg har blitt fridd til! Og jeg sa ja”!
Gledestårer og et ekstra glass vin
Dette var en fantastisk nyhet å få etter et uvanlig tungt og trist år Jeg gleder meg over ung kjærlighet og lykke! Jula 2019 fikk en ekstra dimensjon selv om det var mange vi savnet rundt bordet! Hurra!!!
I dag var det derfor bare å flyte på den gode julefølelsen. Sen frokost med en liten klunk sherry ved siden av lefsa med kald ribbe og sennep. Kikke gjennom julegavene. Ute var det litt sol, men ikke så mye at vi fikk dårlig samvittighet av å somle litt før den obligatoriske førstejuledagsturen.
Vaffel, Bård og jeg ruslet i juletempo ned mot sentrum, gikk innom pappa på en uanmeldt kaffekopp, noe han ble veldig glad for, og så gikk vi for å inspisere bygget der vår nye leilighet er i ferd med å bygges. Entreprenøren har satt opp ei julegran med lys på taket rett over det som blir vårt soverom om et års tid. Jeg tolker det som et tegn om at magiske saker kommer til å skje under akkurat det taket der, hehe.
Ser du julegrana til høyre oppe på taket der? Under der får vi soverommet vårtUtsikten fra soverommet blir fin!
Vel hjemme igjen var det bare å ta seg et glass vin, varme opp rester fra i går, gjespe litt og strekke seg på sofaen. Mens jeg lå der, tenkte jeg på det nye og mye bedre livet som skal tas fatt på i 2020, og da kunne jeg formelig kjenne at kiloene rant av bare ved tanken. Tankenes kraft skal en ikke kimse av, si!
God romjul, godt folk!
Altfor rund i kjakan (og alle andre steder). Da er det greit å tenke at nye tider ligger foran meg, blanke og uskrevne men med mye håp i seg!
Lille julaften i dag. Julaften i morgen. God lukt sprer seg i huset av røkelsen som nesten brenner døgnet rundt hos oss. Fortsatt er det noen pakker som skal pakkes inn, tape, saks, julepapir og silkebånd ligger utover bordet fremdeles. Selv om det regner ute er julefølelsen på plass. Du vet, den der kjente følelsen av vemod, litt tristhet blandet med spenning og fryd.
Jeg tror de aller fleste kjenner på litt andre følelser enn bare pur glede i disse dager. De fleste har opplevd å miste noen som de savner, eller kanskje man er ensom, har kranglet med noen i familien, er blakk, eller har kjærlighetssorg.
Julen er så hauset opp av at alle bare skal være glade, spise grøt, gå rundt treet og dele ut gaver. Så når dagen med stor D nærmer seg, vil mange oppleve at det ikke funker helt sånn i virkeligheten. Vi får litt tårer i øynene, snufser litt, men heldigvis ler vi også gjennom tårene, det er er salig blanding av sorg og glede, savn og kjærlighet.
Mine statusoppdateringer på Face de siste 10-11 julehøytidene forteller akkurat dette. Jeg har vært full av blandede følelser hvert eneste år, selv om jeg ikke hadde opplevd å miste noen nære og kjære før i år. Jeg går ut i fra at det ganske enkelt handler om at jula bringer med seg så mange forventninger om at alt skal være så fint at de rett og slett flommer litt over, disse forventningene.
Det fine da, er at det ikke farlig om vi kjenner litt på disse følelsene innimellom. Det er greit å la øynene flomme over. Faktisk gjør det litt godt. Vi blir mer oppmerksomme og til stede. Og for min del fremkaller alle disse svingningene i hormonene også takknemlighet for alt jeg har i livet mitt. For barna og barnebarna. For svigerbarna, for foreldrene mine, for resten av den gode slekta mi.
Og takknemlighet for Lars Ove og Sidsel som jeg tross alt fikk ha nesten 52 år i livet mitt. Som jeg nå savner grenseløst, men som også har gitt meg så uendelig mange gode minner å tenke tilbake på og som var med på å forme meg til den jeg er i dag.
Å vokse opp med et søsken med Downs syndrom har vært en berikelse og har fylt meg med en kjærlighet så stor at den ikke kan beskrives. Prisen jeg betaler for den enorme kjærligheten jeg fikk fra storesøsteren min er den uendelige sorgen jeg opplever når hun nå så altfor tidlig er borte, men jeg ville aldri, aldri vært den foruten.
Jeg savner dere sånn, Lars Ove og Sidsel. Og jeg savner deg Anne, farmoren til barnebarna mine, som også brått forlot oss i år, bare 54 år gammel. Mine to eldste barn mistet også sin kjære mimmi, min eks-svigermor, for bare noen uker siden, hun vil også bli savnet.
I går tente vi 4 lys i adventsstaken. De er for lengsel, håp, glede og fred. Men aller mest er de for Lars Ove, Sidsel, Anne og Kari denne julen. Dere vil aldri bli glemt og vi gjemmer minnene om dere i dypet av våre hjerter.
Jeg ønsker dere alle en riktig god og fredfull jul. Ekstra varme tanker til dere som har det litt ekstra tungt i disse dager. Ta vare på hverandre og tiden dere har sammen.
Familien min har tatt en tur til Australia, – der er det veldig varmt og mye branner for tida, – veldig glad jeg slapp å bli med dit. Men jeg har hørt fra familien min, og de har det visst helt fantastisk down under.
Jeg har det også ganske så fantastisk på ferie i Heggedal. Her er det mange nye lukter som jeg ikke kan lukte meg mett på når vi er ute på tur, og inne får jeg masse oppmerksomhet og lek hele tiden.
Elsker å leke med den rosa grisen min (Julekulene som henger fra taket har jeg forresten kjøpt på bye & bekk. De er dritlekre!)
For ikke å snakke om middagsrester og sånn, da… Heldigvis er hun derre Nina opptatt av at de skal kaste mindre mat, og løsningen er tydeligvis meg! Passer meg utmerket!
Jeg har det så godt her at jeg glemmer litt manerer som jeg har med meg hjemmefra. Jeg tror at alt som står fremme på kjøkkenbenken er et fellesgode som kan nytes av alle. Så klart jeg benytter meg av det! Pepperkaker, mange pepperkaker er sinnsykt godt! Heldigvis ble jeg ikke syk. Tar gjerne flere ved første anledning, faktisk!
Feriefamilien min har også handlet inn så mye til jul at de måtte ha en skikkelig ryddesjau i kjøleskapet.
Mmmm…. Lammerull utgått på dato, en enslig kokt skinke-skive, den siste resten fra leverposteiboksen, karbonade fra forrige helg… altså, jeg er seriøst i heaven!
Nina var så frekk at hun dro fra meg en times tid her om dagen. Jeg er jo fortsatt bare en liten baby på 9 mnd. Kan ikke forlate meg da! Så da rev jeg ned amaryllisen og sviblene som sto i vinduet, og litt annen julepynt, og så klistret jeg ansiktet mitt inntil vinduet mens jeg slikket hele vinduet rent. Jeg kom imponerende høyt!
Dette gjorde jeg både i stua og i gangen. Jeg skal ikke beskyldes for ikke å være nøye i alt jeg gjør, vaffal! Nina ble så glad, – for da får hun jo vasket vinduene til jul likevel, sa hun. Men det har jo jeg gjort allerede, bjeffet jeg stolt da hun kom hjem.
Men nå blir det ikke flere runder med vasking av vinduer formin del. Nå får jeg være med overalt, nemlig.
I går var jeg besøkshund på Solgården Bo- og Omsorgssenter. Der fikk jeg masse kos og oppmerksomhet fra de ansatte spesielt, men også noen av de eldre syntes jeg var veldig søt.
Og så har jeg fått være med og passe på en liten gutt som er omtrent på min alder, – vi var ganske begeistra for hverandre til å begynne med, men etter hvert syns jeg han ble litt vel innpåsliten. Men du og du så godt sånne små bebiser lukter!
Om natta får jeg sove i senga mi inne hos Nina og Bård. Jeg sover ganske godt og rolig om natta, men siden det er 4.lørdag i advent i dag, feiret jeg den siste delen av natta oppi i fotenden til ferieforeldrene mine. Det var sååå deilig, og de merket ingenting før de våknet.
Jeg gleder meg over ung kjærlighet og lykke! Jula 2019 fikk en ekstra dimensjon selv om det var mange vi savnet rundt bordet! Hurra!!! 
(Julekulene som henger fra taket har jeg forresten kjøpt på bye & bekk. De er dritlekre!)
