Var det noen som fikk med seg NRK-programmet “Nye bein å stå på” sist tirsdag?
Det om Gry Hege Henriksen som fikk blodforgiftning etter en lungebetennelse før jul, og som følge av det mistet begge ben og begge armer. Om hvordan hun klarer å komme tilbake til en nærmest normal hverdag på grunn av sin fantastiske og positive innstilling.
Fy fader, for ei dame! Jeg ble så mektig imponert! Tårene rant flere ganger. For et forbilde!
Det minnet meg om ei annen fantastisk dame jeg traff da jeg jobbet i trafikkavdelingen i Braathens SAFE på Fornebu.
Historien jeg skal fortelle om er fra rundt 1990. Det var desember og ikke lenge til julaften.
Snøen lavet ned, det var mange passasjerer og mye bagasje som skulle håndteres denne søndagen.
Jeg hadde ansvaret for å ta i mot ankomster denne kvelden. Det ville si å møte kabinpersonalet oppe i døren etter at flytrappen var kjørt inntil flykroppen, ta i mot eventuelle beskjeder, og så vise passasjerene hvor de skulle gå. Ganske ofte var det passasjerer som trengte ekstra assistanse om bord.
Det kunne være barn som reiste alene, blinde, eldre som trengte en rullestol om det var langt å gå, eller det kunne være passasjerer som var totalt avhengige av rullestol.
Denne desemberkvelden kom det et fly forsinket inn fra Stavanger. Fra det parkerte på gate 12 til det egentlig skulle videre til Trondheim, var det bare 20 minutter å snu flyet på.
Fullt fly inn og fullt fly ut. Det skal tømmes for både passasjerer og bagasje, det skal fueles, det skal ryddes og tømmes for søppel. Catering skulle fylle opp med flymat og annet som evt manglet om bord. Teknikeren skal gå en kontrollrunde. Mye logistikk på kort tid.
Braathens-spiriten var sterk, – det var et fantastisk selskap å jobbe i. Vi var en sammensveiset gjeng som virkelig sto på sammen for å klare å minske forsinkelsen så mye som mulig. Alle hjalp alle. Savner den tida.
Ved akkurat denne ankomsten hadde jeg fått vite at det var en person som trengte rullestol hele veien. Vi brukte en såkalt trappestol opp og ned flytrappen til passasjeren som trengte hjelp, deretter ble han/hun løftet over i egen rullestol som hadde ligget i lasterommet under flyturen.
Da flyet parkerte denne travle kvelden og trappen var kjørt på, løp jeg opp til flyvertinnen som ventet på meg der. Hun fortalte at hun som trengte rullestol om bord var kortvokst og uten armer og ben.
Prosedyren var å vente til alle passasjerene var gått ut av flyet før vi begynte å hjelpe den som trengte å bæres ut.
Gate 12 var full av passasjerer som sto klare til å boarde flyet. Det var store vinduer ut til tarmac og flyet som sto ca 10 meter unna. Passasjerene fikk tiden til å gå ved å følge med på alt som skjedde av aktiviteter rundt flyet. Folk var mer tilstedeværende den gangen. Ingen mobiler som gjorde at de forsvant inn i hver sin cyberworld.
Da flyet var tømt gikk jeg inn til damen som var multihandikappet. Jeg så et strålende smil i et ansikt som tilhørte en dame i 40-åra. Hun hadde en bitteliten kropp uten armer og ben.
Jeg så umiddelbart at det ikke hadde noen hensikt å spenne henne fast i en bærestol. Det var lettere å bare bære henne ut av flyet. Vi sparte dessuten mye tid også ved å gjøre det på denne måten.
Jeg spurte henne om hun hadde noe i mot det. Hun bare smilte og sa at det gikk helt fint om jeg trodde jeg klarte det.
Hun var kanskje bare 70 cm lang fra topp til tå og veide ikke mer enn at jeg tenkte det ville gå helt fint.
Jeg løftet henne og gikk mot flytrappen. Det snødde fortsatt tett, jeg holdt damen godt inntil meg for å passe ekstra godt på.
Inne på gaten står det 124 passasjerer som kikker ut.
Halvveis ned trappen sklir jeg. Dunk, dunk, dunk nedover trappetrinnene. Uniformskåpa flagrer og bena prøver forgjeves å finne feste.
Jeg seiler ned trappen og stanser ikke før jeg ligger på bakken med damen sprellende oppå meg. Det vil si, hun kunne ikke akkurat sprelle uten armer og bein, men hele henne ristet på en måte.
Og da jeg ligger der rett ut på ryggen med ansiktet hennes rett over mitt, så hører jeg bare at hun ler og ler, og så hikster hun på klingende Stavangersk: “Alltid skjer det så mye løye når eg komme til Oslo”!
Med 124 tilskuere og en bitteliten dame liggende oppå meg etter tidenes trappefall, er dette en av historiene jeg aldri kommer til å glemme…
For ei dame og for en innstilling! Er det noen jeg ser opp til, så er det mennesker som dette. Mennesker som kjemper og kjemper. Mennesker som aldri gir opp. Mennesker som tar livets utfordringer på strak arm. Mennesker som takler det meste med et smil. Det er hverdagshelter, det!
// Nina
