Heisann!

Et lite livstegn fra meg! Det blir ikke noe særlig tid eller overskudd til dype tanker om dagen. Og det er jo egentlig litt deilig å ikke tenke så mye på livet innimellom.

Jeg regner med at dere også har travle dager. Julaften er 12 dager unna, og før det skal vi jo gjerne rekke litt flere julekonserter, julebord, gaveinnkjøp, juleverksted, frisørbesøk, eggelikør-laging, baking, husvask og å finne det perfekte juleantrekket. For ikke å snakke om å vaske klær og lage/finne på  middag hver dag.

For selv om det er desember, så er det jo også en vanlig hverdag som skal behandles på en hverdagslig måte, liksom. 

Men når hverdagen får påfyll av en kork eksklusiv sherry og vi åpner Chili Klaus’-kalenderen etter middag, så er det ikke fritt for at hver dag får et spesielt koselig preg likevel midt oppi travelheten.

Så derfor føler jeg meg ikke så veldig savnet her på bloggen. Vi styrer alle med hvert vårt. Fine dager, synes jeg, selv om det går i ett og kroppen ikke henger med i alle svingene hele tiden.

Her i huset har vi for sikkerhets skyld begynt å pusse opp et soverom denne uka også. Greit å ikke gå tom for gjøremål. Bård gjør jobben, jeg kommenterer. Funker strålende!

I går tilbrakte jeg ørten timer på Bærum sykehus med pappa. Endokrinologisk dagpost. Vanskelig ord, begynner å få dreisen på det.

Pappa har steroid-utløst diabetes (han ble satt på en tøff medisin som ga han diabetes da han ble alvorlig syk i januar), og da følger det gjerne med litt annen skit også, som for eksempel sår som ikke vil gro. Pappa har et sånt under foten.

På endokrinologisk avdeling på Bærum får vi strålende service. Der er det en engel som heter Heidi. Hun var også “vår person” i vinter da vi vanka på Bærum en periode. Jeg har aldri sett makan til sykepleier. Hun håndterer alle pasientene på en fantastisk måte, med humor, ro, kunnskap og omsorg.

Til alt hell var det hun som hentet oss på venterommet i går også. Og hun kjente oss igjen. Kanskje ikke så rart. Jeg tror vi satte igjen noen spor hos henne.

Vi kom dit for første gang bare 2 dager etter at Sidsel døde og 4 uker etter Lars Ove gikk bort. Vi var på avdelingen hele dagen, og naturlig nok pratet vi en del om både Sidsels og Lars Oves siste timer, bisettelsen som lå foran oss og praktiske ting rundt det.

Eller kanskje det ikke var så naturlig å prate så åpent om sorgen til de mange andre pasientene som jo var fremmede og som satt sammen med oss i rommet der. Spesielt når sårene fortsatt var så åpne. Det var ikke en tynn, liten hinne over sårene engang. Det var 38 timer siden Sidsel sovnet inn.

Vi var nok et syn i vår nakne sorg og åpenhet, pappa og jeg.

Ikke så rart likevel at hun husket oss, sykepleier Heidi.

Så i går var det sårstell på foten, tips til hvordan ta på sokker på en smart måte uten å dra med seg bandasjen, og fotografering av fot med og uten nål tvers gjennom såret og ut i et annet sår. Yak. Jeg er litt pysete der, må innrømmes.

Videre ned for å ta røntgen, og så på apoteket for å ta ut antibiotika for flere måneders forbruk. Farmasøyten på apoteket var muslim og bar hodeplagg. Pappa foreslo for henne at hun burde ha et rødt hodeplagg nå i desember. Hun holdt på å le seg i hjel. Heldigvis gjorde hun ikke det.

I går kveld var vi i Drammen teater med min sønn og hans samboer.

Odd Nordstoga og Det Norske Kammerorkester sang og spilte jolen inn.

Han sier ‘Jol’, han Odd. Eller han sier faktisk ikke Ådd, men Ødd om seg selv. Veldig spesiell og fin dialekt i Vinje i Telemark. Jeg elsker dialektene i landet vårt!

Jeg tror jeg er ferdig med julegavene nå. Det vil si, – det er noen flere jeg ønsker å gi en liten ting til, men det føles ikke som noe stress. Det er en koselig greie som kan handles her jeg bor, slipper å stresse ut til kaotiske kjøpesentre.

Takk og lov for lokale, koselige butikker med personlig service! Om det er noe som gir den derre gode, lune julestemningen, så er det nettopp de gode smilene, latteren og følelsen av samhørighet i butikkene her i bygda mi❤

// Nina