Rosinboller på visning og spettbryllup!

Høststemning inne med tørkede høstblader på fat🍁

 

Deilig søndag.

Bollebaking for å få nybakstlukt i huset før visning i dag. Kanskje det er det som skal til for å få fart på hussalget?

Huset er vasket og ryddet. Det er fyr i peisovnen, kubbelysene er tent både her og der, radioen surrer og går i bakgrunnen mens fremmede folk går rundt og kikker på vårt hjem. Vurderer om dette kan være et hjem for dem i fremtiden.

 

Mens megler og fremmedfolk tar over heimen, øvelseskjører vi med yngste snuppa mi. Plutselig er vi på sjarmerende Bærums Verk. Strekker litt på beina, kikker litt i butikkvinduer, kjøper en ny smijerns-krok til døra på utedoen på setra.

Det er høst og koselig stemning på Bærums Verk også til tross for en litt grå og hustrig septemberdag.

Da vi kom hjem hadde fremmedfolket forlatt huset, boller var spist av fremmede munner,  og forhåpentligvis dro de herfra med en god følelse i hjertet. For det må man ha når man ser på hus. Det må treffe en nerve. Greit å bruke huet litt også, men jeg kjenne det i hjertet mitt når jeg går inn i et hus som jeg potensielt skal kjøpe.

I følge megler var det flere par som var positive etter dagens visning. Så gjenstår det å se om de er interesserte nok til å legge inn bud. Om de følte noe i hjertet.

 

Hvis ikke kan vi jo gjøre som en venninne foreslo:

“Dere kan jo kjøpe det selv. Det er et flott hjem”.

Ha ha, god idé!

 

Og når jeg først snakker om hjertet, så er det en hjertedag i dag. En kjærlighetsdag. I dag er det nemlig 62 år siden mine foreldre giftet seg.

62 år. Det er spettbryllup, det!

Spettbryllup? Betyr det at da er man så godt gift at man må bruke spett for å skille dem?

Hurra for 62 år, mamma og pappa❤

Alzheimer har skilt dem fra hverandre, men de har hatt et fantastisk ekteskap (med utfordringer som de fleste andre) og kjærligheten dem imellom kan ingen ta ifra dem selv om den ikke er like synlig i dag.

Mine sterkeste minner fra da mamma og pappa var gift og jeg fremdeles bodde hjemme, er at de satt i timesvis og snakket sammen, gjerne med et glass vin eller to. De trivdes i hverandres selskap. Drømte og planla for fremtiden, enten det var morgendagen eller neste års ferie. De lo, jeg hører fremdeles latteren deres i hodet mitt. De koste seg sammen.

De minnene bevarer jeg i hjertet mitt for alltid, sånn vil jeg huske dem.

 

Deilig søndag.

 

// Nina

Jeg husker ingenting

I det siste, kanskje mer presist det siste året, har jeg glemt så utrolig mye. Har forresten ikke peiling på om det er det siste året eller flere år tilbake. Det er jo det som er problemet. Jeg husker ikke.

Det gjelder ikke bare sånne ting som hvor jeg la brillene mine sist, eller ‘hva var det nå jeg skulle hente inne på kjøkkenet’-ting, eller ‘hva var det nå jeg skulle ha i butikken, igjen’.

 

Nei, hukommelsessvikten er på et dypere plan enn det. Og det må jeg bare innrømme skremmer meg ganske mye. Spesielt fordi jeg har en mamma med Alzheimer som slo inn i relativt ung alder hos henne.

Søsteren min fikk jo også Alzheimer, men det er visst vanlig hos eldre med Downs syndrom. Les gjerne: Ingen var så god som du❤.

 

Likevel… det får meg til å undres om jeg er på vei mot samme sykdom.

Jeg skulle jo nå kommet med en haug med eksempler, men de har jeg jo glemt, selvfølgelig…

 

Likevel er det én hendelse som jeg husker veldig klart akkurat nå, og det er da min eldste datter ringte i forgårs og lurte på hvordan vi skulle gjøre det med ungene dagen etter, altså i går.

 

Jeg satt som et spørsmålstegn i den andre enden av røret og vred hjernen min ut og inn i løpet av noen febrilske sekunder mens jeg prøvde å finne ut hva i alle dager det var hun pratet om.

 

Jeg ga opp. Ante ikke hva hun mente.

Så viser det seg altså at jeg for noen uker siden har sagt at vi kan være barnevakt mens de er avgårde på kjærestetur med overnatting på The Thief fra i går til i dag.

 

Jeg gapte ganske så sjokkert der jeg satt i den andre enden. Det var helt fullstendig blankt i topplokket. Ikke noe minne overhodet som dukket opp da hun sa det. Jeg kunne ikke for mitt bare liv erindre å ha sagt det. Ever.

Helt forferdelig følelse.

Det har vært flere episoder hvor folk har sagt ting til meg som jeg aldri kan huske å ha hørt før, selv om de insisterer på at de har gjentatt det ørten ganger tidligere til meg også.

Jeg liker ikke tendensen. Men jeg håper inderlig det ikke er en begynnende Alzheimer vi snakker om her. Jeg håper at det “bare” er langvarig stress og kroniske smerter over mange år som er årsaken til at hukommelsen er så dårlig på enkelte områder. For da er det vel håp om å bli bedre, ikke sant?

 

Hvis det er Alzheimer så kan det jo bli en artig blogg hvor jeg bare kjører repeat på gamle historier om og om igjen, he he.

Når jeg blar tilbake i arkivet mitt, så ser jeg at jeg i grunnen er på god vei allerede, huff da! Men jeg tror ikke jeg har hatt et eget innlegg om hukommelsessvikt før!

 

Enden på visa med passing av barnebarna var at vi heldigvis ikke hadde lagt andre planer, så slitne småbarnsforeldre fikk dratt av gårde på kjærestetur og vi gæmliser fikk hoppet litt i sølepytter med små skjønnaser❤

Det ordner seg alltid!

P.S. Etterhvert begynner samtalen jeg hadde med datteren min å demre for meg, og jeg tror jeg husker litt av samtalen vi hadde. Så heeelt borte er jeg ikke. Ennå.

 

Ha en minnerik lørdag, godtfolk!

 

// Nina

 

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

 

 

Feel good og Den Internasjonale Alzheimerdagen

Overskriften er full av motsetninger. Akkurat som livet selv.

Det føles som en liten evighet siden jeg blogget sist.  Sånn er det innimellom, at tida bare flyr av gårde, og andre ting prioriteres.

Hjemme igjen etter en vidunderlig langhelg på setra.

Tilfeldighetene har gjort at to av våre beste vennepar også har hytte i samme område, og på lørdag var vi sammen fra tidlig formiddag til sene kveld i et fantastisk sommervær i denne vakre høstmåneden!

Seriøs jenteskravling og dørkrans-mekking. Trenger ikke mer for å kjenne på feel good-vibbene.

I disse Covid-19 tider kunne vi ikke vært mer heldige med samværet siden vi kunne sitte ute hele tiden.

Vi ble servert de beste blåskjellene jeg noen gang har smakt til lunsj. Himmel, så godt det var! Et måltid jeg aldri kommer til å glemme, tror jeg.

Etter blåskjell fulgte det etter hvert jegergryte på bålpanne, snacks og eplekake. Og vin. Hele dagen lang. Og sang. Masse sang rundt bålet. Mindfullness i praksis, nesten. Mulig vinen burde vært droppa for full uttelling…

Nå er det rett og slett helt ubeskrivelig og klyp-meg-i-armen-flott i fjellheimen. Vi vil jo bare være og være og være.

Takk for denne gang, setra. Du skuffer aldri.

 

Og så: Svosj! Tilbake til hverdagen!

I dag er det er Den internasjonale Alzheimerdagen, det var Facebook som minnet meg på det.

Jeg fikk opp et tre år gammelt minne fra en episode ved et besøk hos mamma på sykehjemmet. Det er et sterkt minne jeg vil huske til evig tid.

Litt klipp og lim fra minnet på Facebook her:

Det gikk lang tid før jeg hørte henne si det igjen, men i den senere tiden har det faktisk hendt at hun har sagt at hun er glad i meg. Det er godt og vondt å høre det. Godt fordi jeg tror hun glimtvis er litt klar, og så uendelig sårt og vondt fordi sånne sjeldne øyeblikk minner meg på at jeg aldri mer får mamma tilbake.

Sender en god klem i kveld til alle som har mistet noen de er glad i til den grusomme sykdommen❤

God uke ønskes til dere alle!

 

// Nina

 

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

 

Noen vil intervjue meg! Meg???

 

Mandag allerede, straks fredag, folkens!

Den første dagen i uka er som regel synonymt med besøk hos mamma på Solgården sammen med pappa. Jeg har litt dårlig samvittighet for at vi nesten aldri er på besøk i helgene. Men det handler om å ta vare på seg selv og de nærmeste rundt meg. Kanskje handler det aller mest om å ta vare på ekteskapet mitt nå som barna våre er voksne og lever sine egne liv.

 

Som et relativt ferskt kjærestepar, det er åtte år siden vi fant ut at dette kunne være noe å bygge videre på, er vi heldigvis fortsatt rimelig forelska og vi liker å dele tid med hverandre.

Og i og med at vi begge er erfarne ektefolk som hele tre ganger har lovet å elske og ære den vi til enhver tid har hatt ved vår side, så har vi omsider lært at forhold må jobbes med om det skal vare.

 

Derfor er helgene dyrebare for oss. Vi ønsker å bruke dem til noe som gir oss næring, det være seg hyttetur, båttur, hagejobbing, tid med venner, skogstur eller shopping. Gjerne litt av alt.

Å besøke mamma gir ikke næring til annet enn den dårlige samvittigheten. Å besøke mamma stjeler energi. Sånn føles det. Det er innmari brutalt å si det, men det er sannheten. Jeg kan ikke lyve og påstå at jeg synes det er så forfriskende å besøke mamma. For det er ikke sant. Noen besøk er gode i noen få minutter. Hun kan si hun er glad i meg og at jeg har fine sko. Men vi snakker om 5 gode minutter og 55 triste og energitappende minutter. Jeg savner tida før korona da vi kunne sitte i fellesstua og ha flere å snakke med. Både beboere og pleiere. Samtalen går litt trått inne på rommet til mamma…

 

En psykolog jeg gikk og snakket med en i periode for å rydde opp i alle tanker og følelser som toppet seg da livet var på sitt aller tøffeste, rådet meg også til å begrense besøkene hos mamma til 1-2 ganger pr.uke.

Jeg er der minst to ganger, det blir som oftest tre ganger i uka. Og det blir som regel i ukedagene. Mamma vet jo ikke hvilken dag, måned eller hvilket år det er likevel, så jeg må slutte å få dårlig samvittighet for at jeg ikke er der på en lørdag eller søndag.

 

Jeg må for egen del prøve å gripe hver dag før den flakser av gårde uten annet innhold enn besøk på Solgården og å ha pappa på middag og å håndtere smertene på en best mulig måte. Det gjør jeg ved å lage meg innholdsrike dager, som tilfører dagen noe ekstra. Jeg har blitt bedre på å håndtere smertene nå. De er ikke borte, men jeg takler dem bedre. Jeg aner ikke hvorfor, men lurer på om det har noe med tankefeltterapien jeg går til om dagen. Jeg puster med magen og gjør øvelser som slipper stresset jeg bærer på ut av kroppen.

 

Uansett grunn, – jeg klager ikke! Det tror jeg ikke de rundt meg gjør heller. Det er merkbart hvor mye lettere til sinns jeg er om dagen.

Gode vibber i lufta får gjerne flere gode ting til å skje, og i dag fikk jeg en hyggelig mail fra noen som ønsker å intervjue meg om min evige tro på kjærligheten og hva jeg har lært om meg selv og relasjoner gjennom tidligere brudd. Artikkelen skal så publiseres på trykk i et magasin med både bilder og tekst. Det var dette blogginnlegget: Du er vinden journalisten leste og som gjorde at hun ville snakke mer med meg.

Jeg har ikke svart ja enda. Må snakke med Bård om det. Selv om jeg er så åpen som jeg er på bloggen min, så er det liksom noe helt annet å komme på trykk på ekte papir i en ekte reportasje liksom. Og har jeg rett til å uttale meg om kjærligheten, jeg som har feila så mange ganger? Må tenke litt på den. Og så vet jeg ikke hva jeg skal ha på meg. Det skaper jo også hodebry. Har ikke klær, vettu.

 

Sånn går dagene for tida. Litt Alzheimer, litt kjærlighet, litt media, litt smerter og litt tanker. Livet er fint, tross alt.

 

// Nina

 

Pst. Så du den fine høstkransen jeg lagde i går eller? Morsomt, billig og enkelt :)Les her.

 

 

Hvor er du, mamma?

Faens dritt-Alzheimer!

På sykehjemmet for å besøke mamma etter ferien i dag. Pappa er med.

Hun smiler godt når hun ser meg. Eller, hun ser ikke meg. Hun ser gjennom meg. Jeg ser på blikket hennes at hun ikke vet at jeg er datteren hennes.

Det gjør fortsatt vondt. Selv om det er en stund siden jeg forsto at hun bare lot som hun kjente meg.

Hun har jo født meg. Oppdratt meg. Hun var den jeg ringte til da jeg trengte råd og tips om alt fra matlaging og interiør til barneoppdragelse da jeg startet mitt eget voksenliv. Hun jeg snakket daglig med på telefonen. Hun som støttet meg og oppmuntret meg. Hun jeg kunne drikke rødvin og skravle med utallige kvelder.

Nå er hun borte, og jeg tenker at det er på tide hun får slippe nå. Så hun blir borte på ordentlig.

Det er ikke et verdig liv å leve langt inne i en tåkeverden som består i å sitte i en stol eller ligge i en seng uten å ha noe som helst å gjøre. Dag ut og dag inn. Hun kommuniserer fortsatt delvis. – Om man kan kalle det å begynne på en setning som slutter med noe som ikke henger på greip med begynnelsen, for kommunikasjon…

Men hun klarer ikke å henge med på tv- eller radioprogrammer. Hun husker ikke hva som ble sagt til henne for to minutter siden.

Hun leser ikke, hun gjør ikke håndarbeid. Hun bare sitter der. Spiser lite, så hun får energidrikk så hun skal leve litt til.

Leve for hva da?

Nei. Det er ikke noe liv å sitte sånn…

Mamma enser ikke kontakten jeg forsøker å oppnå…

 

Kjære mamma. Hvor er du? Du er iallefall ikke her mer.

Jeg har allerede mistet deg. Jeg kommer til å hate dagen du forsvinner igjen. Men jeg synes du skal gå etter alle våre kjære som har gått i forveien nå. Du fortjener å slippe å leve som du gjør nå. Eksistens uten innhold. Det er helt forferdelig å se deg uten at du ser meg.

 

Lånt fra en venn på Facebook:

En ung kvinne som tar hånd om sin Alzheimersyke mor, får spørsmålet: “Vet din mor fortsatt at du er hennes datter?” Den unge kvinnen svarte: “Det er ikke viktig. Det viktigste er at jeg vet at hun er min mor.”

Elsker deg, mamma’n min.

 

// Nina

 

Vil du følge bloggen min på Facebook? https://www.facebook.com/ninautenfilter/

 

(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).

 

Overmannet av følelser

Man er aldri forberedt på når man plutselig på grunn av en sang, et sted, en lukt, eller som for meg i dag, på grunn av et bilde, blir kastet uforvarende ut i en bølge av sorg og savn.

Mest savn. Savn etter de som ikke er her mer, savn etter hun som fortsatt er her, men som likevel er umulig å nå frem til.

 

Det dukket opp to minner på Facebook i dag. Ett av søsteren min, Sidsel, som gikk bort i fjor, og ett av mamma som har hatt Alzheimer i ca 10 år nå:

 

 

Jeg ble slått i bakken. Ikke bokstavelig, altså. Jeg satt faktisk på do da jeg åpnet Facebook i dag, og jeg satt godt.

Men en bølge av sorg og savn kom over meg. Jeg var totalt uforberedt. Tårene sprutet, klumpen i halsen var gedigen, og jeg lot alt bare strømme på. Tok meg tid til å kjenne på følelsene. Det er lenge siden jeg har grått nå. Kanskje derfor ble jeg så overrumplet.

Det varte ikke lenge. Jeg er oppe og nikker igjen nå. Kanskje var det fint at det kom. Føler meg lettere til sinns og ser frem til en fin helg, selv om livet aldri ble som man trodde og savnet etter de jeg er glad alltid vil være en del av meg.

God fredag til deg 🙂

 

// Nina

Jeg blir hoppende glad om du vil følge meg:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

Lettbeint småprat med hårete legger og plaster til besvær

God morgen – og FOR en morgen det er!

Når du kan ta med deg kaffen ut på terrassen i bare shorts og kortermet, – da er det liksom sommer, er det ikke?

Selv hårete legger ødelegger ikke inntrykket av en perfekt måte å starte dagen på her jeg sitter.

Gikk på vekta i dag, ny pers, vi snakker ca -16 kg. Det går sakte nedover, men føler jeg har funnet en god rytme om man kan si det sånn. Jeg unner meg litt vin og litt sjokolade innimellom, men hverdagene sklir enkelt av gårde uten store utskeielser, og summa summarum blir inntaket litt mindre enn hva kroppen forbrenner, og da vises det på kroppen etter hvert. Hurra!

Problemet nå er klær. Har selvfølgelig spart på klær som ikke har passet tidligere, men når også de nå begynner å bli for store, så er det snart på tide å måtte handle litt igjen. Men jeg prøver å drøye litt, – til jeg har nådd målet. Solid baksmell på skatten og null feriepenger gjør at jeg må tenke meg om både én og to ganger, noe som er én utfordring for denne dama her. Blæh!

Har vært i mer aktivitet i det siste. Intravenøs smertebehandling har ikke hatt noen effekt på smertene, dessverre, men likevel har jeg tvunget meg ut på tur, og det er ingen tvil om at fysisk aktivitet er godt for psyken selv om det for min del gir større smerter.

Dagene kjennes også litt lysere fordi vi nå endelig har fått besøke mamma igjen. Etter 2,5 måned uten å få lov til å dra på besøk, var det fint å se henne igjen. Men med to meters avstand og null klemming, var det også rart. Jeg tror hun gjenkjente pappa, men ikke meg. Det er greit. Hun er ikke min  mamma på den måten jeg kjente henne en gang uansett. Sorgen over å ha mistet henne har jeg bearbeidet over mange år. Nå ligger det en aksept i det, vi får henne aldri tilbake uansett hvor mye vi skulle drømme om det.

Har forresten styra litt med disse hormonplastrene mine den siste uka. Setter på nytt to ganger i uka, og når man tar av det gamle, sitter det alltid litt lim igjen på magen. Det har jeg løst greit med plasterfjerner på en bomullspad. Var imidlertid tom her om dagen og kjøpte en ny. En annen type, men den ene funker vel like greit som den andre, tenkte jeg. Vel, den gjorde IKKE det. Jeg gnukket og gnikket. Huden ble sår og rød. For noe skit! Inntil jeg i går leste litt nøyere på sprayflasken… Sprayplaster! Jaja, ny lærdom i boks. Visste ikke at det fantes et plaster man kunne bare spraye på, jeg… Det _fjerner_ iallfall ikke plasterlim, så nå vet du det!

 

Det er pinsehelg i vente – en helg med sol og varme. Tenk at vi er så heldige! Vi får en helg med både passing av barnebarn og båtliv, – finfin kombo!

Ønsker alle en god pinse med eller uten hårete legger! (Jeg velger uten)

 

Når din demente mor skal til kemneren…

 

Pappa og jeg var på besøk hos mamma i dag. Hun så fantastisk godt ut, fin på håret og sminket. Og det beste av alt, – humøret var også strålende.

Det er lenge siden vi har vært på besøk uten at hun har klaget på magesmerter eller at hun har hatt angst og vært redd. I stedet bablet hun i vei:

“Å, dere kommer nå, ja. Jeg som akkurat var på vei til kemneren. Jeg skulle skyve den grønne mappen frem”.

Hæ? Det hang ikke på greip. Hun fortsatt å snakke, men på et uforståelig språk. Med ord som ikke finnes. Jeg jattet med, kom med passende svar innimellom, og hun smilte og lo. Var synlig fornøyd med turen til kemneren, tror jeg. Jeg har lagt merke til det tidligere, – at det kommer uforståelige ord ut av munnen på henne, men aldri i lange tirader som i dag.

 

Det er trist når mamma er en helt annen enn den hun en gang var. Men jeg har forsonet meg med det, at hun aldri kommer tilbake. Det tok noen år å bearbeide sorgen over tapet av en mamma som var der fysisk, men ikke mentalt. Det er en brutal sykdom både for den som rammes og for pårørende.

Alzheimer rammer veldig ulikt. Det er en dame på mammas avdeling. Hun er den mest positive og glade demente jeg har truffet. Alt er bra, alltid. Hun forteller stadig hvor godt hun har det der på Solgården, hun skryter av oss som er så flinke til å besøke mamma, andakten var helt fantastisk, maten er kjempegod, trimmen var innmari gøyal osv. “Har ingen grunn til å være sur, jeg. Hvorfor skal jeg være det, da”, sier hun stadig vekk. Sånn vil jeg bli om jeg blir dement! Nå er det ikke sikkert hun er like glad hele tiden, personalet som jobber med henne og familien hennes ser sikkert andre sider når de er sammen med henne over tid.  Men hun er ihvertfall helt nydelig når jeg er der. Kontrasten til mamma som som oftest er ganske fåmælt og sur når vi er på besøk er enorm.

En sur Alzheimer-syk mamma er noe ganske annet enn minnet jeg har om mamma som frisk.

Da var hun skravlete, blid, morsom, sprudlende og veldig sosial. Hun var opptatt av meg og min familie, vi snakket på telefonen så og si daglig. Det er vanskelig å si akkurat når hun begynte å endre seg. Men jeg tror jeg merket at noe var annerledes ved at hun ikke ringte like ofte. Hun trakk seg mer tilbake, ville ikke være med pappa på like mye sosialt lenger. Og plutselig begynte hun å bli litt likegyldig med hva hun hadde på seg. Hun la sin elsk på en brun kosedress i velour. Den brukte hun plutselig dag ut og dag inn. Den ble vasket om den ble møkkete, men etter hvert ble den så slitt at den begynte å frynse nederst på ermene. Likevel insisterte hun på å ha den på seg.

Til og med på 17.mai skulle kosedressen være på.

Pappa begynte å fortelle om hallusinasjoner som hun fikk av og til. Det hendte hun “så” både Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch i stua. Hun hadde jo ingenting å servere!

Så startet jobben med å få henne med på utredning, først hos fastlegen og så på geriatrisk på Bærum. Det var ikke enkelt for pappa. Det var et tema det ikke skulle snakkes om. Sinne, gråt og frustrasjon var dagligdags. Sikkert forferdelig vondt for mamma, og veldig vanskelig og slitsomt for pappa.

Til slutt ble diagnosen stilt, vanskelig å huske nøyaktig når, men tror det var i 2014. Sykdommen hadde allerede begynt for noen år siden, i 2009 – 2010, kanskje.

Mamma fikk medisiner som skulle dempe hallusinasjoner og sinne, og noen som kanskje kunne bremse utviklingen litt. Jeg tror dessverre hun fikk de litt sent, for sykdommen ble raskt verre.

Kommunen har ulike dagsentertilbud for demente, og vi forsøkte å lokke henne til å bli med der 1-2 dager i uka for å gi pappa litt avlastning. Ikke snakk om. Mamma blånektet. Hva i all verden skulle hun der å gjøre? Hun hadde det fint hjemme, sa hun. Vi søkte henne så inn på korttidsplass på sykehjem i 2016, pappa måtte ha avlastning. Det ordnet seg ganske raskt, og mamma fikk plass i to uker av gangen. Seks uker hjemme, og så to uker på sykehjem.

Det var ikke enkelt å få henne med seg. Jeg dro hjem til mamma og pappa tidlig om morgenen, og så forsøkte jeg å hjelpe mamma med å pakke klær og toalettsaker. Hun ble forbannet, pakket ut av kofferten, skrek, bante og gråt. Og plutselig ble hun forvirret og medgjørlig. Vi brukte en del timer på å komme oss av gårde hver gang. Det var vondt å nesten tvinge mammaen sin av gårde. Stue henne vekk.

Vi besøkte henne selvsagt de ukene hun var borte. Hun ville alltid hjem. Pakket kofferten hele tiden. Det var vanskelig å dra derfra.

Nå har mamma hatt fast plass på Solgården i ca 2 år. Det er lenge siden hun snakket om å dra hjem. Hun husker ikke hvor hun har bodd. Hun spør aldri etter Lars Ove eller Sidsel. Heldigvis. Hun har fått vite at de er døde, men jeg tror ikke det er derfor hun ikke nevner dem. Hun husker dem rett og slett ikke. Ute av øye, ute av sinn. Sånn er det garantert for mamma. Hvis vi snakker om dem, husker hun dem, tilsynelatende. Men hun spør ikke etter dem. Det river litt i hjertet å tenke på at minnet om meg og søsknene mine er tapt for alltid. Vi betyr ikke noe lenger.

Skulle gjerne visst hva som rører seg i hjernen på en person med Alzheimer… Hjernevevet svinner jo bort, – etter hvert er det fint lite som rører seg. Likevel vet jeg at hun kjenner på både kjærlighet og glede i øyeblikket når vi er der. Det hender hun sier hun er glad i meg, selv om det er en liten stund siden nå. Kanskje har jeg hørt det for siste gang. Og det er greit. Mamma er ikke min mamma lenger. Kanskje skal vi heller satse på en skikkelig gjenforening når vi sees igjen et helt annet sted enn på jorden. Da skal vi ta et glass rødvin og skravle, akkurat som i gamle dager, mamma.

 

// Nina

 

Fine ting som har gjort dagen lysere i dag:

  • Pappa fortalte at han hadde blitt spurt om å bli med i et sangkor og at han kunne ha lyst til det. Bra innstilling for en 84-åring (straks). Tanken på det gjorde meg glad!

  • Tannrotbetennelsen begynner endelig å slippe taket!

  • Jeg er still going strong med ny livsstil. Null stress!

(Jeg tror ikke det er advent, bare restelys som skal brukes opp. Må brenne det ene litt mer før de andre kan tennes. Ordnung muβ sein).

 

Jeg elsker henne jo. Egentlig.

 

Mamma i 1958.

 

Jeg elsker mine foreldre over alt på jord. Det er ikke det. Men jeg tror mange kan være enig med meg når jeg sier at det er krevende når foreldre blir gamle og syke.

Dette er en repost av et innlegg jeg skrev i oktober da jeg fortsatt var på miniblogg. Jeg har fått flere henvendelser om jeg ikke kan skrive litt mer om hvordan det var i begynnelsen da mamma fikk Alzheimer. Det kan hende jeg vil gå enda dypere inn i det en dag, men først tenker jeg at det kan være fint å dele dette med dere som ikke har lest så langt ned i bloggen min.

Mamma fikk Alzheimer for nesten 10 år siden. Vanskelig å tidfeste konkret. Den kommer veldig snikende, den grusomme sykdommen. Jeg oppdaget det ved at hun plutselig sluttet å ringe meg, vi pleide å snakkes nesten daglig. Hun var alltid interessert i å høre om livet til barnebarna sine, og hun likte å kommentere hvordan vi hadde det hjemme. Dessverre var hun ofte litt vel kritisk. “Bildet henger for høyt, blomsten burde stå der, potetene er kokt for mye, er det lenge siden dere støvsugde under sofaen”?

I rettferdighetens navn,- hun var veldig god på ros og komplimenter også. Men hun var ganske nådeløs og direkte (mulig det filterløse hos meg stammer fra henne, når jeg tenker meg om).

Så sluttet hun å være kritisk. Og _det_ er vel i grunnen det eneste som gjorde litt godt, – å slippe det evinnelige maset og stresset med at alt måtte se bra ut når hun kom på besøk.

På den annen side, heller en mamma som kritiserer litt enn en som ikke bryr seg overhodet.

I en tidlig fase av sykdommen. Hun brydde seg fortsatt om hvordan hun så ut, men hjernen gikk inn i en tåke, dag for dag.

 

Da jeg en dag kom hjem til mamma og pappa for å fortelle at jeg skulle skilles fra mannen min, trakk hun bare på skuldrene og lurte på om det ikke snart var lunsj.

Den dagen skjønte jeg for alvor at mamma ikke var frisk. Verst var det naturlig nok for pappa som levde med mammas humørsvingninger hver dag. Hun var veldig mye sint, hun forsto nok selv at hun var i ferd med å bli dement, men hun ville ikke prate om det.

Utad skulle ingen få vite noe. Fasaden var viktig, – og det er faktisk den egenskapen ved mamma som fortsatt henger mest igjen. Hun er en mester i å late som alt er i skjønneste orden når hun treffer andre som ikke er hennes nærmeste.

Masken har vel falt for de pleierne som jobber med henne på sykehjemmet der hun bor også, men hun smiler og ler når andre «fremmede» (som egentlig ikke er fremmede, men hun husker dem ikke) henvender seg til henne eller kommer på besøk.

Etter som sykdommen skred frem, før diagnosen var satt, ble det mer og mer vanskelig for pappa å la henne være alene hjemme. Hun sluttet å lage seg mat (vi slapp å være redd for at hun skulle glemme å skru av komfyren), hun greide ikke å skru på TV eller radio, hun klarte ikke å gå ut på egenhånd (kanskje like greit, det er mange «vandrere» blant demente), og hun hadde mye uro og angst inni seg.

For at pappa skulle få litt fri innimellom var det naturlig å stille opp for mamma. Og det MÅ jeg presisere; det er en selvfølge å hjelpe sine foreldre når de blir gamle. Jeg gjør det med glede, – det er bare det at når det varer over så mange år, når egen helse begynner å skrante, når man selv har tenåringsbarn, når barnebarna begynner å komme, når man møter kjærligheten på nytt, når man ønsker å være mer med venner, og når jobben krever 100 % innsats, så begynner det til slutt å røyne på.

 

Det hjalp jo ikke akkurat heller at søsteren min med Downs syndrom utviklet Alzheimer omtrent samtidig som mamma, eller at broren min hadde mer enn nok med seg selv etter utallige mislykkede ryggoperasjoner.

Jeg merker at dette etter hvert høres sytete ut. Og det er det også. Jeg vet det, men det kommer rett fra levra. Jeg kan ikke skuffe følelsene mine under et teppe. Late som om alt er i skjønneste orden.

Poenget mitt er at det gikk helt fint å sjonglere alt dette til å begynne med. Jeg hadde høy arbeidskapasitet. Jeg er et ja-menneske. Vil gjerne hjelpe, vil at alle skal ha det bra. Men mamma har nå hatt Alzheimer i bortimot 10 år, hun er veldig langt unna å være den mammaen som ga meg livet og så uendelig mye kjærlighet og omsorg i alle år

Hun gir meg absolutt ingenting, hun suger energien ut av meg. Ikke fordi hun krever noe av meg, hun forventer faktisk ingen verdens ting. Problemet er at jeg forventer så innmari mye av meg selv, – og det er en stor belastning (som ikke er hennes skyld, stakkars).

Å gi så mye over så mange år, har etter hvert gjort at det ikke lenger er en glede å besøke mamma. Det har blitt en plikt. Jeg føler ikke at jeg får noe som helst igjen for det, bortsett fra bedre samvittighet der og da.

Mamma smiler når hun ser meg, men etter et minutt er hun sur og mutt. Det hender en sjelden gang hun sier at hun er glad i meg, og jeg ser at hun har det vondt når jeg skal dra fra henne, men likevel er det mer en belastning enn en glede at hun fortsatt lever.

Det kan godt være mange synes det er drøyt å si dette så tydelig. Skrive det ned, svart på hvitt. Egoistisk. Men jeg tror også det er mange som tenker som meg, som har foreldre som er langt unna den forelderen de en gang var.

Igjen, – det skulle selvfølgelig bare mangle at vi stiller opp for våre foreldre når de trenger oss. Men det må være lov å si at man er sliten og at man faktisk skulle ønske at nok er nok? 

Hva slags liv er det å sitte på et sykehjem, år etter år, med mindre og mindre fysisk bevegelighet uten minne om hva som skjedde forrige kvarter? For mamma dreier det seg også mye om angst og redsel, mye gråt og usikkerhet.

Jeg ser at pleiepersonellet er helt fantastiske med de som bor der. Enkelte har en ekstra god kjemi med mamma, og når de er på jobb kan jeg dra derfra med litt lettere hjerte. Likevel vet jeg at hun er mye alene, det kan gå lang tid uten at hun snakker med noen, hun spiser dårlig, hun sover mye fordi det ikke er noe annet å gjøre. Da tenker jeg at det mest rettferdige ville vært om hun fikk slippe nå. Alzheimer er en drittsykdom, både for den som rammes og for pårørende.

Mamma smilte da hun så jeg komme på besøk i dag. Fortsatt vakker ❤

Når mamma en dag går ut av tiden, kommer jeg til å føle både lettelse og sorg. Jeg har allerede mistet henne én gang. Det var en sorg det tok lang tid å bearbeide. Det var grusomt å miste henne mer og mer dag for dag uten mulighet til å gjøre noen som helst for å stoppe det.

I dag er det mest sorg kombinert med vanskelige følelser jeg kjenner når jeg tenker på henne.

HELDIGVIS vet jeg at det vil være de gode minnene om mamma som vil være fremtredende den dagen hun ikke er her mer. Og de gode tankene ser jeg frem til, for det er ikke noe godt å tenke på sin egen mamma som en belastning.

Jeg elsker henne jo. Egentlig.

Det er ikke _bare_ tunge stunder med mamma, – humor har hun fortsatt 😉

// Nina

 

P.S. Noen andre bilder i dette innlegget enn i det opprinnelige, de ville ikke bli med i kopieringen.

Om selvmord og livsglede

Reklame | Boka 'Fasetter av sorg' utgitt av Livsrom.

 

– Hva ønsker du deg til jul?, spurte jeg søsteren min hvert år.

– Det er hemmelig, svarte Sidsel hver gang.

Typisk Sidsel-frase. Men jeg klarte som regel å lire ut av henne de hemmelige ønskene etter hvert. Det gikk gjerne i kryssord, marsipangris, skrivesaker og et rødt akebrett.

Sidsel er som vanlig hemmelighetsfull hva angår julens gaveønsker😄😍🎁

Posted by Nina Tangvik on Saturday, November 5, 2016

Den lille videosnutten er fra et kafébesøk før jul i 2017.

I fjor kom det ingen ønsker fra Sidsel. Hun var for dement, uten språk og ikke mobil. Men hun var blid. Ikke hele tiden ved slutten av hennes levetid, men ofte. Hun delte sjenerøse smil og små nuss på kinnet, helst et vått et midt på truten.

Jeg tenker ofte at jeg må skjerpe meg. Ikke tillate meg selv å grave meg ned i sorgen. Jeg kjenner ofte på tristhet, selv om jeg også evner å kjenne glede og forventning i hverdagen. Jeg ligger ikke og gråter dagen lang. Det kommer noen drypp noen ganger i uka, men stort sett henger jeg i stroppen. Pappa trenger meg fortsatt. En tenåringsdatter, voksne barn og mann trenger også at jeg er her, mentalt oppegående. Og så har jeg disse nervesmertene da, som sørger for å minne meg på at jeg lever nesten døgnet rundt.

Ja, smerter er så klart en medvirkende årsak til at enkelte dager er tyngre enn andre, i tillegg til at det har vært tøft å ha så mye med mine nærmeste i ganske mange år. En psykisk og fysisk syk bror uten egen familie, en søster med Downs som etter hvert fikk Alzheimer og epilepsi, en mor som forsvant gradvis inn i Alzheimers verden pluss litt annet små-snacks som jeg ikke vil skrive for mye om. Da er det vel kanskje ikke så rart at det smeller litt når bror og søster dør omtrent samtidig.

Livet ble ikke som jeg drømte om eller hadde sett for meg. Det ble det helt sikkert ikke for deg som leser dette heller. Det går ikke an å planlegge hvordan du skal leve 10, 20 og 30 år frem i tid.
For livet skjer.
Det treffer deg på måter du aldri kunne forutsett. Menneskene du har rundt deg påvirker også hvordan fremtiden blir.

Livet blir til mens du snubler.

For meg har min tid på jorden hittil vært veldig mange fine opplevelser. Mye medgang, mye latter og mye kjærlighet.

Det har også vært mye ansvar og bekymringer, mange tårer, mye smerter og mye sorg.

Litt av alt. Som for de fleste andre.

Det har snart gått ett helt år siden Sidsel og Lars Ove  døde. Burde ikke være så trist lenger. Men jeg er det likevel. Hvorfor kan jeg ikke bare finne tilbake til meg selv snart?

Jeg merker at livet passerer mens jeg bruker dagene til å finne gleden igjen. Jeg vil være med! Ikke dra fra meg! Får litt panikk når jeg tenker på det. Livet kan jo ikke fortsette som dette. Vi har jo bare dette ene, for pokker. Kan ikke kaste bort mer tid på tungsinn. Jeg kan jobbe med tankene mine. Jeg har lært noen teknikker for å snu negative tanker, har snakket med psykologer, har gått på livsstyrkekurs og livsmestringskurs. Det har vært fint og nyttig. Jeg synes selv jeg, tross alt, takler alt ganske bra. Men jeg savner Nina som Nina var før. Jeg kommer snart. Jeg MÅ jo det!

 

I går gikk jeg min daglige tur til postkassa (om du tror dette er selvskryt, så snakker vi 20 meter fra dør til kasse. Ikke veldig imponerende).

I postkassa lå det en pakke til meg! Veldig uventet! Jeg har ikke bestilt noe.
Ser at avsender er en barndomsvenninne som nå bor i Haugesund. Inni pakken ligger det et kort og en bok:

Tusen takk, Siv <3
En vakker bok i ord og bilder om å reise seg og finne tilbake til gleden i livet. Du får kjøpt den på www.livsrom.life.

 

Det er den nydeligste boken jeg har lest på lenge. Ordene i den treffer meg så til de grader. Det er så igjenkjennbart. Forfatteren,Tove Virata Bråthens beskrivelse av sin sorg etter brorens selvmord, men også hennes lange sykemeldingsperioder på grunn av utmattelse og depresjoner og skammen rundt det, får tårene mine til å renne i strie strømmer.

Broren min tok også på en måte sitt eget liv. Han visste selv at han langsomt tok livet av seg gjennom sitt pillemisbruk. En prolaps og flere mislykkede ryggoperasjoner med dertil hørende smertelindring-problematikk tok livet av min bror. Et høyst aktuelt tema i disse dager. Jeg fant papirer hjemme hos broren min som viser at han hentet ut sterke og avhengighetsskapende tabletter for 3-4000 kr. pr. mnd. Det henger jo ikke på greip. Om vi hadde gått videre med dette, er jeg sikker på at helsemyndighetene måtte ha reagert. Men jeg orker ikke. Det gir oss ikke Lars Ove tilbake.

Toves tanker rundt brorens selvmord ligner veldig på mine egne da Lars Ove døde så plutselig. Jeg fikk heller ikke tatt farvel eller sagt at jeg var glad i han. Eller, jeg fikk sagt det, men han lå i koma, jeg vet ikke om han hørte. Jeg fikk ingen bekreftelse på at min kjærlighet kom frem. Jeg håper den gjorde det. Han trengte å få med seg all den kjærligheten som var mulig å bære med seg inn i evigheten.

I boka er det også usannsynlig mange vakre dikt og den er spekket med vakre bilder av Ida Kristin Vollum som er gift med Tove.

Et av diktene jeg straks forelsket meg i, og som er til stor trøst:

KORGA

ho er tung den børa

som heiter sorg

men ho blir lettare

om eg hugsar

at korga eg ber ho i

heiter kjærleik

Er ikke det vakkert? Jeg har aldri tenkt på det før, men som Tove skriver i boka: Uten kjærlighet, ingen sorg.

Jeg tillater meg å legge ved et lite utdrag fra boka, – det er så vakkert skrevet:

 

Jeg er dypt rørt og takknemlig over å ha fått denne boka tilsendt. Den fyller meg med håp om at mer livsglede og overskudd venter på meg også. Les den, den er så hjertevarm!

Å bli sett, å bli tenkt på, å bli vist kjærlighet, – det er en av de fineste følelsene noen kan gi deg. Samtidig blir vi veldig sårbare når vi tar i mot. Men vi kan ikke leve uten. Sorgen skal vi alle gjennom, på den ene eller andre måten. Jeg elsket søsknene mine. Jeg savner dem uendelig, og jeg sørger i kjærlighet.

 

Ei uke fylt av kjærlighet og håp ønskes deg!

// Nina

 

HÅPET

her eg sit no

medan brisen kjæler

med takksemda mi

forstår eg lite av

kor eg var

kvifor mørkret

overtok alt

fortrengde gleda

medan eg så vidt

hang att i håpet

håpet om at

eg ein dag

skulle kjenna

det som no

(Tove Virata Bråthen)

Fasetter av sorg:

http://www.livsrom.life