Nydelig søndag! Jeg elsker høsten når trærne skifter farge og lufta kjennes renere og klarere. 

I dag har jeg puslet litt ute, fått plantet tulipanløk og gravd litt i jorda. Det er nesten ingenting som er bedre enn å få jord under neglene. Det har vel noe med det litt primitive og enkle å gjøre, jeg er definitivt jordnær, foretrekker hverdager fremfor glitter og glamour. Når man går ute og pusler alene sånn som jeg har gjort i dag, så får man også tid til å tenke. 
Tankene flyr, og de flyr veldig mye i retning mine nærmeste. Mannen min, barna mine, barnebarna, foreldrene mine, bonussønner, mine barns samboere og så klart til de som ikke er her lenger, mine to søsken.

Jeg tenker på Lars Ove og Sidsel hver eneste dag. I den travle hverdagen går det helt fint å la tankene streife innom dem, men på dager som dette, når hendene graver nedi jorda i et søndagsstille nabolag, har melankolien lett for å sette seg litt fast.
Det er plutselig tid til å kjenne etter, la savnet ta litt tak om hjertet, og la tårene som presser på, få renne. 

Jeg har ikke grått så veldig mye etter alt som skjedde i vinter, det har liksom ikke vært tid og rom for det. Og kan hende skyver jeg det hele tiden foran meg, det å la sorgen _virkelig_ få slippe til. Å bare gi seg hen til alle følelsene man bærer på, la alt slippe ut, all oppsamlet gruff, bare la det stå til, én gang for alle.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men det skjer ikke i dag heller. Jeg lar det falle noen få tårer, så rister jeg litt på kroppen, snakker litt høyt til meg selv, jeg gjør ofte det, og så er det bedre å prøve å vinkle tankene over på positive ting. Sette på litt god musikk, ta en kaffe og skrive litt. 

Tror det er best sånn. Jeg tror ikke jeg MÅ få ut en kjempereaksjon etter at de begge døde så tett etter hverandre.
Jeg tror det er bedre å forsøke å godta at livet skjer. Det er ikke rettferdig eller alltid til å forstå. Gjennom et helt liv skal de aller, aller fleste av oss kjenne på tap og sorg, håpløshet og følelse av å miste kontroll. 
Livet skjer. Og vi må ta det vi får. Takle det så godt vi kan. Noen faller skikkelig hardt, men de aller aller fleste reiser seg igjen og går videre. Med seg i sekken har de fått en ekstra dose livsvisdom som kan komme til nytte ved neste prøvelse man møter i livet.

“Sånn er livet” sa Sidsel, min søster med Downs, veldig ofte mens hun løftet armene utover og med håndflatene opp. 
Som om hun på den måten indirekte sa “La livet komme til meg. Jeg tar imot det på godt og vondt. Jeg tåler det og er takknemlig for alt det gir meg”.

Vi har så enormt mye å lære av de med et kromosom for mye. Ja visst kan de ha dårlige dager, være sinte og slitne som oss andre, men de er så vidunderlig takknemlige over de små tingene i hverdagen! De er så frydefulle og viser en glede på en måte som ingen andre kan. Man finner ikke maken andre steder. Ikke i vår verden. Men kanskje hos mennesker som ikke eier noen ting, som ikke er preget av materialismen og kynismen i vårt forbrukersamfunn. Jeg var i slummen i Nairobi en gang. Vi besøkte en alenemor til 5 i hennes lille hytte bygget av leire og avispapir. Hun gråt av glede for en fyrstikkeske og en kulepenn…

For 3-4 år siden ønsket Sidsel seg et rødt akebrett til jul. Hennes fysikk tilsa at hun aldri ville klare å ake på et sånt brett, men likefullt var det en drøm, et bilde hun hadde inni seg om at et _sånt_ akebrett ville gjort henne glad. Så klart hun fikk et rødt akebrett. Den enormt oppriktige gleden hun viste da hun pakket opp, har etset seg fast som et av de fineste bildene jeg har i hjertet mitt. 

Det er greit å ta frem det bildet innimellom, så jeg får jekket ned meg selv når furteleppa begynner å bevre hvis ting ikke går min vei. 

Det ble litt melankoli i skrivingen min i dag. En dag da savnet var litt ekstra fremtredende, da tankene fikk flyte uforstyrret litt for lenge. Noen dager er sånn. Men det er fortsatt mye igjen av søndagen, og jeg har både fått gravd i jorda og sittet i sola, så jeg er glad for denne dagen også, og nå er det på tide å kaste av seg tunge tanker for nå kom mannen min hjem med take away-middag, og da er det ikke lov å furte lenger 🙂

Ha en glad søndagskveld, godt folk! 

// Nina