Men med sola tittende frem innimellom, gikk det fint å droppe langbukse.
Vi får folk på visning i morgen, og til tross for syke smerter i hofte og rygg, så må det shines opp både ute og inne.
Har fått plantet nytt i den store selvbygde plantekassa etter at alle tulipaner har tatt kvelden, – purpursolhatt, salvie og litt eføy. Det ble så fint! Vil ikke flytte!
Å få jord under neglene, stulle med blomster og få de til å trives gir ren og skjær lykkefølelse, – fatter ikke helt hvordan overgangen til leilighet og liten terrasse skal bli, jeg altså…
Bård vartet opp med lunsj til meg og pappa i dag, – spekeskinke, melon, jordbær, eggerøre, laks, potetsalat, skinke og wienerbrød. Deilig med gubbe som har ferie:)
Så langt en finfin dag i ferien! Og enda har vi lenge igjen før hverdagen kaller.
Glad lille-lørdag ønskes!
Vi tar en liten skål for barnebarnet mitt Selma som fyller 3 år i dag, – verdens kuleste jente med det mest uttrykksfulle ansiktet og de morsomste påfunn, – så stolt av henne og mine to andre skatter <3
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Er ikke helt sikker på hva jeg skal bruke det til, ei heller hvordan jeg skal bruke/redigere kanalen, men det er en første gang for alt, så får vi se hvor det bærer.
Klikk på linken under her og hør budskapet mitt i kveld 🙂
Kremt, om du har sett videoklippet nå, så var det jo litt kleint, men jeg er ikke så redd for å bjuda på, det er jo derfor jeg driver med dette her, si!
Jeg lovte en såkalt setra-tour i videoen, og den kommer her. I etterpåklokskapens lys, så ser jeg at det nettopp er setra-touren jeg burde filmet, og ikke bare meg selv som snakker, haha, men denne idéen fikk jeg ikke før etter at vi begynte på hjemturen, så derfor blir det bildeformat på blogg i stedet.
Mine Facebook-venner har blitt spammet med bilder fra setra i flere år allerede, men kanskje det er gøy for dere nye følgere her på bloggen å se?
Vær så god – Ikke rart vi trives, sier jeg!
Jeg simpelthen elsker låven!Sommerkveld
Oppvasken tas i balje. Funker prima.Brødbakst når tid ikke er en mangelvare…Innekos <3
Gammelt service – perfekt til frokost i disse omgivelsene.Klart for dart-mesterskap.Nabohytta som til alt hell huser de beste naboene man kan ha. (Vi valgte dem faktisk selv, haha).Ref. Innlegget mitt i går 🙂SoveromGod natt <3
Dett var dett i denne omgang. I tillegg til hva dere har sett her, så har vi et lite “bad” med varme, innedo og vask, en entré, og en hems med plass til tre personer. Plenty lagringsplass i låven, og dobbel utedo. Så trivelig, atte!
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Bård har holdt på med å montere takrenne på solsiden av hytta. Blir godt å slippe drypp fra taket når sola skinner etter ei regnskur eller i snøsmeltinga!
Jeg fikk nesten neglesprett da jeg var ute og plukket myrull…
Sminkefri på setra – begynner å bli tøff😉
Og så har jeg malt – Guri malla, så gøy!
Mitt aller første maleri siden barneskolen. Jeg er langt fra fornøyd, det er neppe en spirende kunstner som presenteres her, men det er gøy å skape noe for meg som er svært lite kvinnelig når det kommer til håndarbeid. Ikke det at jeg er så innmari kvinnelig på andre områder, heller. Eller, jo. Jeg er jo det, men altså ikke så mye som mange andre jeg kjenner. Nærmere forklaring? Tror det får bli i et annet innlegg;-)
Jeg mangler tynne nok pensler til finarbeidet, og så må jeg jobbe enda mer med fargeblanding. Og så må jeg nok drikke enda litt mer vin.
Neste prosjekt blir nok enten noe abstrakt eller et bilde fra hodet. Male mer skal jeg, i hvert fall!
Starten var sånn:
Resultatet:
Den vasen var dritvanskelig å få til. Fornøyd likevel – men det skal neppe opp på en vegg. Burde jeg signere?😅
I kveld blir det grilling, tror jeg. Nederlag å måtte lage maten inne. 9 grader og litt vind nå. Med litt (mye) rødvin til forberedelsene skal det nok gå fint, tipper jeg.
Uansett vær er det gull å være her oppe. Denne setra har virkelig satt seg i hjertet mitt❤
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Ah, for en herlig dag! Ikke ironisk, det er noe med bare følelsen av å ha ferie de første dagene. Digg! Tre uker med regn klarer vi oss imidlertid helst uten.
Regnet har silt ned utenfor de gamle tømmerveggene her på setra. 6 grader kan vi skryte av. Er jo nesten eksotisk det også, i juli!
Regnværsdag på setra
Takrenner får vente. Vi (les; Bård) har gjort litt småting inne, vi har lest bok, tatt en formiddagsdupp, hørt på radio, kikket ut på sauene som antakelig lukter veldig av våt ull, og så har jeg endelig begynt å male.
Jeg har kun malt selve lerretet i ønsket bakgrunnsfarge, nå må det tørke før jeg kan gå videre. Planen er å forsøke å male en vase med markblomster jeg plukket i dag. Hvor vanskelig kan det være, liksom?
Haha, jeg tipper det blir kjempevanskelig, faktisk! Hadde nok vært lurere å male noe grafisk, et par strøk i en annen farge eller to, sånn tilfeldig over det svarte lerretet, og vips! Ferdig!
Men det er jo ikke noe gøy. Liker å fikle litt. Sier jeg, som egentlig er sykt utålmodig! Spent på om jeg får til å blande fargene som jeg ønsker å ha dem.
Wish me luck!😊🤞Og kanskje, kanskje kommer det ferdige resultatet på bloggen. OM jeg tør 😉
Og nå kom jeg på noe; alle kunstnere drikker vel vin mens de maler, ikke sant? Dette tror jeg blir en hobby jeg kan like.
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Det var ikke i mine tanker at denne morgenen kunne gi oss et lite snev av soloppgang engang, siden yr hadde meldt regn hele natten.
Vanligvis stiller jeg klokka i takt med solas oppstandelse når vi er på setra. Jeg elsker å tusle ut på tunet i Evas drakt og forevige dagens sol på vei opp bak trærne. På vinteren nøyer jeg med å lukke opp vinduet på kjøkkenet mens jeg står ved siden av vedovnen som knitrer og gir fra seg lun varme mot kalde ben og rumpe. Jeg har på strikkejakke, da. Nok detaljer.
Men altså, jeg sov som en sten i natt. “Heldigvis” gjorde ikke Bård det samme, så han var oppe en tur i 4-tiden, og da så himmelen sånn ut:
Jeg er ergerlig på meg selv for at jeg ikke i det minste stilte klokka, sånn for sikkerhets skyld, men nå er jeg kjempeglad for at gubben min vet hvor glad jeg er i soloppganger og som foreviget stunden for meg. Det var fint å få servert sammen med kaffen på sengen <3
Dagen i dag blir nok mye preget av regn, men planen er å få montert noen takrenner på langsiden av setra. Der drypper det nemlig ned på oss under snøsmeltingen når vi sitter i solveggen, så takrenner i tre vil være en stor oppgradering for oss.
Jeg fikk akrylmaling, pensler og lerreter i julegave for et par juler siden. Har enda ikke rørt det, – men kanskje i dag?
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Endelig, endelig er vi på plass på setra, og ferien har for alvor startet.
Første feriedag begynte allerede kl.06 (les hvorfor her), og så har vi feiret mitt mellomste barnebarn i beste Frost-stil før kursen gikk mot Valdres.
Da jeg gikk ut av bilen for å åpne grinda inn til tunet på setra, hørte jeg infernalsk breking. Sauene var på jordet nedenfor, og det var spesielt én sau som brekte høyt der nede. Men samtidig hørte jeg også en høy og intens breking fra et lam jeg trodde var under låven, – de pleier ofte å legge seg der.
Vi gikk ned for å sjekke, og da skjønner vi at lammet på et eller annet vis har kommet seg INN i selve låven, og nå var det livredd og innesperret, stakkars.
Vi fikk lokket det ut, og det ble forent med opphavet sitt. Det logret som ei bikkjevalp og var så happy da hun fikk diet mamma’n sin igjen.
Men tenk om vi ikke hadde kommet opp i kveld? Vi vet ikke hvor lenge det har vært innesperret, men et lite lam klarer seg vel ikke så veldig lenge uten vann og mat. Ingen andre i nærheten ville ha kunnet redde henne heller.
Beklager dårlig bildekvalitet. Screenshot fra Snapchat.
Vi fant et hull i låvegulvet der lammet antakelig har kommet seg opp. Det er nå tettet😉
Ellers kan jeg melde om 12 grader i skrivende stund, vi sitter ute og innvier den nye plattingen, i dunjakker. Sommer i Norge!
Men, – vi koser oss glugg, det kan ingen ta fra oss!
…for å kjøre datteren din til jobb. Og så viser det seg at hun begynner en time senere i dag…
Kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg ikke får sove om jeg legger meg igjen nå, så da sitter jeg her, da, ganske så trøtt i trynet og trang i gluggene.
Det er stakkars 9,8 grader og lett regn ute. Kaffen er varm, nabolaget er helt stille. Bare en og annen fugl kvitrer tappert i det litt kjølige juliværet.
Selv om det ble altfor lite søvn, så er det likevel en god dag. Den første, hele dagen med ferie. Det blir definitivt en rolig morgen før vi begynner å pakke litt til vi skal opp til paradiset vårt i Valdres. Men først skal vi feire lille, store Selma på 3 år. Tenk å ha hele livet foran seg! Ønsker for henne og de to andre barnebarna mine at de får en trygg og grønn verden å vokse opp i, at ikke vår generasjon har ødelagt for mye.
Ikke meningen å bli dyster en lørdags morgen, så nå vrir jeg fokus over på sommerferie tre uker til ende i stedet. Det blir kjempefint etter en veldig spesiell vår for oss alle. Jeg håper alle fortsatt er bevisste i forhold til smittevern, – det er lett å glemme seg! (Nå ble jeg dyster igjen).
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Men i dag har Bård hatt siste arbeidsdag før tre uker med ferie, og selv om mine smerter ikke tar ferie, så er det veldig hyggelig å ha noen å dele dagene med, å komme seg bort og å få andre impulser.
Så derfor har jeg også ferie nå. Vi skal på setra og på båtferie, en tur til Tønsberg og til Kragerø. Noen netter hjemme får vi også. Bursdag for barnebarn Selma som fyller 3 år, og min egen Julie som endelig blir 18, skal selvfølgelig feires!
Vi drømmer om tålelig fint ferievær, vær vi kan være ute i. Kjenner jeg er litt nøktern med tanke på været etter noen dager med litt regn og kjølige temperaturer som ikke akkurat minner om høysommer på Østlandet. Blir veldig fornøyd med 20 grader og litt sol, jeg!
En tur til Unilab for å ta røntgen av hoftene ligger også i ferieplanene. Har hatt vondt i spesielt høyre hofte de siste månedene, nå har det eskalert kraftig de siste ukene. Utrolig vondt å gå/stå. Av og til føles det som den låser seg idet jeg beveger hofta bakover når jeg går, det hugger til, og jeg klarer ikke la være å komme med et lite hyl. Så nå halter jeg når jeg går (korte skritt hjelper litt), og jeg føler meg ekstra sliten av å gå og kjenne på dette døgnet rundt.
Enten handler dette om slitasjegikt i hofta, eller så kommer det pga ryggen og nerver i klem.
Er det noen som har fått hofteprotese som kan fortelle noe om hvordan smertene før operasjon føltes?
Jeg klarer greit å gå i trapper og små oppoverbakker, det er bortover som er verst, samt utover-rotasjon med låret.
Håper å høre fra deg!
Bortsett fra ferie, sol og bading er sommer for meg jordbær med vaniljesaus, grillmat og sjømat, markblomster, vin, lukten av nyslått gress, våt skog, Reiseradioen, lyse kvelder og mygg. Hittil i år har det vært mye av alt dette, og de beste jordbærene så langt er de som vokser i det lille drivhuset vårt🍓
Denne sommeren har jeg også fått muligheten til å teste et nytt kosttilskudd som skal gi strålende hud og beskytte mot oksidativt stress (hva nå enn det skal bety). Har tatt det i ca.10 dager nå, og jeg tenker kanskje at jeg allerede ser litt forskjell på huden? Før og etter uten filter:
Mye mulig tro kan flytte fjell her, og dagsformen bestemmer også mye hvordan huden kjennes, men det skader ikke å prøve. – Jeg har kun 4 uker å teste det på. Oppdatering følger 🙂
Ønsker dere alle en nydelig helg uansett om du har ferie eller ei. Ta vare på deg og dine og gled deg over de små, fine øyeblikkene.
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Det er ingen som lever et helt liv uten å gå på trynet noen ganger.
For noen er hele livet en eneste lang kamp, for andre er det snakk om noen runder underveis. Men jeg tror ingen danser seg gjennom fra dag én og helt til St.Peter hilser deg velkommen i Perleporten.
Jeg følte jeg danset ganske bra veldig lenge. Jeg snublet en rekke ganger, men jeg reiste meg, børstet av meg støvet, og danset videre.
Videre må man jo gå. Alternativet har heldigvis aldri vært i mine tanker.
Så traff jeg Bård, på akkurat denne dagen for 8 år siden. Vi “danset” sammen i ca.2 år, så smalt det i ryggen min, og livet ble aldri helt det samme.
Utfordringene med familien eskalerte samtidig. Mamma sin Alzheimer som ble verre og verre, søsteren min med Downs syndrom begynte å merke alderen og andre sykdommer på kroppen, broren min slet med ryggsmerter og dertil pille- og alkoholmisbruk.
Samtidig var jeg også mamma og bestemor og arbeidstaker. Det var mye å håndtere på én gang.
Om jeg ikke hadde hatt Bård ved min side, vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Jeg tror jeg hadde gått langt inn i et mørke, og blitt der lenge.
I stedet har jeg fått så enormt med støtte og kjærlighet fra Bård. Han har vært lyset mitt i hverdagen. Barn og barnebarn også, selvsagt, men som voksen trenger man også en annen form for kjærlighet og ikke minst en bestevenn man kan snakke med alt om.
Bård har vært stø som fjell. Han har hjulpet meg, trøstet, gitt råd, vært rasjonell da jeg ikke tenkte klart, fått meg til å smile og le, holdt meg oppe, om og om igjen. Han har tålt og tålt. Han har blitt. Hos meg.
De seks siste årene har blitt noe ganske annet enn vi så for oss da vi startet vår reise sammen for åtte år siden.
Likevel har vi hatt fantastiske opplevelser også, han og jeg. Vi har giftet oss, vært på uforglemmelige seilferier i Adriaterhavet, skaffet oss ei sjarmerende seter i Valdres på åremål, kjøpt en gammel båt vi koser oss glugg i, og vi har pusset opp huset vi er så glad i.
Vi har felles drømmer og mål. Vi er like impulsive, begge to. Er sjelden uenige ved innkjøp. Vi liker de samme tingene. Vi har det veldig fint, bare vi to. Og det er kanskje noe av hemmeligheten for par som holder sammen til evig tid? At man ikke alltid må være sammen med venner hver eneste helg, men nyter hverandres selskap når skuldrene skal senkes på fritiden.
Å bruke tid med den andre, være interessert, oppdage nye sider (for det skjer fortsatt), tror jeg er alfa og omega for et varig forhold.
Og misforstå meg rett, – jeg synes det er veldig, veldig viktig å dele tid med venner også. Vennskap er livets vann i tillegg til kjærlighet. Jeg digger sammenkomster med vennene våre, – det er aldri feil.
Det er opplagt at det ikke bare har vært glory days, det tar på å leve i et forhold når det stormer på alle kanter. Og jeg har vært, og er, til tider i ganske lumskt humør når smertene er som verst. Ikke alltid like lett å være fru Positiv da.
Og da broren og søsteren min døde og pappa ble alvorlig syk nesten på samme tid i fjor, da tenkte jeg at nå, nå får han vel nok?
“Orker han virkelig å stå i dette sammen med meg?”
Han orket. Han sto støtt. Han ble.
Nå har livet roet seg betraktelig rundt oss. Vi har fortsatt litt å stå i, men det er på et håndterbart nivå. Vi har det litt mer som de fleste andre, tenker jeg. Alle har sitt.
Så her, på den andre siden av helvetesåret 2019, er vi tryggere enn noen gang på at det er du og jeg for alltid, Bård.
Gratulerer med åtte-årsdagen for vårt første møte.
Tusen takk for at du orker meg.
Du er det fineste komplimentet jeg noen gang har fått❤
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
En fantastisk fin fyr som jeg elsker over alt på jord. Han er morsom og sosial, følsom og empatisk, klok og kunnskapsrik, en kjempefin bror for søsknene sine, verdens beste onkel og jeg tror samboeren hans er veldig fornøyd med kjæresten sin.
Og så er han selvfølgelig min dyrebare og eneste sønn.
Vi var invitert i bursdag i dag, og jeg dro til Sandvika Storsenter for å handle gave på XXL.
I parkeringshuset parkerer jeg bilen og går bort til en informasjonsplakat angående parkeringen. Det er stadig endringer for hva som gjelder, så jeg sjekker alltid for sikkerhets skyld.
Mens jeg står og leser, kommer en dame på min alder også bort. Hun begynner å prate.
– “Nei, jeg tror ikke vi må gjøre noe som helst. Alt går automatisk når du kjører ut og inn basert på nummerskiltet på bilen”.
– “Å, så bra, da”, sier jeg. “Litt mer lettvint enn de ulike appene overalt”.
Vi går inn i senteret sammen, og hun fortsetter å skravle. Prater om at det er litt forvirrende med el-bil, for noen steder er det gratis å parkere, andre steder ikke.
Jeg forteller at jeg ikke ante at man kunne parkere gratis med el-bil noe sted. Fersk elbil-eier som jeg er.
Vi fortsetter opp det samme rullebåndet, og begge går mot XXL, fortsatt sammen.
Hun forteller at hun skal kjøpe gave til datteren som har bursdag i dag.
“Det har sønnen min også, jeg skal også kjøpe gave”, sa jeg.
“Så rart, datteren min blir 28 år i dag”, sier hun.
“Det blir sønnen min også! Fødte du på Bærum?”, spurte jeg.
“Ja”.
Da lå vi altså på barsel på Bærum sammen, hun og jeg. På denne dagen for 28 år siden.
Så pussig at av alle mennesker på Storsenteret, så var det nettopp henne jeg skulle veksle noen ord med!
