Før jeg selv begynte å blogge, tror jeg det var Janne sin blogg som gjorde meg oppmerksom på blogglandia. Blogginnleggene hennes blir delt av veldig mange, – folk flirer seg i hjel av hennes små historier og sinnsykt kule tegninger fra livet i Måsahuset med Måsagubben og gutta boys.
Det er liksom ikke den ting den dama ikke kan, hu er kreativ til tusen, og jeg skulle ønske jeg bare hadde vært bittelitt i nærheten.
Siden jeg vet litt om at livet ikke alltid blir som man drømmer om, så er jeg innmari glad for at jeg kan drømme litt gjennom Jannes blogg, finne litt inspirasjon og idéer til små prosjekter selv jeg kan klare.
I dag har jeg forsøkt å være litt Janne Nordvang. Hun la nemlig ut oppskriften på ei nydelig eplekake (har jo ikke smakt den, men den ser heeelt smashing god ut), og siden dette virkelig er tida for å bruke det markens grøde gir oss, så tenkte jeg at jeg skulle svinge slikkepotten ei runde.
Vi har ett epletre i hagen. Det fikk vi i bryllupsgave for fire år siden. For to år siden ga det ganske godt med epler. I fjor kom det ingen. I år kom det to stk.
Jeg synes to epler er bedre enn ingen epler, og jeg gleda meg oppriktig til de skulle vokse seg litt større, og så skulle de høstes om ikke lenge.
Men, så har’e seg sånn, at noen ganger blåser det litt her vi bor, og når det plutselig en dag stormet så ille at eplegreinene svingte litt ekstra på seg, så falt eplene av, og fem sekunder etterpå kom skjæra og tok de små eplene.
Makan til frekke fugler.
Gudskjelov selges det epler i butikken, og snartenkt som jeg er, så dura jeg til butikken og kjøpte epler, gitt.
Og nå har jeg bakt og dandert etter beste evne, kopiert stylinga til Janne Nordvang (mangla rutete duk), og tatt dette bildet før kaka ble satt i ovnen.
Ikke helt ulikt Jannes som du ser på bildet under her? Hu har jo en ekstra schwung over kaka si, et eget håndlag for baking, kan du si. Bildet er freidig rappa fra Instagram. Håper jeg blir tilgitt
Eplekaka til Janne. Perfekt dandering av epleskivene. Knota lenge med dem sjæl. Trenger et kurs i halvmåneforming av epleskiver.
Og mens jeg satt her og skrev, så ble kaka mi ferdig! Nå har jeg styla litt ekstra, merk at jeg nå har tre epler ved siden av, akkurat som Janne
Ute av døra og på tur i skauen før klokka halv ni i dag. Så godt å kunne bevege seg når jeg nå har knekt koden med tanke på hofta og forhindre at den skal låse seg hele tiden.
Supert å gå i ulendt terreng. På flatt og hardt underlag kan jeg velge mellom en haltende gange eller å gå med knekk i knea.
Jeg foretrekker det første alternativet. Å gå med knekk i knea gir litt dårligere vibber, synes jeg.
Uansett, – jeg vandra av sted på min nye favorittrunde i skogen. Bare jeg, fugla og helt sikkert noen andre dyr som kikka på meg mens de var gjemt bak busker og trær.
Da jeg hadde gått et stykke og kom til en litt åpen glenne med store svaberg og vakre furutrær rundt, så jeg en ganske stor fugl. Den var flott, mye rødt på brystet. Prøvde å få tatt et bilde av den, men den var visst ikke helt i fotoform i dag.
Jeg respekterte det og gikk videre.
Plutselig ser jeg at det kommer en stor mann gående mot meg på stien.
Jeg går umiddelbart i forsvarsmodus og katastrofeberedskap.
“Er det en voldtektsmann? Hvor kan jeg løpe? Kan jeg i det hele tatt løpe? Rekker jeg å ringe noen? Er det noen andre i nærheten?”
Så ser jeg til min store lettelse at mannen har et kamera og en gedigen linse hengende rundt halsen.
Aha! Ikke en voldtektsforbryter som er ute i Kjekstadmarka for å voldta ei 53 år gammal kjerring som kanskje er ute og går tur helt alene på en sti, nei!
Det var da enda godt. Jeg puster lettet ut. Han skal bare ta bilder.
“Hei hei! Er du ute på fotojakt”, spør jeg.
“Ja, men det er lite fugl å se nå”, sier mannen som ikke er voldtektsmann, men bare fotograf.
“Jeg så en stor fugl nede ved sletthellene her, den minnet litt om lavskrike, men mye større. Veldig vakker”, babler jeg euforisk fordi jeg er så letta over at han ikke er en voldtektsforbryter, men bare en fotograf.
Lavskrike fra Valdres.
Jeg unnlater å si at lavskrike er den eneste fuglen jeg kan navnet på. Eller, jeg kan måke, kråke, due og skjære også. Men alle disse spurvene og trostene og meisene? Nei, jeg har gitt opp å huske hva som er hva. Fugl er fugl, si! Men lavskrika, den kjenner jeg godt fra setra.
“Det var nok ei nøtteskrike. Den er på størrelse med skjæra, og lager ikke så pene fuglelyder. Det er de skrikene du hører nedi her”, sa mannen som ikke er voldtektsmann men bare fotograf.
Letta og jomfruhinna intakt. (Ikke bokstavelig ment, da).
“Ja, naturligvis. Det var selvfølgelig ei nøtteskrike”, sa jeg som ikke ble voldtatt av en som kunne vært en voldtektsmann, men som bare var en fotograf.
Vi har bryllupsdag i dag, Bård og jeg. For fire år siden lovet vi hverandre evig kjærlighet og troskap til hverandre.
Vi er begge for veteraner å regne når det gjelder de løftene. Dette var tredje gangen med bryllup for oss begge to.
Jeg vet, – det kan høres ut som vi er noen uskikkelige vinglepettere, men de som kjenner Bård vet at det antakelig ikke finnes en mer stødig person i hele verden.
De som kjenner meg vil antagelig si at jeg er den rake motsetningen av Bård.
Og det er jeg nok også på mange måter.
Men når det gjelder kjærligheten så deler vi den samme drømmen om å ha den ENE i livet som aldri viker fra din side, som elsker deg mest på de vanskeligste dagene, som er din trofaste bestevenn, som gjør gledene større og sorgene mildere. En drøm vi deler med de aller fleste her på jorden, vil jeg tro.
Da vi møttes for første gang for 8 år siden, hadde vi vært single i et halvt år begge to. Vi fikk kontakt på nettet, kjemien i cyberspace klikket umiddelbart, og vi møttes på ordentlig etter bare tre dager med chatting.
Det klaffet in real life også, og jeg minnes en spennende sommer og høst i 2012 da vi brukte enhver anledning til å bli bedre kjent. Vi trente sammen, gikk i fjellet og i skogen, dro til Island, kjørte motorsykkel, spilte golf, drakk vin og lagde mye god mat. Vi danset, drømte og delte våre innerste tanker i timesvis.
Livet med Bård har vært som en våt og rosa drøm. Selv når vi har stått i de tøffeste stormene har vi evnet å finne de små lommene med tid for oss to, tid for å puste, tid for å huske at vi må ta vare på hverandre om det fortsatt skal være et ‘oss’ også i fremtiden.
For jammen har han blitt tildelt den vanskeligste epoken å være ektemann på i mitt liv. Han fikk liksom ikke bare meg, men også hele bølegjengen min som trengte vår hjelp og bistand mer og mer etter som tida gikk.
Stikkord er Alzheimer, pille- og alkoholmisbruk, kreft, Downs syndrom med påfølgende demens og epilepsi, ryggoperasjon, kroniske smerter, død og begravelser.
Sikkert ikke mer enn hva mange andre familier går gjennom i et langt liv, men alt dette kom jo litt vel komprimert, om jeg kan si det sånn. Alt på én gang, som en tsunami som aldri tar slutt.
Men hurra! I tillegg til all fordervelsen, er det naturligvis mye glede også. Han har sine to barn og jeg mine tre, de er nå voksne og de er alle sammen utmerkede eksemplarer av arten unge voksne.
Med voksne barn følger det også flotte svigerbarn og barnebarn som vi har stor glede av.
Uten Bård ved min side disse siste årene vet jeg neimen ikke hvordan det hadde gått. Det hadde jo gått på et vis, men jeg er uendelig takknemlig og veldig klar over hvor heldig jeg er som traff denne kjekke og staute karen på Møteplassen.no.
Jeg vet utmerket godt at det florerer av klisjéer og kliss-klass i dette innlegget, men jeg beklager det ikke.
For om noe skal være klisjéfylt, så er det da jaggu den store kjærligheten!
Jeg har noen favorittdikt i livet mitt.
Det ene er egentlig et vers fra et litt lengre dikt av Åse-Marie Nesse, men jeg synes det er så vidunderlig vakkert og det passer i så mange ulike settinger. Vi har dette verset på gravstedet der søsteren og broren min ble bisatt i fjor.
Legg di hand i mi hand så er vi sterke saman så er vi svake saman så er vi saman
Jeg ser for meg at Sidsel og Lars Ove passer på hverandre der de er nå, og jeg finner trøst i den tanken.
Samtidig er det en illustrasjon på hvordan jeg ser for meg ekteskapet og kjærligheten Bård og jeg deler. Det er rett og slett vakkert i all sin enkelhet.
Et annet dikt jeg elsker er av Olav H. Hauge. For en dikter han var!
Du var vinden
Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulle?
Kven spør etter leidi
når ein har slik vind!
Måtte vinden aldri snu. Jeg vil følge deg hele veien, kjæresten min. Helt til vinden stopper.
Når man skriver blogg, så vil man jo gjerne bli lest, og jeg vet jeg har mange trofaste lesere som både er nye og gamle venner, nære bekjente og litt fjernere bekjente via Facebook.
Men har jeg noen faste lesere som jevnlig leser bloggen min og som jeg ikke vet hvem er? Det har jeg ikke hatt den fjerneste anelse om, – inntil i dag!
I dag fikk jeg nemlig en kommentar på gårsdagens innlegg fra ei dame som skrev at hun hadde begynt å lese bloggen min, – og det ble jeg så glad for!
Jeg vet jo at jeg antakelig har noen “faste” lesere, men å få det bekreftet sånn på bloggen min for første gang, gjorde at jeg fikk litt ny energi i dag! Så tusen takk til deg min nye følger, – you made my day!
Rart hvordan sånne små ting kan endre humør og tankesett. Noe å tenke på for oss alle.
Gi litt komplimenter når du føler for det. Vær raus. Si tusen takk og smil. Vær litt grei. Det kan gjøre en stooor forskjell for mottakeren!
Dagen min har vært veldig bra. Det er akkurat som om jeg flyter på en god bølge for tida. Bortsett fra når jeg møter på arrogante drittsekker i helsevesenet, da. Men det er heldigvis sjelden, og jeg gidder heller ikke la det gå inn på meg så veldig hardt.
I dag har jeg brukt munnbind for første gang siden korona kom til landet. Var hos fysioterapeut. Hun hadde jobbet et sted der det ble oppdaget smitte i helgen. Ikke direkte med personen, men likevel var hun ekstra forsiktig nå. Betryggende.
Varmt og uvant med munnbind. Men jeg ble på en måte vant til det i løpet av timen jeg var der.
Vi damer har jo brukt bind et helt annet sted i årevis, så nå kanskje mannfolk med munnbind kan forstå bittelitt av hvordan musa har hatt det siden tidenes morgen, si! (Hahaha,- ler godt av mine egne vittigheter)
Det var fint å få myket opp litt i mine ultrastive ledd. Hun var empatisk og respekterte meg. Jeg følte meg sett og ivaretatt på en god måte. Skal ikke mer til! Jeg blir fornøyd, og jeg kan mer enn gjerne anbefale FysioDirekte i Asker til alle om du skulle ha behov for skikkelig og kvalifisert fysioterapi.
Jeg har også fått en supergod lunsj og service i sola på bye & bekk, vår lokale kafé her i Heggedal.
Og jeg har gått på tur i skogen med Julie mi. Fint å få pratet om alt mulig rart. Naturen åpner dørene til både hjertet og hodet
Kort oppsummert:
En digg dag denne første dagen i september – måtte vi få haugevis av denne sorten fremover!
Var litt usikker på om jeg skulle skrive noe om det, men jo mer jeg har tenkt over saken, jo mer tenker jeg at dette er noe som sikkert gjelder flere enn meg, og kanskje spesielt oss såkalt kronisk syke.
Jeg snakker om å bli overkjørt av legespesialister, ikke bli respektert, eller sågar bli sett ned på i møte med en som skal være ekspert på din lidelse eller din smerte.
Vi som har gått i årevis med smerter, som etter hvert kanskje ikke lenger makter å stå i jobb, ei heller være sosial i samme grad som tidligere, vi får ganske ofte en dårligere selvfølelse etter som livet galopperer forbi, rett foran snuta på oss uten at vi får være med på leken.
For det er lett å føle det sånn, at livet for alle andre har et meningsfullt innhold mens man selv jakter på helbredelse og et noenlunde normalt liv som i “gamle dager”.
Det er vanskelig å opptre med samme selvsikkerhet og verdighet som da man var frisk og bidro til at hjulene gikk rundt i samfunnet og maskineriet Norge AS.
Og når man da, som jeg her om dagen, var hos en ortoped for å snakke om mine akutte hoftesmerter, så er det veldig lite morsomt å bli møtt med en arroganse og ovenfra og ned-holdning nesten fra start.
Jeg vet ikke hvilke opplysninger han hadde om meg fra før, men jeg har jo tidligere vært i behandling hos andre spesialister på denne klinikken, så kanskje hadde han noe bakgrunnsinformasjon.
Konsultasjonen begynte greit. Jeg fikk forklart smertene, og han forklarte hva han så på bildene. En bruskbit som har løsnet fra hofteleddet, mye væske, betent hofteledd, slitasje osv.
Så lurte han på hva jeg tok av smertestillende. Jeg sa at jeg etter ryggoperasjonen for snart seks år siden kun står på Paralgin forte. “Jeg ønsker ikke å stå på noe “sterkere” eller på noe annet fordi jeg hadde en bror som døde av pillemisbruk pga langvarig smertelindringsproblematikk for halvannet år siden”, forklarte jeg.
Følgende dialog utspinner seg:
– Paralgin forte er jo helt forferdelig, sier han.
– Det finnes vel morfintabletter og andre opiater som er mer vanedannende og gir mye mer bivirkninger enn paralgin forte, svarer jeg.
Joda, ortopeden sa seg (motvillig) enig i det.
– … men du er avhengig!, skyter han plutselig fra hofta.
– Eh… Jeg føler ikke at jeg er det, begynner jeg…
– Jo, det er du, avbryter han.
– Ok, kanskje jeg på en måte er det, men jeg har ikke en eneste gang siden jeg begynte å ta dette for 6 år siden overskredet maks dosen på 6 tabletter pr.dag, som oftest blir det 2-4 i døgnet, og jeg føler ikke jeg må ha mer og mer for å oppnå virkning. Jeg har hatt bedre perioder hvor jeg ikke har tatt smertestillende i det hele tatt på flere dager uten noen følelse av å få abstinenser. Jeg er som sagt livredd for å bli avhengig av medisiner og å ende opp som broren min. Og når ingen har klart å gi meg smertelindring gjennom behandling, så har jeg ikke hatt noe valg. Noe må jeg ta for å komme meg gjennom de verste smertetoppene, men jeg velger heller litt smerter, et klart hode og tilstedeværelse fremfor å bli sløv, fjern og ruset av sterke opiater”…
Jeg hører meg selv bable og bable i vei. Hører meg selv sitte og forsvare meg overfor en lege jeg møtte for første gang for 5 minutter siden. En lege jeg er hos pga akutte hoftesmerter, en lege som ikke vet en dritt om mine langvarige ryggsmerter før og etter ryggoperasjon, en lege som ikke aner noe som helst om meg. En lege som nå nærmest sitter og insinuerer at jeg er en pillemisbruker på vei ned i avgrunnen, akkurat som broren min.
Det kan hende han ikke mente det sånn. Det kan hende at jeg er ekstra nærtagende i min situasjon. Men det er også nettopp noe av poenget med dette innlegget;
Denne legen vet ikke en dritt om pasienten han møter for første gang, og kanskje burde det være en liten regel om å trø litt varsomt i møte med nye pasienter.
Jeg forlanger å bli møtt med respekt og en vilje til å bli sett for det mennesket jeg er. Jeg vil ikke bli møtt av en som på forhånd dømmer meg utfra hvilke medikamenter jeg står på, hvor mange jeg tar og deretter tillegge meg et misbruk jeg på ingen måte føler at jeg har.
Ortopeden spør deretter om jeg har gått til fysioterapi for hoftesmertene.
– Nei, det har jeg ikke turt, sier jeg.
– Hvorfor ikke? Vil du ikke bli frisk?” spør han.
Altså!? Unnskyld? Jeg synes det er greit å finne ut hva MR-bildene viser før jeg går til behandling for noe som har oppstått akutt og som jeg ikke vet hva er…
Og det fortsetter:
– Hva jobber du med?
– Jeg jobber dessverre ikke om dagen.
– Å, hvorfor ikke?
– Jeg har som sagt kroniske smerter i rygg med utstråling til beina, som har gjort det vanskelig å stå i jobb. Det er vondt å både stå, gå og å sitte for lenge.
– Javel?
Jeg føler jeg blir satt til veggs og må forklare/forsvare hvorfor jeg ikke er i jobb. (Jeg “ser jo så frisk ut”…)
– Jeg vet ikke, jeg. Kanskje hadde jeg klart å stå i jobb med disse smertene om jeg ikke hadde hatt så mange belastninger over mange år ellers i livet mitt. Det har vært veldig mye å stå i på det personlige plan i mange år. Jeg stotrer ordene frem, kjenner øynene fylles med tårer. Føler meg liten, dum og mistenkeliggjort.
– Mye? Hva har vært mye? Legens ord høres for meg veldig hånlige ut. Det er null forståelse eller empati å lese i blikket hans mens han står over meg der jeg ligger på benken og han bøyer og tøyer på bena mine.
Jeg er sliten av smerter og jeg er sliten av å bli møtt av såkalte spesialister som kun ser gjennom sine egne fagbriller, som ikke lytter, og som tror man faker en lidelse.
Stemmen min skjelver da jeg mumler noe om foreldre med Alzheimer, en bror og en søster som døde i fjor, mye ansvar over mange år, ryggoperasjon, en del andre inngrep osv osv. Det har rett og slett vært mye over lang tid.
Stemmen min dør ut mens jeg snakker. Jeg ser at han ikke lytter, han er ikke til stede. Han lengter nok hjem til middag og kjerring.
Etter 20 minutter er jeg ferdig. Henvist videre til en annen spesialist for injeksjon i hofteledd og fysioterapi etterpå.
Vi skal aldri sees igjen, både håper og tror jeg.
Så hva var greia med å tråkke på meg ved å få meg til å fremstå som en giddalaus pillemisbruker?
Var det for å fremheve deg selv? Hadde du bare en dårlig dag? Eller liker du rett og slett å få andre til å føle seg som dritt?
Til alt hell er jeg ganske sterk psykisk. Jeg har ikke gått i kjelleren etter denne timen. Jeg står trygt i meg selv. Jeg vet hvem jeg er, og jeg vet at jeg mer enn alt annet i verden skulle ønske jeg var frisk nok til å stå i jobb, frisk nok til å være verdens beste bestemor, frisk nok til å være en tilstedeværende venn, frisk nok til å være den spreke kona mannen min forelsket seg i for 8 år siden.
Men livet skjedde. Litt for mye på en gang. Nå er jeg her.
Og det gir deg IKKE retten til å få meg til å føle meg verre enn jeg allerede gjør. Din forbannede plikt som lege er faktisk det helt motsatte!
Takk for oppmerksomheten.
// Nina
P.S. Jeg har gudskjelov ikke bare negative møter med spesialister i helsevesenet. Det er mange bra folk der ute, jeg blir som regel møtt med respekt og forståelse, men innimellom får dessverre små, arrogante drittsekker lov til å tråkke på syke mennesker uten at noen sier fra. Det er faen meg nok nå. Jeg har meldt min opplevelse inn til kvalitets-organet i helseforsikringsselskapet jeg hører til, og håper alle gjør det samme om de opplever å bli dårlig behandlet. Kanskje kan vi på sikt få til en endring.
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Selv om sola ikke skulle stå opp før en time senere, så hadde dagslyset allerede begynt å vise seg i horisonten, og antakelig ville jeg gå glipp av noen fine farger nede i sjøkanten.
Ikke noe å gjøre med det, annet enn å raske på og komme seg av gårde. Hadde tenkt å ta med kaffe, men droppet det.
Angret litt da jeg kom ut. Gradestokken viste 2,9 grader denne siste morgenen i august 2020. Brrrr…
Morratryne
Det sto en bil på parkeringsplassen da jeg kom, glemte fort den da jeg kom ned til fjorden. Helt stille, bare lyden av bølgeskvulp. Måkene hadde enda ikke begynt å gi lyd fra seg heller.
Hengegøy
Braste gjennom en hengekøye-plass (derav bilen på parkeringsplassen, altså) mens fokus og øyne var rettet mot himmelen. Tre hengekøyer med folk oppi. Håper ikke jeg vekket dem. Eller jo. De burde jo få med seg soloppgangen.
Skaugumsåsen. I det store hvite huset til venstre i bildet, rett under åsen, ligger kronprinsparet og sover. Og rett nedenfor der ligger mamma’n min og gjør det samme på Solgården bo- og omsorgssenter
Å spise solskinn til frokost er et uttrykk jeg har funnet på selv, og som jeg liker å bruke i betydningen av å stå opp med rett bein, rett og slett.
Når man i tillegg faktisk drar ut i naturen og får med seg soloppgangen på ordentlig, så har man bokstavelig talt spist solskinn til frokost og dagen har fått den beste starten jeg kan tenke meg.
Riktignok er jeg drittrøtt i skrivende stund, ikke umulig at jeg må duppe nedpå en liten stund, men denne dagen er altfor fin til å sove bort, så jeg håper at solskinn til frokost hjelper til med at dagen i dag også blir fin.
Ha det bra, august!
Jeg er klar for september, en av mine favorittmåneder!
Vet ikke om det er det at høsten er i anmarsj, at jeg puster med magen og kvitter meg med traumer og stress, eller at lufta er så klar og fin, som gjør at overskuddet kommer mer og mer, men jeg klager ikke!
Jeg er fortsatt ikke helt stabil, humøret svinger greit i takt med hvordan skroget har det, og det er innmari slitsomt. Det vet alle som sliter med humørsyken.
Det er slitsomt for alle rundt, og det er slitsomt for en selv.
Derfor er en dag som i dag, helt uten friksjoner av noe slag, veldig velkommen! Jeg tror ikke jeg var veldig humørsyk før i tida. Snarsint, ja, – men ikke humørsyk.
(Godt mulig unger og ekser og venner vil hevde noe annet, men nå snakker jeg om min oppfattelse av meg sjæl, og da vil jeg påstå at Nina alltid har vært frøken Stabil).
Inntil for noen år siden, – da livet dro seg til fra alle kanter, sånn skikkelig. (Min bakgrunnshistorie finner du her, i mitt aller første blogginnlegg).
Nu vel, ha’kke peiling på hvorfor jeg nok en gang drar frem humøret mitt, hvem bryr seg, liksom? Jeg sitter her i min stue, du i din, og vi har det som vi har det, alle mann.
Jeg er ihvertfall veldig glad for at jeg ikke var på rave-party i en bunkers i Oslo i natt! Fy flate, så skummelt! Her er det tydeligvis en del grunnleggende visdom som mangler hos ungdommen, og jeg håper at det har gått opp et lys for alle landets unge etter det som kunne blitt totalt katastrofalt for veldig mange!
I stedet for å ligge på sykehus med kullos-forgiftning, har jeg vært på en superfin skogstur med mannen min i dag. Det er så digg å kjenne at hofta virker så bra som den gjør i skogsterreng! Og den runden vi gikk i dag blir lett en ny favoritt, kjenner jeg. Passe langt, passe krevende og veldig, veldig koselig natur.
Jeg kjenner at jeg nesten bobler over, så fin har dagen vært. Overskuddet er såpass på plass at jeg vurderer å stå opp i otta for å få med meg soloppgangen i morgen tidlig. Det fordrer en god natt søvn, og det krysser jeg fingre for at jeg får.
Da blir det vekkerklokka på rundt kl. 05:00 og tur ned til fjorden med morgenkaffen før frokost hjemme med Julie og Bård. Det er vel bare å bestemme seg og gjennomføre. Ække verre enn det, egentlig.
Nesten litt forundret over det. Min erfaring er at spesialistene ofte tilbyr dyreste behandling så fort de har sjansen når det gjelder helseforsikringskunder.
Har, som dere kanskje skjønner, vært hos ortoped i dag.
Jeg var innstilt på at han ville foreslå operasjon, men neida, han vil prøve injeksjon i hofta først. Og da med noe som heter hyaluronsyre i stedet for (eller i tillegg til?) kortison.
Det ER jo positivt at de private ikke pusher operasjoner, og jeg er forsåvidt enig i at det er en grei løsning OM det hjelper.
På den annen side, så er denne injeksjonen en metode som kun utsetter en evt hofteprotese, det er sjelden den reparerer problemet.
Har’u slitasjegikt, så har’u slitasjegikt, liksom.
Og dessuten så har jeg denne bruskbiten som har løsnet fra hofteleddet.
Spesialisten sa at det er veldig sjelden dette skjer i hofteleddet, det er mer vanlig i kneet, så derfor er det ikke så vanlig at man får så mye smerter pga det i hofta(!).
Nei vel? Det er kanskje fordi det er så sjeldent at det ikke finnes så mye dokumentasjon på smerter i forbindelse med en sånn skade? Eller? Jeg bare spør…
Disse akutte smertene oppstod jo akutt for et par måneder siden. Det er nemlig derfor det heter akutt, og selv om jeg har kjent at jeg har slitasje i hoftene i noen år, så har det vært til å leve med.
Jeg er derfor rimelig sikker på at denne bruskbiten løsnet da jeg veldig akutt begynte å få låsninger og strålinger nedover låret og kneet i juni, og en sånn bruskbit tror jeg bryr seg katta om hyaluronsyre eller annen syre, for den saks skyld.
Spesialisten begrunner injeksjonen med at det er ganske mye væske i leddet og at det tydelig er en infeksjon der. Jeg har så klart også tydelig slitasje, spesielt høyre hofte.
Så får vi se da, vettu! Hjelper det, så blir det fint med smertelindring i hofta for en periode, ryggen slutter vel ikke å gi lyd fra seg for det, men litt er bedre enn ingenting!
Nå ble det jævla mye hofteprat og lite koseprat, merker jeg!
Ikke meningen å dra dere ned i hofteproblematikk-verdenen dagen før fredag og helg, men det kan jo hende du er bittelitt interessert siden du har lest helt hit!
Ellers driver jeg og puster med magen og går i tankefeltterapi og traume- og stressrelease terapi for tida.
Veldig fint og jeg tror det gjør meg godt!
Det er også så innmari deilig vær om dagen! Digger denne tida når vi går mot høst. Fikk tatt litt bilder i dag da jeg var ute på øvelseskjøring med Julie. Hun har fått seg hest på fôr, – en nydelig fjording ved navn Blakken, så da måtte vi en tur innom gården også
Og mens jeg skriver dette, ser jeg at himmelen er i ferd med å bli skikkelig vakker! Ha en magisk kveld!
// Nina
Følg meg på Facebook ‘a! Har jo lovet en premie til en tilfeldig følger når jeg har passert 1000 følgere, men i det tempoet her, så skal vi nok feire både jul og nyttår før det skjer… Og da sier jeg ikke i hvilket år…
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Det er vinter. Fortauet er dekket med et tynt snølag og det er 8 minusgrader.
På vei nedover gågata ser jeg en skikkelig påseila fyr sitte og svaie på fortauskanten. Han sitter med halvlukkede øyne, beina er strekt godt ut i gata med svarte lakksko som peker utover i hver sin retning. Magen er god og glad, og det ser ut som han er på nippet til å tippe bakover til tross for god ballast i front.
Så ser jeg hvem det er. Det er jo Truls Svendsen!
Jeg går bort til der han sitter. Bøyer meg ned, tar tak i skuldrene hans og rister forsiktig.
– “Hei, Truls. Går det bra med deg? Kjenner du meg igjen?”
– “Ja, selvfølgelig. Heeeei Nina”, snøvler Truls smørblidt på sin umiskjennelige tromsødialekt.
Han kjenner ikke at det er iskaldt å sitte rett på fortauet. Han har tross alt vært ute en vinterdag før, si. Jeg hjelper han likevel opp på beina.
Det siver musikk ut fra puben som er rett ved. Truls begynner å danse med meg. Rolig dans. Ikke noe tull. Han henger vel mer over halsen min enn han beveger beina. En ganske forsoffen Truls som fortsatt har halvåpne øyne og et flir rundt munnen.
Han forteller at han er i sitt eget utdrikkingslag, at kompisene er inne på puben. Jeg følger han inn og får overlevert han til gutta som er i partymodus og som har glemt hovedpersonen en liten stund. Jeg ønsker Truls lykke til med bryllupet og så går jeg for å finne min egen gjeng.
Dette er ikke en sann historie, men min drøm i natt. Jeg aner ikke hvorfor jeg drømte om Truls Svendsen. Vi var kollegaer i Braathens SAFE i gode, gamle dager, men jeg har ikke sett han siden showet hans “Fra Æ til Å” på Latter i oktober i fjor.
Jeg aner ikke om han skal gifte seg, så utdrikkingslaget og drømmen om det insinuerer ikke noe som helst, – om jeg ikke er sanndrømt, da?
Som oftest glemmer jeg drømmer med én gang, men denne sitter som spikret. Det artigste var at han kjente meg igjen
Gratulerer med kanskje et bryllup og til lykke med et eventuelt utdrikkingslag, Truls! Om jeg er sanndrømt, så er det ikke noe å grue seg til.
Jeg kommer og redder deg om det blir litt for mange dry martini eller no’, vettu.
Nå vet jeg hvordan biene inne en bikube har det. Det var nemlig assosiasjonen jeg fikk da jeg fikk masken over ansiktet og ble kjørt inn i MR-maskinen.
Jeg tok en beroligende tablett før jeg skulle inn. Den var gull verdt. Rolig puls, ingen skjelvende kroppsdeler, kun en avslappet og kul Nina som kom slentrende inn i rommet der den digre MR-maskinen sto.
Kompliment til meg. “Da henger de ikke så fælt, når han måtte spørre om det”, tenkte jeg fornøyd.
Oppmuntret av den gode starten, la jeg meg grasiøst opp på benken og danderte håret oppi den skåla hodet skulle ligge.
Mannen kom med øreklokker som han måtte presse på plass mellom ørene og veggen på skåla jeg lå i.
Tjukk i huet, med andre ord. Hodet kjentes skrudd fast allerede.
Likevel fikk jeg en maske tredd over ansiktet.
Et snev av økt puls og begynnende klaus kom sigende. Fikk en dings i hånden jeg kunne trykke på om jeg ville avbryte. Da fikk jeg enda litt høyere puls. Det er ikke uten grunn de har en sånn alarmdings til folk! Det er klaustrofobisk inni der!
Jeg lukket øynene. Tok meg sammen. Pustet dypt inn med nesen og ut gjennom munnen. Så for meg gresset som duver på tunet på setra. Fokuserte på pusten. Ble rolig.
Tok sjansen og åpnet øynene. Det gikk fint. Følte jeg var en bie inni en bikube. Dårlig med honning, da. Alt var hvitt, ikke gult. Men veldig høy biefaktor likevel. Mulig den beroligende pilla spilte en rolle.
Vipps, så var jeg ferdig. Simen, sønnen til Bård var min privatsjåfør, og på vei hjem gjespet og gjespet jeg hele veien fra Drammen til Heggedal.
Skulle egentlig gå rett og legge meg litt, men pilla ville jeg skulle gå og spise bringebær med en uanstendig stor porsjon krokan-is til først. Og siden man alltid skal gjøre som pilla sier (gammelt jungelord), så gjorde jeg selvfølgelig det.