Ute av døra og på tur i skauen før klokka halv ni i dag. Så godt å kunne bevege seg når jeg nå har knekt koden med tanke på hofta og forhindre at den skal låse seg hele tiden.

Supert å gå i ulendt terreng. På flatt og hardt underlag kan jeg velge mellom en haltende gange eller å gå med knekk i knea.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg foretrekker det første alternativet. Å gå med knekk i knea gir litt dårligere vibber, synes jeg.

Uansett, – jeg vandra av sted på min nye favorittrunde i skogen. Bare jeg, fugla og helt sikkert noen andre dyr som kikka på meg mens de var gjemt bak busker og trær.

Da jeg hadde gått et stykke og kom til en litt åpen glenne med store svaberg og vakre furutrær rundt, så jeg en ganske stor fugl. Den var flott, mye rødt på brystet. Prøvde å få tatt et bilde av den, men den var visst ikke helt i fotoform i dag.

Jeg respekterte det og gikk videre.

Plutselig ser jeg at det kommer en stor mann gående mot meg på stien.

Jeg går umiddelbart i forsvarsmodus og katastrofeberedskap.

“Er det en voldtektsmann? Hvor kan jeg løpe? Kan jeg i det hele tatt løpe? Rekker jeg å ringe noen? Er det noen andre i nærheten?”

Så ser jeg til min store lettelse at mannen har et kamera og en gedigen linse hengende rundt halsen.

Aha! Ikke en voldtektsforbryter som er ute i Kjekstadmarka for å voldta ei 53 år gammal kjerring som kanskje er ute og går tur helt alene på en sti, nei!

Det var da enda godt. Jeg puster lettet ut. Han skal bare ta bilder.

“Hei hei! Er du ute på fotojakt”, spør jeg.

“Ja, men det er lite fugl å se nå”, sier mannen som ikke er voldtektsmann, men bare fotograf.

“Jeg så en stor fugl nede ved sletthellene her, den minnet litt om lavskrike, men mye større. Veldig vakker”, babler jeg euforisk fordi jeg er så letta over at han ikke er en voldtektsforbryter, men bare en fotograf.

Jeg unnlater å si at lavskrike er den eneste fuglen jeg kan navnet på. Eller, jeg kan måke, kråke, due og skjære også. Men alle disse spurvene og trostene og meisene? Nei, jeg har gitt opp å huske hva som er hva. Fugl er fugl, si! Men lavskrika, den kjenner jeg godt fra setra.

“Det var nok ei nøtteskrike. Den er på størrelse med skjæra, og lager ikke så pene fuglelyder. Det er de skrikene du hører nedi her”, sa mannen som ikke er voldtektsmann men bare fotograf.

“Ja, naturligvis. Det var selvfølgelig ei nøtteskrike”, sa jeg som ikke ble voldtatt av en som kunne vært en voldtektsmann, men som bare var en fotograf.

// Nina