(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å scrolle helt ned på denne siden. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)

Setting: Torsdag formiddag i bygda mi. På den lokale kaféen bye & bekk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Stemningen: Lun. Småprat rundt bordene. Kaffe og croissant. Det regner ute. Nå igjen.

Tanker: Godt med et sceneskifte, jeg sitter og ligger mye hjemme i hverdagen. Bortsett fra når jeg er på Solgården sykehjem og besøker mamma sammen med pappa. Tidligere var jeg der 4-5 dager i uka. Nå blir det som regel 3. Selv det føles for ofte. Det hender jeg kutter ned på tiden jeg må være der ved å kjøre pappa dit først, for så å gjøre noen ærend, og så kjøre opp igjen og være der en times tid.

Pappa vil gjerne være lenger. Han sliter med dårlig samvittighet når han ikke er der. Det gjør jeg også. Men jeg øver meg på å ikke ha det. Hun husker jo ikke likevel. Når vi var der sist. Hvor lenge vi var. Men hun kjenner oss igjen fortsatt. Pappa og meg. Andre besøkende sier at de tror hun husker hvem de er, men jeg tror ikke det. Hun bare later som. Der er hun en mester, mammaen min. Å lage seg en fasade. Til og med når hun er rammet av Alzheimer.

I alle, alle år har fasade vært viktig for henne. Alt måtte være perfekt. Da var det kanskje ironisk at hun fikk en datter med Downs syndrom, og man skulle kanskje tro at hun ikke ville takle det. At det ville ødelegge imaget av det perfekte livet hun levde. Men den sterke mammaen min, hun taklet det. Veldig, veldig bra, selvfølgelig. Hun valgte å skyve Sidsel foran seg, løfte henne frem, hun skulle synes. Ikke gjemmes bort. Sidsel var alltid velkledd. Mamma la opp og sydde om klærne hennes.

Så kom Alzheimer og hun sluttet å bry seg om Sidsels klær og om seg selv. Men hun holder fortsatt på fasaden når det kommer “fremmede” på besøk.

Hun smiler sitt vakreste smil mens hjernen roper om hjelp: “Hvem i all verden er de menneskene der?”

Jeg hater Alzheimer.

Ha en fin kveld, godt folk.

// Nina