Jeg glemte farsdagen i dag, jeg.
Korona og Trump får glatt skylda.
De siste dagene har jo vært helt syke, bokstavelig talt.
Først dette valget i USA som mangler sidestykke og en president som har mista det helt. Jeg lar meg fortsatt sjokkere over at det går an å være verdens mektigste mann og så klin gæærn samtidig. Og det i den vestlige verden, attpåtil!
Altså, gudskjelov at det kommer et skifte der borte. Men det var jo på hengende håret, og jeg må jo si at jeg er litt skeptisk til hvordan Biden skal klare å håndtere nesten halve befolkningen som tilsynelatende er hjernevasket av en mann som oppildner til vold og rasisme…
Samtidig som dramaet utspiller seg på den andre siden av dammen, så befinner vi her i bittelille Norge oss i en deprimerende utvikling mtp korona og smitte.
Jeg synes det er helt tragisk at vi har kommet hit. At vi ikke har klart å ta det skikkelig på alvor, at vi har latt viruset få overtaket, og at vi nå kanskje kan risikere at mange vil dø på grunn av det.
Jeg innrømmer glatt at jeg er redd. Redd for at helsevesenet skal knele og at folk ikke skal få den hjelpen de trenger.
Jeg er redd for å bli syk selv. Jeg er redd for at jeg uforvarende smitter foreldrene mine eller andre.
Jeg er redd for ikke å få feiret jul med barnebarna mine.
Jeg er redd for at verden aldri blir den samme igjen. Eller, nei. Det er jeg ikke redd for. Jeg håper at verden endres etter dette. At vi blir flinkere til å ta vare på kloden vår og naturen og miljøet.
Om vi kommer oss gjennom denne pandemien og verden friskmeldes, så håper jeg ikke all smerte og alle tap har vært forgjeves, men at vi har tatt noe lærdom av tragedien.
Nå prater jeg meg helt bort.
Jeg glemte farsdagen! For første gang kjøpte jeg ikke gave til pappa. Da vi spiste sen frokost i dag, husket jeg det.
Ringte pappa med én gang, og gratulerte han med dagen. Han husket heller ikke hvilken dag det var.
Jeg sa jeg hadde glemt å kjøpe gave, men at jeg ville gi han noe enda bedre enn det man kunne kjøpe for penger, og det var tid.
Vi tok han med oss på en luftetur i nabolaget, det ble en kaffe på bye & bekk (smittevern ble ivaretatt), og søndagsmiddag hos oss etterpå.
Tid er mer verdifullt enn all verdens pakker.
Joda, det er godt mulig jeg burde holde mer avstand til faren min nå. Men hvordan i all verden kan jeg gjøre det, når jeg er den eneste han har igjen her i verden?
Det blir helt feil å isolere de eldre i denne tiden. Ensomhet er vår tids største fiende på linje med korona. Jeg tror det er like vondt å dø av begge deler, faktisk.
// Nina
Jeg var ute hos faren min i går jeg og. Jeg klarer ikke holde avstand til en mann på 90. Men vi klemmer ikke og holder en meters avstand i stua. Søsteren min var der da jeg kom, så vi bytta på . Etter meg kom to barnebarn
Kanskje like kos for pappa å få en lang kjede med besøkende enn at vi skulle dukket opp alle på en gang,
Høres ut som en bra dag for Høvdingen❤
Og vi gjør som dere, – holder avstand og klemmer ikke. Tar faktisk på munnbind når jeg kjører med han i bilen.
Fysisk gave er ikke så viktig i disse tider, eller i den alderen, for å være ærlig.
Tid er vel det mest dyrebare vi har, så å gi av den føles meningsfullt.
Det mått jo være den beste farsdagsgaven.Det er så fint å følge deg,både i gode og tøffe dager Nina.
Tusen takk for at du følger meg på godt og vondt, Grethe❤
Tid er vel noe av det beste vi kan dele nå om dagen🙏❤
Koselig med litt tid sammen med pappaen sin da <3 Pappa døde i 2006..savner ham veldig… Gutta våre var en tur innom oss på kaffe i går..feirer i grunnen ikke dagen slik vi gjorde før.. men kaffe med litt søtt til blei det 🙂 Ønsker deg en fin mandag videre <3
Jeg ser pappa ganske mye, vi er på besøk hos mamma flere ganger i uken, og middag får han også her 2-3 ganger per uke.
Men det er ikke så ofte jeg tar han med meg på rusletur, så det var det som ble litt ekstra for gårsdagen🥰😅
Hyggelig å markere dagen bittelitt, tross alt❤