Ah, for en herlig dag! Ikke ironisk, det er noe med bare følelsen av å ha ferie de første dagene. Digg! Tre uker med regn klarer vi oss imidlertid helst uten.
Regnet har silt ned utenfor de gamle tømmerveggene her på setra. 6 grader kan vi skryte av. Er jo nesten eksotisk det også, i juli!
Takrenner får vente. Vi (les; Bård) har gjort litt småting inne, vi har lest bok, tatt en formiddagsdupp, hørt på radio, kikket ut på sauene som antakelig lukter veldig av våt ull, og så har jeg endelig begynt å male.
Jeg har kun malt selve lerretet i ønsket bakgrunnsfarge, nå må det tørke før jeg kan gå videre. Planen er å forsøke å male en vase med markblomster jeg plukket i dag. Hvor vanskelig kan det være, liksom?
Haha, jeg tipper det blir kjempevanskelig, faktisk! Hadde nok vært lurere å male noe grafisk, et par strøk i en annen farge eller to, sånn tilfeldig over det svarte lerretet, og vips! Ferdig!
Men det er jo ikke noe gøy. Liker å fikle litt. Sier jeg, som egentlig er sykt utålmodig! Spent på om jeg får til å blande fargene som jeg ønsker å ha dem.
Wish me luck!Og kanskje, kanskje kommer det ferdige resultatet på bloggen. OM jeg tør
Og nå kom jeg på noe; alle kunstnere drikker vel vin mens de maler, ikke sant? Dette tror jeg blir en hobby jeg kan like.
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Det var ikke i mine tanker at denne morgenen kunne gi oss et lite snev av soloppgang engang, siden yr hadde meldt regn hele natten.
Vanligvis stiller jeg klokka i takt med solas oppstandelse når vi er på setra. Jeg elsker å tusle ut på tunet i Evas drakt og forevige dagens sol på vei opp bak trærne. På vinteren nøyer jeg med å lukke opp vinduet på kjøkkenet mens jeg står ved siden av vedovnen som knitrer og gir fra seg lun varme mot kalde ben og rumpe. Jeg har på strikkejakke, da. Nok detaljer.
Men altså, jeg sov som en sten i natt. “Heldigvis” gjorde ikke Bård det samme, så han var oppe en tur i 4-tiden, og da så himmelen sånn ut:
Jeg er ergerlig på meg selv for at jeg ikke i det minste stilte klokka, sånn for sikkerhets skyld, men nå er jeg kjempeglad for at gubben min vet hvor glad jeg er i soloppganger og som foreviget stunden for meg. Det var fint å få servert sammen med kaffen på sengen <3
Dagen i dag blir nok mye preget av regn, men planen er å få montert noen takrenner på langsiden av setra. Der drypper det nemlig ned på oss under snøsmeltingen når vi sitter i solveggen, så takrenner i tre vil være en stor oppgradering for oss.
Jeg fikk akrylmaling, pensler og lerreter i julegave for et par juler siden. Har enda ikke rørt det, – men kanskje i dag?
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Endelig, endelig er vi på plass på setra, og ferien har for alvor startet.
Første feriedag begynte allerede kl.06 (les hvorfor her), og så har vi feiret mitt mellomste barnebarn i beste Frost-stil før kursen gikk mot Valdres.
Da jeg gikk ut av bilen for å åpne grinda inn til tunet på setra, hørte jeg infernalsk breking. Sauene var på jordet nedenfor, og det var spesielt én sau som brekte høyt der nede. Men samtidig hørte jeg også en høy og intens breking fra et lam jeg trodde var under låven, – de pleier ofte å legge seg der.
Vi gikk ned for å sjekke, og da skjønner vi at lammet på et eller annet vis har kommet seg INN i selve låven, og nå var det livredd og innesperret, stakkars.
Vi fikk lokket det ut, og det ble forent med opphavet sitt. Det logret som ei bikkjevalp og var så happy da hun fikk diet mamma’n sin igjen.
Men tenk om vi ikke hadde kommet opp i kveld? Vi vet ikke hvor lenge det har vært innesperret, men et lite lam klarer seg vel ikke så veldig lenge uten vann og mat. Ingen andre i nærheten ville ha kunnet redde henne heller.
Beklager dårlig bildekvalitet. Screenshot fra Snapchat.
Vi fant et hull i låvegulvet der lammet antakelig har kommet seg opp. Det er nå tettet
Ellers kan jeg melde om 12 grader i skrivende stund, vi sitter ute og innvier den nye plattingen, i dunjakker. Sommer i Norge!
Men, – vi koser oss glugg, det kan ingen ta fra oss!
…for å kjøre datteren din til jobb. Og så viser det seg at hun begynner en time senere i dag…
Kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg ikke får sove om jeg legger meg igjen nå, så da sitter jeg her, da, ganske så trøtt i trynet og trang i gluggene.
Det er stakkars 9,8 grader og lett regn ute. Kaffen er varm, nabolaget er helt stille. Bare en og annen fugl kvitrer tappert i det litt kjølige juliværet.
Selv om det ble altfor lite søvn, så er det likevel en god dag. Den første, hele dagen med ferie. Det blir definitivt en rolig morgen før vi begynner å pakke litt til vi skal opp til paradiset vårt i Valdres. Men først skal vi feire lille, store Selma på 3 år. Tenk å ha hele livet foran seg! Ønsker for henne og de to andre barnebarna mine at de får en trygg og grønn verden å vokse opp i, at ikke vår generasjon har ødelagt for mye.
Ikke meningen å bli dyster en lørdags morgen, så nå vrir jeg fokus over på sommerferie tre uker til ende i stedet. Det blir kjempefint etter en veldig spesiell vår for oss alle. Jeg håper alle fortsatt er bevisste i forhold til smittevern, – det er lett å glemme seg! (Nå ble jeg dyster igjen).
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Men i dag har Bård hatt siste arbeidsdag før tre uker med ferie, og selv om mine smerter ikke tar ferie, så er det veldig hyggelig å ha noen å dele dagene med, å komme seg bort og å få andre impulser.
Så derfor har jeg også ferie nå. Vi skal på setra og på båtferie, en tur til Tønsberg og til Kragerø. Noen netter hjemme får vi også. Bursdag for barnebarn Selma som fyller 3 år, og min egen Julie som endelig blir 18, skal selvfølgelig feires!
Vi drømmer om tålelig fint ferievær, vær vi kan være ute i. Kjenner jeg er litt nøktern med tanke på været etter noen dager med litt regn og kjølige temperaturer som ikke akkurat minner om høysommer på Østlandet. Blir veldig fornøyd med 20 grader og litt sol, jeg!
En tur til Unilab for å ta røntgen av hoftene ligger også i ferieplanene. Har hatt vondt i spesielt høyre hofte de siste månedene, nå har det eskalert kraftig de siste ukene. Utrolig vondt å gå/stå. Av og til føles det som den låser seg idet jeg beveger hofta bakover når jeg går, det hugger til, og jeg klarer ikke la være å komme med et lite hyl. Så nå halter jeg når jeg går (korte skritt hjelper litt), og jeg føler meg ekstra sliten av å gå og kjenne på dette døgnet rundt.
Enten handler dette om slitasjegikt i hofta, eller så kommer det pga ryggen og nerver i klem.
Er det noen som har fått hofteprotese som kan fortelle noe om hvordan smertene før operasjon føltes?
Jeg klarer greit å gå i trapper og små oppoverbakker, det er bortover som er verst, samt utover-rotasjon med låret.
Håper å høre fra deg!
Bortsett fra ferie, sol og bading er sommer for meg jordbær med vaniljesaus, grillmat og sjømat, markblomster, vin, lukten av nyslått gress, våt skog, Reiseradioen, lyse kvelder og mygg. Hittil i år har det vært mye av alt dette, og de beste jordbærene så langt er de som vokser i det lille drivhuset vårt
Denne sommeren har jeg også fått muligheten til å teste et nytt kosttilskudd som skal gi strålende hud og beskytte mot oksidativt stress (hva nå enn det skal bety). Har tatt det i ca.10 dager nå, og jeg tenker kanskje at jeg allerede ser litt forskjell på huden? Før og etter uten filter:
Mye mulig tro kan flytte fjell her, og dagsformen bestemmer også mye hvordan huden kjennes, men det skader ikke å prøve. – Jeg har kun 4 uker å teste det på. Oppdatering følger
Ønsker dere alle en nydelig helg uansett om du har ferie eller ei. Ta vare på deg og dine og gled deg over de små, fine øyeblikkene.
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Det er ingen som lever et helt liv uten å gå på trynet noen ganger.
For noen er hele livet en eneste lang kamp, for andre er det snakk om noen runder underveis. Men jeg tror ingen danser seg gjennom fra dag én og helt til St.Peter hilser deg velkommen i Perleporten.
Jeg følte jeg danset ganske bra veldig lenge. Jeg snublet en rekke ganger, men jeg reiste meg, børstet av meg støvet, og danset videre.
Videre må man jo gå. Alternativet har heldigvis aldri vært i mine tanker.
Så traff jeg Bård, på akkurat denne dagen for 8 år siden. Vi “danset” sammen i ca.2 år, så smalt det i ryggen min, og livet ble aldri helt det samme.
Utfordringene med familien eskalerte samtidig. Mamma sin Alzheimer som ble verre og verre, søsteren min med Downs syndrom begynte å merke alderen og andre sykdommer på kroppen, broren min slet med ryggsmerter og dertil pille- og alkoholmisbruk.
Samtidig var jeg også mamma og bestemor og arbeidstaker. Det var mye å håndtere på én gang.
Om jeg ikke hadde hatt Bård ved min side, vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Jeg tror jeg hadde gått langt inn i et mørke, og blitt der lenge.
I stedet har jeg fått så enormt med støtte og kjærlighet fra Bård. Han har vært lyset mitt i hverdagen. Barn og barnebarn også, selvsagt, men som voksen trenger man også en annen form for kjærlighet og ikke minst en bestevenn man kan snakke med alt om.
Bård har vært stø som fjell. Han har hjulpet meg, trøstet, gitt råd, vært rasjonell da jeg ikke tenkte klart, fått meg til å smile og le, holdt meg oppe, om og om igjen. Han har tålt og tålt. Han har blitt. Hos meg.
De seks siste årene har blitt noe ganske annet enn vi så for oss da vi startet vår reise sammen for åtte år siden.
Likevel har vi hatt fantastiske opplevelser også, han og jeg. Vi har giftet oss, vært på uforglemmelige seilferier i Adriaterhavet, skaffet oss ei sjarmerende seter i Valdres på åremål, kjøpt en gammel båt vi koser oss glugg i, og vi har pusset opp huset vi er så glad i.
Vi har felles drømmer og mål. Vi er like impulsive, begge to. Er sjelden uenige ved innkjøp. Vi liker de samme tingene. Vi har det veldig fint, bare vi to. Og det er kanskje noe av hemmeligheten for par som holder sammen til evig tid? At man ikke alltid må være sammen med venner hver eneste helg, men nyter hverandres selskap når skuldrene skal senkes på fritiden.
Å bruke tid med den andre, være interessert, oppdage nye sider (for det skjer fortsatt), tror jeg er alfa og omega for et varig forhold.
Og misforstå meg rett, – jeg synes det er veldig, veldig viktig å dele tid med venner også. Vennskap er livets vann i tillegg til kjærlighet. Jeg digger sammenkomster med vennene våre, – det er aldri feil.
Det er opplagt at det ikke bare har vært glory days, det tar på å leve i et forhold når det stormer på alle kanter. Og jeg har vært, og er, til tider i ganske lumskt humør når smertene er som verst. Ikke alltid like lett å være fru Positiv da.
Og da broren og søsteren min døde og pappa ble alvorlig syk nesten på samme tid i fjor, da tenkte jeg at nå, nå får han vel nok?
“Orker han virkelig å stå i dette sammen med meg?”
Han orket. Han sto støtt. Han ble.
Nå har livet roet seg betraktelig rundt oss. Vi har fortsatt litt å stå i, men det er på et håndterbart nivå. Vi har det litt mer som de fleste andre, tenker jeg. Alle har sitt.
Så her, på den andre siden av helvetesåret 2019, er vi tryggere enn noen gang på at det er du og jeg for alltid, Bård.
Gratulerer med åtte-årsdagen for vårt første møte.
Tusen takk for at du orker meg.
Du er det fineste komplimentet jeg noen gang har fått
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
En fantastisk fin fyr som jeg elsker over alt på jord. Han er morsom og sosial, følsom og empatisk, klok og kunnskapsrik, en kjempefin bror for søsknene sine, verdens beste onkel og jeg tror samboeren hans er veldig fornøyd med kjæresten sin.
Og så er han selvfølgelig min dyrebare og eneste sønn.
Vi var invitert i bursdag i dag, og jeg dro til Sandvika Storsenter for å handle gave på XXL.
I parkeringshuset parkerer jeg bilen og går bort til en informasjonsplakat angående parkeringen. Det er stadig endringer for hva som gjelder, så jeg sjekker alltid for sikkerhets skyld.
Mens jeg står og leser, kommer en dame på min alder også bort. Hun begynner å prate.
– “Nei, jeg tror ikke vi må gjøre noe som helst. Alt går automatisk når du kjører ut og inn basert på nummerskiltet på bilen”.
– “Å, så bra, da”, sier jeg. “Litt mer lettvint enn de ulike appene overalt”.
Vi går inn i senteret sammen, og hun fortsetter å skravle. Prater om at det er litt forvirrende med el-bil, for noen steder er det gratis å parkere, andre steder ikke.
Jeg forteller at jeg ikke ante at man kunne parkere gratis med el-bil noe sted. Fersk elbil-eier som jeg er.
Vi fortsetter opp det samme rullebåndet, og begge går mot XXL, fortsatt sammen.
Hun forteller at hun skal kjøpe gave til datteren som har bursdag i dag.
“Det har sønnen min også, jeg skal også kjøpe gave”, sa jeg.
“Så rart, datteren min blir 28 år i dag”, sier hun.
“Det blir sønnen min også! Fødte du på Bærum?”, spurte jeg.
“Ja”.
Da lå vi altså på barsel på Bærum sammen, hun og jeg. På denne dagen for 28 år siden.
Så pussig at av alle mennesker på Storsenteret, så var det nettopp henne jeg skulle veksle noen ord med!
Dette er et tema litt på kanten. Et tema barna mine helst ikke vil lese når moren er fortelleren. Samtidig er dette temaet noe av det mest naturlige i hele verden.
Det handler om kjærlighet til seg selv, og det handler om kjærlighet mellom mennesker. Og med dette kommer sex seilende inn som en selvfølgelighet fra sidelinja.
For det skrives kanskje ikke så mye om seksuallivet når man blir eldre, og kanskje spesielt ikke når vi kvinner er i overgangsalderen.
Alle vet jo at overgangsalderen gjerne bringer med seg både humørsvingninger, hetetokter og tørre slimhinner, og da er det også naturlig å tenke at sexlivet nesten er over.
Og sånn var det kanskje i gamle dager da eksorsisme og årelating var det mest fancy innen medisinsk behandling. Trolig var det sånn at sexlivet mellom et ektepar fortsatt eksisterte også etter overgangalder, men da ikke med den store lysten eller iveren for den stakkars fruen med tørre og såre slimhinner. Nei, da var det nok gubben som bare “tok for seg” av det han mente han hadde krav på.
Heldigvis har vi i dag både et mer moderne kvinnesyn der et ‘nei’ skal respekteres, og en mer moderne medisin å forholde oss til. Og det finnes hjelpemidler for nær sagt alt.
Så også for oss damer midt i vår beste alder! Det finnes intimgeléer og glidekremer om du er tørr, og det finnes hormonpreparater i form av plaster, piller eller kremer om du er labil i humøret og blir så heit at du varmer opp et helt rom alene i løpet av 10 minutter. Jeg har skrevet mer om dette: Trykk her
Jeg har fått hjelp mot mine plager i tide, kanskje var jeg litt føre vár også, og har hele tiden hatt et veldig godt samliv med mannen min.
Det var en liten periode jeg hadde mindre lyst, husker jeg, et par timer, kanskje, men det gikk gudskjelov fort over, haha!
Uten å utbrodere altfor mye siden jeg har andre å ta hensyn til, så har jeg ikke savnet noe som helst i mitt sexliv. Vi har vært kreative nok. Aldri en kjedelig stund i senga, si!
Men, så har det seg sånn at jeg det siste året gjentatte ganger har fått høre om Womanizer, et sex-leketøy med en fantastisk evne til å stimulere klitoris.
– “Den MÅ du prøve! Den er HELT rå! Har du ikke womanizer?”, fikk jeg til stadighet høre.
Jeg har vært helt uforstående til det hele. Har aldri følt på behovet for ekstra remedier i senga. (Joda, har en dildo, men må innrømme at jeg glatt kunne lagt den ut på Finn under “Nesten ny dildo selges til spottpris”. Den ekte jeg har tilgang til er hundre ganger bedre).
Men altså, dette pratet om Womanizer og dens fantastiske evne til å stimulere klitoris på en helt annen måte enn en finger eller noe annet kan klare, pirret til slutt nysgjerrigheten min. Jeg googlet og fant dette på Kondomeriets sider:
Sensasjonelt leketøy
Womanizeren har tatt kvinner over hele verden med storm de siste årene, og ikke uten grunn! I stedet for vibrasjoner, har Womanizer en helt spesiell teknologi som sender luftbølger ned i klitoris.
Dette stimulerer alle 8000 nervetråder i lystsenteret til kvinner, og vil gi en helt sensasjonell følelse!
Det er jo fantastisk, hæ? For godt til å være sant? Men jeg har jo noen sannhetsvitner, og siden jeg får baksmell på skatten, så skyndte jeg meg å bestille meg en womanizer før skatteetaten sender innbetalingsblanketten.
Womanizer kom i hus, og womanizer blir, for å si det sånn. Guri malla, sier jeg bare. Og denne kan fint brukes sammen med partneren din! Det er på ingen måte sånn at denne erstatter et intimt og godt sexliv, det er heller en herlig substitutt!
Jeg har fått hverken penger eller produkter for å skrive om dette, det er ren og skjær begeistring som gjør at jeg formidler denne gledens nyhet (som for tusenvis av andre ikke er noen nyhet i det hele tatt).
Vil du gi deg selv en sommergave i år, så er dette et hot tips!
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
En nydelig helg på setra i Valdres er over. Målet for turen var å frakte opp materialer og å så smått starte på plattingen. Og å bare nyte å være der igjen.
Lørdag klokka halv fire.
Men Bård er en maskin, han jobber og jobber når han først starter. Blir liksom aldri sliten.
Likevel har det blitt tid til god mat og vin, egg- og baconfrokost, mange timer søvn og en del sånt som kjærester gjør, men ikke prater høyt om.
Jeg klippet som sagt gresset rundt setra i går, og det er i grunnen nok for meg. Da reagerer ryggen med økte smerter, så min helg, når Bård har jobbet, har bestått i å være supporter-frue. Sørge for kaffe og øl til Supermann, komme med heiarop og generelt smile oppmuntrende og beundrende sånn at han får litt ekstra piff til å stå på Kvinnelist på sitt beste.
Og så har jeg tuslet rundt på tunet. Plukket markblomster og tatt bilder. Ligget rett ut og lest bok. Kjent på takknemligheten over å ha verdens beste kjæreste, verdens beste barn og barnebarn. Muligheten til å reise både til fjells og til vanns, selv om ingenting av det er preget av luksus. Men det trenger ikke være prangende og flott så lenge vi har hverandre. Å være glad for det man har er kanskje den viktigste egenskapen på veien mot å finne lykken, tror jeg
Nå utspiller det seg et aldri så lite “drama” her på Blogg.no.
Kokkejævel og Kjerringtanker. Tilgi meg min mangel på tegneskills, men turte ikke låne bilde fra bloggene deres Til mitt forsvar: Det er tegnet med fingeren i en app på mobilen
Kokkejævel har som de fleste kanskje vet, regjert på bloggtoppen i snart et helt år. Fortjent. Folk liker jo det de leser. Det er en grunn til at han har så mange lesere. Han er folkelig og skriver om sitt hverdagsliv, med oppturer og nedturer. Lite staffasje, reklame og fjas.
Kjerringtanker, litt mindre kjent, men hun ligger stort sett alltid innenfor topp 50. Nå i dag, har hun klatret helt opp til 24.plass. Fortjent.
Kjerringtankers konsept er å kommentere det siste innlegget til den bloggeren som til en hver tid ligger som nummer 1 på lista.
Hun bruker humor og har snert i pennen. Er kanskje til tider litt skarp og spydig, men da er det gjerne når hun kommenterer “rosa-bloggerne” om én av de en dag innimellom ligger på topp. Kjerringtanker har lite til overs for overfladisk livsførsel med overforbruk og bruk- og kastmentalitet. Da harseleres det.
Det hender også at hun harselerer med kokken når hun synes han er vel selvopptatt og opphøyer seg selv. Jeg ser ironien og humoren i Kokkejævels innlegg, det er jeg sikker på at Kjerringtanker også gjør.
Da må det være lov å ironisere litt tilbake, mener jeg.
Kjerringtanker lurte på i et innlegg her om dagen: “Hvorfor leser rundt 30.000 mennesker dette mølet hver dag?” som en kommentar til Kokkejævels innlegg “14 dager uten snus”.
Da jeg leste dette innlegget til Kokkejævel må jeg innrømme at jeg tenkte det samme. Eller egentlig tenkte jeg han måtte ha tatt litt vel mye smertestillende, eller noe. Det var et særs lite sammenhengende innlegg, spesielt det som ble skrevet etter snus-oppdateringen. Litt rare setninger og litt forvirrende, rett og slett.
Kjerringtanker reagerte, hun syntes ikke innlegget var spesielt bra, skrev litt om det, og det fikk Kokkejævel til å tenne på alle plugger. I en kommentar hos Kjerringtanker kaller han henne en mobber. Han svarer også på sin egen blogg i dette innlegget.
Kjære Kokkejævel;
Kjerringtanker har skrevet så mange gode tanker og ord om deg og din lille familie de siste 9-10 månedene, at hun vel heller skulle fått et takk heller enn å bli kalt en mobber?
Kjerringtanker har også mistet to barn. Hun vet hva sorg er, hun er en dame med stor omsorg for seg og sine. Hun har selv sykdom å slite med, likevel står hun på, akkurat som deg, og gjør sitt ytterste for å bidra på alle arenaer hun er forventet å stille opp. Hun mobber ikke. Men av og til er det vel lov å være litt kritisk til form og innhold? Og kanskje må du som er på topp også tåle litt kritikk innimellom all ros og beundring du møter hver dag?
Livet er ingen dans på roser. Det vet både du, jeg og Kjerringtanker.
Etter hvert som vi blir eldre erfarer vi at å motta kritikk er en mulighet til å vokse og lære som menneske. Det kan være vondt der og da, men om man kanskje tygger litt på den kritikken, så vil man forhåpentlig ta den til seg og kanskje klare å gjøre det annerledes neste gang.
Det er ikke sånn at hvert eneste ett av dine innlegg er glitrende skrevet. Så heller ikke mine (gud bedre så mye møl jeg har lirt ut av meg), men du har en god penn og jeg flirer ofte av dine innlegg. Likeledes liker jeg din åpenhet og ærlighet.
Du burde føle deg beæret og ikke mobbet over at du nesten hver eneste dag har din helt egen blogg-kommentator! Heldiggris!
Kjære Kjerringtanker,
Du vet jeg digger bloggen din, og jeg vet at du har et hjerte av gull, selv om vi ikke har møttes. Du har aldri ment å være ondskapsfull i dine innlegg. Du er klok, inspirerende, ironisk og morsom og fortjener så til de grader å få flere lesere på bloggen din http://Kjerringtanker.blogg.no.
Alt godt ønskes dere begge!
// Nina
Og hvis DU vil lese mer av mitt møl, så er du hjertelig velkommen til å følge meg via Facebook:
Og kanskje, kanskje kommer det ferdige resultatet på bloggen. OM jeg tør 
