Selv om det nesten er vår, i hvert fall med tanke på fraværet av snø, så savner jeg lyden av snøsmelting, en sol som varmer litt mer enn januarsola, hvitveis i skogen, lukta av en våt skog med nye skudd på trærne, og å kunne sitte ute en hel dag.
Men vi skriver fortsatt januar, og om det skulle komme en meter snø (det pleier jo å komme en haug når vi for alvor tror at NÅ er det vår), så hilser jeg det også velkommen. For jeg liker vinteren også, jeg. Den beste syklusen er når man ikke er i tvil om hvilken tid det er på året, sånn som i gamle dager. Ihvertfall sånn som jeg husker det.
Før var det alltid mye snø og kaldt om vinteren og varmt og sol på sommeren. Det er jo disse dagene som setter seg fast og som man husker. Da man slikket på snøen på gjerdet i hoppbakken og tunga frosset fast, eller da jeg satt på pappas skuldre på stranda og han dukket under vann for så å kaste meg opp i lufta og ut i vannet igjen. Jeg fløy lenge og høyt. Men det var ikke skummelt, det var bare frydefullt, morsomt og litt kaldt. Minner om skikkelige vintre og skikkelige somre sitter som spikret.
Det er ikke sikkert at alle årstider var så tydelige som jeg innbiller meg den gangen heller, men at det er endringer i klimaet kan ingen betvile. Jeg er fryktelig glad for at flere og flere blir miljøbevisste og at klima er på dagsordenen globalt.
At Johan H. Andresen på nyhetene i går sa at det var viktigere at Greta Thunberg var til stede i Davos (det årlige møtet i World Economic Forum) enn at Donald Trump var det, sier jo litt om at klimautfordringene i verden for alvor har blitt løftet opp som en viktig post for fremtiden på kloden vår. Ikke bare hos klimaforkjemperne, men også hos verdens statsledere.
Jeg håper programmet om å plante 1000 milliarder trær de neste årene som WEF skal lansere får gjennomslag. Gudene skal vite at vi trenger de trærne.
Her er Yasir Arafat og pappa ombord i en Boeing 737 fra Braathens. Året er 1994 og Braathens flyr Yasir som skal til Kairo for å forhandle videre om detaljer rundt Oslo-avtalen som ble signert året før.
Kult bilde av den palestinske PLO-lederen og fredsprisvinneren (1994). Arafat satt en stund i cockpit og skravla på turen med gutta.
Faren min har gjort mye ut av sine 52 år bak spakene. Han fløy nødhjelpsflyvninger til Afrika (de såkalte juleflyene) i mange år sammen med kolleger fra Braathens SAFE. Første gangen i 1984 da den store sultkatastrofen herjet i Etiopia.
I 1988 fløy de til jordskjelvrammede Armenia som første hjelpesending fra Vesten. I 2018 ble pa
Han var den første til å ta av fra Gardermoen i 1998 da den nye hovedflyplassen åpnet. Color Air, som han fløy for da, snøyt SAS for å være nummer én da SAS somlet litt for mye før de var klare for avgang, mens det hos Color Air gikk litt smoothere 🙂
Han pensjonerte seg som pilot da han ble 65 år.
Ikke lenge etterpå fikk han prostatakreft, og da ble han med på å starte prostataforeningen PROFO. Viktig arbeid!
Fatter’n er like åpen som dattera, og kunne fortelle til en VG-journalist som intervjuet han at “I starten etter operasjonen var det vanskelig å få ereksjon, men det har kommet med øvelse”.
En relativt bløt kommentar under bildet her også…
Han var også med på Rorbua og fortalte en vits i 2002. Han forteller feil når han kommer til poenget, men det høres ikke ut som hverken han eller publikum bryr seg om det😂
Pappa har bursdag i dag!
84 år og fortsatt på bena etter Annus horribilis i fjor da han mistet både en sønn og en datter på under fire uker samtidig som han selv ble alvorlig syk.
Så sitter man her, da. Deilig januarsol skinner inn på det støvete tastaturet (gjennom vinduer som definitivt ikke skinner), Julie fikser seg frokost på kjøkkenet (all den tid man kan kalle det frokost klokka tolv), og Bård er ute på joggetur (han er nesten irriterende flink til å trene om dagen).
Radiomannen pludrer i bakgrunnen om håndball, Grand Prix og andre, egentlig uviktige ting. Akkurat som meg. Det er ikke de store, viktige spørsmålene her i verden som preger tankespinnet mitt i dag. Mer sånn “å for en skikkelig fin dag, jeg har lyst til å bare kose meg i dag-dag”.
Og da tenker jeg ikke på mat, i hvert fall ikke sånne usunne greier. Det er så befriende å merke at suget etter sukker er helt fraværende etter 11 dager uten sukker og mel. Det gikk ganske fort å bli kvitt søtsuget, faktisk. De første dagene var det selvfølgelig motivasjonen som var støttespiller nummer én, og den spiller helt sikkert inn nå også, men nå er det også velværet jeg kjenner i kroppen etter å kun ha spist rene råvarer uten tilsetningsstoffer som også hjelper meg på veien videre.
Jeg føler meg aldri oppblåst, ringene mine (på fingrene, altså) sitter løst, buksene begynner å slenge (ok, de sitter mindre stramt, da), jeg sover godt, humøret er lettere, og jeg går ikke rundt og fyser overhodet. Nå vet jeg at jeg skal spise mine tre måltider hver dag. Punktum. Ikke noe å lure på liksom.
En annen “bivirkning” av min nye livsstil; Vi kaster mye mindre mat. Vi har aldri hatt så enormt mye grønnsaker i kjøleskapet før, eller jo, det har vi hatt, men forskjellen nå er at det blir SPIST. Det rekker ikke å bli gammelt og uspiselig der det ligger. Nå brukes det mengder hver dag, – og det smaker dødsgodt!
Før, når kroppen var infisert med sukker og mel, smakte ikke grønnsakene like digg. Favoritten min nå er spirer. Det er så digg til pålegget på proteinrundstykkene mine og i salaten til lunsj og/eller middag. At de små sædcellene (det er jo det det ser ut som) kan smake så mye, er jo helt ubegripelig. Men det gjør de, altså.
Savner overhodet ikke brød når disse proteinrundstykkene er så gode. Kjapt og enkelt å lage!
Noe av det beste med Spis deg fri-metoden er at frukt er innafor. Riktignok kun som følge til frokost og lunsj, men det er jo også en erfaring, å ikke spise mellom måltidene. Funker prima!
Jeg går og tenker på å skrive et innlegg om dagen, et som jeg har tenkt å skrive en lang stund, men det er et vanskelig og personlig tema, så jeg kjenner jeg kvier meg hele tiden. Imidlertid tror jeg at det nærmer seg, at jeg begynner å bli klar. Utfordringen blir å ikke skrive for langt, men likevel uttrykke meg tydelig. Jeg har helt klart et forbedringspotensiale!
En dement beboer i rullestol, la oss kalle han Knut, kommer trillende inn i fellesstua.
Pappa kjenner han fra barndommen i Stjørdal’n. Pappa bodde på prestegården ved Værnes kirke. Knut og han var lekekamerater.
Knut kjenner ikke pappa igjen, men han husker barndommen når pappa begynner å snakke med han.
“Vi gjorde mange rampestreker, du og jeg, Knut. Men du var verst”
Knut ler og smiler godt.
“Vi løp etter den samme dama, vi. Husker du det, Knut”?
Knut gliser enda bredere.
“Det var den gang vi hadde drag på damene det”, fortsetter pappa.
Da åpner Knut munnen, og sier:
“Skal vi prøve igjen”?
Haha 🙂
Så rørende øyeblikk. Knut fikk noen minutter med hukommelse tilbake. Han fikk tilbake glimtet i øynene. Jeg fikk meg en god latter og ei lita tåre i øyekroken.
Dagen i dag har fått meg til å tenke litt over servicenivået og ønsket om å hjelpe andre blant oss nordmenn.
Det begynte med at jeg hadde en legetime på formiddagen i dag. Hadde hjemmekontor og glemte vel tida litt, så jeg fikk plutselig dårlig tid.
Hadde glemt snøvær og en nedgravd bil. Fikk fjerna snø fra bilen, hiver meg inn og setter bilen i revers.
Kommer _nesten_ opp den lille kneika før jeg er oppe på veien, så begynner bilen å spinne.
Jeg løper og henter snøskuffa og måker som en gal bak bilen.
På den andre siden av veien holder en nabo på med snøfreseren sin. Han ser helt rolig ut og stresser overhodet ikke.
Jeg måker vilt.
Setter meg i bilen igjen.
Bare spinner.
Ut og måke med ville bevegelser igjen. Snøen fyker rundt meg og ikke vekk.
Naboen måker veien sin. Rolig.
Jeg prøver igjen.
Kjører frem, vrir på rattet så dekkene får nytt feste.
Full gass. Bakover. Spinner.
Ut igjen. Villere og voldsommere måking.
Naboen kjører snøfreser.
Inn i bilen igjen. NÅ!
Full gass. YES! Kom meg opp, bak frem på veien, men får snudd og freser av gårde.
Vel fremme på legekontoret.
2 minutter for sen, men det kan jo hende legen mot all formodning allerede har forsøkt å hente meg?
Jeg banker høflig på luken. Damen snakker i telefonen. Jeg venter. Når hun er ferdig i telefonen må hun tenke litt. Eller noe sånt.
Så åpner hun luken aller nådigst.
“Jeg kom et par minutter for sent, men tenkte jeg skulle gi beskjed om at jeg var her, bare i tilfelle legen har sett etter meg”, sier jeg høflig med et smil om munnen.
“Jeg kan skrive at du er her”, sier damen og taster på pc’n mens hun smeller igjen luken.
Jeg setter meg. Og venter. Og venter.
I 45 minutter.
Etter legetimen handler jeg mat for helgen på Kiwi. Det er formiddag og stille der. Jeg handler mat som fyller 6 bæreposer. Hun som sitter i kassa sitter bare der.
To andre unge som jobber der står og skravler og ler rundt kasseområdet.
Jeg pakker varene og kneler i det jeg løfter opp posene fordelt på to armer. Hadde parkert litt klønete og måtte opp en trapp, så jeg kunne ikke ta med handlevognen, men jeg stavrer meg av gårde, mens jeg roper “god helg” bakover til de i butikken. Ikke svar. Jeg velger å tro at de ikke hørte meg.
Men jeg ble litt lei meg og oppgitt over disse tre hendelsene i løpet av kort tid.
Kunne ikke naboen rukket meg en hjelpende hånd?
Kunne ikke dama på legekontoret i det minste fortalt at ‘Det går fint. Legen er dessverre kraftig forsinket’, og spandert et smil?
Og kunne ikke ungdommene som jobbet i butikken spurt om jeg trengte hjelp?
Mulig naboen var sjenert, mulig ungdommene i butikken egentlig var opptatt, men er du sur på jobb, så bør du pinadø prøve å skjule det, og hadde du smilt skal du se du hadde fått en bedre dag!
Denne lille historien postet jeg på Facebook for 6 år siden. Synes faktisk det er på tide med en liten påminnelse om at dagen din blir så mye bedre med et smil og en hjelpende hånd!
Til info; Naboen har flyttet, – jeg tror dagens nabo hadde kommet ilende om jeg hadde hatt problemer med å komme opp kneika med bilen i dag. Men det blir neppe aktuelt,- her kommer snøen i våt og blank form i dag.
Damene på legekontoret har blitt mer serviceminded og noen nye har også kommet til, og ungdommene som jobber på Kiwi i dag er ikke de samme som jobbet der den gangen. Nå om dagen opplever jeg smil, hei og ha det i nærbutikken min. Og det er så fint!
Undervurder aldri effekten av et smil! Det kan gjøre en forskjell for menneskene du møter på din vei.
Jeg vet. Et vennlig smil har nemlig gjort dagen lysere mange ganger for meg på litt ekstra tunge dager. Tusen takk til deg gode mann som loser skolebarn over veien hver morgen, men som alltid, uten unntak, løfter hånden til en hilsen til meg i bilen. Fin start på dagen! 🙂
De siste dagene har vi hørt mye i media om den norsk-pakistanske kvinnen som skal hentes hjem til Norge fra Syria med to små barn.
Jeg har ikke lest absolutt alt om denne saken og uttaler meg kun basert på magefølelse og det jeg anser som moralsk riktig å gjøre i denne saken. Og det er selvfølgelig å få barna til Norge. I mitt hode finnes det rett og slett ikke en eneste god grunn til å ikke hjelpe barn som befinner seg i en forferdelig situasjon som de selv er uskyldige i å ha havnet i.
Kvinnen har norsk statsborgerskap og hun er vårt ansvar. Ferdig snakka. Om hun er skyldig og har sverget troskap til IS så skal hun selvfølgelig dømmes. Ingen tvil om det. Men ut i fra hva jeg har lest, så er det ikke hugget i stein at dette er sannheten. Hun hevder selv at hun dro til Tyrkia for å gifte seg, og at hun deretter ble tatt med til Syria og al-Hol-leiren der hun har levd med barna under traumatiske forhold siden. Hun skal i 2015 ha vært i kontakt med UD for å få hjelp til å komme unna, uten at det lykkes den gangen.
Nå er sønnen så syk at han kan dø om han ikke kommer under skikkelig behandling.
Hvem er vi som bare kan sitte her oppe på berget og la det skje fordi moren har tatt gale valg? For da får terroristen viljen sin, liksom? “Hun bruker barna som skjold”, sies det. Javel. Og så?
Er det ikke så enkelt at vi bare får hentet de hit så gutten (og søsteren) kan bli tatt hånd om og så får myndighetene eventuelt finne ut av om moren skal dømmes eller ikke?
Disse barna har levd i en krigssone. Den seneste tiden har de bodd i en jordgrop(!) for å være skjermet fra bomber og granater. Tenk deg å være konstant livredd, å være daglig vitne til at mennesker blir drept, se kvinner bli voldtatt og undertrykt? Ingen barn skulle måtte oppleve det.
Om vi kan hjelpe, så gjør vi det. For meg er det ikke noe alternativ.
Og nå sitter Frp og snekrer sammen en liste med motkrav til Erna. Hvis ikke går de ut av regjering.
Hurra, sier jeg! Det er en gyllen mulighet til å få dem ut. Enkelte sier at det er en gyllen mulighet for Frp å trekke seg ut av regjering. Samme for meg. Jeg tror faktisk at Erna & co vil kunne lykkes bedre uten å måtte samarbeide med det partiet på laget.
Jeg er uendelig lei av at det nøres oppunder fremmedfrykt og hat. Å handle med kjærlighet har en mye større kraft, spør du meg.
Ja, jeg vet at jeg har en naiv tilnærming til saken og at saken er nyansert. Jeg støtter under ingen omstendighet terrorisme, men jeg mener at vi i denne saken har en PLIKT til å hjelpe uskyldige barn.
I denne saken synes jeg Norge skal ta på seg politimester Bastians uniform:
Jeg er politimester Bastian
og er en vennlig mann,
for det syns jeg man skal være hvis man kan.
Og jeg går omkring og passer på
at alle har det bra
for det syns jeg at alle skulle ha.
Vi er store nok til å tenke med hjertet i dette landet, er vi ikke?
Eller er det bedre å sitte her i vårt vakre land og la andre seile sin egen sjø?
Jeg må for det første bare si, – dette opplegget med å kutte ut sukker og mel har virkelig gått helt smertefritt hittil.
Jeg hadde oppriktig trodd at jeg skulle bli sur, hissig og trist. Og i hvert fall at jeg skulle få hodepine, gå og fyse på noe og nesten dø av sult med bare tre måltider pr.dag.
Ingen av mine bekymringer har blitt noe av! Jeg må innrømme at jeg har forsøkt å drøye middagen så lenge som mulig, for jeg har tenkt at det ville bli vanskelig å ikke spise noe som helst mellom middag og frokost neste dag.
Men i går spiste vi middag kl.17:00, og jeg var mett hele kvelden. Tok en kopp te, drakk den ikke opp en gang. Savnet ingenting. Magisk deilig å ikke crave på noe!
Det eneste ankepunktet, som nevnt tidligere, er at det av og til blir litt vel mye grønnsaker. Spesielt om de er wokede eller kokte. Da liker jeg bedre å spise dem rå, eller så velger jeg heller en salat.
Her om dagen var det bare meg til middag, og da var jeg ikke sen om å bruke kikerter som proteinkilde og mikse sammen en skikkelig digg salat med en deilig vinaigrette bestående av olivenolje, eplecidereddik, hvitløk, chili, spisskummen, litt salt og pepper. Yummy! Jeg simpelthen elsker kikerter og linser! Vet ikke om resten av familien synes det er et fullverdig måltid, men for meg er det så absolutt det, og i høyeste grad ernæringsmessig også.
Så når vi er flere rundt bordet går det i kylling, kjøtt, fiskekaker, scampi, suppe og rød eller hvit fisk. Altså helt normal middagsmat som alle andre spiser. Ikke noe hokus pokus. Veldig enkelt og greit.
Er klar over at jeg er i første fase fortsatt, – jeg er supermotivert. Det er meningen at jeg skal leve uten sukker og mel for resten av min levetid, og det er ingen skremmende tanke i det hele tatt. Ja visst kan det hende at det vil komme unntak. Som datteren min sa: “Du kan for eksempel ikke la være å spise bryllupskake i din egen datters bryllup”?
Jo,- det kan jeg. De blir jo gift uansett om jeg spiser den kaken eller ei, og jeg tror faktisk ingen legger merke til om jeg tar en bit av den eller ikke. Og OM de ser det? So what? Det er MITT valg, MIN kropp.
Det er sikkert ikke så farlig om jeg spiser et kakestykke heller, men siden det ikke er bestemt dato for bryllupet enda engang, så er det fint lite å bruke energi på nå, kjenner jeg.
Én dag av gangen!
Fin leveregel!
Hvor mye har jeg tatt av etter én uke uten å sulte meg?
2,7 kg.
Jeg har tatt av mer den første uka på andre dietter, men da har jeg vært både sulten og fysen. Dette føles veldig riktig! Fokuset nå er heller ikke hva tallet på vekta sier. Jeg veier meg ikke hver dag, en gang. Tidligere spratt jeg oppå den vekta flere ganger om dagen. Mye mer avslappet forhold til det nå. Jeg er på vei mot en sunn livsstil hvor jeg forebygger Alzheimer, diabetes 2, hjerte- og karsykdommer, fettlever og andre dødelige sykdommer. Det er verdt en klapp på skuldra og applaus i stua for meg selv!
Kroppen kjennes mer i balanse, jeg tror til og med jeg er mindre hissig. Slimhinnene er kjempefine. Men idet jeg skrev det, så kom jeg på at jeg står på penicillin, og da får man (ihvertfall virker det sånn på meg) naturlig smurning av slimhinnene. Kan jo ikke stå på penicillin til evig tid, så intimgeleen kommer nok til sin rett ganske snart! (Men om endret kosthold har permanent virkning på slimhinnene, så får dere nok høre det. Jeg lover).
Det er lenge siden vi har vært på besøk uten at hun har klaget på magesmerter eller at hun har hatt angst og vært redd. I stedet bablet hun i vei:
“Å, dere kommer nå, ja. Jeg som akkurat var på vei til kemneren. Jeg skulle skyve den grønne mappen frem”.
Hæ? Det hang ikke på greip. Hun fortsatt å snakke, men på et uforståelig språk. Med ord som ikke finnes. Jeg jattet med, kom med passende svar innimellom, og hun smilte og lo. Var synlig fornøyd med turen til kemneren, tror jeg. Jeg har lagt merke til det tidligere, – at det kommer uforståelige ord ut av munnen på henne, men aldri i lange tirader som i dag.
Det er trist når mamma er en helt annen enn den hun en gang var. Men jeg har forsonet meg med det, at hun aldri kommer tilbake. Det tok noen år å bearbeide sorgen over tapet av en mamma som var der fysisk, men ikke mentalt. Det er en brutal sykdom både for den som rammes og for pårørende.
Alzheimer rammer veldig ulikt. Det er en dame på mammas avdeling. Hun er den mest positive og glade demente jeg har truffet. Alt er bra, alltid. Hun forteller stadig hvor godt hun har det der på Solgården, hun skryter av oss som er så flinke til å besøke mamma, andakten var helt fantastisk, maten er kjempegod, trimmen var innmari gøyal osv. “Har ingen grunn til å være sur, jeg. Hvorfor skal jeg være det, da”, sier hun stadig vekk. Sånn vil jeg bli om jeg blir dement! Nå er det ikke sikkert hun er like glad hele tiden, personalet som jobber med henne og familien hennes ser sikkert andre sider når de er sammen med henne over tid. Men hun er ihvertfall helt nydelig når jeg er der. Kontrasten til mamma som som oftest er ganske fåmælt og sur når vi er på besøk er enorm.
En sur Alzheimer-syk mamma er noe ganske annet enn minnet jeg har om mamma som frisk.
Da var hun skravlete, blid, morsom, sprudlende og veldig sosial. Hun var opptatt av meg og min familie, vi snakket på telefonen så og si daglig. Det er vanskelig å si akkurat når hun begynte å endre seg. Men jeg tror jeg merket at noe var annerledes ved at hun ikke ringte like ofte. Hun trakk seg mer tilbake, ville ikke være med pappa på like mye sosialt lenger. Og plutselig begynte hun å bli litt likegyldig med hva hun hadde på seg. Hun la sin elsk på en brun kosedress i velour. Den brukte hun plutselig dag ut og dag inn. Den ble vasket om den ble møkkete, men etter hvert ble den så slitt at den begynte å frynse nederst på ermene. Likevel insisterte hun på å ha den på seg.
Til og med på 17.mai skulle kosedressen være på.
Pappa begynte å fortelle om hallusinasjoner som hun fikk av og til. Det hendte hun “så” både Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch i stua. Hun hadde jo ingenting å servere!
Så startet jobben med å få henne med på utredning, først hos fastlegen og så på geriatrisk på Bærum. Det var ikke enkelt for pappa. Det var et tema det ikke skulle snakkes om. Sinne, gråt og frustrasjon var dagligdags. Sikkert forferdelig vondt for mamma, og veldig vanskelig og slitsomt for pappa.
Til slutt ble diagnosen stilt, vanskelig å huske nøyaktig når, men tror det var i 2014. Sykdommen hadde allerede begynt for noen år siden, i 2009 – 2010, kanskje.
Mamma fikk medisiner som skulle dempe hallusinasjoner og sinne, og noen som kanskje kunne bremse utviklingen litt. Jeg tror dessverre hun fikk de litt sent, for sykdommen ble raskt verre.
Kommunen har ulike dagsentertilbud for demente, og vi forsøkte å lokke henne til å bli med der 1-2 dager i uka for å gi pappa litt avlastning. Ikke snakk om. Mamma blånektet. Hva i all verden skulle hun der å gjøre? Hun hadde det fint hjemme, sa hun. Vi søkte henne så inn på korttidsplass på sykehjem i 2016, pappa måtte ha avlastning. Det ordnet seg ganske raskt, og mamma fikk plass i to uker av gangen. Seks uker hjemme, og så to uker på sykehjem.
Det var ikke enkelt å få henne med seg. Jeg dro hjem til mamma og pappa tidlig om morgenen, og så forsøkte jeg å hjelpe mamma med å pakke klær og toalettsaker. Hun ble forbannet, pakket ut av kofferten, skrek, bante og gråt. Og plutselig ble hun forvirret og medgjørlig. Vi brukte en del timer på å komme oss av gårde hver gang. Det var vondt å nesten tvinge mammaen sin av gårde. Stue henne vekk.
Vi besøkte henne selvsagt de ukene hun var borte. Hun ville alltid hjem. Pakket kofferten hele tiden. Det var vanskelig å dra derfra.
Nå har mamma hatt fast plass på Solgården i ca 2 år. Det er lenge siden hun snakket om å dra hjem. Hun husker ikke hvor hun har bodd. Hun spør aldri etter Lars Ove eller Sidsel. Heldigvis. Hun har fått vite at de er døde, men jeg tror ikke det er derfor hun ikke nevner dem. Hun husker dem rett og slett ikke. Ute av øye, ute av sinn. Sånn er det garantert for mamma. Hvis vi snakker om dem, husker hun dem, tilsynelatende. Men hun spør ikke etter dem. Det river litt i hjertet å tenke på at minnet om meg og søsknene mine er tapt for alltid. Vi betyr ikke noe lenger.
Skulle gjerne visst hva som rører seg i hjernen på en person med Alzheimer… Hjernevevet svinner jo bort, – etter hvert er det fint lite som rører seg. Likevel vet jeg at hun kjenner på både kjærlighet og glede i øyeblikket når vi er der. Det hender hun sier hun er glad i meg, selv om det er en liten stund siden nå. Kanskje har jeg hørt det for siste gang. Og det er greit. Mamma er ikke min mamma lenger. Kanskje skal vi heller satse på en skikkelig gjenforening når vi sees igjen et helt annet sted enn på jorden. Da skal vi ta et glass rødvin og skravle, akkurat som i gamle dager, mamma.
// Nina
Fine ting som har gjort dagen lysere i dag:
Pappa fortalte at han hadde blitt spurt om å bli med i et sangkor og at han kunne ha lyst til det. Bra innstilling for en 84-åring (straks). Tanken på det gjorde meg glad!
Tannrotbetennelsen begynner endelig å slippe taket!
Jeg er still going strong med ny livsstil. Null stress!
(Jeg tror ikke det er advent, bare restelys som skal brukes opp. Må brenne det ene litt mer før de andre kan tennes. Ordnung muβ sein).
I kveld, klokka ti på ti, er det nøyaktig ett år siden Lars Ove pustet for siste gang.
Jeg har på en måte gått og ventet på denne dagen. Tenkt at alt blir bedre bare vi får passert ett år siden dødsfallene til Lars Ove i dag, og Sidsel den 9.februar. Vet jo at det ikke er helt sånn det fungerer, – det er vel bare noe man har hørt, at det er godt å ha vært gjennom alle merkedagene i løpet av året.
Og i dag er altså merkedagen for Lars Oves bortgang. Sirkelen har sluttet. Vi begynner på den samme sirkelen om igjen, og forhåpentlig blir sirkel nummer to en lek i forhold til nummer én.
Ikke for det, – det er ikke spesielt merkedager som bursdager, 17.mai eller julaften som har vært vanskelige. De dagene har man jo nok annet å tenke på. Nei, det er dagene imellom, alle hverdagene som av og til har budt på tyngre stunder. De dagene da minnene strømmer på fordi jeg ser på et bilde, hører en sang eller får opp et minne på Facebook.
Også er det at det har vært slitsomt å takle alt, rett og slett. Når to søsken dør så tett, så er det for det første veldig mye å ordne med i forbindelse med bisettelser, selv om begravelsesbyrået Jølstad var en uvurderlig støtte i den perioden. Så var det alt det økonomiske. Ubetalte regninger, fellesutgifter, strømselskap, mobilselskap, forsikringsselskap etc. Alle skal ha beskjed, og noen av regningene var det greit å betale med én gang så ikke rentene galopperte av sted…
Leiligheten til Sidsel, omsorgsboligen, måtte ryddes ganske kjapt så en annen i kommunen kunne få plass der. Forstår det, men det var litt vondt å tømme hele leiligheten så fort, selv om det også var greit å bli ferdig med det.
Så var det også leiligheten til Lars Ove som skulle selges, – det var litt av en ryddejobb å gå gjennom alt. Selv om han hadde alt på stell. Alt var så ryddig og greit, ikke et eneste papir som uvedkommende ikke kunne se. Fikk veldig følelsen av at Lars Ove hadde forberedt seg godt. At han visste han skulle dø snart.
Det er jeg nesten sikker på at han var klar over, og jeg er utrolig lei meg for at han ikke fortalte til oss hvor syk han var. Ingen skal måtte bære på den vissheten alene.
Å miste to søsken er utmattende og energitappende i seg selv vil jeg tro. I tillegg sliter jeg selv med nervesmerter og pappa er syk. Ikke rart at det var et slitsomt år, og at det har tatt tid å komme ut av tåka.
Men jeg kan skrive under på at tiden gjør sorgen lettere å bære. Jeg har fått alt mer på avstand, jeg har bearbeidet mye med skriving, og jeg kan snakke om broren og søsteren min uten at øynene fylles med tårer hver eneste gang.
Lars Ove
Jeg liker å tro på at du er i Himmelen.
At du og Sidsel passer på hverandre
At dere er sammen med alle våre
At du er uten smerter og piller
At du får sett på RBK og Arsenal
At du har mange irske settere rundt deg
At du får dratt på jakt og at det er mange ryper i fjellet der
At du kanskje har funnet deg ei rype som ikke er type fugl
At du ser ned til meg og vet at jeg savner deg sånn
Altså, om jeg skal tro på reinkarnasjon, så tror jeg presten må ha sagt noe sånt som i overskriften da jeg ble gravlagt i mitt forrige liv.
Jeg ser jo ut som en litt uproporsjonert potet, tykkest på midten og littsmalere i hver ende.
Før jul var det en som sa at jeg minnet han om en pepperkake. Ikke så rart, – korte bein og korte armer, 2 nonstop midt foran og melisfarget hår. Der har’u meg!
Nå er planen å bli litt mer gulrotaktig med lett innsving på midten. Foreløpig ingen synlige endringer. Blir gjenkjent på butikken, i hvert fall.
Vi får se da, vettu. Det går egentlig veldig fint, dette opplegget. Ingen store problemer, savner hverken sukker eller brød. Den eneste utfordringen at det er så himla mye grønnsaker som skal spises. Det er rett og slett vanskelig å få i seg de mengdene som boka beskriver, og det enda jeg anser meg selv for over gjennomsnittet glad i brokkoli, gulrot og salater. Prøver å variere så godt jeg kan, kjører ovnsbakte, kokte og rå grønnsaker om hverandre.
Ellers er det nok mat, – elsker havregrøt eller proteinrundstykker til frokost. Uten tvil dagens beste måltid for meg. Det enkle er ofte det beste. Og får man en dæsj solskinn på maten er det ekstra gull.
Jeg har startet på penicillinkur nummer 2 for denne tannrotbetennelsen min, – sabla kjipt å ha vondt i munnen/kinnet samtidig som jeg skal planlegge mat, for det er ikke tygging man egentlig har mest lyst til når krigerne herjer for fullt oppi der. Men i morgen er det en ny dag, – forhåpentlig mye bedre da.
Det fokuseres på positiv tenking i forbindelse med Spis deg fri – Bright Line Eating. Man oppfordres til å skrive noen ord hver kveld om hva som har vært positivt i løpet av dagen. Det vet jeg er god terapi, å tenke takknemlige tanker. Jeg tenkte kanskje jeg kunne innføre dette her på bloggen. Å dele positive tanker og opplevelser har aldri vært feil.
I dag hjalp jeg en gammel mann med rullator å åpne først én dør for han, og deretter den neste selv om jeg ikke skulle den samme veien, og da ble han så takknemlig. Han takket smilende og sa “og så er du så fin på håret også”! Da var det jeg som ble glad!
