Fy flate, Maud. Du er rå! Og FOR et budskap du kom med i dag.
“Det er ALLTID en utvei! Husk at det er alltid noen som elsker deg. Husk at det ALLTID er en utvei. Spør om hjelp. Det er aldri en skam, men heller en styrke å be om hjelp”.
Lille, sterke Maud på 16 år taler i kirken til pappa’n sin. Ingen barn skulle måtte tale til foreldrene sine pga selvmord.
Likevel skjer det altfor ofte, og det er så hjerteskjærende vondt når man får høre smerten og sorgen og savnet som vi gjorde da Maud talte til Ari Behn, hennes elskede pappa, i dag.
En utrolig sterk, ærlig og naken bisettelse. Tårene rant for barna til Ari og hans familie i dag.
Hans søster Anja holdt også en fantastisk tale. Hennes tale var poetisk vakker. Hennes ord var fulle av kjærlighet og savn etter det de to delte. Eller “Vi” som hun stadig gjentok. De to var et “vi”. Kun sytten måneder skilte dem. De var nære. Både hennes og brorens tale var ekstremt rørende.
I det hele tatt vekker det mange følelser å være vitne til andres sorg på den måten vi fikk i dag. Mange av oss har kjære som vi savner, mange av oss fikk revet opp noen skorper igjen. De er ikke alene i sorgen.
Hele nasjonen kjenner igjen smerten dere kjenner på i dag, kjære etterlatte etter Ari Behn. Den er lik uansett hvilket blod som renner gjennom deg. Vi er alle mennesker av kjøtt og blod. Det er alltid vondt når noen man elsker blir borte. Å erkjenne at vi aldri skal se dem igjen. Gi dem en klem. Si hvor glad vi er i dem. Det river i hjertet.
For mens vi bedagelig ligger med kaffekoppen i senga og lytter til vinden, forvandler bildet seg ute i løpet av sekunder fra sol til et hvitt inferno.
Det minner meg om barndommens påskeferier jeg tilbragte på hytta i Dalsbygda i Østerdalen. Therese Johaug-land. Måssåstuggu lå høyest av alle hyttene i omegn, helt på tregrensa.
Det var 7 km opp fra parkeringa om vinteren, vi kjørte som regel med scooter og med slede hengende etter. Mye mat og pikkpakk som skal med for en familie på minimum 5 for en ukes påskeferie på vidda.
Noen ganger hendte det at vi ikke fant hytta. Det hadde kommet flere meter med snø, hytta var rett og slett nedsnødd. Vi visste jo sånn ca hvor den lå, og var vi heldige hendte det vi så toppen av pipa stikke opp.
Da var det bare å grave. Og da vi kom oss vel inn i fryseboksen av ei hytte, var det full fyring på både peisen og i vedovnen, og så henge opp stivfrosne dyner fra soverommene for å tine dem opp foran varmekildene før sengetid.
Jeg husker vi hakket tenner av kulde, og vi måtte holde oss i vigør for å ikke få neglsprett. Det tok litt tid før frostrøyken la seg. Herre min, for noen minner. Gode minner.
Hver påskeaften var det skirenn i en av dalførene rundt oss. Vi gikk på ski dit. Det kunne være langt å gå, men 10-15 km én vei var ikke noe problem, selv ikke for Sidsel, min søster med Downs. Sjokolade, appelsin og kakao holdt lenge som lokkemat.
Jeg husker én påskeaften. Nydelig påskevær. Strålende sol og vindstille. Vi deltok i skirennet med mange andre påskeglade folk. Alle fikk medalje.
På hjemtur, da vi hadde gått noen kilometer hjemover, og vi hadde kommet oss opp fra dalføret vi hadde vært i og befant oss på det høyeste punktet før vi skulle ned mot vår hytte igjen, ble det i løpet av sekunder omslag i været. Skikkelig snøstorm!
Vi hadde ikke sjans til å se skisporene når vi sto oppreist. Vinden blåste imot og den slo pusten ut av oss om vi forsøkte å se opp og rett frem.
Da var det bare å krøke seg ned i sittestilling og prøve å se hvor skisporet gikk. Vi bandt et tau i hverandre så vi ikke mistet hverandre.
Den dagen fikk jeg virkelig respekt for været i fjellet. Det skifter så utrolig fort, og å ha med seg spade, litt mat, tau og ekstra klær er viktig selv på korte turer om du skal opp på vidda.
Dagen i dag her på setra i Valdres er ikke en dag man legger ut på lang skitur i fjellet. Dette er en dag man kan koste på seg kaffe, bøker og stearinlys i senga og bare ligge lenge.
Til og med Vaffel får være med i senga. Hun har det helt konge (dronning) der hun sitter og skuer utover på trærne som blåser.
Postscriptum:
Vi skulle ha egg og bacon til frokost. Vaffel fikk noen sekunder alene på kjøkkenet. Nå skal vi bare ha egg til frokost. Vaffel er lykkelig. Og helt uskyldig, selvsagt.
Hauger av levende lys. Jeg er ikke glad i røde lys, men har arvet og hatt liggende så mange gamle røde lys, de kan ikke kastes. Så nå lyser det rødt i alle kroker og jammen er det ikke ganske koselig likevel. Det er ikke fargen på lysene som bestemmer hvordan jeg har det inni meg. Det er omgivelsene og folka jeg har rundt meg.
Materialistiske verdier betyr lite. Jeg er glad i interiør og å ha det fint rundt meg. Men synes kanskje aller mest om å blande både nytt og gammelt. Ikke ha det som alle andre har, prøve å skape min egen stil.
Litt dyrt, en del midt på treet-billig. Kvalitet er viktig. Ergrer meg hver gang jeg har kjøpt noe fordi det var billig og som går i stykker med én gang.
Og så er det der med å tenke litt før jeg handler. Impulsiv kunne vært mitt mellomnavn. Jeg må bli enda bedre til å tenke meg om før jeg kjøper noe nytt. For det første har jeg mye mindre inntekt enn før, og for det andre er det strengt talt ikke noe vi trenger. Så klart det er gøy å fornye av og til. Men det er bare sunt å moderere seg. Blir ikke lykkeligere av ting, – det er kun midlertidig.
Lykken sitter i hjertet. Lykke får man fra små, hverdagslige hendelser. Et smil, at kjæresten kommer med kaffe, å høre en fin låt på radio, å få en god klem fra barnebarna, å få en koselig melding fra noen av barna, å høre det knitrer i ovnen, å gjøre noe fint for andre, å være ute og sanse naturen osv…
Lykken ligger også i en god dag, når helsa ikke er så verst, når jeg kan ta mindre smertestillende, når jeg har fått noen timer med god søvn, når mine kjære har det bra, når overskuddet er på plass og når jeg klarer å være en bra kone, mamma, datter, bestemor og venn.
Når ikke alle premissene for lykke er fylt, gjelder det likevel å fokusere på det som tross alt er bra, for alt er sjelden dårlig samtidig. “Det er alltid noe å glede seg over”, som en venn bruker som hæsjtægg på bildene sine på Instagram. Det er så sant. Det er ALLTID noe å glede seg over.
Dagen i dag har vært en dag med mange nydelige øyeblikk.
Mye vind her oppe, men vi har litt trær rundt oss som tar unna for de verste vindkastene, så i dag har vi vært ute både med spark, kjelke og på truger. Vi har måkt parkeringa og en sti frem til hytta for naboen, og vi har måkt av litt tunge snøskavler som lå over et lite tak på et tilbygg på ei annen hytte her.
Deilige timer i frisk fjelluft samtidig som vi har fått gjort litt nytte for oss. Det har vært godt for kropp og sjel, som det så fint heter.
Måke-Mannen har måkt litt _for_ godt til at føret var glitrende.
Vaffel står godt til låveveggen.
Tilgang på vann hos naboen.
Bård fikk truger til bursdagen – genialt til sitt bruk!
Blåtimen kommer senere og senere. Godt at dagene blir lengre, selv om jeg lever godt med vintermørket også. Vi er heldige som har så store variasjoner gjennom året! Mine favorittårstider er vår, høst og vinter. Og sommer. Ikke kom og si at jeg er vanskelig!
2019 og døden pekte nese til oss en siste gang i går. På den siste dagen i annus horribilis skulle enda en i vår familie forlate denne verden.
Et kjært familiemedlem som jeg har snakket ganske ofte med det siste året. Han var gammel, og jeg har lenge tenkt at jeg måtte dra på besøk før det var for sent. Dagene gikk. Jeg rakk det ikke. Det ble med praten.
Det gjør vondt å tenke på. Nå blir det en tur til Vestlandet for å vise han den siste ære. Hvorfor gjorde jeg ikke det mens han levde?
Nok en gang har jeg fått en påminnelse om at livet ikke er evig, at de vi har rundt oss er her på lånt tid.
Så nå får det være nok prat og heller bli mer handling. Ta den kaffen og den praten jeg og en venn hele tiden snakker om, gå den turen med eks-kollegaen som vi har snakket om altfor lenge, dra på besøk, ta en telefon om jeg ikke kommer meg ut, – rett og slett gjøre det jeg går og hele tiden utsetter.
Plutselig er det for sent.
Ikke meningen å starte året med å være trist og lei, men inngangen til dette året ble dessverre litt annerledes enn jeg hadde tenkt.
Likevel har jeg fortsatt håp om et år som skal bli så mye bedre enn fjorårets.
Vi hadde en kjempefin nyttårsfeiring hos gode venner i går. Vertskapet disket opp med en 5-retters der både speket vågehval, skrei og hjortekalv sto på menyen. Morsomme samtaler rundt bordet og masse bobler – perfekt nyttårskveld!
Jeg var fryktelig dårlig på å ta bilder i går, men her er forretten, speket vågehval. Digg!
Jeg fikk med meg gubben hjem i skapelig tid etter midnatt, så vi kunne dra opp til setra i Valdres uten bakrus.
Bildet er fra tidligere. I dag blåser det kraftig, det er 3 plussgrader og snøen på trærne er borte…
…men inne er det varmt, lunt og godt. Og klementinene skal få være min julefavoritt noen dager til.
Ikke umulig at det er godt føre for denne kjelken nå. Litt lettere å se i dagslys hvordan forholdene er.
Det er julepyntet på setra, rydder unna når vi drar hjem. Jeg var klar for å rydde bort jula hjemme, men rakk det ikke før vi dro.
Det er noe symbolsk med å få ryddet bort julepynt når man starter med blanke ark i det nye året. Det blir ryddigere i sjel og sinn når det er ryddig rundt en. Struktur er bra for meg, – da funker alt så mye bedre. Tipper andre føler det samme.
Jeg er så smått klar for å renske opp i både heim, hode og kropp.
