Muggen frue på vei til fjells

 

Fredag med kurs mot Valdres!

Tidenes kø på E16 fra Sandvika mot Sollihøgda og Hønefoss gir tid til litt blogging.

Skal alle disse vi sitter i kø med på fjellet? En fullpakka Volvo i filen ved siden av skal sikkert til fjells. Ski på taket, kona foran med gubben sin og to unger baki. Armer og bein går høyt og lavt, ser ut som ungene krangler om et eller annet. Ah! Helgeidyll!

Ikke topp stemning i bilen her heller. Undertegnede er litt muggen. Skrøt så fælt i går om hvor flink jeg er med maten. Men i dag ble det litt travelt rundt både frokost og lunsj, og jeg har ikke fått spist nok grønnsaker. Litt for lite mat går fort ut over blodsukkeret, og det takler jeg dårlig.

Avreise fra Heggedal foregikk derfor i taushet. Bård vet godt når det er klokt å ti stille. Jeg har fått lov til å henge med geipen en stund, så har jeg sagt unnskyld for en dårlig start på helgen, og nå er humøret stigende, kjenner jeg.

Det er alltid en lise for sjelen å komme opp til setra, – ikke noe annet sted får meg til å senke skuldrene så til de grader. Nesten så skuldrene ligger rundt livet der oppe, faktisk!

Det må jeg prøve å tegne:

Meg med senkede skuldre på setra. Tegneskills i bilen, ass!

 

Kremt. Det der var vel egentlig bare en veldig lang hals… Jaja, dere skjønner tegninga, haha!

Uansett høye eller lave skuldre, – det blir fint å komme opp igjen! Til skikkelig vinter og kanskje får vi se sola!

Rester fra gårsdagens kylling- og grønnsakssuppe er med for lettvint og kjapp oppvarming når vi kommer frem, – Bård ser frem til et litt mer normalt blodsukker hos kona!

Det blir en fin helg. Det gjør det.

God fredag!

 

// Nina 

 

Skulle aldri drukket den vinflaska…

 

Sommerferie 2017 – seilferie i Kroatia.

Joda, vin på lørdag var fint. Jeg angrer ikke på den. Bortsett fra å drikke vin sist lørdag, kan jeg fortsatt slå meg på brystet og stolt si at jeg hverken har spist eller drukket noe (annet enn vin) som inneholder sukker og mel på tre uker!

Og fortsatt går det helt strålende. Det er nesten så jeg glemmer at jeg holder på med vektreduksjon, så lite koster det meg.

Det er mulig jeg er litt ekstrem når jeg først går inn for noe. Jeg følger mine klare grenser ganske slavisk, ikke en liten tomat finner veien gjennom gapet utenom mine tre daglige måltider. Det mangler ikke på motivasjonen, jeg har ikke et øyeblikk vært i tvil på om jeg gidder å fortsette med dette. Og det er helt sant. Jeg savner ingenting som helst.

Måltidene vi lager her i huset er varierte som aldri før. Masse farger på tallerkenen og gode, nye smaker. Jeg får endelig brukt alle de forskjellige oljene og eddikene som tidligere ble innkjøpt til én spesiell matrett og siden gjemt og glemt i skapet. Jeg lurer aldri på hva vi skal spise neste dag. Det er nok av gode og sunne råvarer i kjøleskapet, bare å velge og vrake. Fantastisk deilig! Fantastisk god kylling- og grønnsakssuppe til middag i dag, eplesalat med laks til lunsj, og frokosten var urkorn granola fra Berit Nordstrand med masse bær og gresk yoghurt. Nam nam!

Så var det oppdatering på vekta, da…

Det er vitenskapelig bevist at alkohol bremser fettforbrenningen. Riktignok er det ikke i evig tid, men jeg tror oppriktig at den forbrennes litt ekstra sakte hos meg. Det tar dager før kroppen er i normalt gjenge igjen.

Vekta viser nemlig ikke et eneste gram mindre enn for én uke siden.

Total vektnedgang etter 3 uker er fortsatt – 4,9 kg.

Continue reading “Skulle aldri drukket den vinflaska…”

“Det er bare å sprike og la det stå til”

Nervøs på venterommet

Ferdig! Jeg må si jeg gruet meg noe innmari til å sette nerveblokade gjennom halebeinet i dag. Nesten like mye som når jeg går og venter på regninga med kommunale avgifter.

Jeg har satt utallige nerveblokader i ryggen det siste halvannet året, og det har vært vondt, men ikke verre enn at pulsen har økt og hver muskel i kroppen har spent seg i stram giv akt. Det er vel de få gangene i livet jeg kan si jeg har vært “fast i fisken”…

I slutten av november fikk jeg en såkalt sakral nerveblokade. Den var forferdelig vond. Jeg knuste nesten hånden til sykepleieren som var dum nok til å tilby meg å holde i den, og jeg skrek så høyt at de andre pasientene på venterommet tok halen mellom beina og forsvant mens de fortsatt hadde livet i behold. Neida. Men du skjønner greia.

Derfor var det ikke rart at jeg gikk litt som katten rundt grøten utenfor huset der Helvete skulle bryte løs til i dag.

Private aktører har det fint på jobb.

Jeg var vel forberedt. Jeg var nydusjet og nyskrubbet, nybarbert både her og der, og hele kroppen fikk en svær porsjon med  velduftende bodylotion. Ikke at det vil hjelpe mot smertene, men det hjelper sikkert på selvtilliten, tenkte jeg.

Jeg vet at jeg skal kle av meg når jeg kommer dit. Og at jeg får beholde truse og behå på. Jeg føler meg likevel ganske naken når jeg kler av meg inne på det lyse, store kontoret til legespesialisten.

 

Spesielt når jeg føler meg litt stutt og tjukk. Magen er fortsatt god og myk, rumpa henger og puppestellet kan minne om airbags som luften har gått ut av. Nybarbert og velluktende eller ei – jeg sto der bleikfeit midt i rommet, et pussig syn med truse, behå og sokker(!) og følte meg ganske liten sammen med den mannlige spesialisten, hospitanten fra Rikshospitalet og den snertne sykepleieren. De hadde klær på seg alle tre. Hadde det vært noen rettferdighet her i livet, og om de hadde hatt et snev av empati, så hadde de kledd av seg de også. Så hadde vi vært litt mer likeverdige, liksom.

 

Jaja, det er som hos gynekologen. Det er bare å sprike og la det stå til. Når du først ligger der, er det ingen vei tilbake. Jeg skulle riktignok ikke sprike her. Nei, da handler det om å klatre så elegant som overhodet mulig med den hengende magen, de dissende låra og airbagsa (jeg hadde ikke begynt å spenne muskler enda) opp på gardintrappa som står ved siden av operasjonsbenken, trekke inn magen når du plutselig befinner deg på alle fire oppå der, og legge deg sakte ned så du ikke risikerer overvekt til den ene eller andre siden sånn at benken går over ende med dunder og brak.

Det gikk fint. I hodet beveget jeg meg som en gaselle. Viktig å ha positive bilder i hodet, det styrker selvtilliten.

Og hva skjer når jeg ligger der og kroppen knyter alle små og store muskler sammen samtidig, uler litt som en ulv “for sikkerhets skyld” mens sprøyta fortsatt er på trygg avstand, og så når nåla begynner å stikke seg gjennom tre lag hud, fett og bindevev før den til slutt går gjennom halebeinet og ut i nervesystemet?

Jo – Det går kjempefint! Bittelitt vondt, ikke i nærheten av tidligere blokader. Kjenner litt på ekstra mye adrenalin etterpå, skjelver litt, ligger i rommet ved siden av i 20 minutter, kler på meg og drar hjem.

Nok en gang et bevis på at de fleste bekymringer ikke blir noe av.

I kveld derimot, er det skikkelig vondt. Økte smerter etter blokade er jeg vant til. Jeg gjenkjenner dem og aksepterer dem. Nå er det bare å krysse fingre for at dette var det som skulle til for å endelig starte veien mot et smertefritt liv!

I morgen er det offisiell veiing igjen – nesten så jeg gruer meg like mye som jeg gjorde før i dag. Men bekymringer skal visst ikke tas på forhånd, har jeg lært. Så det blir som det blir, ikke sant?

 

// Nina

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

Instagram: nina_utenfilter

Venterom med peis.

 

Det vanskelige innlegget

Mitt innlegg nummer 100! God grunn til å feire med et glass…vann!

Tilfeldigheter gjør at dette “jubiléet” også vil være mitt vanskeligste innlegg å skrive.

Dels fordi det er så sårt, og dels fordi det er så mange fordommer mot oss usynlig syke.

Først; Dette er ikke et sutreinnlegg. Jeg er ikke ute etter sympati. Jeg vil ikke være “stakkars Nina”. Jeg vil være en av dere!

 

Jeg mottar for tiden arbeidsavklaringspenger, AAP. Det er 66 prosent av tidligere lønn. Jeg betaler også skatt av disse pengene. Og det er fair, da bidrar jeg i det minste litt til fellesskapet.

På fredag var jeg ute og gikk tur med en venninne. Det var fantastisk fint! Det kostet meg resten av dagen på sofaen, jeg måtte ta ekstra smertestillende, men følelsen etter en nydelig tur i sola og god, gammeldags skravling gjorde at det var verdt det.

Lørdag tilbragte jeg på Jessheim (ja, frivillig) sammen med mine herlige og morsomme kusiner. Vi drakk vin og så Footloose, en teaterforestilling på kulturhuset der én av kusinene mine er med. Jeg satt store deler av dagen, og til tross for smerter, klarte jeg å bli med (nesten) til the bitter end. Hun eldste av oss var, ja eldst, og holdt ut lengst (jeg er ikke eldst).

Prisen å betale har vært enda mer smerter, muggent humør (det har gått mest utover pappa denne gangen), og som følge av mer smertestillende,  – trøtthet og sløvhet.

Det er ikke sunt for noen å bare gå hjemme. Det er energitappende å gå med konstante smerter. Vanskelig å forstå om man ikke har vært der selv. Men tenk deg å gå med intens tannverk, dag ut og dag inn. Etter hvert klarer du ikke å tenke på noe annet enn å få døyvet den smerten.

 

Det hjelper innimellom å få annet å tenke på, men jeg klarer ikke å trosse smertene mine mer enn et par timer av gangen. Om jeg er i aktivitet eller sitter på en stol, så blir den brennende følelsen altoppslukende. Det eneste jeg ønsker er å få lagt meg ned, få roet ned nervene som brenner helt nederst i bekkenet/halebeinet og som stråler både ut i beina og oppover i ryggen.

Heldigvis har jeg ikke mobilitetsproblemer. Jeg går ganske normalt, men hvert eneste skritt gjør vondt, det settes i gang en brennende prosess i nervebanene helt nederst i halebeinområdet. Jeg kan kaste meg ut av senga når jeg har forsovet meg, eller jeg kan løpe 20 meter til bussen uten at noen ville mistenke meg for å være spesielt syk. Noen sammenlignet meg en gang med Ole Brum da jeg løp i gymtimen på videregående, men det er vel neppe et handikap. Eller?

Alkohol hjelper en stund og jeg klarer å sitte rett opp og ned rundt bordet. Være normal og glad. Det dumme er at alkohol sjelden er løsningen på problemet, ei heller i mitt tilfelle. Så derfor holder jeg meg unna vinflasken i hverdagen. Drikker ikke hver helg, heller.

Jeg er heller ikke veldig glad i å ta for mye smertestillende tabletter. Noe jeg ta for å ta toppen av plagene, men jeg vil heller ha smerter enn å bli avhengig av sterke medikamenter som gjør at jeg etter hvert må ha mer og mer.

Disse kjemiske produktene er dessverre ikke sånn at de kun hjelper på smerte, nei, de gjør deg også sløv, endrer personligheten din, og i verste fall gir de deg bivirkninger som sørger for at du får andre plager du etter hvert må ha behandling for. Skikkelig runddans…

Sånn vil jeg ikke bli. Jeg har sett hva det gjorde med broren min. Smertelindringsproblematikk er ingen spøk. Du kan rett og slett dø av det.

Derfor er mine dager preget av en kropp som konstant “brenner”. Men jeg er i det minste relativt klar i toppen i forhold til om jeg skulle proppet meg full av piller. Men enkelte dager har jeg ikke noe valg, da må jeg ta ekstra tabletter og tåle å bli trøtt og sløv.

Jeg blir enormt sliten av å gå sånn. Jeg bruker mye energi på å jobbe mot smertene. De beste dagene fysisk sett er når jeg holder meg hjemme og ikke provoserer ryggen/bekkenet med mye ståing, gåing eller sitting. Skal ikke ligge for lenge heller, forresten.

Tilbake til det psykiske med bare å gå hjemme. Det er den virkelig store utfordringen. Fra å være sosial med kollegaer og glad i jobbene jeg har hatt, er overgangen til en hverdag med lite impulser utenfra enorm. Det gir rom for altfor mange tanker, og det er fort gjort å stagnere i et destruktivt mønster.

Jeg føler meg mindre verdt, sitter og surfer på mobilen og savner gleden ved å være en del av noe.

“Heldigvis” har jeg hatt utallige tannlegebesøk det siste året, så der får jeg skravlet litt når jeg ikke viser frem drøvelen min, jeg går jevnlig til smerteterapeuten min for behandling og får nytt håp med jevne mellomrom, og så har jeg pappa som ikke lenger kjører bil og som jeg fungerer som privatsjåfør for. Da er det gjerne legebesøk eller å besøke mamma på sykehjemmet som står på programmet.

Det er sjelden jeg går hjemme alene en hel dag. Men med all respekt, – det å henge med opphavet flere dager i uka gir liksom ikke den energien jeg gjerne skulle hatt. Det er ikke yiiiiha og sommerfugler i magen av forventning, akkurat.

Derfor er det gull de dagene jeg treffer venner til lunsj eller går tur. Jeg er så takknemlig når de tar initiativ til det, for det er jeg dårlig til selv. Enda jeg vet hvor godt det gjør meg, så sitter det langt inne. Energien er lav, jeg føler meg uinteressant, og tenker at folk har nok med sitt.

 

Å ikke klare å stå i jobb er en stor sorg. Jeg tør påstå at jeg er veldig sosialt anlagt, jeg er et ja-menneske, vil så gjerne bidra. Og så klarer jeg det ikke. Og det er ikke fordi jeg ikke VIL!
Jeg savner så inderlig tiden da jeg også var en del av fellesskapet, da jeg betydde noe for andre enn mine nærmeste.

Om jeg kunne velge mellom hundre millioner kroner eller å bli frisk, så hadde jeg uten tvil valgt helsa mi. 

Dere som ikke er langvarig syke aner ikke hvor heldige dere er som kan dra på jobb hele uka. Å ha travle hverdager og “endelig fredag”-følelsen er uvurderlig. Jeg var en med fordommer før jeg ble syk. Nå vet jeg bedre enn å dømme folk utfra hvordan de ser ut når jeg treffer dem på butikken. Vi vet ikke en dritt om hvordan de hadde det dagen i forveien eller hvordan de har det når de kommer hjem. Vi må slutte å synse og mene så mye om andres liv og heller feie for egen dør.

 

Jeg jobber daglig med psyken. Vil ikke under noen omstendighet grave meg ned i selvmedlidenhet og depresjon. Til alt hell er jeg født med et lyst sinn, og det tror jeg har “reddet” meg fra å bli ei sur og bitter hurpe. Selv om det er mange begrensinger i livet mitt, så er jeg likevel heldig fordi det fortsatt er mulig å være i aktivitet til en viss grad. Jeg kan bevege meg og komme meg ut på tur, selv om det betyr at jeg må legge meg ned når jeg kommer hjem. Å lage middag = hvile på sofaen etterpå, men jeg klarer det. Og det er mye mer enn andre kronisk syke klarer. Så jeg er glad for livet mitt. Jeg har ikke lov til å klage, rett og slett. Det er dager som suger skikkelig, men jeg kjenner nå at etter at fjoråret kommer mer og mer på avstand, så blir det lettere å leve med smertene.

Jeg jobber med å beholde selvtilliten min, for jeg er så mye mer enn kronisk syk. Jeg har en verdi, jeg også. Egentlig er jeg ganske kul, nemlig.

Jeg er fortsatt Nina selv om jeg ikke er i jobb. Det kommer jeg alltid til å være. Joda, livssituasjonen har endret meg. Ville vært rart om ikke, men jeg er fortsatt gode, gamle Nina uten filter.

Jeg vil ikke bli sett på som noe annet.

Jeg vil ikke være Nina som naver. For det gjør jeg nemlig ikke. Slutt å bruke verbet å nave om syke mennesker som mottar trygd i en eller annen form. Begrepet “å nave” er et nyord fra 2012 som beskriver friske unge mennesker som i stedet for å gå på skole eller jobbe tar seg et friår med trygdeytelser fra NAV.

For det første er jeg ikke ung, for det andre er jeg syk, og for det tredje skulle jeg mest av alt i verden ønske at jeg kunne jobbe.

 

Sånn. Det var ikke så vanskelig å skrive dette likevel. Tror jeg har skrevet på meg selvtillit. Da jeg startet på de første setningene var jeg sårbar. Nå føler jeg meg sterk.

 

// Nina

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

Instagram: nina_utenfilter

 

Skal jeg la meg spå?

Jeg fikk en mail her om dagen. Det er noen spåkoner som visstnok liker bloggen min, og som gjerne vil spå meg i en halvtime mot at jeg blogger om opplevelsen etterpå.

Vet ikke hva det er med bloggen min som gjør en spåkone interessert i akkurat meg (for alt jeg vet er det flere andre bloggere som også har blitt kontaktet), men jeg tenker jo i første omgang at så mye som jeg har delt om meg selv, så vil det antakelig være lett å finne på noe å spå om for årene som ligger foran meg…

Jeg finnes ikke åndelig alternativ, har overhodet ikke tro på drømmetydning, glasskuler eller tarotkort. Jeg tror på engler, men da i overført betydning, og de er gjerne hardtarbeidende helsearbeidere som hver dag går på jobb og steller for mamma’n min.

TV-programmer som ‘Åndenes makt’ og ‘Den sjette sans’ treffer meg ikke, – jeg har problemer med å ta det seriøst. Selv om jeg er tilbøyelig til å tro at det er mer mellom himmel og jord enn vi aner, så er jeg nok litt for godt “jorda” til at spøkelser, gjenferd og ånder får så mye oppmerksomhet fra min side.

Riktignok har jeg mange ganger opplevd déjà vu (“dette har jeg opplevd før”) og jeg hørte ofte vardøger (varsel om at noen var på vei) i yngre dager, OG jeg har sett et gjenferd, noen føtter som passerte meg gjennom en gang jeg vasket i et hus med historie, men likevel får det meg ikke til å tro at en vilt fremmed kvinne kan spå noe som helst med troverdighet og fornuft om min fremtid via telefon på 30 minutter.

(Angående det gjenferdet; både jeg og en venninne har sett den døde damen i huset vi bodde i, men jeg har vansker med å virkelig tro på at det hendte. Men det er helt sant, altså ;-)).

 

Jeg kikket litt på nettsidene til disse spåkonene, og leser at det er åndelige  hekser(!), seersker og spåkoner som tilbyr fjernhealing og å gi visdom og guiding for fremtiden både når det gjelder økonomi, helse og kjærlighet.

OM det hadde vært noe i det, om jeg hadde trodd på at tarotkort kunne gitt meg svar på hva som venter der fremme, så er jeg helt sikker på at jeg ikke ville latt meg selv bli spådd. Det hadde jeg aldri i livet ville vite.

Da er det bedre å leve lykkelig uvitende, prøve å ta de rette valgene som gjelder meg selv og andre uten å eventuelt grue seg til dystre spådommer.

 

Så spørsmålet er; Skulle jeg takke ja til en heks eller synsk og la meg spå for moro skyld? Og fortelle om det her etterpå?

Er det lurt? Noen som har erfaring?

Jeg tenker jo som så at selv om jeg overhodet ikke tror på dette, så er jeg likevel redd for å få “vite” noe som ikke er veldig hyggelig, og at jeg, til tross for at jeg synes det er tullball, likevel skal gå og tenke på dette og få enda flere bekymringer, liksom.

Men kanskje jeg får vite at jeg vil bli rik og berømt? Det hadde vært kjekt å vite, så kan jeg begynne å forberede meg mentalt. Planlegge antrekk for når jeg skal være gjest hos både Lindmo og Skavlan, lære meg å yste ost og bygge grisebinge før jeg blir med i Farmen, lære meg noen signaturretter før 4-stjerners middag osv.

Og tenk om jeg går glipp av muligheten til å bli smertefri, da! Det hadde jo vært fantastisk.

Så fantastisk at det ville vært for godt til å være sant! Og det er vel akkurat det det er; For godt til å være sant…

Hører gjerne fra dere!

La meg spå – eller ikke?

 

// Nina

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

Instagram: nina_utenfilter

Man kan bli spådd i en tekopp også, kanskje?
Foto: bye & bekk

Skal jeg la meg spå?

Jeg fikk en mail her om dagen. Det er noen spåkoner som visstnok liker bloggen min, og som gjerne vil spå meg i en halvtime mot at jeg blogger om opplevelsen etterpå.

Vet ikke hva det er med bloggen min som gjør en spåkone interessert i akkurat meg (for alt jeg vet er det flere andre bloggere som også har blitt kontaktet), men jeg tenker jo i første omgang at så mye som jeg har delt om meg selv, så vil det antakelig være lett å finne på noe å spå om for årene som ligger foran meg…

Jeg finnes ikke åndelig alternativ, har overhodet ikke tro på drømmetydning, glasskuler eller tarotkort. Jeg tror på engler, men da i overført betydning, og de er gjerne hardtarbeidende helsearbeidere som hver dag går på jobb og steller for mamma’n min.

TV-programmer som ‘Åndenes makt’ og ‘Den sjette sans’ treffer meg ikke, – jeg har problemer med å ta det seriøst. Selv om jeg er tilbøyelig til å tro at det er mer mellom himmel og jord enn vi aner, så er jeg nok litt for godt “jorda” til at spøkelser, gjenferd og ånder får så mye oppmerksomhet fra min side.

Riktignok har jeg mange ganger opplevd déjà vu (“dette har jeg opplevd før”) og jeg hørte ofte vardøger (varsel om at noen var på vei) i yngre dager, OG jeg har sett et gjenferd, noen føtter som passerte meg gjennom en gang jeg vasket i et hus med historie, men likevel får det meg ikke til å tro at en vilt fremmed kvinne kan spå noe som helst med troverdighet og fornuft om min fremtid via telefon på 30 minutter.

(Angående det gjenferdet; både jeg og en venninne har sett den døde damen i huset vi bodde i, men jeg har vansker med å virkelig tro på at det hendte. Men det er helt sant, altså ;-)).

 

Jeg kikket litt på nettsidene til disse spåtjenestene, og leser at det er åndelige  hekser(!), seersker og spåkoner som tilbyr fjernhealing og å gi visdom og guiding for fremtiden både når det gjelder økonomi, helse og kjærlighet.

OM det hadde vært noe i det, om jeg hadde trodd på at tarotkort kunne gitt meg svar på hva som venter der fremme, så er jeg helt sikker på at jeg ikke ville latt meg selv bli spådd. Det hadde jeg aldri i livet ville vite.

Da er det bedre å leve lykkelig uvitende, prøve å ta de rette valgene som gjelder meg selv og andre uten å eventuelt grue seg til dystre spådommer.

 

Så spørsmålet er; Skulle jeg ta imot tjenesten og la meg spå for moro skyld? Og fortelle om det her etterpå?

Er det lurt? Noen som har erfaring?

Jeg tenker jo som så at selv om jeg overhodet ikke tror på dette, så er jeg likevel redd for å få “vite” noe som ikke er veldig hyggelig, og at jeg, til tross for at jeg synes det er tullball, likevel skal gå og tenke på dette og få enda flere bekymringer, liksom.

Men kanskje jeg får vite at jeg vil bli rik og berømt? Det hadde vært kjekt å vite, så kan jeg begynne å forberede meg mentalt. Planlegge antrekk for når jeg skal være gjest hos både Lindmo og Skavlan, lære meg å yste ost og bygge grisebinge før jeg blir med i Farmen, lære meg noen signaturretter før 4-stjerners middag osv.

Og tenk om jeg går glipp av muligheten til å bli smertefri, da! Det hadde jo vært fantastisk.

Så fantastisk at det ville vært for godt til å være sant! Og det er vel akkurat det det er; For godt til å være sant…

Hører gjerne fra dere!

La meg spå – eller ikke?

 

// Nina

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

Instagram: nina_utenfilter

Man kan bli spådd i en tekopp også, kanskje?
Foto: bye & bekk

Verdens beste arbeidsplass?

 

Snart kan vi få se Braathens-fly i lufta igjen.
Foto: Teknisk Ukeblad

 

For en herlig fredag!

Sol fra skyfri og tur på Fornebu med en venninne og eks-kollega fra alle de fantastiske årene jeg jobbet i Braathens SAFE.

I nitten år jobbet jeg i Norges beste flyselskap. Vi hadde et helt unikt arbeidsmiljø og arbeidskultur. Alle var likeverdige kollegaer. Hierarkiet var underordnet. Om du jobbet på bakken, i lufta eller i administrasjonen, var likegyldig. Alle var inkludert og respektert.

Om du jobbet i Tromsø, Stavanger, Trondheim eller på Fornebu spilte ingen rolle. Vi var kolleger som brydde oss om hverandre og som fikk flyselskapet til å gå på skinner (litt sært å si når det gjelder et flyselskap, men…) uansett utfordringer vi støtte på.

Vi var både kollegaer og venner. Det var mye humor på jobb. Så utrolig mange situasjoner og hendelser vi kom borti, – det er ikke fritt for at når det er så mange brikker som skal på plass for at flyene skal rotere, så skjer det mye rart.

  • Som da han som skulle vinke inn et fly til parkering satt på do da flyet kom litt tidligere enn han trodde. Han hørte på internradioen at flyet var på vei inn, og fikk det voldsomt travelt. Han løp ut på tarmac og begynte å dirigere flyet til plassen sin. Mens han står og vinker med begge hender, begynner buksa å siiiige nedover… helt til han står der i bare underbuksa og med buksa rundt anklene. Men å slutte å vinke, kunne han jo ikke. Rimelig pinlig for stakkaren i bare trusa, men vi andre lo og lo, og vi ler fortsatt 🙂

 

  • Eller da jeg trillet en i rullestol ute på tarmac ned mot ankomsthallen, dere husker kanskje den bakken som gikk ned til bagasjebåndet på innenlandsdelen. På vei ned bakken, passasjeren satt i én av flyplassens rullestoler, så hørte jeg en lyd: “SVOSJ”. Og der sto jeg plutselig igjen med bare gummihåndtakene i hånden mens resten av rullestol og passasjer forsvant ned bakken og inn i veggen. Mamma mia! Ikke veldig gøy da det skjedde, men det gikk heldigvis veldig bra med passasjeren, og i ettertid er det ganske komisk 🙂

 

Uendelig mange historier og minner dras frem gang på gang på gang når vi eks-kollegaer møtes sosialt. For det gjør vi fortsatt. Det er en gjeng som drar i gang båttur i Oslofjorden hver sommer. Og folk kommer. Piloter og kabinpersonale, bakkeansatte og kontorfolka. Det er snart nitten år siden SAS kjøpte Braathens, og fortsatt treffer vi våre tidligere kolleger årlig. Det tror jeg må være ganske spesielt.

Jeg har min lille gjeng på 10-12 stk. som jeg jobbet sammen med de siste sju årene i selskapet som jeg treffer en eller to ganger pr. år. Herlige mennesker som egentlig ikke har så mye annet til felles enn at vi alle elsket å jobbe i Braathens. Det binder oss sammen og har skapt en samhørighet som er veldig god å kjenne på.

Jeg tenker at Truls Svendsen er en god pekepinn på hvordan vi hadde det på jobb 🙂 Finfin og morsom kollega som virkelig har blitt hele Norges yndling. Showet hans “Fra Æ til Å” anbefales!

Alle tidligere Braathens-ansatte savner tiden vi hadde i selskapet. Det var kort vei til beslutningstaking. Vi ble vist tillit og fikk ansvar. Alle hjalp hverandre der vi kunne. Vi som jobbet på trafikkavdelingen hjalp til med å rydde fly og laste kofferter om det var snakk om å korte inn på en eventuell forsinkelse. Det gikk sport i å slå SAS. Første avgang til Stavanger, BU001 klokken 07:00 skulle helst pushe fra gate før SAS som hadde avgang til Stavanger samtidig. Jeg liker å tro at vi som oftest slo dem.

Jeg er stolt av og takknemlig for at jeg fikk muligheten til å jobbe så mange år i Braathens. Og jammen tror jeg at jeg fikk med meg de aller fineste årene! 80- og 90-tallet var episke på Fornebu!

 

Tilbake til turen på Fornebu i dag. Skravlings non-stop med min kjære eks-kollega, og jammen treffer vi ikke en annen tidligere kollega som ikke jeg har sett siden 2001. Hun var prikk lik seg selv, – det var som jeg hadde truffet henne i går. Det er det båndet vi alle deler, – vi er trygge på hverandre den dag i dag og vi deler noe helt spesielt.

Jeg tror man skal lete lenger etter et like godt arbeidsmiljø, tror jeg!

 

Ønsker dere alle en finfin fredag!

// Nina

 

Følg meg gjerne på Facebook: https://ninautenfilter/facebook.com/

 

To hakk inn på beltet!

Nå må jeg snart lage flere hull i beltene mine, gitt!

Deilig følelse å kjenne at magen skrumper inn (skrumper? Er det et ord? Syntes plutselig at det både så og hørtes rart ut her jeg sitter og snakker høyt med meg selv).

Uansett, skrumper er muligens litt overdrevet. Magen har blitt litt mindre, men jeg er langt fra innhul.

Men den skrumper som en gammel svamp på en måte. Litt sånn slapp i fisken, ikke så stinn og sprekkferdig. For to uker siden hadde jeg en ølmage som enhver fotballsupporter i sin beste alder ville ha misunt meg.

Nå sitter jeg igjen med en gammel og sliten svamp som ingen vil misunne meg.

Det er en av de få ulempene med å gå ned i vekt; huden blir mer skrukkete. Men det var en venn som sa at den trekker seg litt mer sammen igjen etter hvert, når kroppen tilpasser seg den nye kroppen.

Nå tror jeg imidlertid at huden har den evnen i større grad før man kommer i overgangsalderen. Må nok jobbe litt med SK2020, tror jeg. Om det er noe mål å bli Funkynina, da. Og det er det definitivt ikke. Hadde ikke hatt noe imot det, altså. Men det må en aldri så liten realitetsorientering inn i bildet her.

For øyeblikket er det ikke mulig å trene som Funkygine gjør. På grunn av nerveskader i ryggen (som nå kanskje viser seg å komme fra bekkenet pga traume), gjør mine forsøk på styrkeøvelser vondt verre. Så det beste jeg kan gjøre nå er å gå turer, og så håper jeg at videre behandlinger nå fremover kan gjøre at jeg etter hvert kan trene mer styrke for å gjøre skrumpmagen mindre skrukkete.

<p> <img src="data:image/svg+xml,%3Csvg%20xmlns=

Bildet er fra tidligere glansdager. Jeg har det friskt i minne hvor herlig det var å være på vei til et lettere liv, og nå er jeg heldigvis der igjen! Ikke like sprek til å gå raske turer, men jeg drømmer om å komme dit igjen!

Resultatet, da, Nina?

Etter 15 dager med Spis deg fri-metoden fortsetter jeg å gå nedover på vekta. Første uka gikk jeg ned 2,7 kg.

Uke nummer 2: Minus 2,2 kg!

Totalt: Minus 4,9 kg.

Det er nesten 5 kilo, det!

 

Fortsetter det sånn skal du ha problemer med å se meg på stranda til sommeren, så da spiller det ingen rolle om magen er svampete, si!

Neida. Det fortsetter neppe i samme tempo. Men gurimalla så godt å få en mental boost til å fortsette videre! Nå har jeg et hårete mål om å klare minus 15 til påske, det betyr en kilo i uka fra nå. Kan det gå? Ikke lett å si hvordan kroppen vil reagere. Ofte kommer man jo til såkalte vektterskler der kroppen protesterer og roper om hjelp, den forsøker å holde på kiloene som en veletablert forsvarsmur ville gjort det i en kamp når håndballgutta spiller EM-kamp. Da blir det lett David mot Goliat, men jeg skal kjempe innbitt og vinne den kampen! Får bare håpe muren ikke står stille og ugjennomtrengelig for lenge av gangen. Om jeg er den smarteste, da vinner jeg og klarer målet mitt! Og jeg er ikke dum, bare så det er sagt!

 

Fikk en kjempe-oppmuntrende mail fra Irina Lee som er “sjefen” for Spis deg fri/Bright Line Eating i dag:

Der fikk jeg gratulasjoner for å ha fullført de to ukene med gratis veiledning, og det viser seg at av de mange hundre som meldte seg på, var det kun 20 prosent som virkelig logget seg inn på kursportalen.

Og blant de 100 personene som begynte med dette samtidig med meg den dagen for to uker siden, var det kun 4 personer som krysset målstreken på dag 14.

Tenk det’a! Jeg er blant de 4!

Har jeg grunn til å være stolt av meg selv? JA!

Jeg er stolt enda det ikke har vært vanskelig i det hele tatt!

Det er fantastisk å kjenne seg sterk i hodet igjen etter at det det siste året har vært inntullet i tåke.

I’m back!

 

// Nina

 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg)

Happy uten sukker og mel!

 

Etter to uker med ny livsstil kjenner jeg for første gang at jeg er litt fysen på “noe”. Vet ikke helt hva, men jeg tror jeg skal gå og ta meg et glass vann. Det løser sikkert problemet.

Det er jo ganske utrolig at dette har gått så smertefritt! Å kutte sukker og mel fra kosten er godt for både hjerne og kropp, tenker jeg.

Hodet er mer skjerpa, og magen er i balanse.

Metoden jeg følger, er som tidligere nevnt,  http://Spisdegfri.no.

Det handler rett og slett om å bli kvitt sukker- og melavhengighet, og dernest å bli fri fra matkjøret, altså all tankevirksomhet rundt mat.

Det er ikke sånn at jeg ikke tenker på mat lenger, men jeg bruker ikke energi på å tenke på hva jeg kan gå og putte i munnen til enhver tid. Snoke i skapene, spise en sjokoladerute (eller fem) i smug, småspise mens jeg lager mat osv.

Nå er det de tre måltidene jeg skal ha hver dag som gjelder. Og de måltidene planlegger jeg dagen i forveien. Jeg sørger for å ha alt av ingredienser tilgjengelig, jeg risikerer ikke å plutselig ikke ha sunne alternativ i kjøleskapet.

Vi spiser mye mer variert nå. Det er en PLAN bak ethvert måltid. Jeg koser meg med å teste nye oppskrifter og prøver å variere måten å tilberede grønnsaker på så vi ikke går lei. Brokkoli er godt, men ikke hver dag, liksom.

Edamamebønner! Så godt! Har spist det før, men har aldri tilberedt mat med det selv. Skjønner jeg har mye å lære, mye nytt å smake på. Bruker også mye mer krydder i kombinasjon med hverandre enn jeg har gjort tidligere. Gøy!

Og ikke minst ser maten mye mer innbydende ut enn før. Nå bugner det av farger på tallerkenen. Vi har alltid vært flinke til å ha grønnsaker til middag, men ikke disse mengdene og med så stor variasjon som nå.

Snakket med en nabo i dag om hvor godt det er å være i gang med livsstilsendring, hvor bra man føler seg og om hvorfor i alle dager man etter en tid slutter med det som gjør at man føler seg så bra?

Det er jo ren idioti!

Akkurat nå er jeg superoptimist og tenker at dette er min metode, dette kan jeg leve med. Men jeg vet jo av erfaring at jeg har feilet før og at det kan skje igjen.

Verktøyet jeg har med meg nå er noe så enkelt som “én dag av gangen”.

Den setningen har jeg med meg i bakhodet hele tiden. Den hjelper utrolig godt. Jeg velger å ta rette valg i dag, og i morgen tenker jeg det samme. Dermed kommer aldri i morgen, om du skjønner?

Foreløpig har det ikke vært noen utfordringer. Jeg flyter på godfølelsen og gleden over å være i gang.

Bortsett fra trollet som kom frem i går morges, har jeg også vært unormalt stabil i humøret. Det et ikke bare jeg som har glede av det, for å si det sånn!

Stay tuned, – i morgen kommer oppdatering på vektnedgangen😉

 

// Nina

P.S. Jeg er ikke fysen lenger 🙂

I dag tidlig tok det helt av!

I dag våknet trollet til live! Jeg forsov meg!

Bård sto opp når han skulle, og en halv time etter at jeg SKULLE ha stått opp, kommer han smygende inn på soverommet, kysser meg forsiktig på kinnet og hvisker: “Skal dere sove lenge i dag, begynner Julie senere på skolen”?

Jeg bråvåkner ut av drømmen om to påkjørte elger som lå i veien. Den ene lå på ryggen med beina rett opp, smilte til meg og ville jeg skulle klø den på magen.

Kikker forvirret på klokka, og i løpet av 2 sekunder har jeg rukket å lire ut av meg en tirade om at “jeg skulle stått opp for en halvtime siden, hvorfor har du ikke vekket meg, jeg har skikkelig mye å gjøre før Julie skal av gårde bla bla bla”!

Jeg tisser i en rasende fart, har ikke tid til å veie meg (vet jeg stolt har sagt at det der driver jeg ikke med hver dag, men det var ljug), slenger på meg klærne fra i går, kaster en børste gjennom håret. Stormer inn på rommet til Julie, sier hun har skikkelig dårlig tid og må stå opp med det samme med en skikkelig utrivelig stemme mens jeg drar gardinene fra vinduet.

Sklir ned trappen (Bård blir klokelig igjen oppe på badet og pusser tenner), inn på kjøkkenet, hiver i meg et glass vann og forbereder frokost til husets bortskjemte tenåring (liker å gjøre det når hun er hos meg).

Smeller sammen et lekkert proteinrundstykke med salat, egg, paprika og agurk + et lite utvalg av dagens frukter fra kjøleskapet: jordbær, bringebær, blåbær og kiwi skåret i hjerteform. (Supermamma, der har’u meg).

Bård har gjort klar en kopp med pulverkaffe, jeg koker vann og bevilger meg litt melk i kaffen.

Han kommer forsiktig inn på kjøkkenet. Prøvende. Er det trygt å komme inn?

Jeg var LITT roligere. Får et kyss og ha det. “Vi sees på brakkeriggen til elektrofirmaet kl.10”, sier han på vei ut. (Vi har kjøpt leilighet, og har gjort en del endringer på det elektriske).

“HVA? Er det i dag”??? Pulsen stiger på nytt, men HELDIGVIS rekker jeg å tenke meg om bittelitt (jeg har jo ingen andre timeavtale i dag, og klarer å motta beskjeden noenlunde fattet.

Bård går, og jeg kikker på klokka.

God tid. 25 minutter til vi skal ut døra.

Stress uten mening. At jeg aldri lærer! Det går jo ALLTID bra!

Likevel er det å forsove meg noe av det verste jeg vet. Og derfor skjer det kun  annethvert skuddår.

Unnskyld, Bård. Unnskyld, Julie. I morgen tidlig skal jeg være en kvitrende fugl!

 

// Nina

P.S. Jeg håper det gikk bra med elgene! Det får jeg kanskje vite i natt 🤣