I kveld, klokka ti på ti, er det nøyaktig ett år siden Lars Ove pustet for siste gang.

Jeg har på en måte gått og ventet på denne dagen. Tenkt at alt blir bedre bare vi får passert ett år siden dødsfallene til  Lars Ove i dag, og Sidsel den 9.februar. Vet jo at det ikke er helt sånn det fungerer, – det er vel bare noe man har hørt, at det er godt å ha vært gjennom alle merkedagene i løpet av året.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Og i dag er altså merkedagen for Lars Oves bortgang. Sirkelen har sluttet. Vi begynner på den samme sirkelen om igjen, og forhåpentlig blir sirkel nummer to en lek i forhold til nummer én.

Ikke for det, – det er ikke spesielt merkedager som bursdager, 17.mai eller julaften som har vært vanskelige. De dagene har man jo nok annet å tenke på. Nei, det er dagene imellom, alle hverdagene som av og til har budt på tyngre stunder. De dagene da minnene strømmer på fordi jeg ser på et bilde, hører en sang eller får opp et minne på Facebook.

Også er det at det har vært slitsomt å takle alt, rett og slett. Når to søsken dør så tett, så er det for det første veldig mye å ordne med i forbindelse med bisettelser, selv om begravelsesbyrået Jølstad var en uvurderlig støtte i den perioden. Så var det alt det økonomiske. Ubetalte regninger, fellesutgifter, strømselskap, mobilselskap, forsikringsselskap etc. Alle skal ha beskjed, og noen av regningene var det greit å betale med én gang så ikke rentene galopperte av sted…

Leiligheten til Sidsel, omsorgsboligen, måtte ryddes ganske kjapt så en annen i kommunen kunne få plass der. Forstår det, men det var litt vondt å tømme hele leiligheten så fort, selv om det også var greit å bli ferdig med det.

Så var det også leiligheten til Lars Ove som skulle selges, – det var litt av en ryddejobb å gå gjennom alt. Selv om han hadde alt på stell. Alt var så ryddig og greit, ikke et eneste papir som uvedkommende ikke kunne se. Fikk veldig følelsen av at Lars Ove hadde forberedt seg godt. At han visste han skulle dø snart.

Det er jeg nesten sikker på at han var klar over, og jeg er utrolig lei meg for at han ikke fortalte til oss hvor syk han var. Ingen skal måtte bære på den vissheten alene.

Å miste to søsken er utmattende og energitappende i seg selv vil jeg tro. I tillegg sliter jeg selv med nervesmerter og pappa er syk. Ikke rart at det var et slitsomt år, og at det har tatt tid å komme ut av tåka.

Men jeg kan skrive under på at tiden gjør sorgen lettere å bære. Jeg har fått alt mer på avstand, jeg har bearbeidet mye med skriving, og jeg kan snakke om broren og søsteren min uten at øynene fylles med tårer hver eneste gang.

Lars Ove

Jeg liker å tro på at du er i Himmelen.

At du og Sidsel passer på hverandre

At dere er sammen med alle våre

At du er uten smerter og piller

At du får sett på RBK og Arsenal

At du har mange irske settere rundt deg

At du får dratt på jakt og at det er mange ryper i fjellet der

At du kanskje har funnet deg ei rype som ikke er type fugl

At du ser ned til meg og vet at jeg savner deg sånn

Savner at du fins

// Nina