Men det er sant! I går ble kjøleskapet snakket om på nasjonal radio. På P5 Hits, faktisk!
Programleder Tomm-Espen Kroken som har programmet P5-lunsjen hadde lest bloggen min i går, og syntes det var en bra historie.
Jeg hørte det ikke selv, så jeg vet ikke helt om det var det at kjøleskapet ikke passa under trappa eller om det var det faktum at jeg kalte det en katastrofe (noe som er rimelig overdrevet om man tenker på alt som skjer her i verden), som gjorde at han nevnte historien min.
Spiller ingen rolle, – at kjøleskapet som har blitt nevnt opp og ned i mente på bloggen til dere alles store ergrelse, til og med blir dratt frem på nasjonal radio, er ikke mer enn det bør være for et italiensk vidunder🤣
God natt og peace out!
// Nina
P.S. Kjøleskapet står fortsatt litt utpå gulvet, vi venter på eksperthjelp, hehe. Men jeg digger det hemningsløst!
“Katastrofe”, utbrøt jeg da kjøleskapet vi har ventet på i sju brede og sju lange endelig kom i går kveld.
“Nei, dette er ingen katastrofe”, sa sønnen min. “Mye av det som skjer ute i verden nå, dét er katastrofe, mamma. At kjøleskapet ikke får plass under trappa, det er bare en utfordring, det”.
Men ja, dere leste riktig! Kjøleskapet er for høyt under trappa. Det vil si, selve skapet er akkurat passe, men dørene er litt høyere enn resten av skapet, og dermed får vi ikke skjøvet det helt inn under trappa.
Vi snakker 12 mm. Det ordner seg. Og gurimalla så lekkert det er! Det står bare litt vel langt ut på gulvet, liksom.
Jeg har nok jinxa det litt vel mye siden det gikk som det gikk i kveld. Fallhøyden var stor, hehe. Ikke så lett å se sort mot sort, men kjøleskapet skal altså stå innunder trappa, og vi beregnet det til å gå helt fint. Eller akkurat som enkelte vil si.
For på tegningene av leiligheten var det trappetrinn under trappa, om dere skjønner. Men da vi flytta inn var trappa bygget inn med en hel vegg uten trinn.
Da ble det litt trangt, sa brura. Sånt skjer. Dette løser vi. Har ikke ventet siden 23.oktober for å sende det i retur, liksom.
Så da får vi vel ta litt av trappa, da! Bård har nok drømt og sovet på det i løpet av natta. Jeg har full tiltro til at mannen min fikser når han har tenkt ferdig.
Uansett var det deilig å stå opp til et velfungerende, stillegående, deilig italiensk og sort kjøleskap i dag, selv om det sto litt langt ut.
Hvem klager vel på at’n står litt langt ut, sa brura.
Jeg kjenner det godt i hjertet om dagen. Kjenner at vi nærmer oss datoene for da Lars Ove og Sidsel gikk bort.
De dukker oftere og oftere opp i tankene igjen, og savnet er enda litt sterkere nå om dagen, på denne tiden av året.
Men jeg lever fint med det. Det har gått straks to år siden de ble borte, og de traumatiske og surrealistiske ukene er ikke like tilstedeværende i bevisstheten som de var ganske lenge etterpå.
Men! Det skal det også veldig lite til før alle minnene fra vinteren 2019 strømmer på igjen.
I dag var det noen som hadde trykket “liker” på et par statusoppdateringer jeg hadde skrevet på fjesboka om Sidsel.
Den ene var statusen jeg skrev den dagen hun gikk bort, – den andre var dødsannonsen hennes.
Det er lenge siden jeg har sett disse innleggene, og jeg kjenner at det røsker ekstra hardt i hjertelomma for savn når jeg kikker godt på bildene av den fineste storesøstra mi.
Alle som har mistet noen kjære vet hva jeg snakker om, tror jeg. Det gjør vondt, og det gjør godt.
Det er vondt å savne dem, og det er godt å ha elsket dem❤
Så lite som skal til. En tommel opp på Facebook, en lukt, en sang, en setning, – så veller minnene frem igjen.
Takk du ukjente som trykket og viste medfølelse på Facebook i dag. Det fikk Nina-tårene frem igjen. Det var litt godt å ta seg tid til å la minnene strømme på.
Skjønner ikke hvorfor jeg har fått så sabla vondt i nakken. Burde holde med ryggen, hofta, rumpa og skuldre, liksom.
Men, – jeg hater å fokusere på de kjipe tingene. Prøver så godt jeg kan å ignorere smertene. Har vel lykkes sånn tålelig med det.
Har vært på mamma-besøk i dag. Fikk høre at hun var så blid om dagen. Skravla går visst som bare det når de sitter og spiser. Spiser godt gjør hun også. Sånt er koselig å høre. Samtidig er det litt rart å få høre det samme om moren min som jeg hørte da jeg hentet ungene i barnehagen for en god del år siden…
Klokka 19:43 i dag tikket det inn en sms:
Guess what?
Jeg måtte sjekke vekta på pakka i tilfelle jeg hadde bestilt noe annet som jeg ikke husket i farta, men hurra-meg-rundt: Pakka veier 120 kg står det, – det KAN da ikke være noe annet enn et kjøleskap?
Undrenes tid er ikke forbi! KJØLESKAPET KOMMER I MORGEN!
Det tenker jeg det ikke bare er jeg som er glad for. Herre min hatt som jeg har gnåla om dette kjøleskapet i utallige innlegg her på bloggen. Jeg lover, – etter i morgen er det slutt! Tror jeg. Det kan hende jeg må pense innom det innimellom. Bare fordi jeg forhåpentligvis er så himla fornøyd.
Så nå sitter jeg her i skrivende stund og bare kikker bort på den hvite hvitevaren som i morgen blir erstattet med sort og messing. Jeg hååååper det svarer til forventningene (og pris!).
God natt, eller om du leser i morgen tidlig; god morgen 🙂
Men, vi har garantert spist vårt siste måltid der i dag. Litt tørr brødskive med laks og eggerøre og kaffe i grønn plastkopp på en pinnestol ved vinduskarmen. Ganske koselig, egentlig.
Har prøvd å prakke på barna litt sølv, porselen, bilder og planter i løpet av dagen.
Noe ble vi kvitt, det andre er sortert under kategoriene ‘brennbart’, ‘ikke brennbart’, ‘elektrisk’ og ‘gjenbruk/Fretex’.
Klart for bortkjøring til uka.
Selv om vi trivdes utrolig godt i huset vårt, så er det helt fantastisk å låse seg inn her, i leiligheten, vårt nye hjem.
Det føles helt riktig å ha flyttet inn i leilighet, og luksusfølelsen av at alt er nytt, er ubetalelig.
Det ble brått tomt oppe i loftstua i dag. Beklager gnålet mitt om denne daybeden, men nå er den altså borte.
Vi pakket den inn etter alle kunstens regler i går kveld, og i dag morges kom det en blid bergenser for å frakte den over fjellet til vest. Håper nye eiere blir fornøyd, – den er ufattelig diggbar!
Nå får vi klare oss uten ei ekstra stue i 12 uker. Ser allerede frem til å få inn hjørnesofa og salongbord, få hengt opp bilder og stæsja litt der oppe. Tålmodig som jeg er, så går nok ventetida som en drøm.
Det gledes det til kommende uke og om det vi har ventet på siden 23.oktober, virkelig kommer; Kjøleskapet med stor K!
Vi tror det ikke før vi får se det, – kribler i magen ved tanken, og håper det er like fint i virkeligheten🥰
Vi skal overlevere det gamle huset vårt til nye eiere 29.januar, så vi har hatt god tid til flyttinga. Litt for god tid, kanskje.
For vi har fortsatt ikke tømt alt som er der oppe. Klær i klesskapet, ting og tang og alt man ikke egentlig vet hva man skal gjøre med, står fortsatt i kjelleren, noen fine tekopper i kjøkkenskapet, til og med litt mat i kjøleskapet har vi fortsatt.
Siste rest skulle tas i dag, tenkte vi. Sortere avfallet så det blir lett å kaste på fyllinga. Ta med til leiligheten det vi tenker vi ikke kan klare oss uten (egentlig ingenting av det, tror jeg), sånn at vi ble ferdige én gang for alle, liksom.
Vi skulle bare dra en liten tur og se på ny sofa til loftsstua først. Jeg burde ha visst; Det tar tid!
Lenge før vi var ferdige med det, kjente jeg på hele kroppen at det var det jeg klarte i dag. Så mye tråkking og ståing inne i butikken er nok til å slå meg helt ut.
Så nå er det smertestillende og horisontalen i sofaen, vi rakk ikke i nærheten av gamle huset engang . Ny dag og nye muligheter i morgen.
Det er kjipt at jeg ikke fikser mer enn såpass i løpet av en dag, trøsten er at vi fikk bestilt ny sofa.
12 ukers leveringstid er aberet, men den blir superfin, tror jeg. Har valgt ut fargen fra en liten stoffprøve, – håper på full klaff når vi får sett sofaen in real life.
Har prøvesittet sofaen, altså. Bare ikke i fargen vi ønsker. Comfy og i riktig størrelse blir den nå, tror vi.
I morgen blir daybeden hentet av en kar som har kjørt fra Tromsø via oss i Asker for så og kjøre til Bergen med den. Tror det er noen som virkelig ønsker seg akkurat denne, altså.
Her skal jeg tilbringe resten av kvelden. Ikke mye spennende som skjer om dagen. Ikke hos deg heller, tipper jeg.
Vi lengter til setra. Nesten tre måneder siden vi var der sist. Selv om det er bitende kaldt der oppe nå, så er det vidunderlig vakkert har jeg sett på utallige snapper i dag. Skulle veldig gjerne prøvd en skitur snart. Vår tid kommer nok👍🥰
Jeg antar det var rundt 100-150 biler foran meg i køen, men da vi først begynte å røre på oss i vår kolonne, gikk det radig.
Det var på en måte som å være i et aldri så lite fellesskap der på testområdet. Felles skjebne i hver vår bil, liksom.
Jeg forsøkte å smile og vinke litt til de rundt meg, men det var dårlig respons.
Neida. Jeg gjorde ikke det. Men kunne vært artig. I stedet satt jeg og øvde meg på å gape og kikket etter om jeg hadde buser i nesa før testinga. Hadde ikke det.
Så ble det min tur. Og det gikk jo fint!
Faktisk syntes jeg den i halsen var verst. Brakk meg skikkelig.
Opp i nesa var easy peasy. Nesegangene mine er nok som skapt for lange gjenstander. Den gled rett inn, sa brura. (Eh…)
Men altså, vi snakker om små sekunders ubehag her. Veldig lite å klage over.
Hun som tok testen på meg spurte om jeg hadde tatt den før. Jeg svarte som sant var, at jeg ikke hadde det, og at jeg kanskje var “den siste Mohikaner” som ikke hadde tatt den?
Men neida, det er faktisk veldig mange som tar den for første gang i disse dager. Og spesielt i dag, i Asker, var det mange førstereis med pinne oppi nesa og i svelget, kunne hun fortelle.
Som dere ser, ingen selfie-bevis fra testinga var mulig. Men jeg byr på et lite nesebor-bilde post koronatest, likevel. Ikke rart det gikk smooth, si!
Som jeg skrev i går, så våknet jeg og følte meg litt groggy. Jeg var sår i halsen, var tett i nesa, hadde litt muskelvondt, fikk noen frostrier i løpet av dagen, vondt og tung i hodet, litt svimmel, vondt i magen.
Det samme i dag. Fortsatt sår i halsen, litt magevondt, snufsete og varm og kald om hverandre.
Det er også mange symptomer jeg ikke har: Hoster ikke, er ikke tungpustet, både lukter og smaker godt, og tror ikke jeg har noe særlig feber. Kanskje litt pga at jeg er kald og varm om hverandre. Har ikke temperaturmåler, så vet ikke.
Jeg tror ikke det er korona. Men det holder ikke å tro i disse dager. Om jeg skal kunne være sammen med pappa og mamma og handle mat i butikken, må jeg vite.
Så jeg er nå i selvpålagt karantene inntil jeg får resultatet.
Gruer meg litt til den pinnen opp i nesa, men ingen har vel dødd av det, foreløpig?
Tror jeg overlever og satser på negativt resultat🤞😉
Jeg håper og tror det er en stor grunn til å rope HURRA!
Ble litt skeptisk da jeg leste i går at to personer har dødd etter at de hadde fått vaksinen, men det er jo de eldste og de svakeste som får den først, så jeg tenker at dødsfallene har en naturlig forklaring. At det ikke er vaksinen sin skyld.
Eller er det sånn at man får litt covid 19-virus fra vaksinen, og at de svakeste ikke tåler et bittelite snev av den en gang? Hmmm…
Krysser fingre for at vaksinen er trygg, at flest mulig velger å la seg vaksinere, sånn at samfunnet snart blir normalt igjen.
For nå synes jeg det har blitt litt ille atter en gang.
Pappa har et dagsentertilbud én gang i uka. Hver torsdag blir han hentet med taxi, kjørt til dagsenteret, får stor og fin frokost, har hyggelig samvær, trimmer litt, får nydelig lunsj/middag, og blir så kjørt hjem igjen.
Han stortrives der og ser frem til hver gang han skal dit. Jeg også. Det er min fridag på en måte.
På grunn av jul og nyttår har han ikke vært der på tre uker. Han har snakket om og gledet seg til 7.januar helt siden 18.desember.
I dag fikk han telefon om at det ikke blir noe dagsentertilbud i morgen på grunn av oppblomstringen av korona. De tar ikke sjansen på å la eldre mennesker komme dit og risikere å bli smittet.
Jeg forstår det. Men samtidig blir jeg så inderlig lei meg på de eldres vegne! Ensomheten blir enda større, hverdagene enda tyngre.
Eldre har også en psykisk helse.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen:
Er det virkelig verdt å isolere de eldre på denne måten den siste tiden de har igjen på denne jorda? Nå risikerer de å dø av ensomhet i stedet.
Kanskje kunne man klart å opprettholde et tilbud til de eldre om man hadde nok ressurser til å gjennomføre samvær på en forsvarlig og trygg måte.
Nå er det bare trist…
Måtte vaksineringen gå fort og smertefritt for seg så våre eldste kan få livene sine tilbake.
