God fredag, folkens!
I går var jeg i tankefelt- og traume releaseterapi (TFT = tankefeltterapi, TRE = Trauma Release Exercises)
Det høres sikkert litt rart ut for de som ikke vet hva det er, men egentlig er det bare helt enkle og naturlige metoder som skal få kroppen til å lege seg selv ved å frigjøre den fra stress og spenninger som har fått bli i kroppen altfor lenge.
Jeg tror at mine smerter i rygg/sete/bein og nå senere både hofte og skulder, har blitt forsterket av stresset og presset jeg har hatt over meg i mange, mange år.
Jeg er uhyre sensitiv. Om Bård f.eks forsøker å massere meg litt forsiktig, gjør det kjempevondt og nervene “eksploderer” på en måte når de blir “aktivert”. Smertene blir enda verre i etterkant.
Nervene sender signaler til hjernen om at man har vondt, og så er det opp til hjernen å tolke hvor høy grad av smerte man opplever.
Det er ikke noe som er feil her. Vi tolker alle smerte ulikt. At jeg får mer vondt av massasje enn deg, betyr ikke at jeg innbiller meg smerten. For meg er den høyst reell.
Når et menneske blir utsatt for langvarig stress eller alvorlige traumer, kan det utløse andre sykdommer som depresjon, hjerte- og karsykdommer, diabetes, høyt blodtrykk, overvekt, migrene, dårlig hukommelse, mage- tarmproblemer, kreft etc etc.
Stress er mao ikke sunt. Kjenner du på stress, at du føler at omgivelsene dine forventer mer av deg enn det du klarer å prestere, da er det bare å få snakket med noen om det, sier jeg bare.
Ikke gå for lenge med den følelsen, det er ikke bra for deg.
Tilbake til tankefeltterapien.
Under behandlingen fikk jeg en voldsom tristhet over meg. Den satte seg i brystet. Kom overraskende på, jeg trodde jeg bare var litt “pling i bollen” i går. Følte bare at det var litt kaos i tankene mine uten at jeg kunne peke på noe konkret.
Og så, ut av intet, kom søsteren min Sidsel frem i tankene mine.
Savnet kom over meg. Jeg savner henne ikke så veldig mye fra da hun var syk, som på dette bildet fra 2018. Hun har antakelig falt ut av sengen under et epileptisk anfall på rommet sitt, ingen så hva som skjedde, og så har hun slått seg kraftig.
Ironisk nok var det på den tiden en panda som var yndlingsbamsen hennes. Hun var utrolig søt, da❤
Nei, jeg savner det helt spesielle søsterbåndet vi hadde mellom oss da hun var frisk og levde godt med sitt Downs syndrom. Jeg savner den dype kjærligheten vi hadde for hverandre “i gamle dager”.
Kjærligheten var selvfølgelig der da hun ble syk de siste årene også, men den kom ikke like godt til uttrykk da hun utviklet Alzheimer og fikk andre sykdommer som gjorde henne veldig redusert.
Jeg var så uendelig glad i den lille, fine storesøsteren min, og jeg vet at Sidsel var uendelig glad i meg.
Jeg savner latteren vi delte, kosestundene sammen på kafé eller hjemme, og ikke minst savner jeg de millioner av små kyss som hun delte ut hver eneste dag.
Hun var vår naturlige lykkepille.
Det var godt å bli bevisst det savnet gjennom terapien, for da fikk jeg gråte litt, og det hjelper alltid. Følte meg mye lettere (og sykt trøtt!) etterpå og savnet etter Sidselmor ble litt mindre.
Jeg tror denne formen for terapi hjelper meg til å takle smertene mine bedre. Terapien vil jo ikke gjøre meg frisk fra de fysiske plagene mine, men kanskje kan den hjelpe meg til å oppfatte smertene som mindre ille enn i dag, og det hadde vært gull.
Om ikke annet, så har jeg lært å fokusere på pusten og å puste med magen, og det er jaffal ikke feil!
Nå er det helg! Juhu! Vi skulle ha dratt på setra, men dårlig vær gjør at vi utsetter det til neste helg. Så da blir det rydding og kasting og planlegging her hjemme i stedet. Blir bra det!
// Nina
