Jadda!

Nå nærmer det seg med stormskritt at vi overtar leiligheten vår, og det er nok å tenke på, for å si det mildt.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg kjenner kriblinga i magen drar seg til noe innmari, for om bare én måned kan vi flytte inn! Vi hadde fått estimert mellom desember og mars en gang, og det er vel mer normalt at store prosjekter gjerne blir litt forsinka, så tidlig overlevering var en stor bonus!

10.desember er datoen. Det blir jul i ny leilighet om vi vil!

O’ jul med din glede og barnlige lyst, – tenk å få lage julestemning i det nye hjemmet vårt a! Magisk!

Vi trenger plassbygde garderobeskap, og det får vi neppe på plass til jul, men jeg tror rett og slett at vi ikke vi klarer å la være å flytte inn når vi først overtar.

Ikke er det sikkert drømmekjøleskapet er på plass til jul, heller, men da får vi heller kjøpe et brukt og billig midlertidig på Finn i mellomtiden.

For ja, vi kjøpte det italienske med ismaskin og franske dører som jeg skrev om her. 

Det passer perfekt på mål, høyde og bredde, og stilmessig helt prima ballerina

Det er 6-8 ukers leveringstid på det, magefølelsen, eller kall det pessimisten i meg, sier at det ikke kommer før etter nyttår. Men jeg har tatt feil før, si!

Jeg har solgt unna ting og tang på Finn, og kjøleskapet er allerede nesten tjent inn, hehe.

Myyye jobb å selge på Finn, ass! De aller, aller fleste er seriøse og holder avtaler, men fytti grisen, det er rimelig mange jeg har ønsket en humpete tur ut i verdensrommet også, for å si’re sånn!

Den dagen vi overtar leiligheten er det med malespann og malekost i begge hender. To rom skal males i to nye farger, og jeg har en følelse av at de blir skikkelig innertiere begge to.

Ellers tenker vi mye på belysning. Jeg googler og finner sååå mye kult, putter det i handlekurven på nettsiden, men tør ikke trykke på “gjennomfør kjøp”, for jeg vet jo at kjæresten mener vi må vente og se hvordan behovet blir. Han har rett, som vanlig…

Jeg begynte akkurat å bla litt tilbake for å lese litt om hva som rørte seg på bloggen rundt denne tida for et år siden, før korona. Det var deilig og koronafri lesing, gitt! Og jammen kom det endelig litt julestemning sigende også:

Kreativ med mose og sesongens første skitur

Julestemninga pleier å komme tidligere enn dette. Gir lett korona skylda nå også for at den har litt vanskelig med å finne frem til følelsene mine i år.

Men uansett om verden står på hodet, så blir det en slags jul i år også. Jeg håper det blir en bra en for oss alle

// Nina

Jeg glemte farsdagen i dag, jeg.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Korona og Trump får glatt skylda.

De siste dagene har jo vært helt syke, bokstavelig talt.

Først dette valget i USA som mangler sidestykke og en president som har mista det helt. Jeg lar meg fortsatt sjokkere over at det går an å være verdens mektigste mann og så klin gæærn samtidig. Og det i den vestlige verden, attpåtil!

Altså, gudskjelov at det kommer et skifte der borte. Men det var jo på hengende håret, og jeg må jo si at jeg er litt skeptisk til hvordan Biden skal klare å håndtere nesten halve befolkningen som tilsynelatende er hjernevasket av en mann som oppildner til vold og rasisme…

Samtidig som dramaet utspiller seg på den andre siden av dammen, så befinner vi her i bittelille Norge oss i en deprimerende utvikling mtp korona og smitte.

Jeg synes det er helt tragisk at vi har kommet hit. At vi ikke har klart å ta det skikkelig på alvor, at vi har latt viruset få overtaket, og at vi nå kanskje kan risikere at mange vil dø på grunn av det.

Jeg innrømmer glatt at jeg er redd. Redd for at helsevesenet skal knele og at folk ikke skal få den hjelpen de trenger.

Jeg er redd for å bli syk selv. Jeg er redd for at jeg uforvarende smitter foreldrene mine eller andre.

Jeg er redd for ikke å få feiret jul med barnebarna mine.

Jeg er redd for at verden aldri blir den samme igjen. Eller, nei. Det er jeg ikke redd for. Jeg håper at verden endres etter dette. At vi blir flinkere til å ta vare på kloden vår og naturen og miljøet.

Om vi kommer oss gjennom denne pandemien og verden friskmeldes, så håper jeg ikke all smerte og alle tap har vært forgjeves,  men at vi har tatt noe lærdom av tragedien.

Nå prater jeg meg helt bort.

Jeg glemte farsdagen! For første gang kjøpte jeg ikke gave til pappa. Da vi spiste sen frokost i dag, husket jeg det.

Ringte pappa med én gang, og gratulerte han med dagen. Han husket heller ikke hvilken dag det var.

Jeg sa jeg hadde glemt å kjøpe gave, men at jeg ville gi han noe enda bedre enn det man kunne kjøpe for penger, og det var tid.

Vi tok han med oss på en luftetur i nabolaget, det ble en kaffe på bye & bekk (smittevern ble ivaretatt), og søndagsmiddag hos oss etterpå.

Tid er mer verdifullt enn all verdens pakker.

Joda, det er godt mulig jeg burde holde mer avstand til faren min nå. Men hvordan i all verden kan jeg gjøre det, når jeg er den eneste han har igjen her i verden?

 

Det blir helt feil å isolere de eldre i denne tiden. Ensomhet er vår tids største fiende på linje med korona. Jeg tror det er like vondt å dø av begge deler, faktisk.

// Nina

Det var egentlig helt tragisk, samtidig som det føltes helt trygt.

Vi møtte ikke annet enn to ansatte da vi var på kino i går kveld.

Vi så Børning 3. Ener’n og toer’n var bedre, synes jeg. Men treer’n byr jo på Wenche Myhre, Die Wenche. Og jeg blir jo bare glad av å se på den dama der, jeg!

Elsket den overraskende slutten. Den var lættis. Da savnet jeg flere i salen som kunne le hemningsløst sammen med meg. Bård har det ikke med å være like hemningsløs som meg.

Vanligvis foretrekker jeg helt andre sjangre enn billøp når jeg skal se på film, men det er unektelig litt deilig å få litt adrenalin av spektakulær bilkjøring i vill natur og å høre norsk, tørr humor på stort lerret. Også Anders Baasmo, da. Han er god.

I disse tider har jeg tenkt at det ville være for risikabelt, smertevernmessig, å gå på kino. Overhodet ikke i Asker, i hvert fall.

Da jeg bestilte billettene noen timer før filmen skulle begynne, så jeg at ingen seter var opptatt. Og da vi kom inn på Asker kino var det kun Bård og jeg der. Helt alene i kiosken og i venteområdet. Bortsett fra de to kjempesøte ansatte som hadde all verdens tid og var på tilbudssida med ekstra service om vi skulle trenge det.

En behagelig og trygg opplevelse. Anbefales!

Men det er vel ikke sikkert kinoene overlever om det bare er et par stykker som kommer på hver enkelt forestilling i lang tid, på den annen side vil jeg nok være mer skeptisk om kinosalen blir fylt opp med 10-20-30 mennesker… Da tror jeg jeg holder meg hjemme.

Hmmm…. vanskelig tid! Pokker ta korona!

// Nina

Følg meg gjerne:

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Annenhver uke siden slutten av mars har jeg besvart en undersøkelse på sms fra MoBa ved FHI.

MoBa er Den norske mor, far- og barn-undersøkelsen som jeg har vært en del av i snart 19 år.

Trofast har jeg, og ca 280 000 andre mødre, fedre og barn regelmessig svart på helsespørsmål opp igjennom årene fra FHI. Formålet med verdens største helseundersøkelse er å finne årsaker til sykdom.

Da pandemien brøt ut her til lands ble jeg spurt om å delta i undersøkelsen som skal bidra til å øke kunnskapen rundt koronaviruset.

For meg har det vært en selvfølge å bidra. Enkelt å svare på noen spørsmål hjemmefra.

Men så ville de plutselig ha blodet mitt, gitt! Et medisinsk forskningsprosjekt jobber med forståelsen rundt antistoffer mot Covid, og trenger blod å forske på.

For å bidra måtte jeg møte opp på Ullevål universitetssykehus på et gitt tidspunkt i dag. Deltakelsen var helt frivillig.

Jeg trengte ikke å tenke meg om. Så klart jeg må hjelpe der jeg kan.

Formen har ikke vært på topp i det siste, og jeg må innrømme at jeg har angret på at jeg sa ja til å være med de siste dagene.

Men så er det den samvittigheta, da… Og om det ikke er verdt å kjempe mot Covid, så veit ikke jeg hva annet jeg skulle gått i krigen for. Så selvfølgelig dro jeg!

Jeg har ikke kjørt alene innafor Ring 3 siden 1990, så i dag fikk pulsen og snakketøyet kjørt seg. Jeg snakker nemlig veldig mye med meg selv når jeg kjører bil på ukjente steder og med mye trafikk.

Takket være korona, ironisk nok, så var det lite trafikk. Dama på GPS’en og jeg hadde en riktig så trivelig tur inn til Ullevål universitetssykehus.

Majorstuakrysset ble forsert som om vi ikke hadde gjort noe annet siden pandemien kom til landet, og jeg tok meg selv i å synge “Svag” på full hals nedover Kirkeveien med et stort glis i trynet.

Victor Leksell har lykkes stort med den låta, og det enda navnet hans nesten rimer på Tegnell… Hø hø hø.

Fant Laboratoriebygget på OUS Ullevål, fikk parkere gratis, og etter et par mislykkede forsøk på å finne en blodåre som dugde, fikk jeg omsider avlevert blodet mitt i forskningens ånd. Det føltes fint å bidra litt igjen.

På vei hjem måtte jeg stoppe og gå litt i Vigelandsparken. Milde måne, så vakkert!

Er superglad for at jeg trosset frykt for bykjøring og smerter i dag

Og hurra! Leste i dag at neste sesong av “Hjem til jul” kommer på Netflix 18.desember! Hvem ringte på?

Glad kveld til kreti og pleti!

// Nina

Tanker fra i går, som jeg aldri fikk omformulert til et blogginnlegg før i dag:

* Thomas Alsgaard er en fantastisk flott person! Jeg elsker at han er åpen om sin frykt for dansegulvet, at han trosser frykten og er så ydmyk og beskjeden som han er,  hver eneste lørdag. Enda han i alles øyne er Supermann og Norges nasjonalhelt!

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

* At det var utrolig fint å komme på kafeen Den Glade Baker i Asker og se et bilde av  den fineste storesøstra i hele verden henge på veggen der. Sidsel, fra før hun ble syk og med verdens vakreste smil.

Jeg hadde en stille stund borti hjørnet der, med søsteren min smilende mot meg fra veggen. Ja, det rant noen tårer.

* Jeg har debutert med munnbind. Det var uvant og jeg følte meg litt rar i 2 minutter. Etter det var det jeg som så rart på de som gikk uten.

* Selv om smitten har økt her i landet, så er det fortsatt lov å være blid. Synes på en måte mange har blitt strammere i maska de siste dagene. Ja, ikke sånn at munnbindet har blitt for lite eller no’, for de færreste bruker maske enn så lenge.

Nei, folk har brått fått mer strekmunn og glemmer at vennlighet er en væremåte som gjør dagen bedre for både deg og meg.

Smil og vær blid – så blir du koronafri! 

Kanskje. Skader ikke å prøve, jaffal.

* Helgens beste sitat fra en dement mann jeg kjenner som er bosatt i Asker sentrum: “Vi bor så sentralt at vi ikke trenger å gå ut engang”. 

Da bor’u sentralt, da!

* Det var vakkert å gå på kirkegården og tenne lys i går. Mange, mange hadde gjort det samme. Fin stund i ettermiddagsmørket.

* Vi har endelig funnet ny farge til loftstua og til soverommet. Og det takket være at vi begynte å prate med en av driverne i en interiørbutikk, viste litt bilder av den nye daybeden, og vips, så hadde vi fått et tips! Brikkene falt på plass, tror det blir megafint!

* Jeg er også litt ekstra stolt av barna, bonusbarna og svigerbarna mine om dagen! Fy søren, så fine de er, alle som én. Jeg drømmer om en hyttehelg et sted med hele hurven, små og store. Få tid sammen, alle sammen. Ikke sikkert de drømmer om det samme, men jeg håper vi kan klare å få til det når pandemien har roet seg.

* Det var litt deilig å slippe små hekser og troll på døren i går kveld, men også litt trist. Jeg hadde ikke kjøpt inn noe som helst, så det hadde vært krise om de hadde kommet, forresten…

* Mamma har fått en skikkelig bra rullestol på sykehjemmet der hun bor! Hun satt som en dronning i den, og det var helt nydelig å se hvor mye mer komfortabelt det er for henne å sitte i den. Julekvelden kom tidlig i år, føler jeg.

* Jeg har fortsatt følelsene litt tjukt uttapå om dagen, og dagen i dag er også en dag for å minnes de døde.

Vil derfor sende en god klem til alle dere som savner noen sånn at det river litt ekstra hardt i hjerterota om dagen.

Marita Bjørke Ådland er en fantastisk sokneprest som skriver nydelige dikt og salmer. Jeg vil gjerne avslutte med dette diktet som hun har skrevet og som traff meg midt i hjertet i går:

Med ønske om en fredfull og vennlig søndag,

// Nina

Nå var vi drittlei regnvær og korona. Søkte på Finn og fant en dritbillig tur til Kreta for noen dager.

Helt nydelig å kjenne sol på kroppen igjen. Det er lite folk her, det føles trygt å gå på restaurant. Når vi er her er det som om korona er et fjernt spøkelse som aldri har eksistert.

Rent bortsett fra at det er uvant at det er så god plass overalt, da. Så lite turister. Det gjør jo at vi blir påminnet at verden er satt på hodet. Sånn egentlig.

Men det er deilig uansett å late som ingenting for noen få dager.

Synes vi fortjener det. Har jo ofret så mye i lang tid. Holdt oss unna store menneskemengder, handlet til ukurante tider, droppet sommerfester med mange venner, vasket og spritet hender så de har blitt såre og tørre, hatt begrensede muligheter til å besøke mamma på sykehjemmet, droppet utenlandsferien i sommer osv.

Derfor var det ekstremt deilig å bare gi litt f… i alt og kaste seg på flyet. Nyte noen dager og kun tenke på oss selv.

STOPP! NEI NEI NEI!

Vi er selvsagt ikke på ferie i utlandet!

Det frister ikke bittelitt, engang. Nå er det fullt fokus på å bidra i dugnaden som fortsatt pågår her hjemme.

Og vi voksne klarer oss fint, selv om jeg også er lei av korona som de fleste andre. Skulle ønske at livet ble normalt igjen.

Likevel er jeg mest lei av korona for to ulike grupper menneskers skyld, – og det er:

1) Ungdommen

2) De eldre

Jeg er så utrolig imponert over ungdommen og den måten de aller, aller fleste takler å få snudd ungdomstida si snudd på hodet i dette galskapens år 2020!

Når man er tenåring er det først meg selv og så meg selv.

Det er veldig normalt for alderen. 

Livet som tenåring handler om å finne ut av hvem man er som menneske, å finne sin plass i flokken, å ha minst mulig bekymringer, være med venner, feste og å lykkes veldig godt eller sånn passe på skolen.

I stedet har de i år fått en veldig annerledes ungdomstid enn de har vært vant til og sett frem til, og jeg er søkke imponert over hvordan de har taklet alle omveltningene på en så bra måte som de har gjort.

Fester har blitt droppet, russetid har blitt nedskalert, det er helst utetrening i stedet for innetrening, antall venner de omgås har blitt redusert, endringer og restriksjoner har blitt godtatt nesten med bare et skuldertrekk og et “ok”, så lenge det er Bent, Espen eller Erna som har sagt det.

 

“Det er som det er. Vi må alle bidra. Vi ønsker å dra lasset sammen”, sier de.

Jeg er stolt av ungdommen vår!

Den andre gruppa jeg har mest vondt av oppi det hele, er de eldre. Jeg har vondt av dem fordi de i denne siste perioden av livet får begrenset kontakt med andre og dermed blir mer ensomme.

Dessuten tror jeg mange eldre også har blitt engstelige. Engstelige for å bli syke og kanskje dø av Covid-19.

Og så uvissheten, da.

“Hvor lenge vil dette vare? Får jeg feire jul med kona mi på sykehjemmet? Kan jeg reise med Kiel-båten igjen? Hvordan blir fremtiden min, den siste tida jeg har på jorda?”

De eldre har ikke ubegrenset med tid som vi yngre lett kan tro vi har. Jeg synes synd på de eldre som må leve med disse tankene nå. For nå har de ekstra god tid til å tenke, dessverre.

Likevel står de i det. De kan jo ikke annet. Men jeg synes det er så inderlig trist at alderdommen til mange ender i ensomhet i selskap med Covid-19 på alle kanaler.

Jeg føler det er ungdommen og den eldre garde som ofrer mest, menneskelig sett, under denne pandemien.

 

De er vår tids korona-helter. Ferdig snakka. 

// Nina

P.S. Jeg ER hjemme:

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/