Jeg føler for å komme med en liten oppdatering, fordi det er så mange som tar kontakt og som lurer på hvordan det går.

Etter forrige blogginnlegg som ble postet for snart to uker siden, har jeg rett og slett ikke orket å skrive noe som helst.

Jeg har ikke orket å dele. Har hatt nok med å takle min egen angst og tunge tanker.

 

Det betyr ikke at jeg bare har hatt det vondt. Tvert i mot. Jeg har hatt fine og lyse stunder, jeg har til og med våknet enkelte morgener og tenkt at dagen i dag blir fin. Dét har ikke vært hverdagskost på en god stund.

Men det beste av alt: Jeg har trosset angsten og jeg har vært alene i butikken flere ganger!

 

Selvsagt kan klumpen i magen, kloa over brystet og den økte pulsen melde seg igjen, men jeg er så glad for at jeg har klart å møte frykten som er helt irrasjonell og grunnløs når alt kommer til alt.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville la angsten få overtaket. Først dro jeg til matbutikker på steder der jeg ikke kjenner så mange, og det viste seg å gå fint.

Til slutt dro jeg til de to nærbutikkene mine. Og vet du hva? Det gikk helt fint! Ganske høy puls før jeg gikk inn, men med fokus på handlevogna og det jeg skulle ha, mestret jeg hele handlerunden til 10 i stil, vil jeg påstå.

 

Nå vet jeg at angst også kan ramme meg. Det høres kanskje enkelt ut å takle det ut fra det jeg forteller, men jeg har nok langt ifra opplevd Angst fra Helvete som andre har gjort. Det er ikke alltid så lett å bare trosse angsten, selv om man ønsker det aldri så mye.

Men nå skjønner jeg litt mer hvordan andre som sliter med dette har det, og vit at jeg har dyp respekt for dere som virkelig sliter med denne følelsen hver eneste dag, flere ganger daglig. Jeg håper inderlig at jeg ikke må slite enda tyngre med dette fremover, for det er en forferdelig “tilstand” å befinne seg i. Helt for jævlig.

 

Jeg har mine timer med psykiateren hver uke, den neste er i morgen. Foreløpig føler jeg egentlig ikke at jeg har startet med selve behandlinga.

Vi prater, jeg forteller og forteller. Hun kommer med tilbakemeldinger, bekreftelser eller spørsmål. Mulig det er en slags behandling som foregår uten at jeg merker at det er det som skjer. Ikke umulig i det hele tatt, når jeg tenker meg om.

 

Å prate om alt det vonde er terapi i seg selv. Og å prate med noen som er uhildet, som ikke har noen forutinntatte meninger, er innmari allright.

Jeg vet ikke om jeg vil få noen diagnose eller om det er snakk om å starte med medisiner etter hvert. Veien blir til mens jeg går, tenker jeg.

Uansett – Det er godt å være i gang! Bare tanken på det gjør humøret lettere.

 

I dag kom vi hjem etter et par nydelige dager på setra, Bård og jeg.

Nå skal vi ha noen fine påskedager hjemme i Heggis. Være litt sammen med pappa, besøke mamma og se noen barnebarn (utendørs) før påska avsluttes i vårt paradis i Valdres.

Meningen var jo å skrive oftere under denne prosessen, men det koster for mye, kjenner jeg.

Jeg må først og fremst tenke på meg selv. Livet på sosiale medier kommer i annen rekke nå for tida.

Tusen, tusen takk til alle dere som har sendt meg meldinger og vist omtanke. Jeg har ikke maktet å svare alle. Enkelte dager har vært tøffere enn andre, og jeg har simpelthen ikke orket.

En annen grunn til uteblitt svar og kanskje bare et “hjerte” i retur, er at jeg øver meg på å sette grenser for meg selv og å ikke få dårlig samvittighet for alt jeg føler jeg burde ha gjort. Der har jeg en vei å gå, nemlig.

 

Håper dere holder dere friske og passer på smittevern. Jeg hører oftere og oftere om venner og bekjente som er smittet med korona, og de har vært skikkelig syke. Ei jente på atten år som jeg kjenner er innlagt på intensiven med pusteproblemer.

Det skremmer meg.

Så ta vare, både for din egen skyld, men også for de rundt deg sin skyld.

 

// Nina

Korona-dvale kombinert med laber psyke er ikke den beste kombinasjonen.

Likevel har jeg følt meg lettere til sinns bare fordi jeg tok tak og gjorde noe med situasjonen i forrige uke.

Men å si at jeg er munter er å ta vel hardt i. Jeg ser dog ikke mørkt på alt, og de siste dagene er det flere ting som har fått meg til å smile og le.

 

♡ Å få snapchat av de fantastiske barnebarna mine. (De får meg forresten alltid i godt humør).

 

♡ Når Snuppis på 18 overrasker med husarbeid, mathandling, middagslaging og kakebaking helt på eget initiativ, da blir jeg varm om hjertet.

 

♡ Da vi på lørdag fikk uventa besøk (ute) på setra, var livet bittelitt normalt igjen og jeg følte meg “normal” en stakket stund.

 

♡ Jeg lo høyt og kosa meg skikkelig da jeg så det første programmet av Kompani Lauritzen.

 

♡ Når Bårdis bare holder rundt meg og er tryggheten sjøl, da vet jeg at alt blir bra.

 

Å være åpen om at jeg har det såpass tungt som jeg har det om dagen, har imidlertid medført noe som jeg aldri trodde skulle skje med meg: Jeg tør ikke å gå i butikken alene!

 

I går kveld trengte jeg solsikkekjerner til knekkebrødene jeg skulle lage, men da jeg sto i gangen og skulle knyte på meg skoene, kjente jeg plutselig at jeg ble skikkelig uvel, at hjertet begynte å dunke, pusten gikk fortere og tårene pressa på.

Jeg skjønte ikke no’. Visste bare at jeg ikke ville klare å gå ned i butikken som bare er en heistur unna.

Bård forsto. Han sa han kunne gå for meg, men jeg sa at sånn kan jeg jo ikke ha det. Jeg forsto at dette på en måte var et lite angstanfall, eller begynnelsen på et, og jeg kan jo ikke la dette komme i tillegg til alt det andre nå.

Så jeg tørket tårene, tok noen dype magedrag, tok på meg maska (takk gud for maskepåbud akkurat nå, føler meg mer usynlig), og gikk til butikken med Bård.

Jeg hadde aldri i livet klart å gå alene. Men jeg gikk i butikken. Jeg trosset angsten. Face your fears, er det vel noe som heter.

Det gikk greit så fort vi hadde kommet inn. Traff heldigvis ingen kjente.

For det er dét jeg redd for, tror jeg. Å treffe noen som jeg vet kanskje har lest innlegget mitt, Bak fasaden. Lest om min vanskeligste tid ever som er akkurat nå.

Og det er helt greit. Jeg er ikke flau over at jeg har det vanskelig nå, men jeg er redd for at den jeg møter skal bli flau og forlegen over å vite. Jeg vil jo ikke være til bry, gjøre det ubehagelig for andre å treffe meg.

 

Så kjære deg som bor i nærheten av meg og risikerer å støte på meg: Vær som du alltid har vært. Vi trenger ikke å snakke om det. Vi kan snakke om deg og ungene. Eller om været. Eller om helveteskorona.

Eller vi kan snakke om det, men da begynner jeg sikkert å grine, så helst ikke. Det er så slitsomt.

 

Det som var så deilig på lørdag, med det uventa besøket på setra, var at vi ikke snakket om dette overhodet. Enda jeg vet at hun ene visste. Men vi toucha ikke borti temaet en eneste gang. Det var befriende.

Nå har jeg psykiateren å snakke med. Det får holde, håper jeg. Tidligere har Bårdis måttet tåle alle mine tårer, smerter og bekymringer nesten daglig. Nå håper jeg det blir mindre av det.

Jeg tror jo ikke at det er sånn at jeg nå bare har problemer i én time én gang i uka i møte med psykiateren, og så er det happy go lucky de resterende 167 timene. Så klart ikke.

Men jeg håper jeg får ut såpass mye gruff og etter hvert god hjelp at jeg ikke trenger å lene meg så mye på Bård lenger. For fy søren, så mye ekstra han har fått som han helt sikkert skulle vært foruten.

Men jaggu har’n fått mange lykkelige øyeblikk og stunder også, så jeg prøver å overbevise meg sjæl om at vi totalt sett ligger på 50/50. Og det er jo ikke gæærnt, hehe.

Jeg har overhodet ikke tenkt å la angsten for å treffe kjentfolk få bestemme, så selv om jeg ikke har vært ute av leiligheten i dag, så skal jeg ut av den døra før natta kaller.

Som Bård sa i går kveld; “Du, av alle, er plutselig redd for å treffe folk”.

Det rimer ikke i mitt hode heller. Jeg kjenner det knyter seg inne meg ved tanken på å gå i butikken, men jeg skal klare det. Herregud, det er nok nå, liksom.

(Og nå blir det sikkert enda vanskeligere å gå i butikken når hu har skrevet at hu ikke tør å gå i butikken, tenker du. – Ja, det gjør det jaggu.

Men det er derfor jeg skriver dette, så alle som sliter med noe ala det samme ikke skal føle seg alene, og for at alle andre skal forstå at en tur på butikken ikke er bare bare alltid).

 

// Nina

Sist torsdag hadde jeg min aller første time med en psykiater.

Jeg var spent. Og grua meg skikkelig. Samtidig følte jeg meg letta over å ha tatt det første skrittet.

Jeg vet dette ikke blir noen quick fix. Og jeg vet at det kommer til å gjøre vondt fordi jeg faktisk må la realitetene synke inn. Jeg må ta meg tid til å bearbeide alt det vonde. Hittil har jeg vært ekspert på å styre unna de vonde tankene når de har kommet. I mange år har jeg gjort det. Helt til nå de siste månedene  (eller er det år?) og de vonde tankene har tatt større og større plass. De dominerer i hverdagen, og sånn kan vi ikke ha det. Hverken jeg eller de som er rundt meg.

 

Bårdis har vært min samtalepartner. Det er han jeg har åpnet opp mest for om de vondeste og tyngste tankene.

Jeg er full av kjærlighet til han som tåler og tåler. Han er rett og slett fantastisk, og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten han.

 

Jeg snakker også med venner innimellom om noe av dette. Men jeg vil helst ikke være til bry, være den som skaper dårlig stemning, så jeg har ikke åpnet meg skikkelig for noen av dem. Holdt tilbake de aller tyngste og mørkeste tankene.

Det har vært lettere å trekke seg unna, eller iallefall å ikke snakke for mye om meg og mitt når vi har vært sammen. Jeg føler jo det er noe hele tiden, og det er mye Nina, jeg vet det.

Og nå tror jeg at mine venninner kanskje tenker “What? Hun har jo grått og vrengt sjela si hver gang vi har sett hverandre!”

Til det må jeg i så fall bare svare: “Tro meg, det kunne vært sååå mye mer! Jeg har tatt meg sammen noe så innmari.”

Men tusen takk for at dere fortsatt tåler meg. Jeg er så glad i dere.

 

Noe av det som har rørt meg mest etter at jeg publiserte innlegget Bak fasaden, er de hjertevarme tilbakemeldingene jeg har fått fra mine nærmeste venner, og alle dere bekjente og venner fra gamle dager, nye bloggvenner og totalt ukjente som har skrevet til meg.

Det gjør godt, sånn skikkelig langt inni hjerterota, det! Så igjen, kjære venner, både kjente og ukjente, – jeg setter umåtelig stor pris på det.

Virkelig. Tusen millioner takk. 

Noe jeg er veldig god på, om man ser bort fra å prate om meg selv og alle mine sorger, er å skrive meg helt bort. Som nå.

 

Tilbake til min første time med psykiateren.

Pga smittesituasjonen måtte vi ta samtalen på Skype. Ble skuffa da hun sa det, kjente jeg. Jeg hadde helt klart foretrukket å snakke med henne mens vi var i samme rom.

Etter påske satser hun på å ha timer som vanlig på kontoret sitt.

Eller, hun sa faktisk i kontoret. Sånne detaljer henger jeg meg opp i. I kontoret? Det heter da på kontoret? Beklager, nok en digresjon.

 

Men heldigvis gikk det overraskende fint på Skype. Jeg kjente umiddelbart at det var en dame jeg kunne like, at vi pratet lett sammen.

 

Tårene kom allerede da hun bare skulle ha grunnleggende personalia, som navn, adresse, sivilstatus og sånn.

47 sekunder ut i samtalen spurte hun om jeg hadde søsken…

Da åpnet slusene seg.

Ja, jeg har en søster og en bror, men de døde nesten samtidig for to år siden.

Så ja, jeg har søsken, men så har jeg det ikke likevel, liksom.

 

Hallo! Det er to år siden! Skjerp deg, jente. (Mine tanker).

 

Ok. Det gjør fortsatt vondt. De ukene i januar og februar i 2019 har definitivt gjort noe med meg. Så mye annet skjedde samtidig også. Mye skal prosesseres fra den perioden.

Vi rakk å gå gjennom grovdetaljene fra da, psykiateren og jeg.

Men det er så mye mer. Jeg tror jeg såvidt har rispa borti overflaten. Det er mye som ligger fortrengt inni meg, og jeg gruer meg til å grave det frem.

 

Jeg fikk to oppgaver fra psykiateren til neste gang vi skal snakke, og det var å rangere dagen på en skala fra 1 – 10 hver kveld, sånn at hun skal få en viss idé om hvor jeg ligger over en periode.

I går var jeg oppe på en 7’er!

Bård og jeg dro impulsivt til setra på fredag, begge to slitne etter en tøff uke.

Vi har ikke fått vært der oppe så mye det siste året. Korona og andre faktorer har spilt inn, men gudene skal vite at det er stedet der jeg har hatt det aller best i sjela de siste åra.

Denne helgen intet unntak. På setra slipper alle bekymringer og problemer på mirakuløst vis taket, og jeg klarer å være mer i øyeblikket. Det er så digg, det!

Den andre oppgaven er å skrive ned alle vonde og negative tanker som dukker opp inni meg. Skulle tro det var lett, men etter å ha skrevet ned de åpenbare vonde tankene, kjenner jeg det er vanskelig å la de andre slippe til. Jeg er god på å skyve dem unna, vil ikke la dem komme frem fra underbevisstheten, for da må jeg jo føle.

Og jeg er sliten av å føle så mye allerede. Men nå må jeg. Om jeg skal få det bedre, må jeg gjøre denne jobben. Jeg tror det blir bra til slutt.

 

Foreløpig er det ikke snakk om medikamenter. Hun må kartlegge litt mer, men jeg ble glad for å høre at hun helst ser at jeg klarer å jobbe meg gjennom dette uten medisiner. Jeg er ikke glad i piller som skal fucke med hodet mitt, jeg vil helst bare være meg, men i en bedre versjon enn nå, selvsagt.

Likevel kan det hende jeg må ta noe for en periode. Jeg håper ikke det, men om det er det som skal til for å få meg ut av denne hengemyra, så skal jeg gjøre det som må til.

Veien blir til mens jeg går. Jeg drømmer om å føle glede når jeg står opp om morgenen, å le på ordentlig og å være en bedre mamma, kjæreste og bestemor enn jeg er nå. Det er klart de dagene kommer, jeg kjenner håp inni meg nå. 

Det er en god begynnelse.

 

// Nina

– Er du ikke glad for å se meg, spurte pappa mamma da vi kom på besøk på bo- og omsorgssenteret etter å ha vært fraværende en stund på grunn av min karantene.

 

– Nei, det er jeg ikke, svarte mamma.

 

Det svaret satte i grunnen standarden for resten av besøket.

Mamma, som liksom ikke er min mamma lenger, var mutt og sur og sov for det meste.

 

– Se, pappa har kjøpt både roser og gule tulipaner til deg. Det er 1.mars i dag, vettu. Pappa tenkte vi måtte feire den første vårmåneden. Er de ikke vakre? Jeg forsøkte meg på en munter og glad stemme.

 

– Pføy, snøftet mamma.

 

– Det var så fint vær i helgen, fortsatte jeg. Så du sola du også, mamma?

– Nei. Jeg så ingen sol, svarte hun og snurpet leppene bestemt sammen.

 

 

Det er jo fint at hun fortsatt har språket, selv om det mangler en del ord. Det er mange som ikke har det blant Alzheimersyke. Så på én måte er vi vel heldige, tross alt.

 

Men dere? Gå ta banen, så flott det var noen minutter da sola gikk ned i ettermiddag!

Tror jeg tar med meg dette bildet på netthinnen inn i kvelden i stedet for bildet av en furten mor😉

 

// Nina

Når virkeligheten er så surrealistisk som den er i hovedstaden om dagen og smittetallene øker så mye flere steder, er det ekstra fint å oppleve dager som i dag med gode venninner, langt bort fra pandemi og virus og andre kjipe ting.

 

Vi gikk på tur til Askers sydligste punkt, Østnestangen fyr. Med kaffe på termos og Kjerstis litt tørre skillingsboller fikk vi en superfenomenalistisk dag i mange plussgrader og strålende sol.

(De tørre bollene var det kokken sjøl som bemerket. Jeanette og jeg sa ikke ett ord om det. Men det var godt med kaffe).

Så glad i disse jentene her!

Etter å ha tilbrakt forrige uke i karantene var det mildt sagt livgivende å få denne dagen!

Å padle kajakk i Oslofjorden på sånne dager må være helt magisk…

 

I morgen er det første dagen i mars. Vi har helt sikkert nydelige dager i vente fremover også.

 

Når sola varmer og snøen smelter er det også lett å begynne å drømme om båtsesongen, og i dag fikk Bård levert inn båtkalesjen for å få satt inn nye “vinduer”.  Det gikk nesten ikke an å se ut av frontvinduene på den gamle kalesjen, så til sommeren kan vi lett kjøre båt i dårlig vær med kalesjen på. Det blir stas. Om Katta (Drittbåt)  går som hu skal, da.

 

Og mens vi ser frem mot vår, varme og våte elementer, håper og ber jeg om at denne drittkoronaen snart kan ta hatten sin og gå. Vi er forsynt nå, liksom. Nok er nok.

Sender en klem til alle som er syke, alle som sliter med senskader etter smitte, alle som savner sine og ikke får besøkt dem på grunn av avstand, alle som har mistet jobben og sliter økonomisk.

Den største klemmen går til alle som er ensomme i pandemien. Ung eller gammel. Hold ut og ta vare. Alt blir bra❤

 

Farvel februar!

 

// Nina

I en karantenefri tilværelse og med en sterk følelse av at nå kommer våren, så ble vi litt småyre både på den ene og den andre måten i går.

Jeg kan jo fortelle om den ene måten vi ble våryre på:

Vi dro av gårde for å finne hagemøbler som passet vår lille altan/balkong/veranda.

Om du skal gjøre et kupp og ikke absolutt må ha 2021-trenden, så er det nå du må handle til uterommet mens utvalget fortsatt er godt. 2020-møblene duger, de også.

 

Vi fant kjempefine vedlikeholdsfrie møbler i aluminium med puter som kan stå ute hele sesongen, også i regn. Et viktig kriterie for oss da vi ikke hadde lyst til å fylle den lille plassen med en putekasse eller å måtte flytte putene inn på loftstua hver gang det er fare for regn. Den er jo ikke så stor den loftstua heller, liksom.

Først måtte vi vaske terrassen. Fort gjort.

Så kunne vi sette ut møblene.

Så kunne vi invitere pappa på et glass.

Og så kunne jeg bare nyte himmelen for meg selv noen minutter.

Foreløpig er det ikke så mange soltimene vi har oppå der. Blir bedre jo høyere sola kommer på himmelen, – da henger sola litt lenger enn den gjør nå.

Men du og du som vi har kost oss i et par dager der oppe nå.

Merker dere også at de små gledene betyr mer og mer i disse tider? Små ting i hverdagen, som at sola varmer på nesetippen eller at den første hestehoven dukker opp. Jeg blir iallefall glad over sånt.

 

Nyt søndagen, alle🥰

 

// Nina

Noen ganger trenger man ikke å si så mye, noen ganger er budskapet veldig enkelt, noen ganger er det bare å si det som det er.

Kalle en spade for en spade. Call s spade for a spade, heter det faktisk på engelsk.

Men nå skal jeg slutte å gå rundt grøten her.

 

Jeg er negativ!

Ute av karantene!

Juhu!

 

Ha en glad lørdag, folkens!

Hold ut og ta vare!

 

// Nina

For en dag!

Fortsatt februar på kalenderen, men 12 grader og strålende sol inviterte til vår første ettermiddag på verandaen vår.

Vet forresten ikke om det heter veranda eller balkong. Terrasse er det ikke, for det er gjerne noe som står på bakkeplan, mener jeg. Men forskjellen på veranda og balkong? –  Neiggu om jeg vet.

Kan jo google, men gidder ikke akkurat nå. Det er jo fredda’n og siste dag i karantene, kanskje. Sa brura.

Formen er jaffal mye bedre i dag. Det lover godt for resultatet på dagens koronatest.

Bård på hjemmekontor tok seg tid til en kaffe med meg i lunsjpausen sin, men vi skjønte fort at det var helt innafor å innvie balkongen med årets første utepils da arbeidsdagen var over.

Som sagt, så gjort.

Der kan vi trives, kjente vi.

Vinket til kjentfolk nedpå gateplan, gjorde vi også.

Sønnen min dro assosiasjoner da han passerte:

Haha.

Ukas beste dag så langt. Sol og varme gjør noe med oss, ingen tvil om det.

Ønsker dere alle en riktig god fredag😍

 

// Nina

 

Yes da! Vi fikk gelé!

(Ref, gårsdagens innlegg Hele familien i karantene – Britisk mutant truer )

 

Både min eksmann og min sønn kom og leverte gelé med vaniljesaus på døra i går kveld. Nostalgi! Tror ikke jeg har spist gelé på flere år.

Og enda heldigere var vi da testresultatene kom tikkende inn:

VI ER NEGATIVE!

Hurra!

Det betyr at Julie og Bård er ute av sin ventekarantene, mens jeg må ta en ny test før jeg også kan sjekkes ut av karantenen.

Testen vi tok i går ble tatt på dag 6.

Når man har hatt nærkontakt med noen som er bekreftet smittet med viruset, kan man tidligst sjekke seg ut av karantene på dag 7.

Det er mange eksempler på de som har testet negativt første gang og så positivt andre gang.

 

Jeg tror ikke jeg har korona, selv om jeg har noen typiske symptomer. Som jeg skrev i et tidligere innlegg, – det er utrolig hvor fort man kjenner på ting om man kjenner litt ekstra godt etter. Likevel kan jeg ikke være sikker før jeg har testet negativt én gang til.

Dessuten har jeg lært at man ikke skal tro. Man skal vite. Gammel barnelærdom.

 

Har bestilt time for testing i morgen tidlig, dag 8 etter mulig smitte. Når jeg da får det endelige svaret burde det være rimelig bankers, og jeg tror det er stor sannsynlighet for at også det svaret blir negativt.

 

Guri malla, det har vært litt rart å være i denne bobla her. Denne gangen har det vært en ganske stor mulighet for at jeg kunne være smittet selv. Jeg var tett sammen med smittebæreren i over en time. I tillegg dreier det seg om den smittsomme mutanten fra Storbritannia.

Jeg har hørt at noen har symptomer som meg, de kommer og går litt før smak og luktesans forsvinner ca én uke etter de første symptomene har oppstått.

 

Mine symptomer startet bittelitt mandag kveld, og har siden variert med rennende nese, så tett nese, hodepine av og på, sår hals og muskelvondt. Har hatt metallsmak i munnen i går og i dag, men vet ikke om det er noe symptom?

 

I dag har formen likevel vært litt bedre, og jeg har orka å komme meg ut på tur i frisk luft. Sola rakk aldri å komme fram mens jeg gikk, men godt var det uansett. Jeg gikk langt utenfor stien når jeg møtte noen. Klappa ikke en eneste bikkje, engang. Enda jeg eeelsker hunder.

Ser frem til å gå i butikken igjen, jeg. Matbutikken er bare en heistur unna. Så nær, men likevel så fjern, liksom.

Pappa har jeg pratet med flere ganger daglig. Han har det bra, men jeg tror han gleder seg til å komme på middag igjen og til vi kan besøke mamma.

Ikke sikkert det er så lenge til.

Omsider kom sola til Heggis også! Det tar jeg som et godt tegn😍

 

// Nina

 

Frossen, kald, varm.

Snufser, nyser, litt sår hals.

Hodepine kommer og går.

Muskelvondt.

Slapp.

 

Har hatt disse symptomene siden i går, kanskje noen siden mandag kveld.

Ikke veldig syk, bare litt ekstra ubehag, liksom.

Så ringer telefonen i dag tidlig.

Det er smittesporingsteamet i Asker.

 

“Vi beklager, men den personen du kan være smittet av har fått påvist det britiske viruset. Det betyr at alle i din husstand må gå i karantene”.

 

Det var det vi håpet det ikke var.

Bård var litt frossen i går kveld, men er bedre i dag. Julie kjenner ingenting.

Så nå har vi alle tre vært og testet oss. Smittesporingsteamet ville at vi skulle gjøre det i dag siden det er snakk om den britiske varianten og jeg har noen symptomer. Julie slang seg med først som sist.

 

Så nå er Bårdis og Juliesnupp i såkalt ventekarantene. Om vi alle tester negativt, slipper de videre karantene, men jeg må teste meg ut av karantenen først, og det vil si at jeg må ha en negativ test fra dag 7, som er i morgen.

Men først må jeg vente på svaret fra dagens prøve. Jeg rekker kanskje ikke test nummer to før fredag.

Håper symptomene gir seg og at vi slipper unna, alle tre.

 

Og nå som ingen av oss kan gå i butikken har vi plutselig lyst på alt annet enn det vi har i hus. Rød gelé med vaniljesaus, for eksempel. Av alle ting.

 

At vår første dag (og forhåpentligvis siste) i karantene snart er over, “feires” med pizza. Kanskje får vi levert gelé med vaniljesaus på døra litt senere😊

 

// Nina