Nå var vi drittlei regnvær og korona. Søkte på Finn og fant en dritbillig tur til Kreta for noen dager.

Helt nydelig å kjenne sol på kroppen igjen. Det er lite folk her, det føles trygt å gå på restaurant. Når vi er her er det som om korona er et fjernt spøkelse som aldri har eksistert.

Rent bortsett fra at det er uvant at det er så god plass overalt, da. Så lite turister. Det gjør jo at vi blir påminnet at verden er satt på hodet. Sånn egentlig.

Men det er deilig uansett å late som ingenting for noen få dager.

Synes vi fortjener det. Har jo ofret så mye i lang tid. Holdt oss unna store menneskemengder, handlet til ukurante tider, droppet sommerfester med mange venner, vasket og spritet hender så de har blitt såre og tørre, hatt begrensede muligheter til å besøke mamma på sykehjemmet, droppet utenlandsferien i sommer osv.

 

Derfor var det ekstremt deilig å bare gi litt f… i alt og kaste seg på flyet. Nyte noen dager og kun tenke på oss selv.

 

STOPP! NEI NEI NEI!

Vi er selvsagt ikke på ferie i utlandet!

Det frister ikke bittelitt, engang. Nå er det fullt fokus på å bidra i dugnaden som fortsatt pågår her hjemme.

Og vi voksne klarer oss fint, selv om jeg også er lei av korona som de fleste andre. Skulle ønske at livet ble normalt igjen.

 

Likevel er jeg mest lei av korona for to ulike grupper menneskers skyld, – og det er:

1) Ungdommen

2) De eldre

 

Jeg er så utrolig imponert over ungdommen og den måten de aller, aller fleste takler å få snudd ungdomstida si snudd på hodet i dette galskapens år 2020!

Når man er tenåring er det først meg selv og så meg selv.

Det er veldig normalt for alderen. 

Livet som tenåring handler om å finne ut av hvem man er som menneske, å finne sin plass i flokken, å ha minst mulig bekymringer, være med venner, feste og å lykkes veldig godt eller sånn passe på skolen.

I stedet har de i år fått en veldig annerledes ungdomstid enn de har vært vant til og sett frem til, og jeg er søkke imponert over hvordan de har taklet alle omveltningene på en så bra måte som de har gjort.

Fester har blitt droppet, russetid har blitt nedskalert, det er helst utetrening i stedet for innetrening, antall venner de omgås har blitt redusert, endringer og restriksjoner har blitt godtatt nesten med bare et skuldertrekk og et “ok”, så lenge det er Bent, Espen eller Erna som har sagt det.

 

“Det er som det er. Vi må alle bidra. Vi ønsker å dra lasset sammen”, sier de.

Jeg er stolt av ungdommen vår!

 

Den andre gruppa jeg har mest vondt av oppi det hele, er de eldre. Jeg har vondt av dem fordi de i denne siste perioden av livet får begrenset kontakt med andre og dermed blir mer ensomme.

Dessuten tror jeg mange eldre også har blitt engstelige. Engstelige for å bli syke og kanskje dø av Covid-19.

Og så uvissheten, da.

“Hvor lenge vil dette vare? Får jeg feire jul med kona mi på sykehjemmet? Kan jeg reise med Kiel-båten igjen? Hvordan blir fremtiden min, den siste tida jeg har på jorda?”

 

De eldre har ikke ubegrenset med tid som vi yngre lett kan tro vi har. Jeg synes synd på de eldre som må leve med disse tankene nå. For nå har de ekstra god tid til å tenke, dessverre.

Likevel står de i det. De kan jo ikke annet. Men jeg synes det er så inderlig trist at alderdommen til mange ender i ensomhet i selskap med Covid-19 på alle kanaler.

 

Jeg føler det er ungdommen og den eldre garde som ofrer mest, menneskelig sett, under denne pandemien.

 

De er vår tids korona-helter. Ferdig snakka. 

 

// Nina

P.S. Jeg ER hjemme:

 

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/